Introduksjon
Mali er et stort land med et svakt statsapparat, som over lengre tid har nedprioritert den nordlige delen av landet. Dette har skapt misnøye blant befolkningen i nord, og gitt rom for ulike lokale væpnede grupper. Noen opprørsgrupper kjemper for selvstendighet, andre for opprettelsen av et islamistisk styresett.
Bakgrunn
Mali ble selvstendig i 1960, etter å ha vært en fransk koloni siden slutten av 1800-tallet. Utover 1990-tallet var det flere konflikter mellom regjeringen og en stor del av befolkningen i nord kalt tuareger.
Tuaregene mente de ble nedprioritert av regjeringen og ønsket derfor løsrivelse. De var altså separatister og ønsket å gjøre den nord-østlige halvdelen av Mali – et område de kaller «Azawad» på tuaregspråket - om til en selvstendig stat.
Det ble inngått fredsavtaler mellom myndighetene og tuaregene flere ganger på 1990-tallet, men misnøyen vokste i fraværet av reelle endringer.
Misnøyen mot myndighetene førte til at separatistene - tuareger og andre grupper i nord - dannet Den nasjonale frigjøringsbevegelsen av Azawad (MNLA) i 2011. MNLA allierte seg deretter med islamistgrupper som også ønsket politiske endringer i Mali.
Utløsende årsaker til konflikten
Mange tuareger som hadde levd i Libya i flere år returnerte til sine hjemland etter Gaddafi-regimets fall i 2011. Mange av tuaregene som reiste til Mali hadde militær erfaring og hadde med seg våpen og kjøretøy fra krigen i Libya. Dette ble et viktig tilskudd til opprørsgruppene i Mali, som bidro til at konflikten eskalerte.
Etableringen av alliansen mellom separatistgruppen MNLA og ulike islamistgrupper utløste et opprør i januar 2012. Opprøret gjorde at myndighetene mistet kontrollen, og førte også til at president Amadou Toumani Touré ble styrtet. MNLA erklærte den nordlige halvdelen av Mali som en ny og selvstendig stat ved navn Azawad.
Konflikt mellom separatistene og islamistene
Separatistgruppen MNLA og de ulike islamistgruppene hadde myndighetene som felles fiende, men var uenig om hvordan den nye staten i nord skulle være. Idet regjeringsstyrkene hadde blitt drevet ut av nord, brøt det ut konflikt mellom MNLA og islamistene, der islamistene kom seirende ut.
Islamistgruppene, med gruppen Ansar Dine i spissen, hadde som mål å innføre islamistiske lover (sharia) i hele Mali. De var i utgangspunktet ikke separatister. I løpet av sommeren 2012 tok forskjellige islamistgrupper kontrollen over de største byene i nord, slik som Kidal, Gao og Timbuktu. De innførte deretter sine islamistiske lover i områdene de kontrollerte.
Frankrike griper inn i konflikten
Islamistene angrep hovedstaden Bamako, som ligger midt i den sørlige delen av Mali, i januar 2013. Dette var en direkte trussel mot myndighetene i Mali, som da ba om internasjonal hjelp for å stoppe islamistgruppenes angrep.
Frankrike kom myndighetene til unnsetning, og grep inn i Mali med militære styrker for å slå tilbake angrepet. Dette har gjort at konflikten i Mali også har blitt en internasjonal konflikt.
Etter at den maliske hæren, med hjelp fra Frankrike og andre, hadde tatt tilbake kontrollen i nord og drevet opprørerne ut av byene, bedret sikkerhetssituasjonen i landet seg. En fredsbevarende FN-styrke (MINUSMA) ble satt inn i Mali i april 2013. (Les mer om FNs engasjement lenger ned på siden).
Mislykkede våpenhviler og nye statskupp
I juni 2013 ble det forhandlet frem en avtale om våpenhvile mellom separatistgruppen MNLA og myndighetene. Deretter ble det valgt ny president i landet, Ibrahim Boubacar Keïta, som ga nytt håp om en fredeligere fremtid.
Men i mai 2014 brøt den skjøre våpenhvilen sammen, og det oppstod nye kamper mellom myndighetene og flere opprørsgrupper. En ny fredsavtale ble derfor fremforhandlet i 2015. Denne avtalen skulle samkjøre myndighetenes og opprørsgruppenes kamp mot islamistene. Siden har Mali vært preget av krig og konflikt, inkludert nye statskupp og mislykkede fredsavtaler.
Myndighetene i Mali inngikk en fredsavtale med CMA, en koalisjon av tuareg-dominerte opprørsgrupper i nord, i Algerie, juni 2015.
De som la til rette for forhandlingene, i tillegg til Algerie, var EU, FN-styrken MINUSMA, De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS) og Den afrikanske union (AU). Forhandlingene ble støttet av Frankrike og USA. Avtalen ble inngått under sterkt press fra de involverte partene.
Fredsavtalen har hatt som mål å skape fred i Mali, først og fremst gjennom en prosess av desentralisering. Det handler om at regioner som Azawad skal ha et visst nivå av selvstyre (autonomi). Løsningen representerer et kompromiss mellom, på den ene siden, for mye sentralisert makt i hovedstaden Bamako i sør, og på den andre siden, at Azawad bryter ut og blir en selvstendig stat.
Andre tiltak i avtalen handler om å styrke økonomien, spesielt i nord, og å inkludere opprørsgruppene som har signert avtalen inn i den nasjonale hæren. Avtalen var samtidig et forsøk på å samkjøre myndighetene og opprørsgruppenes kamp mot de islamistiske opprørsgruppene.
Svakheten med avtalen var at islamistene ikke var med. De så derfor ikke noen grunn til å legge ned sine våpen. Fredsavtalen oppnådde derfor ingen varig, nasjonal fred i Mali, men var en delvis løsning på et større problem.
Med nye makthavere i Mali (etter kuppene i 2020 og 2021) har også fredsavtalen blitt mindre respektert og står i fare for å bryte helt sammen. Det kan føre til at krigen eskalerer ved at CMA blir aktive opprørsgrupper igjen, mot myndighetene.
I 2020 skjedde det et nytt statskupp i Mali. Denne gangen var det deler av militæret som grep makten gjennom et mytteri, ledet av oberst Assimi Goïta.
Kuppet kom etter flere måneder med protester i gatene i hovedstaden Bamako. Titusener av maliere krevde at president Keïta skulle trekke seg, selv om hans presidentperiode egentlig skulle vare til 2023. Misnøyen mot Keïta handlet blant annet om korrupsjonsanklager, og for at hans regjering ikke har klart å bekjempe opprørsgruppene, som blir omtalt som ekstremister og terrorister.
Kuppmakerne tok Keïta og andre fra myndighetene til fange, 18. august. Keïta trakk seg deretter raskt som president, og oppløste regjeringen og parlamentet. Han sa han trakk seg for å unngå tap av menneskeliv.
En måned etter kuppet ble Bah Ndaw utpekt som midlertidig president, med Assimi Goïta som visepresident. De lovet at det skulle gjennomføres et ordentlig valg, uten å spesifisere når.
Enda et nytt militærkupp fant sted 24. mai 2021. Igjen var kuppet ledet av Assimi Goïta, og igjen ble presidenten og andre i regjeringen tatt til fange.
Dette kuppet ble utløst av endringer som president Bah Ndaw forsøkte å gjøre i sin egen regjering. To av Goïtas medsammensvorne fra 2020-kuppet ble forsøkt fjernet fra regjeringen, noe som fikk Goïta og hans menn til å ta grep om regjeringsmakten på ny. Han lovet at det skulle gjennomføres et nasjonalt presidentvalg i løpet av 2022, en dato som senere ble flyttet til 2026. Etter press fra ECOWAS ble datoen for presidentvalget flyttet til februar 2024.
Militærkuppet i 2020 (med en ytterligere grep i 2021) ble fordømt av et enstemmig FNs sikkerhetsråd. USA stoppet sin militære bistand til Mali, og De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS) innførte sanksjoner mot landet.
Mali ble også sparket ut av både ECOWAS og Den afrikanske union (AU). AU og EU er blant dem som har støttet ECOWAS og innført egne sanksjoner mot myndighetene i Mali.
I juli 2022 ble ECOWAS og maliske myndigheter enige om at det skal gjennomføres et demokratisk presidentvalg i Mali i februar 2024. I den sammenheng ble også deler av sanksjonene mot landet hevet.
Partene i konflikten
Separatistgrupper – Den største opprørsgruppen er Den nasjonale frigjøringsbevegelsen av Azawad (MNLA). Den består av tuareger og andre sahariske stammefolk i området. Målet deres er etableringen av en selvstendig stat i den nord-østlige halvdelen av Mali, et område de kaller «Azawad» på tuaregspråket.
Islamistgrupper – Ansar Dine var den største islamistgruppen i Mali under kuppet i 2012. De slo seg sammen med andre islamistgrupper i 2017 og dannet JNIM (Jama'at Nasr al-Islam wal Muslimin), også kjent somal-Qaida i Mali. JNIM er nå den største islamistgruppen i Mali.
Myndighetene – Ble ledet av president Ibrahim Boubacar Keïta i perioden 2013–2020, med nære bånd til Frankrike. Etter to militærkupp i 2020 og 2021, har militærlederen Assimi Goïta tatt over som president, med Choguel Maïga som statsminister. Det anti-franske Goïta-Maïga-regimet er egentlig en overgangsregjering, men det er uklart om og når et nyvalg skal gjennomføres.
Lokale eliter – I mangel på beskyttelse fra staten, har lokale eliter finansiert ulike militærgrupper for selvforsvar og egen maktpolitikk.
Frankrike – Etter invitasjon fra myndighetene, grep franske styrker inn militært i Mali i 2013 for å nedkjempe islamistgruppene. Det nye regimet i Mali, som tok makten gjennom statskuppene i 2020 og 2021, uttrykte motstand mot Frankrikes tilstedeværelse i landet. Frankrike besluttet deretter å trekke sine styrker ut av Mali.
Russland og Wagner – I kjølvannet av statskuppene i 2020 og 2021, har leiesoldater fra det russiske selskapet Wagner dukket opp i Mali, som støtte til det nye anti-franske regimet. Russland har samtidig blitt en viktig alliert for våpenleveranser.
MINUSMA – FNs fredsbevarende styrker i Mali, med mandat til å støtte Malis myndigheters håndhevelse av fredsavtalen fra 2015, og å bistå myndighetene i å beskytte sivile. Operasjonen skal avsluttes i løpet av 2023.
Underliggende årsaker og drivkrefter i konflikten
De underliggende årsakene til konflikten handler i stor grad om at statsmakten i Mali er svak og mangler legitimitet, spesielt blant befolkningen i de nordøstlige delene av landet.
Misnøye og maktvakuum har muliggjort opprør, noe som har skapt ytterligere problemer. Mye av volden handler om lokale kamper om ressurser i områder der myndighetene ikke har kontroll. Volden er i seg selv med på å drive konflikten videre. Den involverer stadig nye områder og grupper i samfunnet, og har ført til terrorisme og etableringen av nye væpnede grupper.
En viktig drivkraft i konflikten er interessene knyttet til kontroll over handelsruter i nord. Store mengder narkotika som smugles til Europa fra Latin-Amerika går gjennom disse områdene.
Våpen- og menneskehandel har også blitt en stor inntektskilde for noen. De som tjener penger på dette har både vilje og makt til å motarbeide fredsinitiativ som truer deres makt og inntekt. De støtter flere rivaliserende væpnede grupper, som igjen blir avhengig av den ulovlige handelen. Ulike deler av statsmakten er også involvert i den ulovlige handelen. Alt dette skaper korrupsjon og økt mistillit i samfunnet.
Konflikten blandes med den globale kampen mot terror
Etter at andre stater har blitt involvert i krigen i Mali, har deres nasjonale interesser vært med å forme konflikten. Siden islamistene som kriger i Mali har tilknytning til al-Qaida, har Frankrike og andre vestlige land som har deltatt i krigen knyttet konfliktbildet i Mali til deres globale kamp mot terrorisme.
Å plassere Mali-konflikten inn i den globale kampen mot al-Qaida har vært med å dreie den fredsbevarende operasjonen over til å bli en anti-terror operasjon, hvor strategien og tiltakene er annerledes. Dette kan samtidig ha blitt oppfattet som anti-islamsk imperialisme i Mali, og dermed gitt økt støtte til de opprørsgruppene som har kjempet mot de internasjonale styrkene.
Misnøye knyttet til Frankrikes rolle har ført til mer anti-franske holdninger i deler av befolkningen. I den sammenheng hjelper det heller ikke at Frankrike har tidligere vært en kolonimakt i Mali.
Frankrike ut – Russland inn
Etter statskuppene i 2020 og 2021 har de nye myndighetene i Mali vært mye mer kritiske til Frankrikes tilstedeværelse i landet. Forholdene førte til at Frankrike besluttet i 2022 å avslutte de fransk-ledede militæroperasjonene Barkhane og Takuba. Frankrike trakk sine siste soldater ut av Mali i august samme år.
Det var tydelig at Frankrikes uttrekning fra Mali handlet om det dårlige forholdet til den sittende overgangsregjeringen i Mali. Goïta-Maïga-regimet har tydelig spilt på anti-franske holdninger i befolkningen for å legitimere sin politikk og grep om makten. Samtidig har russiske leiesoldater fra Wagner-gruppen blitt aktive deltakere i Mali-konflikten, på myndighetenes side. Russland har også blitt en viktig alliert for våpenleveranser, og mistenkes for å stå bak en del anti-fransk propaganda i regionen.
Dette alliansebyttet fra Frankrike til Russland gjorde regimets samarbeid med MINUSMA mer komplisert. Det førte til at FNs sikkerhetsråd vedtok at MINUSMA skulle avslutte operasjonen innen 2024, en avgjørelse som ble tatt noen dager etter at myndighetene i Mali uttalte offentlig at de ønsket at FN-styrken skulle forlate landet.
Både Russland og Kina har støttet Mali-regimets nye kurs. USA og de europeiske medlemslandene i Sikkerhetsrådet har vært mer kritiske, spesielt til Wagners krigføring i Mali.
Den humanitære situasjonen
Selv om makthaverne og samarbeidspartnerne er nye, så er metoden regimet bruker for å bekjempe opprørsgrupper, påfallende lik den som har blitt brukt i flere år. Det er hard militærmakt som er middelet, ofte med grove menneskerettighetsbrudd og massedrap av sivile som en del av resultatet.
Folk lider og er på flukt i Mali:
- 8,8 millioner mennesker trenger nødhjelp
- Rundt 400 000 er internt fordrevne.
Når sivile rammes gir det grobunn for at opprørsgrupper kan rekruttere og alliere seg med nye støttespillere. Militære offensiver kan gi kortsiktige fordeler, men fred over tid er avhengig av dialog og avtaler, ifølge en analyse om Mali-konflikten gjort av International Crisis Group.
FNs rolle i konflikten
FNs sikkerhetsråd støttet opprettelsen av den afrikanske fredsbevarende styrken i Mali og Frankrikes militæroperasjon, etter at myndighetene i Mali hadde bedt om hjelp med å bekjempe opprørerne i 2013.
25. april 2013 vedtok FNs sikkerhetsråd å sende en fredsbevarende styrke til Mali. Den kalles MINUSMA, som står for «the United Nations Multidimensional Integrated Stabilization Mission in Mali».
MINUSMA overtok ansvaret for sikkerheten i landet fra den afrikanske, regionale styrken 1. juli 2013. Over 280 MINUSMA-soldater har mistet livet siden fredsoperasjonen i Mali begynte i 2013, mange på grunn av landminer nord i landet.
MINUSMAs mandat har vært å støtte den politiske prosessen rundt fredsavtalen fra 2015. FN-styrken skulle bidra med stabilitet og sikkerhet, beskytte sivile, støtte humanitær bistand, og organisere retur av internt fordrevne og maliske flyktninger i nabolandene.
MINUSMA har hatt et sterkt mandat fra Sikkerhetsrådet, med hjemmel fra kapittel 7 i FN-pakten, som tillater «å bruke alle nødvendige midler» for å oppnå operasjonens målsettinger.
Ett av MINUSMAs mål var lenge å støtte regjeringen i Mali. Men etter militærkuppene i 2020 og 2021, der de nye makthaverne allierte seg med russiske leiesoldater og blitt medskyldig i grove menneskerettighetsbrudd, ble samarbeid med regjeringen vanskelig.
Forholdet mellom MINUSMA og myndighetene i Mali forverret seg i løpet av 2022. I juni 2023 bestemte Sikkerhetsrådet å avvikle MINUSMA innen 2024, etter tydelig signal fra Malis myndigheter om at de ønsket FN-styrken ut av landet.
Norsk engasjement i konflikten
Norge har bidratt militært i FN-operasjonen MINUSMA i perioden 2013–2022.
I 2016 tok Norge initiativ til en samarbeidsordning med Sverige, Danmark, Portugal og Belgia. Samarbeidet gjorde at de fem landene byttet på å stille opp med et Hercules transportfly til MINUSMA. Norges lederrolle i denne ordningen gjorde at Norge bygget Camp Bifrost, en militærleir i Bamako der transportflyene hadde base og der personellet holdt til. Norge hadde ansvar for driften av leiren.
Norge har i tre perioder bidratt med Hercules transportfly til MINSUMA, både i 2016, 2019 og 2020–2021. Norge har også bidratt med fire norske offiserer i MINUSMAs militære hovedkvarter i Bamako. De siste nordmennene trakk seg ut av Mali i november 2022.
I 2018 åpnet Norge en ambassade i Bamako. Denne har fungert som den norske ambassaden i Mali, men også som Norges ambassade overfor nabolandene Mauritania, Burkina Faso, Tsjad og Niger. I august 2023 meldte regjeringen at ambassaden skulle legges ned innen utgangen av året, på grunn av sikkerhetshensyn. Dette som følge av at FN-operasjonen MINUSMA ble avsluttet i samme periode.
Kilder
International Crisis Group, Security Council Report [1, 2, 3], Sikkerhetsrådets res. 2100 (2013), UN.org, Third World Quarterly, Regjeringen.no, International Security Studies, Forsvaret.no, Forsvaretsforum.no, Klassekampen, NRK, MINUSMA.
Bøker / Artikler:
- Ba og Bøås «Mali: A Political Economy Analysis» NUPI (2017).
- Morten Bøås «Konflikt, ustabilitet og migranter: "post-Gaddafi blues" i Sahel» kap. 11 i Heier, Ottosen og Tvedt «Libya - Krigens uutholdelige letthet» (2019)
Relaterte land og konflikter
Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:
Les våre konfliktprofiler som er relatert til konflikten:
Skrevet av: Jonas Iversen, kommunikasjonsrådgiver, FN-sambandet.