Denne konfliktartikkelen inneholder mest historie, og holdes ikke oppdatert med nye hendelser.
Introduksjon
Den syriske borgerkrigen er en konflikt som har pågått siden 2011 mellom landets myndigheter og ulike opprørsgrupper. Mange andre land har blandet seg inn i konflikten. Krigen har ført til store ødeleggelser, flere hundretusen mennesker drept, og millioner på flukt.
Bakgrunn
Syria har blitt styrt av Assad-familiens autoritære regime i over 50 år. Først av Hafez al-Assad, som tok makten gjennom et militærkupp i 1970, og så av Bashar al-Assad siden år 2000. Da Bashar al-Assad overtok makten ventet mange syrere på demokratiske reformer, men regimet valgte etter hvert motsatt vei. Makten ble gitt til færre personer, ofte til personer av lik religiøs tro og i nær familie med presidenten.
Assad-familien tilhører en av Syrias mange religiøse minoriteter som kalles alawitter – en undergruppe av sjia-islam. Det syriske regimet har derfor tette bånd til andre sjiamuslimske regjeringer og grupper i regionen, slik som Iran, Irak og Hizbollah i Libanon.
Alawittene sitter med makten i Syria, selv om de kun utgjør 10 prosent av den syriske befolkningen. Mange av dem har viktige maktposisjoner i samfunnet, og er bedre økonomisk stilt enn resten. Majoriteten av befolkningen i landet består av sunnimuslimer.
Det har lenge vært misnøye blant mange syrere, både på grunn av fattigdom, ulikhet og arbeidsløshet, og et undertrykkende regime. Dette var noe av bakgrunnen for det folkelige opprøret mot Assad-regimet i 2011.
Opprør og revolusjon
Syria var et av mange land i Midtøsten og Nord-Afrika som opplevde opprør i 2011, under det som ble kjent som den arabiske våren.
Protestene ble slått hardt ned på av staten. Det brutale svaret fra myndighetene på de relativt fredelige demonstrasjonene, fikk motstanden mot regimet til å spre seg raskt til flere deler av landet.
- Les mer om den arabiske våren i andre land her
Fra fredelig opprør til borgerkrig
Da Assad-regimet innså at demonstrasjonene var på vei til å bli et stort problem, bestemte regimet seg for å løslate ekstremistiske jihadister fra fengslene. Det kan ha vært for å imøtegå noen av demonstrasjonenes krav om å løslate politiske fanger.
Flere kilder har hevdet at jihadistene ble løslatt med hensikt om å omforme det fredelige opprøret til et voldelig et. Det ville da bli lettere for Assad-regimet å legitimere brutal maktbruk mot demonstrantene.
Assad hadde beskyldt demonstrantene for å være sunni-islamistiske terrorister. Regimet hadde derfor en interesse av å «bevise» at dette var riktig. Assads strategi var å presentere hans regime som det eneste stabile alternativet til kaos og islamistisk terror. Dette bidro til at den arabiske våren utviklet seg til å bli en brutal borgerkrig.
En brutal borgerkrig
I 2011 etablerte deler av opposisjonen et syrisk nasjonalråd (SNC) i Tyrkia. SNC krevde Assads avgang. Tilknyttet rådet ble Den frie syriske hær (FSA) stiftet for å sloss mot regimestyrkene. Både vanlige sivile folk, og folk som hadde hoppet av Assads hær, ble en del av opprørsstyrkene som kjempet mot Assad-regimet.
Etter hvert som kampene tiltok ble situasjonen på bakken stadig mer uoversiktlig. Nye opprørsgrupper ble dannet da flere mennesker fra Syria og utlandet kom for å kjempe mot regimet, noen av disse var knyttet til al-Qaida-nettverket.
Det syriske regimet gjennomførte stadig mer brutale angrep mot opposisjonen, men var på vei til å tape borgerkrigen i 2014. Derfor gikk Russland inn i landet og begynte å bombe opposisjonen i 2015. Det at Russland gikk inn på Assad-regimets side snudde krigen i regimets favør.
- Les mer om al-Qaida på vår konfliktprofil Al-Qaida
Krigens påvirkning på Syrias naboland
Krigen i Syria har ført til at mange millioner mennesker har måttet flykte. Syrias naboland Libanon, Jordan, Irak og Tyrkia har alle mottatt et stort antall syriske flyktninger. Denne utviklingen har vært vanskelig for nabolandene, både økonomisk og politisk.
I Libanon for eksempel, har mange libanesere fryktet at krigen i Syria ville lede Libanon ut i en ny borgerkrig. Krigen i Syria har også påvirket den kaotiske utviklingen i Irak og veksten av Den islamske staten (IS).
Andre land blander seg inn i Syria-krigen
Syria har en viktig strategisk betydning for flere regionale og globale stormakter. Derfor har mange land blandet seg inn i Syria og alliert seg med ulike parter i konflikten. Hvem som støtter hvem kan påvirkes av flere hensyn, slik som tidligere samarbeid, om man har felles fiender, eller om man deler ideologisk og religiøs identitet.
Ett av skillelinjene er blant annet grupper og staters tilhørighet til sunni- eller sjiaislam, som i økende grad ble satt opp mot hverandre i løpet av Syria-krigen.
Støtter Assad-regimet:
På den ene siden støtter Russland, Iran og Hizbollah i Libanon Assad-regimet. Syria er Russlands viktigste allierte i Midtøsten, og huser Russlands eneste militærbase i Middelhavet. Iran og Hizbollah er begge sjiamuslimske aktører og har vært viktige støttespillere for Assad-regimet, spesielt militært. Hadde det ikke vært for støtten fra Iran, Hizbollah og Russland, hadde ikke Assad-regimet klart å ta tilbake store deler av Syria.
Støtter opprørsgrupper i Syria:
På den andre siden har anti-Assad grupper blitt støttet av mange forskjellige land, med USA i spissen. Sunnimuslimske land, som Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar har støttet opprørere økonomisk og til dels med våpen. Landene støttet enkelte grupper ut ifra egne interesser. I likhet med USA, har disse landene et anspent forhold til Iran, og senere også til terrororganisasjonen Den islamske staten (IS).
Kampen mot IS
I 2014 erklærte terrororganisasjonen Den islamske staten (IS) sitt «kalifat» og tok kontroll over store områder i Syria og Irak. IS vokste frem delvis på grunn av krigen i Syria.
Mange stater svarte på fremveksten av IS med å lage en koalisjon for å nedkjempe terrororganisasjonen. I tillegg ble Syrian Democratic Forces (SDF) dannet, en lokal bakkestyrke som bestod av en blanding av flere grupper i Syria. USA, Jordan, Frankrike og andre land støttet SDF med militært utstyr, og angrep IS fra luften.
I mars 2019 erklærte SDF at den siste IS-skansen i Syria var nedkjempet. Fra sine gjemmesteder har IS fortsatt med terroraksjoner mot den lokale befolkningen, men i mye mindre omfang enn tidligere.
- Les mer om IS på konfliktprofilen Den islamske staten (IS)
Andre lands konflikter som utspiller seg i Syria
Den syriske borgerkrigen endret seg kraftig nok en gang i 2017 da Tyrkia bestemte seg for å gå inn militært i Idlib-provinsen. Idlib-provinsen grenser til Tyrkia i nordvest. Mange opprørere og sivile fra andre deler av landet hadde flyktet dit. Som en konsekvens av den tyrkiske offensiven, ble Idlib omringet av tyrkiske, russiske og iranske styrker, i tillegg til Assad-regimets egne styrker.
Gitt den høye andelen sivile i Idlib fryktet spesialrapportører fra FN at kampen om Idlib kunne bli den verste humanitære krisen i Syria-krigen så langt. Nesten 3 millioner mennesker lever i Idlib, hvor én million av dem er barn.
Situasjonen i nord-Syria ble enda mer kritisk da Tyrkia valgte å angripe kurdiske selvstyreområder. Denne militæroperasjonen innebar å frata kurderne i nordøst-Syria områder som grenser til Tyrkia, og da lage en såkalt sikkerhetssone som Tyrkia skulle kontrollere. Kurderne så seg nødt til å inngå en avtale med Assad-regimet og Russland for å få beskyttelse mot tyrkiske angrep. Den tyrkiske offensiven i Syria ble gjort mulig da USAs president Donald Trump valgte å trekke amerikanske styrker ut fra de kurdisk-dominerte områdene nordøst i Syria.
I løpet av de siste tiårene har Tyrkia gjennomført flere militæroperasjoner mot væpnede kurdiske grupper nord i både Syria og Irak. Og så sent som i november 2022 iverksatte Tyrkia nye angrep mot disse gruppene.
I desember 2019 trappet Russland og Assad-regimet opp angrepene i Idlib-provinsen. FN rapporterte i februar 2020 at krigføringen i Idlib hadde ført til at over en halv million mennesker hadde flyktet fra sine hjem de siste to månedene. Siden da har ytterligere flere hundretusen syrere flyktet fra området.
Krigføringen nord i Syria førte til direkte trefninger mellom tyrkiske og syriske regulære styrker, dvs. mellom soldater som representerer myndighetene i hvert av de landene. Dette økte faren for en regional storkrig direkte mellom landene.
Tyrkia støtter flere av opprørsgruppene i Syria, mens Russland støtter de syriske regjeringsstyrkene. Derfor var det fare for direkte krig også mellom Tyrkia og Russland. Disse to landene har ulike interesser i Syria, men har ellers mange felles interesser som gjør at de ønsker å unngå konflikt med hverandre. I mars 2020 ble Tyrkia og Russland enig om en våpenhvile i Idlib.
Iran har lenge hatt et konfliktfylt forhold til både USA og Israel. Konflikten mellom disse landene påvirker også deres handlinger i Syria-krigen. Israel har for eksempel gjennomført hundrevis av angrep mot det de mistenker er iransk-tilknyttede mål i Syria.
USA har også gjennomført luftangrep mot det de har kalt «iranskstøttede opprørere» både i Syria og Irak. USA hevdet å ha rett til slik militærbruk fordi opprørsgruppene truer amerikanske mål i Syria og Irak. Dette går inn i en større konflikt mellom USA og Iran, som blant annet handler om atomvåpen.
FNs rolle i konflikten
FNs sikkerhetsråd har vært nesten helt lammet i den syriske konflikten. Med Libya-intervensjonen friskt i minne har Russland og Kina argumentert mot at FN skal blande seg inn i de interne anliggende til Syria. De har lagt ned veto flere ganger i Sikkerhetsrådet i forbindelse med krigen i Syria, både i år 2011, 2012, 2014 og 2016.
- Les mer om Sikkerhetsrådet her
- Les mer om Libya-konflikten her
Russland og USAs ulike syn på Assad-regimets fremtid har vært ett av hindringene for en omfattende og kraftfull resolusjon fra Sikkerhetsrådet. USA mente lenge at en løsning i Syria forutsatte at Assad-regimet ble fjernet. Likevel har USA vært mest opptatt av å bekjempe IS. Russland derimot støtter Assad-regimet, har argumentert for at regimet trengs for å bekjempe opprørsgrupper som IS, og mener at Sikkerhetsrådet ikke kan vedta regimeendring i en suveren stat.
Blant de få tingene Sikkerhetsrådet har blitt enig om er en resolusjon som pålegger partene i konflikten å slippe inn nødhjelp til sivilbefolkningen. 19. desember 2016 ble Sikkerhetsrådet også enig om å tillate FN-observatører å kontrollere trygg evakuering av sivile ut av Øst-Aleppo, i kjølvannet av Assad-regimets brutale offensiv. En granskningskommisjon fra FN karakteriserer Assad-regimets krigføring mot egen befolkning for forbrytelser mot menneskeheten.
Sikkerhetsrådet har også blitt enig om sanksjoner mot IS og andre lignende terrorgrupper som opererer i Syria. Men Sikkerhetsrådet har ikke blitt enig om militære aksjoner mot disse. En USA-ledet koalisjon har likevel bombet IS-mål i Syria. Siden koalisjonen ikke har fått et FN-mandat som tillater slike militæraksjoner på syrisk territorium, er slik bombing høyst problematisk sett fra et folkerettslig perspektiv. Russland har også bombet i Syria, men siden de har blitt invitert inn av Assad-regimet har Russland et bedre folkerettslig utgangspunkt for maktbruk i Syria enn de andre landene.
Forsøk på fredsforhandlinger
I april 2012 sendte FN en observatørstyrke (UNSMIS) til Syria for å overvåke fredsplanen til Kofi Annan. Annan var utnevnt som FN og Den arabiske ligas spesialutsending, men fredsplanen hans feilet. UNSMIS bidro med å dokumentere noen av massakrene i landet, men besto kun av 300 soldater og slet derfor med å dekke hele Syria. UNSMIS ble avviklet da mandatperioden var over i august 2012, som var samtidig som Kofi Annan trakk seg som spesialutsending. Annan ble erstattet av Lakhmi Brahimi. Mens Brahimi forsøkte å etablere fredsforhandlinger i Syria, fikk FN en gruppe våpeninspektører på plass i august 2013. Mangelen på framgang i fredsforhandlingene gjorde at Brahimi trakk seg våren 2014.
Staffan de Mistura ble FNs spesialutsending i februar 2015. Mistura har forsøkt å få partene i konflikten til å møtes i forhandlinger. Noen våpenhviler har blitt innført, men kun med midlertidig suksess. Forhandlinger har også foregått utenfor FN-regi, hvor Russland, Iran og Tyrkia har deltatt i tillegg til representanter fra de syriske myndighetene og den syriske opposisjonen.
I 2018 ble norske Geir O. Pedersen utnevnt som FNs spesialutsending til Syria. I 2019 mente FNs sikkerhetsråd at Pedersen burde finne andre måter å bidra til fred i Syria på enn hans fokus på å etablere en komite som skal lage ny grunnlov for landet.
Norges engasjement i konflikten
Ifølge den norske regjeringen støtter Norge FNs spesialutsending til Syria og FNs videre arbeid med å finne en politisk løsning på konflikten.
Økonomiske bidrag
I februar 2016 tok Norge initiativ til, og var medarrangør av, en giverlandskonferanse i London der over 60 land var representert, hvor temaet var den humanitære krisen i Syria. FN hadde uttrykt behov for 70 milliarder kroner i bistand til Syria og regionen. Landene som deltok lovte å gi rundt 60 milliarder kroner, hvor Norge gir relativt stor andel, dvs. 2,4 milliarder kroner i 2016 og rundt ti milliarder kroner til sammen over fire år.
Ifølge den norske regjeringen er Norge det femte største humanitære giverlandet til Syria og nabolandene, og ved utgangen av 2019 oppfylte Norge lovnadene om ti milliarder kroner over fire år fra London-konferansen i 2016.
Militære bidrag
I mai 2016 bestemte den norske regjeringen at Norge skulle trene opp syriske opprørere i kampen mot IS, som en del av den USA-ledede militære operasjonen mot IS (Operation Inherent Resolve). Treningen skulle skje i Jordan av norske soldater. Disse syrerne skulle kjempe mot IS inne i Syria. Dette var mer folkerettslig problematisk enn Norges kamp mot IS i Irak. Forskjellen er at den irakiske regjeringen hadde bedt om Norges hjelp i motsetning til den syriske Assad-regjeringen som heller hadde fordømt Norges initiativ. Norge hadde heller ingen garanti for at syrerne som ble trent opp ikke vil begå krigsforbrytelser eller kjempe mot Assad-regimet i stedet for IS.
Norges militære deltakelse og folkeretten
Den norske regjeringens offisielle begrunnelse for Norges deltakelse i Syria-krigen begrunnes både ut ifra prinsippet om kollektivt selvforsvar og ut ifra resolusjoner i FNs sikkerhetsråd. Kollektivt selvforsvar handler her om at Irak er under væpnet angrep fra IS og har bedt om hjelp til selvforsvar. Siden IS holder til også i deler av Syria, har Irak og allierte rett til å bryte syrisk suverenitet, hevder regjeringen. Videre viser regjeringen til FNs sikkerhetsråds resolusjon 2249 fra 2015 som fastslår at IS utgjør en «global og ekstraordinær trussel mot internasjonal fred og sikkerhet».
Selv om norsk deltakelse lener seg delvis på et vedtak i FNs sikkerhetsråd, har ikke Sikkerhetsrådet gitt mandat til maktbruk innenfor syrisk territorium. Derfor anses Norges militære rolle i Syria-krigen som et brudd på folkerettens prinsipp om statssuverenitet.
Kilder
International Crisis Group, un.org, UNHCR, NATO, WhatsinBlue.org, The Daily Telegraph, Aftenposten Innsikt, Klassekampen, Dagsavisen, Al-Jazeera, regjeringen.no, NRK.
Relaterte land og konflikter
Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:
Les våre konfliktprofiler som er relatert til konflikten:
Skrevet av: Jonas Iversen, kommunikasjonsrådgiver, FN-sambandet.