Introduksjon
Den demokratiske republikken Kongo har i flere tiår opplevd krig og konflikt. Etter den første Kongo-krigen i 1996-97, brøt det ut en mye større krig i 1998, der åtte afrikanske land og over 25 væpnede grupper var involvert. Konfliktsituasjonen som preger Øst-Kongo i dag har potensialet til noe tilsvarende, der både naboland og opprørsgrupper er involvert.
Landets navn
Den demokratiske republikken Kongo har hatt mange navn og blir i dag ofte kalt DR Kongo eller bare Kongo. I teksten under vil disse navnene brukes om hverandre. Landet blir også kalt Kongo-Kinshasa, etter hovedstaden Kinshasa, for ikke å forveksle det med nabolandet Republikken Kongo, som blir kalt Kongo-Brazzaville etter hovedstaden Brazzaville.
Bakgrunn
Den demokratiske republikken Kongo har en lang historie som en europeisk koloni. Kongo var den belgiske kongen Leopold IIs personlige eiendom fram til 1908. Den belgiske staten tok deretter over kontrollen og styrte Kongo fram til landets uavhengighet i 1960. Kong Leopold og Belgia var ansvarlige for et av verdens mest brutale koloniregimer. Da belgierne trakk seg ut, etterlot de seg et land med elendig infrastruktur, et svakt statsapparat og store interne konflikter.
Joseph-Désiré Mobutu tok makten i Kongo gjennom et statskupp i 1965. Han forble landets diktator i 32 år. Som del av hans afrikaniseringspolitikk ble landet omdøpt til Zaïre, storbyer fikk afrikanske navn og han selv tok navnet Mobutu Sese Seko. Mobutus regime var svært korrupt og voldelig, noe som førte til misnøye og stadige opptøyer i ulike deler av landet.
I 1994 var det folkemord i nabolandet Rwanda, noe som førte til at mange flyktet til Kongo (Zaïre). Folkemordet og flyktningestrømmen fra Rwanda, bidro til at et stort opprør brøt ut øst i Kongo i 1996. Opprøret utløste den først Kongo-krigen.
Den første Kongo-krigen
Over en million hutuer flyktet fra Rwanda til Kongo etter at det folkemorderiske hutu-regimet ble styrtet av den tutsi-dominerte militsen RPF. RPF ble ledet av Paul Kagame, som tok over makten i Rwanda. Blant flyktningene var det soldater og militser som hadde deltatt i folkemordet mot tutsiene. Dette utløste en konflikt i Kongo mellom hutuer og tutsier, to etnisiteter som finnes både i Rwanda og Kongo.
På dette tidspunktet hadde Mobutu tillatt over ti ulike utenlandske væpnede grupper å oppholde seg i Kongo, og disse var i konflikt med nabolandenes sittende regimer. Til sammen skapte dette en situasjon der naboland som Angola, Uganda og Rwanda hadde en felles interesse i å styrte Mobutu-regimet. Opprørsgruppen AFDL, som ble ledet av Laurent Kabila, ble en brikke i dette spillet og bidro til å styrte Mobutu gjennom den første Kongo-krigen fra 1996. Krigen ble avsluttet i 1997 da Laurent Kabila tok over makten i landet. Han endret så navnet fra Zaïre til Den demokratiske republikken Kongo.
Den andre Kongo-krigen
Laurent Kabila ble raskt upopulær i Kongo da det ble tydelig at regime hans også var autoritært og korrupt, og levde ikke opp til løftene om demokrati. Det som utløste den andre Kongo-krigen var at Kabila plutselig vendte ryggen til Rwanda og Uganda, som hadde vært hans støttespillere i kampen mot Mobutu. Grunnen var at i befolkningen økte motstanden mot utenlandsk innblanding. Rwanda var spesielt sterkt mislikt. Kongolesiske tutsier ble i økende grad sett på som rwandere, og rwandere som okkupanter i Kongo.
26. juli 1998, et drøyt år etter at Kabila hadde styrtet Mobutu, bestemte han at alle rwandere og andre utenlandske soldater måtte forlate Kongo. De rwandiske lederne som nå plutselig ble behandlet som fienden ble rasende og konflikten eskalerte raskt. Allerede 2. august 1998 angrep Rwanda Kongo med mål om å styrte Kabila-regimet.
Den andre Kongo-krigen eskalerte til å bli større og mer langvarig enn den første. Åtte afrikanske land og over 25 væpnede grupper var involvert i krigen. Rundt fem millioner mennesker hadde mistet livet da den andre Kongo-krigen offisielt ble avsluttet i 2003.
Det er stor usikkerhet rundt hvor mange mennesker som mistet livet som følge av krigen. En tidlig beregning, som FNs sikkerhetsråd forholdt seg til, var at det hadde vært drept 5,4 millioner mennesker i Kongo i perioden 1998-2008 som følge av krigen. Andre beregninger varierer stort, fra 860 000 til 7,6 millioner. Grunnen til den store usikkerheten skyldes både begrenset informasjon, uenighet om metode, og at det er uklart og uenighet om i hvilken grad dødsårsakene skyldes krigen eller andre forhold.
Kongo under Joseph Kabila
Laurent Kabila ble drept i 2001, og sønnen hans, Joseph Kabila, overtok makten etter faren. Dette var et vendepunkt i den andre Kongo-krigen. Joseph Kabila snakket om fred, nasjonal enhet og det internasjonale samfunnets rolle.
Joseph Kabila iverksatte en fredsprosess med Rwanda, Uganda og de lokale militsene, med en avgjørende fredsavtale i slutten av 2002. Avtalen etablerte en overgangsregjering med fire visepresidenter, der to av dem var fra opprørernes krets. Planen var at alle militsene skulle føyes sammen til en ny nasjonal hær i løpet av to år. Det skulle også forberedes demokratiske valg.
I 2006 ble Joseph Kabila valgt til Kongos president, i det som var landets første frie valg på mer enn 40 år. Etter fredsavtalen og avslutningen på krigen, har Kongo opplevd betydelig fremgang. Likevel er det fortsatt flere lokale væpnede konflikter, humanitære kriser og grove menneskerettighetsbrudd i Kongo, spesielt i de østlige delene av landet.
Kabila ble sittende ved makten til 2019, som var over to år på overtid, ifølge landets grunnlov. Etter et kontroversielt presidentvalg i slutten av 2018, ble Felix Tshisekedi erklært som vinner i januar, 2019. Han er den første opposisjonskandidaten til å vinne et presidentvalg i DR Kongo siden landet ble selvstendig i 1960.
Underliggende årsaker og drivkrefter
DR Kongo er et stort land med dårlig infrastruktur og et svakt statsapparat. Landets voldelige historie, knyttet til kolonialisme, krig og undertrykkelse, har skapt mye mistillit i samfunnet, både mellom etniske grupper, overfor myndighetene i landet, og overfor andre land som blander seg inn. En slik situasjon har skapt gode vilkår for korrupsjon, væpnede militser og maktmisbruk.
Under Joseph Kabila var et korrupt statsapparat personlig knyttet til han og hans hemmelige utbetalinger. På den måten var selv ikke myndighetene i Kongo spesielt opptatt av å etablere et formelt, velfungerende og ukorrupt statsapparat, fordi det kunne undergrave presidentens maktposisjon. Et korrupt statsapparat ble derfor opprettholdt og er vanskelig å få bukt med.
Naturressurser som diamant, koltan, kobolt, gull og kobber er en viktig motivasjonsfaktor for andre lands interesser i Kongo, enten det har vært gjennom kolonialisme eller ved å støtte bestemte væpnede militser. I en FN-rapport fra 2001 ble Rwanda, Uganda og Zimbabwe anklaget for systematisk å utnytte de kongolesiske ressursene.
Politisk og økonomisk misnøye, i tillegg til usikkerhet og maktkamp, er alle drivkrefter for konflikt. Fattigdom har bidratt til befolkningens misnøye, og samtidig økt muligheten for rekruttering til væpnede militser. Grådighet spiller også en rolle, og er spesielt knyttet til Kongos verdifulle naturressurser øst i landet.
Etnisk gruppetilhørighet påvirker konfliktbildet
Krig og konflikt har gjort at gruppeidentiteten til mange i Kongo har knyttet seg til deres etnisitet fremfor deres nasjonalitet. Mange militsgrupper organiserer seg ut ifra etnisk tilhørighet, for eksempel som hutu eller tutsi. Dette har samtidig gjort det lettere for naboland som Rwanda og Uganda å alliere seg med de ulike militsgruppene.
Når myndighetene i Kongo ikke klarer eller er uvillig til å beskytte befolkningen i Kongo, blir det naturlig at folk finner alternative måter å skaffe beskyttelse på. Dette behovet bidrar til å opprettholde de mange militsgruppene.
Vold og straffefrihet
Vold, overgrep og maktmisbruk blir ofte ikke straffeforfulgt. Både myndighetene og militsgrupper slipper ofte unna straff selv om de har begått grove menneskerettighetsbrudd. Straffefrihet er et viktig hinder for fred og forsoning i Kongo.
Nesten alle de væpnede gruppene har begått grove overgrep og krigsforbrytelser. Ett av de store problemene knyttet til mangelen på straff for maktmisbruk er hvordan voldtekt har blitt systematisk brukt som våpen for å skremme og kontrollere sivilbefolkningen.
Det finnes ikke nøyaktige tall på slike overgrep, men FN har beregnet at det er over 200 000 kongolesiske kvinner som er overlevende voldtektsofre.
I 2018 fikk den kongolesiske legen Denis Mukwege Nobels fredspris for sitt arbeid mot seksualisert vold brukt som våpen i væpnede konflikter. FN har støttet Mukweges arbeid øst i Kongo, og han fikk FNs menneskerettighetspris i 2008.
Konflikten i 2023
En gammel opprørsgruppe i Øst-Kongo ved navn M23, har gjenoppstått. M23 ble slått tilbake av FN-styrken i 2013, men fremstår i dag godt bevæpnet og velorganisert. Gruppa kontrollerer flere byer i øst, i tillegg til områder rundt provinsens hovedstad, Goma, der FN-styrken på rundt 14 000 soldater holder til.
M23s plutselige tilbakekomst skyldes både spenninger mellom nabolandene øst for Kongo, og lokale årsaker øst i Kongo, ifølge International Crisis Group.
Foranledningen var at Kongos president Tshisekedi hadde invitert inn militærstyrker fra nabolandene Uganda og Burundi, for å få hjelp til å få styring på den urolige, østlige delen av landet, der titalls opprørsgrupper holder til.
At styrker fra Uganda og Burundi ble invitert inn i Kongo, plaget Rwandas president Paul Kagame. Rwanda har også økonomiske interesser i Øst-Kongo, slik som Uganda og Burundi, og har lenge forsøkt å bekjempe opprørsgruppen FDLR, som er en rest etter hutu-militsen som var ansvarlig for folkemordet i Rwanda i 1994.
Kagame beskylder DR Kongo for å støtte FDLR, samtidig som Tshisekedi beskylder Rwanda for å støtte M23. FN-rapporter indikerer at begge anklagene stemmer. FN-styrken i Goma er upopulær blant mange kongolesere (les mer om det under), og vegrer seg for å slåss mot opprørsgrupper.
En regional styrke, der også Kenya er med, er satt inn for å bekjempe M23. Mye tyder på at det kan være viktig å få Rwanda med på det laget, gitt landets innflytelse over opprørslederne i M23.
Hvordan kampen mot M23 håndteres representerer både en mulighet for økt samarbeid mellom nabolandene, men også en fare for eskalering til tilsvarende kriger som Kongo opplevde i perioden 1996–2003, hevder International Crisis Group.
FNs rolle i konflikten
FN har vært til stede med fredsstyrken MONUC i DR Kongo siden 1999, under den andre Kongo-krigen. Styrkene har fulgt opp en fredsavtale (Lusaka-avtalen) mellom regjeringen i DR Kongo og de andre landene som var involvert i krigen.
MONUC-styrken deltok i stabilisering og avvæpning av den østlige delen av Kongo. MONUC mistet mye av støtten i lokalbefolkningen da styrken ikke klarte å forhindre en opprørsgruppes felttog mot grensebyen Goma høsten 2008. Det resulterte i at ca. 250 000 mennesker flyktet fra byen.
I mai 2010 vedtok FNs sikkerhetsråd at MONUC skulle videreføres under det nye navnet MONUSCO. Mandatet ble rettet mer inn mot stabiliseringsprosesser i etterkant av krigen.
MONUSCO skal prioritere å beskytte sivile og menneskerettighetene, spesielt ved å forsøke å stabilisere de urolige provinsene i øst. MONUSCO skal også bistå i gjennomføringen av demokratiske valg.
Misnøye med FN-styrkens tilstedeværelse i Kongo
Misnøyen med MONUSCO i DR Kongo har økt over tid. FN-styrken i Kongo har vært i medias søkelys flere ganger som følge av at FN-soldater har begått seksuelle overgrep mot kongolesiske kvinner og barn.
I løpet av sommeren 2022 var det opprør mot FN-styrken flere steder i landet. Blant annet ble FNs hovedkvarter i Goma, nær grensen til Rwanda, stormet i slutten av juli. Da ble tre FN-soldater og mange sivile drept, og flere titalls skadet. I august 2022 ble MONUSCOs talsperson utvist fra landet.
Kilder
BBC, NRK, Fellesrådet for Afrika, UNmissions.org, FNs sikkerhetsråd, Institute for Security Studies (ISS).
Bøker/Tidsskrifter:
- David van Reybrouck (2010) «Kongo. Historien om Afrikas hjerte».
- Jason K. Stearns (2011) «Dancing in the Glory of Monsters».
- Nicholas Marsh (2017) «Democratic Republic of the Congo» i Alusala & Shadung (red.) Arms brokering in Southern Africa, Institute for Security Studies (s. 14–24).
Relaterte land
Her er et utvalgt av de involverte landene i DR Kongo-konflikten for videre lesning:
Skrevet av: Jonas Iversen, kommunikasjonsrådgiver, FN-sambandet.