Barnekonvensjonen

Hva er FNs barnekonvensjon?

Barnekonvensjonen er den første internasjonale menneskerettighetskonvensjonen som gir barn en spesiell juridisk status. Den stadfester at barn har menneskerettigheter, og krav på spesiell beskyttelse.

Alle stater som har sluttet seg til barnekonvensjonen må følge det som står i den.

• Konvensjonen slår fast at alle mennesker under 18 år er barn, og omfattes av barnekonvensjonen.
• FNs barnekomité (CRC) overvåker hvordan barn har det i landene som har sluttet seg til avtalen, og kommer med anbefalinger om hvordan de kan bedre barns rettigheter.
• Barnekonvensjonen er basert på FNs erklæring om barnets rettigheter, som ble vedtatt 30 år tidligere.

Eksempler på rettigheter som står i FNs barnekonvensjon

• Alle barn er født frie og er like mye verdt.
• Alle barn har rett til et navn og en nasjonalitet.
• Alle barn har rett til beskyttelse.
• Alle barn har rett til best mulig helsehjelp og nok mat og drikke.
• Alle barn har rett til å bli hørt og bli tatt hensyn til.
• Alle barn har rett til å gå på skole.
• Alle barn har rett til lek, fritid og hvile.
• Alle barn har de samme rettighetene.

Stater kan reservere seg mot deler av innholdet i barnekonvensjonen

Barnekonvensjonen er en av de mest omfattende menneskerettighetskonvensjonene FN har forhandlet fram. Dette er både avtalens styrke og dens svakhet. Det at konvensjonen er omfattende gjør at landene som har sluttet seg til avtalen har forpliktet seg til mye. Det er en styrke at så mange land har sagt at de vil følge så mange regler som har med barns rettigheter å gjøre.

Samtidig blir barnekonvensjonen svekket av at flere land har reservert seg mot deler av innholdet. Hvis et land er uenig i en av artiklene i konvensjonen, kan de reservere seg mot den artikkelen - selv om de har sluttet seg til barnekonvensjonen generelt. Reservasjonene viser hvor vanskelig det kan være å lovfeste hva som skal være den beste formen for barndom i alle verdens land.

Nederst på denne siden kan du lese reservasjonene til alle landene som har sluttet seg til barnekonvensjonen.

Tilleggsprotokoller

FN har vedtatt tre tilleggsprotokoller til barnekonvensjonen. Medlemslandene kan selv bestemme om de vil slutte seg til disse.

• Tilleggsprotokoll om barn i væpnet konflikt (2000)
• Tilleggsprotokoll om salg av barn og barneprostitusjon (2000)
• Tilleggsprotokoll som oppretter en klagemekanisme for barnekonvensjonen (2011)

Barns rettigheter i Norge

I 1981 fikk Norge verdens første barneombud. Barneombudets oppgave er å spre kunnskap om barn og unge, og ivareta deres interesser og rettigheter. Ti år senere fikk Norge verdens første barneminister. En barneminister er den personen i regjeringen som jobber med saker som har med barn å gjøre.

Den 8. januar 1991 ratifiserte Norge barnekonvensjonen. Det betyr at regjeringen og Stortinget forpliktet seg til å følge den opp. Myndighetene skal hvert femte år sende inn en rapport om barns situasjon i landet til FNs barnekomité. Der sitter eksperter på barn og menneskerettigheter. De gjennomgår rapporten, har møter med norske myndigheter, og påpeker hva som må bli bedre.

I 2003 ble barnekonvensjonen en del av norsk lov. Norske myndigheter har siden da blant annet fått kritikk for ikke å sette hensynet til barnets beste først i behandlingen av asylsøknader. Mange sivilsamfunnsorganisasjoner mener i tillegg det er på høy tid at Norge ratifiserer den tredje tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen, som gir barn rett til å klage til FNs barnekomité over brudd på sine rettigheter.

• Du kan lese mer om menneskerettigheter i Norge i denne artikkelen

Lær mer

• FN-organisasjoner: UNICEF
• Temaside om menneskerettigheter
• Norge og menneskerettighetene
• Statistikk