| Vedtatt: | 03.12.1997 |
| Trådt i kraft: | 01.03.1999 |
| Ratifisert av Norge: | 09.07.1998 |
| Last ned fulltekst: | Landminer |
| Les mer på engelsk: | Convention on the Prohibition of the Use, Stockpiling, Production and Transfer or Anti-Personnel Mines and on their Destruction |
Konvensjonen om forbud mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer, og om ødeleggelse av slike miner, ble undertegnet i Ottawa 3. desember 1997.
Per 4. november 2024 har 164 land ratifisert avtalen.
De sentrale drivkreftene bak konvensjonen var Det internasjonale Røde Kors komiteen (ICRC) og Den internasjonale landminekampanjen (ICBL), som ble stiftet i 1991.
Arbeidet med å forby landminer har pågått i en årrekke. Da FNs egen landmineprotokoll ble ferdig revidert i 1996, var det bred enighet om at vilkårene ikke gikk langt nok. Forberedelsene til en egen konvensjon tok til høsten samme år. Forhandlingene om de nye vilkårene ble ledet av en unik sammensetning av frivillige organisasjoner og statlige aktører.
Året etter ble Jody Williams, som ledet Den internasjonale landminekampanjen (ICBL), tildelt Nobels fredspris, og samme år ble avtalen ferdigforhandlet i Oslo.
Til tross for at flere stormakter som sitter på store lagre av landminer ikke har skrevet under, har vilkårene i konvensjonen blitt internasjonale normer som følges av de fleste land, enten de har skrevet under eller ikke.
Gjennomføring
Ingen annen lignende konvensjon har trådt i kraft så kort etter undertegnelsen, noe som vitner om den brede oppslutningen rundt vilkårene.
Det internasjonale senteret for humanitær avmining (GICHD) har opprettet en egen enhet som overvåker og veileder medlemslandenes gjennomføring av avtalevilkårene, og senteret fungerer som sekretariat for de fleste spørsmål tilknyttet konvensjonen. Medlemslandene rapporterer årlig til FNs generalsekretær, og møtes med jevne mellomrom for å evaluere gjennomføringen av avtalen.
Ettersom det bare er stater som kan binde seg til avtalen, ligger ikke-statlige aktører utenfor konvensjonens rekkevidde, og bruken av miner blant opprørsgrupper og geriljaer er et vedvarende problem flere steder i verden.