Introduksjon
Krigen som har rast siden april 2023 er mellom de to mektigste militærorganisasjonene i Sudan. Regjeringsstyrkene (hæren) på den ene siden, og den paramilitære gruppen Rapid Support Forces (RSF) på den andre.
Krigen har ført til at tusenvis har blitt drept. Volden kommer på toppen av flere tiår med andre konflikter som har rammet befolkningen hardt, spesielt i Darfur-området vest i landet.
Partene i konflikten
- Den sudanske hæren, ledet av general Abdel Fattah al-Burhan.
- Rapid Support Forces (RSF), en paramilitær gruppe ledet av general Mohamed Hamdan Dagalo, kjent ved kallenavnet Hemetti.
Konflikten mellom hæren og RSF er i stor grad også en personlig konflikt mellom Burhan og Hemetti. Begge ønsker makt og innflytelse i regjeringen, men enda viktigere, ingen av dem ønsker å miste makten og pengene de allerede har. Begge ser på den andre som den største trusselen og det største hinderet for å oppnå egne mål.
RSF får våpen fra De forente arabiske emirater, mens regjeringsstyrkene blir støttet av Egypt.
Bakgrunn
Før krigen brøt ut i 2023, hadde Burhan og Hemetti vært allierte av strategiske grunner. Begge hadde tilknytning til Sudans tidligere president, Omar al-Bashir. Bashir ble avsatt som president etter folkelige protester i 2019. Kravet til demonstrantene var å få på plass et demokratisk, sivilt styresett. Det hele førte til at en sivil overgangsregjering kom på plass.
Burhan og Hemetti samarbeidet deretter om et militærkupp mot den sivile overgangsregjeringen i 2021. De to generalene har i praksis styrt landet siden. De kontrollerer store deler av økonomien, har store ressurser til sin disposisjon, og begge har kontakter til andre land.
I 2023 falt det strategiske samarbeidet sammen, og konkurransen om makten utløste væpnede kamper. Begge fremstilte seg som forsvarere av folket og demokratiet. Realiteten var at begge var en trussel mot befolkningens sikkerhet og deres håp om et demokratisk og fredelig Sudan.
Den utløsende årsaken til krigen
Maktkampen mellom hæren og RSF brøt ut i væpnede kamper 15. april i 2023, etter at partene hadde mobilisert og posisjonert sine styrker flere dager i forveien. Det er uklart hvem som avfyrte det første skuddet, men det var tydelig at begge parter forberedte seg på krig.
Den utløsende årsaken til krigføringen var uenighet om når og hvordan RSF-styrkene skulle innlemmes i den sudanske hæren. Det var blant annet ulike syn på hvor lang overgangsperioden skulle være. Burhan ville at RSF skulle under hans kommando innen to år. Hemetti ville derimot ha en overgangsperiode på ti år. De klarte ikke å bli enige innen fristen. Det neste «logiske» steget var å ty til våpen.
Krigens gang
Hærens jagerfly bombet fra luften, og RSF-soldater dominerte etter hvert hovedstaden Khartoums gater. Det ble mangel på strøm, vann, mat og medisiner for befolkningen. Lovløshet og desperasjon førte til plyndring av matbutikker, apoteker og lignende. Krigføringen hadde skapt en humanitær krise.
Mange forsøkte å komme seg ut av storbyene til tryggere områder, eventuelt også å forlate landet. Flere tusen flyktet. I tillegg var det mange som «ønsket» å flykte, men som ikke kunne fordi det var for farlig, eller fordi det ble for dyrt (prisene steg raskt i alt kaoset). Det var altså livsfarlig å bli, og det var livsfarlig å dra.
I desember 2023 kom RSF på offensiven inn i delstaten El Gezira, øst for Khartoum. Byen Wad Madani, der rundt en halv million internt fordrevne hadde søkt tilflukt, ble tatt nesten uten kamp.
Mange tusen mennesker har mistet livet siden krigen brøt ut. Landet står samtidig overfor en sultkatastrofe. Bønder er fordrevet og matlagre er ødelagte som følge av krigen. Sult blir bevisst brukt som en måte å terrorisere folket på, ifølge spesialrapportører fra FN. De krigende partene, ikke minst hæren, hindrer internasjonale hjelpeorganisasjoner å nå de sultende med mat. Fortsetter krigen som nå, står flere millioner mennesker i fare for å miste livet.
Soldater fra både hæren og RSF har begått krigsforbrytelser, blant annet ved å ha mishandlet og henrettet krigsfanger, ifølge Human Rights Watch. Store overgrep har blant annet blitt begått i Darfur-området. Det er her, fra Darfur-krigen som brøt ut i 2003, hvor RSF har sine røtter.
Om Darfur-krigen 2003-2020
Opprørsgruppen Rapid Support Forces (RSF) gikk under navnet Janjaweed frem til 2013. Gruppen stod bak grove menneskerettighetsbrudd mot sivilbefolkningen i Darfur-krigen som brøt ut i 2003, og som ble offisielt avsluttet gjennom en fredsavtale i 2020. Darfur-krigen stod hovedsakelig mellom den sudanske regjeringen og Janjaweed på den ene siden, og lokale opprørsgrupper på den andre.
Janjaweed var en paramilitær gruppe, slik RSF er i dag, men kjempet altså på regjeringens side, som da var ledet av president Omar al-Bashir. Formålet til Janjaweed var å bidra til å bekjempe opprørsgrupper i Darfur. Bakgrunnen for konflikten var at folkegrupper i Darfur opplevde at de ikke ble respektert av de sentrale myndighetene i Sudan.
Les mer om Darfur-konfliktens historie i boksene under:
Noen fremstillinger av Darfur-konflikten har vektlagt den som en religiøs konflikt mellom kristne bønder og muslimske nomader. Det er ikke en god forenkling, blant annet fordi befolkningen i all hovedsak er muslimer, så det er muslimer representert på begge sider.
En annen og bedre forenkling er å fremstille konflikten som en etnisk konflikt mellom den arabiske delen av befolkningen på den ene siden, representert ved regjeringen og Janjaweed-militsen, og den svarte afrikanske delen av befolkningen på den andre, representert av opprørerne. Denne forenklingen er langt på vei riktig, men ikke tilstrekkelig. Etnisitet spiller en rolle, men er knyttet til sikkerhet, maktkamp, og kontroll over land og ressurser som olje og vann.
De underliggende årsakene til konflikten handler om ubalanse i maktforholdet mellom sentralmakten i Sudan og de lokale folkegruppene som bor i Darfur. Dette har likhetstrekk med andre regioner i Sudan der opprørsgrupper er i konflikt med regjeringen. Det handler om at de lokale folkegruppene føler på ulikhet, at de ikke får tilstrekkelig del av landets verdier, og at de ikke er godt nok representert i landets sentralstyre.
Folkemord i Darfur 2004?
I løpet av våren 2004 hadde tusenvis av den ikke-arabiske befolkningen blitt drept, kvinner ble voldtatt, og over én million mennesker var drevet på flukt fra Darfur. De flyktende menneskene manglet mat og vann, og mange døde i forsøk på å nå flyktningleirer i nabolandet Tsjad.
Janjaweed sin framferd hadde klar karakter av etnisk rensing, dvs. drap og fordrivelse basert på etnisk tilhørighet. Krigføringen kan sannsynligvis også defineres som et folkemord, dvs. at angrepene hadde som intensjon å delvis utslette folkegruppene de var rettet mot. Landsbyer med arabisktalende befolkning fikk stort sett være i fred, mens landsbyene til andre folkeslag ble brent til grunnen.
Konflikten i Darfur begynte så smått å ta til på begynnelsen av 2000-tallet. Enkelte grupper, blant annet zaghawa-folket, mente de ble urettferdig behandlet av de arabisk-dominerte myndighetene i hovedstaden Khartoum. Mange mente regimet i Khartoum forskjellsbehandlet ikke-arabiske folkegrupper til fordel for den arabiske befolkningen.
Zaghawa-folket, som i all hovedsak er svarte, ikke-arabiske afrikanere, mente både regionen de bodde i, og folkegruppen deres som helhet, ble skjøvet ut fra alle beslutningsprosesser i landet. Andre ikke-arabiske folkegrupper i Darfur, som fur-folket og masalitene, opplevde det samme. Dette la grunnlaget for en konflikt som har kostet flere hundretusen mennesker livet, og millioner på flukt.
I 2002 dannet en gruppe opprørere, med bakgrunn i de tre nevnte ikke-arabiske folkegruppene, en væpnet motstandsgruppe. Målet deres var å slå tilbake det de kalte militære overfall på landsbyene deres. Motstandsgruppen ble kalt Den sudanske frigjøringsbevegelsen (SLM).
I 2003 satte SLM i gang flere væpnede angrep på militære utposter i Darfur. Myndighetene i Khartoum forsto ganske tidlig hva som var på gang. Problemet deres var at de allerede var involvert i to andre militære konflikter, blant annet en langvarig krig mot en opprørsbevegelse sør i Sudan – en kamp som førte til opprettelsen av staten Sør-Sudan i 2011.
Regjeringen, ledet av daværende president Omar al-Bashir, hadde få militære styrker til overs. Opprørerne i Darfur gjorde derfor stor framgang i den første fasen av det som ble en borgerkrig i Darfur.
I april 2003 klarte Den sudanske frigjøringsbevegelsen (SLM) å innta hovedstaden nord i Darfur, Al Fashir, der de drepte og arresterte et hundretalls regjeringssoldater. De ødela også mange store fly og helikoptre. Angrepet var en stor ydmykelse for den sudanske hæren, som aldri hadde opplevd noe liknende.
Angrepet på Al Fashir ble et vendepunkt i krigen. Regjeringen i Khartoum bestemte seg nå for å innta en ny militærstrategi for å nedkjempe SLM. I stedet for kun å sende inn egne militærstyrker, bestemte regjeringen seg for å støtte opp om og alliere seg med militsgruppen Janjaweed. Janjaweed hadde kjempet mot masalitene i Darfur på 1990-tallet, og soldatene var rekruttert fra arabisktalende gjete- og nomadestammer.
Den sudansk-arabiske militsgruppen Janjaweed var kjent for en hard og rasistisk framferd på slagmarken. De hadde mange våpen, som de fikk fra den sudanske regjeringen, og rykket raskt fram mot opprørerne. De utførte massakrer mot sivilbefolkningen. De angrep alle landsbyer og tettsteder der det bodde mennesker fra de tre befolkningsgruppene som var representert blant opprørerne, dvs. zaghawa-, fur- og masalit-folkene. Målet var blant annet å splitte opprørsbevegelsen.
Sommeren 2008 startet Den internasjonale straffedomstolen (ICC) en etterforskning av den da sittende presidenten i Sudan, Omar al-Bashir. ICC utstedte arrestordre på han både i 2009 og 2010, men fikk ikke pågrepet han. Bashir svarte med å kaste ut 13 internasjonale humanitære organisasjoner fra Darfur.
Bashir er tiltalt for å styre en kampanje der massedrap, voldtekt og plyndring blir begått mot sivilbefolkningen i Darfur. Noen av opprørerne har også blitt beordret arrestert av ICC.
I februar 2020, etter at Bashir hadde mistet makten i et statskupp mot seg i 2019, erklærte den nye regjeringen at Bashir skulle overleveres til ICC og rettsforfølges der.
Regjeringen ble senere enige med ICC om å opprette en egen krigsforbryterdomstol i Sudan, der al-Bashir og andre skal rettsforfølges.
Den humanitære situasjonen
- I Sudan i dag trenger 25 millioner mennesker, over halvparten av befolkningen, humanitærhjelp.
- Over seks millioner mennesker er internt fordrevet, og;
- Over 1,6 millioner har flyktet fra landet siden krigen brøt ut i april 2023, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).
- Fire millioner av de som har forlatt sine hjem er barn, ifølge FNs barnefond (UNICEF).
- I tillegg er 700 000 barn i ferd med å sulte i hjel, etter 300 dager med krig (9. feb. 2024)
FNs rolle i konflikten
I FNs sikkerhetsråd, 25. april 2023, oppfordret FNs generalsekretær António Guterres, alle som har innflytelse og interesser i å gjenopprette fred i Sudan, «om å presse generalene til å komme tilbake til forhandlingsbordet umiddelbart». Det har så langt ikke ført frem.
Våpenembargo
I forbindelse med Darfur-krigen 2003-2020, vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 1591 (2005). Den resolusjonen forbyr land å selge våpen til partene i krig i Darfur. Det er det som kalles en våpenembargo.
Våpenembargoen gjelder fortsatt. Den er relevant overfor de nåværende krigførende partene i Sudan og deres støttespillere. Det er fortsatt uklart hvordan den skal håndheves, om den gjelder for hele Sudan eller bare Darfur, og om det bør innføres sanksjoner mot landene som selger våpen til de krigende partene i Sudan.
Med godkjennelse fra FNs sikkerhetsråd hadde Den afrikanske union (AU) først rundt 150 styrker inne i Darfur i 2004. Den humanitære krisen i Darfur førte til at konflikten fikk økt internasjonal oppmerksomhet. I 2005 rykket derfor AU inn med en fredsbevarende styrke på 7 000 mann. Styrken viste seg fortsatt å være for liten til å få kontroll på situasjonen. Flere forsøk på fredssamtaler ble også iverksatt, men førte ikke frem.
Da FNs sikkerhetsråd i 2006 besluttet å gradvis erstatte AU-styrkene, protesterte Sudans regjering. Resultatet ble et kompromiss; en styrke ledet av FN, men som også inkluderte soldater fra AU.
I oktober 2007 ble de første FN-soldatene i en total styrke på 26 000 mann fløyet inn for å samarbeide med den eksisterende AU-styrken i Darfur. I løpet av 2009 ebbet de verste kamphandlingene ut og den nye FN-AU-styrken, UNAMID, fikk bedre kontroll på situasjonen. UNAMID ble avviklet i desember 2020.
Norges engasjement i konflikten
Norge har gitt ekstra humanitær bistand til Sudan og til FNs arbeid der, som følge av krigen som brøt ut i 2023.
Den norske humanitære støtte til Sudan er fordelt på ulike FN-organisasjoner, som Verdens matvareprogram (WFP) og FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), og til ulike norske humanitære organisasjoner, som Flyktninghjelpen, Redd Barna og Røde Kors.
Kilder
International Crisis Group, Panorama nyheter, UN News, NRK, The New Humanitarian, regjeringen.no, OHCHR.
Skrevet av: Jonas Iversen, kommunikasjonsrådgiver, FN-sambandet.