Introduksjon
Rohingya er en etnisk minoritet i Myanmar (Burma). De er hovedsakelig muslimer, og blir ansett som ulovlige innvandrere av myndighetene i Myanmar. Rohingyaene mener selv å ha levd i regionen i mange hundre år. Dette har skapt en langvarig konflikt mellom rohingyaene og myndighetene, og ført til brutal diskriminering, undertrykkelse og voldelig fordrivelse av rohingyaene i Myanmar.
I månedene etter 25. august 2017 flyktet over 720 000 rohingyaer fra Myanmar. Militæret drev dem på flukt fra delstaten Rakhine. De flyktet til nabolandet Bangladesh, der det allerede bodde rundt 200 000 rohingya-flyktninger fra før.
FN har slått fast at de militære myndighetene i Myanmar driver etnisk rensing mot rohingyaene, noe som utgjør en forbrytelse mot menneskeheten.
Om rohingyaene
Det bor over 50 millioner mennesker i Myanmar. Rundt to tredeler av befolkningen er etniske burmanere. Ellers består befolkningen av mange etniske minoriteter. Rohingyaene er en etnisk minoritet, men anerkjennes ikke som det. Grunnloven anerkjenner 135 etniske minoriteter i Myanmar, men rohingyaene er ikke blant disse.
Nesten 90 prosent av befolkningen er buddhister, og Myanmar har de siste årene sett en tilbakevendingen av en form for buddhistisk-burmansk nasjonalisme som er ekskluderende overfor etniske og religiøse minoriteter. Kristendom og islam er vanlig blant flere av de etniske minoritetene, hvor rohingyaene primært er muslimer.
Rohingyaene er ifølge FN en av verdens mest forfulgte minoriteter. I Myanmar utsettes mange rohingyaer for tvangsarbeid, som ofte fører til voldelig mishandling og seksuelle overgrep. Rohingyaene er offer for tilfeldige arrestasjoner og fengsling, de nektes statsborgerskap og får heller ikke lov til å eie land. Delstaten Rakhine har dobbelt så mye fattigdom som gjennomsnittet i Myanmar. Rohingyaenes ekstreme sårbarhet er et resultat av myndighetenes politikk mot dem over flere tiår.
Bakgrunnen for konflikten
Myanmar har vært plaget av etnisk konflikt siden før landet ble selvstendig fra britisk kolonistyre i 1948. På den tiden var det offisielle navnet på landet Burma. Navnet ble endret til Myanmar i 1989.
I 1937 begynte Storbritannia å rekruttere etniske minoriteter til å være soldater i den burmesiske hæren. Disse skulle bidra til å styre Burma under britisk herredømme. Dette var en strategi for å sikre kontrollen i Burma ved å holde majoritetsbefolkningen nede. Det førte til at de etniske minoritetene var med å undertrykke den sivile majoritetsbefolkningen i landet, som primært besto av etniske burmanere.
Denne britiske splitt-og-hersk-politikken bidro til fremveksten av burmansk nasjonalisme, som favoriserte buddhisme og de etniske burmanerne. Dette la grunnlaget for en varig konflikt mellom burmanerne og de etniske minoritetene i landet. Da Japan okkuperte Burma under andre verdenskrig, allierte de seg med burmanerne i deres konflikt med britene og de etniske minoritetene. Det førte til overgrep mot sivile på begge sider, noe som forsterket den etniske konflikten ytterligere.
Da Burma ble selvstendig fra britisk kontroll i 1948, ble det viktig å klargjøre landegrensen mot Bangladesh. Grensen har historisk sett vært flytende, der migranter fra ulike deler av India har bosatt seg i Rakhine. Grensespørsmålet ble vanskeligere av at enkelte grupper var bosatt på begge sider av grensen.
I 1962 kuppet militæret makten i Burma. Militæret har siden spilt en dominerende rolle i den politiske styringen av landet. De har i økende grad brukt en retorikk og ført en politikk som vektlegger buddhistisk-burmansk nasjonalisme. Den er kritisk til etniske minoriteter generelt, og muslimer spesielt.
De militære myndighetene har lenge drevet en diskriminerende, voldelig og undertrykkende politikk overfor rohingyaene. De rettferdiggjør dette med å fremstille seg som «nasjonens beskyttere». Dette har bidratt til å øke militærets popularitet blant mange buddhistiske burmanerne i landet.
Den utløsende årsaken til fordrivelsen av rohingyaene
25. august 2017 gjennomførte rohingya-motstandsgruppen ARSA koordinerte angrep mot en militærbase i Rakhine og drepte tolv personer fra regjeringsstyrkene. Angrepet var en reaksjon på økt press på rohingyaene i området. Organisasjonen vokste frem i kjølvannet av myndighetenes brutale vold mot rohingyaene i 2012, og som en reaksjon på den stadig økte undertrykkelsen i Rakhine.
Angrepet 25. august 2017 utløste en brutal og enormt uproporsjonal reaksjon fra de militære myndighetene samme dag. Regjeringsstyrkene rettet seg mot rohingya-befolkningen som helhet. Det førte til en menneskerettighetskatastrofe hvor minst 10 000 mennesker ble drept, massakre og tortur ble begått, inkludert omfattende bruk av voldtekt. Militæroperasjonen var ment å terrorisere rohingya-befolkningen, ifølge en FN-rapport. Leger Uten Grenser (MSF) har anslått at minst 6700 rohingyaer ble drept på en måned.
Militæroperasjonen førte til at over 720 000 rohingyaer måtte flykte til nabolandet Bangladesh. FNs høykommissær for menneskerettigheter kalte den brutale militæroperasjonen for etnisk rensing. En granskningsrapport fra FN i 2018 konkluderer med at Myanmars øverste generaler bør straffeforfølges for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten mot rohingyaene og andre etniske minoriteter i delstatene Rakhine, Kachin og Shan.
Underliggende årsaker og drivkrefter i konflikten
Myndighetene har lenge talt om Myanmar som en spesifikk burmansk-buddhistisk nasjonalstat. Den favoriserer det buddhistisk-burmanske flertallet, og er ekskluderende overfor landets etniske og religiøse minoriteter generelt, og rohingya-muslimene spesielt.
Myndighetene i Myanmar ser på rohingyaene som ulovlige innvandrere fra Bangladesh, selv om rohingyaene har levd i Myanmar i flere generasjoner. De omtaler dem konsekvent for «bengalere». Militæret presenterer fordrivelsen av rohingyaene som en løsning på «det bengalske problemet». De forsøker samtidig å omskrive historien ved å bruke falske bilder og usanne påstander for å fremstille rohingyaene som aggressive, voldelige inntrengere fra utlandet.
Propaganda fra både militæret og ekstremt nasjonalistiske buddhister har bidratt til at mange i Myanmar deler militærets syn på rohingyaene, og anser væpnede rohingya-grupper som en trussel mot majoritetsbefolkningen. Det at det faktisk finnes voldelige rohingya-grupper, slik som ARSA, er med på å styrke fremstillingen av den sivile rohingya-befolkningen som helhet, som en trussel de må bruke vold mot og kaste ut av landet.
Andre konflikter i Myanmar
Det er en rekke andre konflikter i Myanmar. Noen av dem er mellom militæret og andre etniske minoriteter i landet, slik som i delstaten Kachin og Shan. Disse konfliktene er drevet av ulike former for misnøye i befolkningen. Det inkluderer rettigheter knyttet til landområder, utviklingsprosjekter og naturressurser. Inntjening fra narkotikahandel har bidratt til å finansiere flere av de væpnede gruppene.
De underliggende årsakene handler om minoritetenes krav om mer selvstyre, og deres misnøye og motstand mot etnisk og religiøs diskriminering. Minoritetene er også sinte for militærets angrep på sivile og andre menneskerettighetsbrudd begått mot dem.
Aung San Suu Kyi og kampen for demokrati
Andre konflikter i Myanmar handler mer om demokrati innenfor et felles Myanmar, og er mindre knyttet til etnisitet og religion. Den viktigste konflikten står mellom militæret og de sivile myndighetene, der sistnevnte domineres av det politiske partiet Nasjonalligaen for demokrati (NLD). NLD ble stiftet rett etter studentopprøret i 1988. Partiet ledes av Aung San Suu Kyi, som fikk Nobels fredspris i 1991.
Bakgrunnen for denne konflikten er militærets dominerende rolle i politikken. Myanmar har en sivil og en militære ledelse, der militæret styrer sikkerhetspolitiske saker, men må i noen grad forholde seg til presidenten.
Grunnloven fra 2008 gir militæret rett til å utpeke to visepresidenter og fire ministerposter i regjeringen, inkludert forsvarsministeren. Grunnloven gir også militæret rett til å utpeke 25 prosent av parlamentets representanter. Samtidig kreves det over 75 prosent av stemmene i parlamentet for å endre på grunnloven. Dette gir militæret i praksis vetorett mot grunnlovsendringer.
Det er militæret som er ansvarlig for overgrepene mot rohingyaene og andre minoriteter. Men Aung San Suu Kyi og de sivile myndighetene har fått kritikk av FN og andre for ikke å ha brukt sin begrensede makt til å prøve å stoppe eller forhindre militærets maktbruk mot sivile.
En granskningsrapport fra FN i 2018 hevder at de sivile myndighetene har bidratt til militærets forbrytelser, blant annet ved å nekte for at overgrepene foregikk, tillate ødeleggelse av bevis, og hindre internasjonale undersøkelser i Myanmar.
2021: Militærkupp og økt fare for borgerkrig
I slutten av januar 2021 strammet militæret grepet om makten ytterligere. Hæren arresterte regjeringen og erklærte at landet skulle være i unntakstilstand ett år. Hærens fullstendige maktovertakelse skjedde samme dag som det nyvalgte parlamentet skulle samles, etter at Aung San Suu Kyis parti NLD vant valget i november 2020. Det valget var landets andre demokratiske valg.
Militærkuppet er et tydelig tilbakesteg for demokratiet i Myanmar. Kuppet utløste store folkelige protester i byene, som igjen førte til voldelige reaksjoner fra militæret. Samtidig har kuppet mobilisert flere av Myanmars væpnede minoritetsgrupper i grenseområdene, blant annet i Rakhine der rohingyanene hører til.
77 år gamle Aung San Suu Kyi har siden blitt dømt til 33 års fengsel. Partiet hennes, NLD, ble oppløst av militærregimet i mars 2023, med argument om at partiet ikke hadde registeret seg i tråd med ny lovgivning. På det tidspunktet hadde over 3100 menneske mistet livet, og over 200 000 blitt pågrepet, siden kuppet i januar 2021, ifølge en lokal menneskerettighetsorganisasjon.
FNs rolle i konflikten
På grunn av bekymring overfor myndighetenes behandling av minoritetene i Myanmar, bestemte FNs menneskerettighetsråd å få gjennomført en uavhengig undersøkelse om forholdene i landet. Dette munnet ut i en granskningsrapport i 2018 som avdekket regjeringsstyrkenes grove overgrep mot rohingyaene, som nevnt over.
Granskningsrapporten anklaget myndighetene for folkemord, og oppfordret FNs sikkerhetsråd å videresende saken til Den internasjonale straffedomstolen (ICC). ICC har begynt arbeidet med å samle inn nødvendige bevis for deretter å kunne straffeforfølge de ansvarlige. Myanmar står samtidig tiltalt i Den internasjonale domstolen (ICJ) for brudd på folkemordkonvensjonen.
En granskningsrapport fra FN i 2019 konkluderte med at de underliggende årsakene for volden mot rohingyaene fortsatt finnes. Rapporten hevdet at de 600 000 rohingyaene som fortsatt lever i Myanmar var i enda større fare for å bli offer for folkemord enn tidligere.
FNs menneskerettighetsråd anmodet FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) om en omfattende rapport om den generelle menneskerettighetssituasjonen i Myanmar i mars 2021. I mars 2022 ble rapporten framlagt for rådet. Rapporten fant alvorlige menneskerettighetsbrudd, og rimelig grunn til å tro at hæren utfører "omfattende og systematiske angrep mot sivile". Funnene i rapporten tilsier at det sannsynligvis har blitt begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Flyktningenes rettigheter
I tråd med menneskerettighetene og FNs flyktningkonvensjon har rohingyaene som har flyktet fra Myanmar i utgangspunktet rett til å vende tilbake. I november 2017 inngikk Bangladesh og Myanmar en avtale om retur av rohingya-flyktningene, men FNs nødhjelpskontor (OCHA) hevder at forholdene ikke ligger til rette for det foreløpig.
Rundt 18 000 rohingyaer har flyktet til India, og noen har blitt sendt tilbake til Myanmar. FNs organisasjon for flyktninger (UNHCR) har uttrykt sterk bekymring for sikkerheten til de rohingyaene som India har sendt tilbake til Myanmar, uten å vurdere deres asylsøknad skikkelig.
Kilder
NRK, Aftenposten, Klassekampen, Store norske leksikon, UN.org.
Rapporter:
- Report of the Independent International FactFinding Mission on Myanmar, (2018) og (2019), for FNs menneskerettighetsråd.
- NORDEM Special Report 2015: “Power-Sharing in Conflict-Ridden Societies” av Butenschøn, Stiansen og Vollan.
- Situation of human rights in Myanmar since 1 February 2021 - Report of the UN High Commissioner for Human Rights (A/HRC/49/72)
Relaterte land
Skrevet av: Jonas Iversen, kommunikasjonsrådgiver, FN-sambandet.