Denne konfliktartikkelen inneholder mest historie, og holdes ikke oppdatert med nye hendelser.
Introduksjon
Serbia ønsker at Kosovo skal være en del av Serbia, slik det var frem til 1999. Men flertallet av befolkningen i Kosovo ønsker at Kosovo skal være en selvstendig stat.
Flertallet av befolkningen i Kosovo er kosovoalbanere, men det bor også et mindretall av etniske serbere i Kosovo. De etniske serberne utgjør flertallet nord i Kosovo, mot grensen til Serbia. De ønsker mer selvstyre og et nært forhold til Serbia. Alt dette gjør at konflikten mellom Serbia og Kosovo fortsatt er aktuell.
Bakgrunn
Kosovo var lenge en autonom provins i republikken Serbia, som fram til 1990-tallet var én av seks republikker i et land som het Jugoslavia. De seks republikkene som utgjorde Jugoslavia var: Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Makedonia, Montenegro, Serbia og Slovenia.
Jugoslavia bestod av flere ulike etniske grupper, men ingen av disse var i flertall. Serbere var den største etniske gruppen i Jugoslavia med rundt 36 prosent av befolkningen. De fleste bodde i republikken Serbia, hvor noen av disse bodde i provinsen Kosovo. Men rundt 90 prosent av befolkningen i Kosovo var etniske albanere.
Mange kosovoalbanere likte dårlig at Kosovo ikke hadde status som republikk, men heller var underlagt den serbiske republikken. De var også misfornøyde med at serberne hadde en privilegert stilling i folkerepublikken i forhold til resten av befolkningen, som blant annet bestod av albanere, makedonere, ungarere og bosniske muslimer.
Underliggende årsaker til konflikten
Jugoslavia ble etter andre verdenskrig styrt av diktatoren Josip Broz Tito. Tito var en sterk statsleder som holdt Jugoslavia samlet. Året etter Tito døde i 1980, ble Jugoslavia rammet av en stor økonomisk krise. Misnøyen i befolkningen økte og beskyldningene ble i økende grad rettet mot bestemte etniske grupper. Situasjonen førte til mer nasjonalisme basert på etnisk tilhørighet.
Albanerne i Kosovo krevde mer selvstyre utover på 1980-tallet. Det kom til uttrykk gjennom opptøyer og omfattende demonstrasjoner, som førte til at den serbisk-dominerte sentralmakten i Jugoslavia fengslet flere tusen kosovoalbanere.
Opptøyene rammet samtidig serberne i Kosovo, der noen ble offer for vold og trakassering. Det førte til at nærmere 35 000 serbere forlot Kosovo i perioden 1981-87. Som en reaksjon på dette innførte den serbiske sentralmakten i Beograd ordninger som ga serberne i Kosovo økonomiske fordeler, blant annet ved å opprette fabrikker der bare serbere ble ansatt.
Alt dette skapte mistillit og splid mellom serbere og albanere, og styrket nasjonalistiske følelser innad i begge gruppene.
Nasjonalisme som dynamitt
Kampen om makten etter Titos død gjorde at nye ledere brukte nasjonalistisk retorikk for å få makt. Dette var spesielt tydelig i Serbia der Slobodan Milošević ble valgt til president i 1989. Under han vokste den serbiske nasjonalismen.
Serbiske nasjonalister hadde et annet syn på Kosovo enn kosovoalbanerne. Fortellingen om den serbiske fyrst Lazars nederlag mot Det osmanske riket på Kosovo-sletta i år 1389, spilte en sentral rolle i serbisk nasjonalisme. Slaget markerte starten på en prosess som endte med at Serbia kom under osmansk styre i 1459. Albanere utgjorde fra da av majoriteten i området, ettersom mange serbere forlot regionen. (Den serbiske hæren gjenerobret Kosovo i 1912, og etter første verdenskrig ble området en del av det nye kongeriket.)
Et stort fokus på historien fra 1389 bidro til at serbiske nasjonalister på 1990-tallet så på kosovoalbanerne som utlendinger, altså noen som egentlig ikke hørte til i Kosovo. Spørsmålet om Kosovos løsrivelse fra Serbia ble dermed oppfattet forskjellig for serbere og kosovoalbanere: Mens kosovoalbanske nasjonalister så på det som sin kamp for frihet og selvstendighet, opplevde serbiske nasjonalister det som et angrep mot nasjonen Serbia.
Dette førte til voldelig konflikt i Kosovo mellom den albanske KLA-geriljaen (Kosovo Liberation Army) og den serbisk-dominerte sentralmakten i det som var igjen av staten Jugoslavia.
Drivkrefter i konflikten
Konflikten mellom serbiske styresmakter og den albanske KLA-geriljaen tilspisset seg etter at KLA angrep flere serbiske politistasjoner og offiserer i 1996-97. Innen 1998 hadde KLAs operasjoner etablert seg som et tydelig væpnet opprør.
Som en reaksjon på KLAs opprør i Kosovo, slo de serbiske myndighetene hardt ned på den kosovoalbanske befolkningen i 1998. Serbisk politi begikk omfattende overgrep og massakrer mot sivile, noe som igjen bidro til økt støtte til KLA blant kosovoalbanerne.
Hevnlysten blant kosovoalbanerne var stor, og mangel på politistyrker gjorde at det forekom omfattende overgrep også mot den serbiske befolkningen i Kosovo.
Vold og overgrep førte til at konflikten eskalerte og ble vanskelig å løse med fredelige midler. Etter krigen ble det avdekket en rekke massegraver som avslørte at serberne hadde fart hardt frem overfor sivilbefolkningen i Kosovo.
NATO bomber Serbia
Både NATO og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) engasjerte seg for å stoppe overgrepene. OSSE sendte en observatørstyrke. NATO, med USA i spissen, sendte bombefly og innledet en omfattende militæroperasjon fra luften mot Jugoslavia.
NATO bombet både militære og sivile mål i Serbia i mars 1999, uten mandat fra FNs sikkerhetsråd. Serberne tok ikke opp kampen mot NATO-operasjonen, men intensiverte isteden krigføringen mot kosovoalbanerne.
De som kritiserte NATO-bombingen påpekte at det var i strid med folkeretten, og hevdet det forverret situasjonen, også for kosovoalbanerne. De som forsvarte bombingen hevdet at NATO forhindret et nytt folkemord på Balkan, og kalte operasjonen en humanitær intervensjon.
I juni samme år undertegnet serberne en tilbaketrekningsavtale. NATO stoppet bombingen, mange flyktninger vendte hjem, og FN overtok det administrative ansvaret for regionen. Samtidig ble en NATO-ledet fredsstyrke, KFOR-styrken, satt inn for å stabilisere situasjonen.
Kosovo erklærer uavhengighet
Kosovo erklærte seg uavhengig 17. februar, 2008. Løsrivelsen førte umiddelbart til opptøyer, både i Serbias hovedstad Beograd, og nord i Kosovo hvor de fleste kosovo-serberne bor. Serberne protesterte mot løsrivelsen og hevdet den var i strid med folkeretten.
Noen land gikk umiddelbart ut og anerkjente uavhengigheten (blant andre Frankrike, Storbritannia, USA og Norge), mens Serbia og deres gamle støttespiller Russland fortsatt nekter å anerkjenne Kosovo som en egen stat.
Mange av landene som ikke anerkjenner Kosovos selvstendighet, er land som har etniske spenninger og separatistbevegelser innenfor sine egne landegrenser. De frykter at minoriteter i eget land vil kreve løsrivelse, slik som kosovoalbanerne.
Siden Russland har vetorett i FNs sikkerhetsråd, har Kosovo hatt vanskeligheter med å få innpass som medlem i FN. Dette til tross for at et flertall av FNs medlemsland anerkjenner Kosovo som en selvstendig stat.
Dialog og fredeligere forhold
I 2011 startet Serbia og Kosovo sine første dialoger etter krigen i 1999. Dialogen foregikk i regi av Den europeiske union (EU), og partene kom til enighet om grensereguleringer.
Dialogen fortsatte i 2013 der landene avtalte at den serbiske majoriteten nord i Kosovo skulle sikres høy grad av autonomi (selvstyre). NATO, som fortsatt har en KFOR-styrke i Kosovo, støtter denne såkalte normaliseringsavtalen fra 2013.
De siste årene har vært preget av økt spenning i Kosovo-konflikten. Uløste spørsmål knyttet til den serbiske befolkningen nord i Kosovo er en kilde til uro.
FNs rolle i konflikten
FNs sikkerhetsråd vedtok i 1999 å sette inn en sivil FN-administrasjon i Kosovo, kjent som UNMIK. Oppdraget pågår fortsatt og handler om å sikre fredelig og normalt liv for befolkningen i Kosovo, og å bidra til stabilitet i regionen. UNMIK samarbeider med OSSE og EU.
I oktober 2008 bestemte FNs generalforsamling at Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) skulle vurdere om hvorvidt Kosovos uavhengighetserklæring 17. februar 2008 var i overensstemmelse med folkeretten. I juli 2010 konkluderte domstolen med at Kosovos uavhengighetserklæring ikke var i strid med folkeretten.
Norges engasjement i konflikten
Norge var et av landene som bidro aktivt med bombefly til NATOs inngripen i Kosovo i 1999. Norge bidro også med mannskaper til den senere KFOR-styrken. Norge var ett av landene som var tidlig ute med å anerkjenne Kosovo som en selvstendig stat i 2008.
Kilder
International Crisis Group, Uppsala Conflict Database, Institutt for fredsforskning (PRIO), NATO.int, UNmissions.org, regjeringen.no.
Relaterte land
Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:
Skrevet av: Jonas Iversen, kommunikasjonsrådgiver, FN-sambandet.