Introduksjon

I 1948 ble staten Israel opprettet. Det skjedde gjennom krigføring og på bekostning av den palestinske befolkningen som bodde i området fra før. Siden da har konflikten vært preget av et skjevt maktforhold: et militært sterkt Israel (med økende stor støtte fra USA) på den ene siden, og et delt palestinsk folk uten en egen stat på den andre.

Mange palestinere har levd under israelsk okkupasjon siden 1967. Det sentrale spørsmålet i konflikten er hvem som har mest rett til å kontrollere og bo i området. 

Bakgrunn

Israel-Palestina-konflikten er først og fremst en territorial konflikt mellom staten Israel og det palestinske folket. Dagens konflikt har sin bakgrunn i at europeiske jøder, siden 1880-tallet, flyttet til et område i Midtøsten som het Palestina, i dag ofte referert til som det historiske Palestina. Dette historiske Palestina-området utgjør både dagens Israel, og i tillegg de okkuperte palestinske områdene, Gazastripen og Vestbredden, som ordet Palestina gjerne refererer til i dag.

Hoveddrivkraften for den europeiske jødiske innvandringen til Palestina-området var sionismen. Sionismen er en ideologi og politisk bevegelse som arbeidet for en jødisk stat i det historiske Palestina. Den ble etablert på 1880-tallet og var en del av den europeiske bosetter-kolonialismen.

Planen om å etablere en jødisk stat var inspirert av den fremvoksende ideen om nasjonalstaten; én stat til hvert folk (nasjonalisme). Jødene ble på den måten sett på som et folkeslag som burde ha sin egen stat. Ønsket om en egen jødisk stat var også en reaksjon på de antijødiske holdningene (antisemittismen) og jødeforfølgelsene i Europa.

Det historiske Palestina ble pekt ut som et passende sted å etablere en slik jødisk nasjonalstat. Grunnen var at jødenes historie har røtter derfra. Jøder ble drevet på flukt fra området rundt år 70 etter Kristus. De ble da spredd over hele Europa og Midtøsten. Denne delen av historien har spilt en viktig rolle for at jøder har følt eierskap til (historiske) Palestina, og for at mange jøder har flyttet dit i nyere tid.

Jødisk innvandring til Palestina

Etter første verdenskrig gikk Det osmanske riket, som Palestina var en del av, i oppløsning. Palestina ble da underlagt britisk mandat (kontroll). Sionistbevegelsen fikk sitt diplomatiske gjennombrudd i 1917 med Balfour-erklæringen, hvor den britiske regjeringen lovte å arbeide for opprettelsen av et "nasjonalhjem for det jødiske folket" i Palestina. Dette satte fart på den jødiske innvandringen til Palestina.

Jødeforfølgelsene i Europa etter 1933 gjorde at innvandringen økte ytterligere. Utvandringen fra Europa førte til at den jødiske befolkningen i Palestina mer enn tidoblet seg under britisk kontroll; fra rundt 56 000 i år 1917 til ca. 650 000 i 1948. Jødene utgjorde da omtrent en tredel av Palestinas samlede befolkning.

Palestinerne likte denne utviklingen dårlig, spesielt siden de europeiske innflytternes prosjekt var å etablere en stat som var ekskluderende overfor ikke-jøder, noe som i praksis ville ramme tilnærmet alle palestinerne. Situasjonen skapte konflikt mellom den jødiske minoriteten, den palestinske majoriteten og den britiske mandatadministrasjonen, og var begynnelsen på dagens konflikt mellom Israel og palestinerne.

Den jødiske innvandringen fortsatte også etter andre verdenskrig, og Europas dårlige samvittighet for holocaust gjorde at opprettelsen av en jødisk stat hadde større støtte enn tidligere. Holocaust bidro også til å styrke jødenes tro på behovet for å opprette en stat hvor jøder var i overveldende flertall.

Sionistene så for seg at en slik jødisk stat ville kunne tilby sikkerhet til alle verdens jøder som måtte trenge beskyttelse. Et hinder for planens suksess, slik sionistene så det, var at flertallet av befolkningen i Palestina var ikke-jøder.

Bakgrunnen for konflikten del 1

1947: FNs delingsplan

FNs delingsplan
FNs delingsplan fra 1947, som aldri ble en realitet.

Etter andre verdenskrig ønsket sionistledelsen å overta makten i Palestina og bli kvitt det britiske styret. Dette førte til at sionistbevegelsens paramilitære styrker (Haganah) inngikk samarbeid med sionistiske terrororganisasjoner (Irgun og Stern), som angrep britene i Palestina. Volden bidro til at Storbritannia trakk seg som mandatmakt, og overlot Palestina-problemet til FN.

FNs generalforsamling kom i 1947 med en ikke juridisk bindende anbefaling om at Palestina burde deles i to, der jødene ble tildelt 55 prosent av jorda, mens palestinerne fikk 44 prosent. Dette ble akseptert av sionistbevegelsen som et viktig førstesteg mot å overta hele Palestina. Palestinerne, som utgjorde ca. 70 prosent av befolkningen, så på forslaget som urettferdig og avviste det.

Lanseringen av FNs delingsplan utløste den første, største og viktigste krigen i Palestina-konflikten, 1948-krigen. Den ble muliggjort på grunn av maktvakuumet som oppstod ved avviklingen av det britiske styret i Palestina. Krigen førte til ødeleggelse av det palestinske samfunnet, begynnelsen på det palestinske flyktningproblemet, og opprettelsen av staten Israel.

1948: Opprettelsen av staten Israel

1948-krigen kan deles inn i to faser: før og etter 14. mai 1948, da Israel erklærte seg som stat. Første fase var mellom de jødiske innflytterne og den arabiske lokalbefolkningen, dvs. mellom sionistbevegelsen og palestinerne. Den andre fasen var mellom det som da hadde blitt staten Israel på den ene siden, og styrker fra de arabiske nabolandene (Egypt, Irak, Jordan, Libanon og Syria) på den andre. Innblandingen av andre land har gjort konflikten også kjent som Midtøsten-konflikten.

Palestinerne hadde lite å stille opp med under krigen. Ingen kjempet med dem for en egen palestinsk stat. Nabolandene angrep Israel, men var motivert av egne interesser.

1948-krigen førte til at rundt 750 000 palestinere mistet sine hjem. Store deler av den palestinske befolkningen ble fordrevet gjennom militære operasjoner, som i dag blir omtalt av historikere som etnisk rensing. Flyktningene utgjorde ca. halvparten av den palestinske befolkningen, og Israel har siden nektet dem å komme tilbake.

Bakgrunnen for konflikten del 2

Sionismens rolle under 1948-krigen

Fordrivelsen av palestinerne var delvis et resultat av sionistbevegelsens mål om å etablere en stat i Palestina med overveldende jødisk flertall. Det bidro til at de jødiske styrkene bevisst fordrev palestinerne fra landet, spesielt i de områdene som var tiltenkt en jødisk stat i FNs delingsplan, og i områder som var strategisk viktige. Det at det var krig bidro også til at palestinerne ble drevet bort fra sine hjem, og mange palestinere flyktet i frykt for å bli offer for krigens grusomheter.

Da krigen endte i januar 1949, satt Israel igjen med et landområde som var 77 prosent av det historiske Palestina, altså med 22 prosent mer av det historiske Palestina enn det FNs delingsplan hadde foreslått. Det er likevel disse 77 prosentene som i stor grad anses som det folkerettslige anerkjente Israel i dag. Egypt og Jordan tok kontrollen over resten av Palestina i løpet av krigen i 1948.

Det sionistiske lederskapet, med David Ben-Gurion i spissen, hadde lenge vært enig om at palestinerne måtte vekk. Under 1948-krigen ble over 500 palestinske landsbyer ødelagt med viten og vilje. Sionistbevegelsen anså palestinsk identitet og tilstedeværelse som et hinder for etableringen av en såkalt jødisk stat med jødisk identitet og tilstedeværelse. Palestinerne kaller 1948-krigen for «al-Nakba», som betyr katastrofen på arabisk.

Nakba-demo 2013
Palestinere får ofte ikke lov til å markere 1948-krigen som et vondt minne. Bildet viser israelsk politi i møte med palestinske demonstranter, fra en markering i Øst-Jerusalem på Nakba-dagen 15. mai, i 2013. Foto: iStock/rrodrickbeiler

1967: Begynnelsen på Israels okkupasjon av Gazastripen og Vestbredden

Den neste viktige krigen i Palestina-konflikten var i 1967, kjent som seksdagerskrigen. Krigen var i hovedsak mellom Israel på den ene siden, og Egypt, Jordan og Syria på den andre. I løpet av seks dager hadde Israel slått ut flyvåpenet til sine motstandere.

Seksdagerskrigen førte til at Israel tok kontrollen over Gazastripen og Sinai-ørkenen fra Egypt, Vestbredden fra Jordan, og deler av Golanhøydene fra Syria. Over 300 000 palestinere mistet sine hjem som følge av den israelske ekspansjonen.

Etter 1967-krigen kontrollerte Israel dermed mer enn hele det historiske Palestina, med det resultat at om lag én million palestinere var bosatt på okkupert område under israelsk styre. Bortsett fra Sinai, er disse områdene fortsatt okkupert av Israel i dag.

Palestinsk barn og israelske soldater
De fleste palestinere lever under israelsk okkupasjon eller som flyktninger, eller begge deler. Foto: iStock/rrodrickbeiler

Palestinsk motstand

Krigene i 1948 og 1967 la grunnlaget for palestinernes motstandskamp i ettertid, en kamp som har både vært i tråd med folkeretten og i strid med folkeretten.

Folkeretten gir palestinerne rett til væpnet motstand mot israelsk kolonialisme, undertrykkelse og okkupasjon. Samtidig legger folkeretten visse begrensninger på hva som anses som lovlig væpnet motstand. Man har for eksempel ikke lov til å angripe sivile.

Den palestinske motstandskampen utføres i stor grad med ikkevoldelige midler, men tidvis også med vold, for eksempel ved bruke av raketter fra Gazastripen. Palestinske organisasjoner, som PLO og Hamas, har brukt terrorisme bevisst som metode i kampen mot Israel.

Israelerne på sin side har en opplevelse av at palestinsk vold motiveres først og fremst av et hat mot jøder. Antisemittisk ideologi og religion vektlegges gjerne som årsaken, fremfor at palestinsk vold skyldes motstand mot undertrykkelse. Dette bidrar til at Israel opprettholder okkupasjonspolitikken, som ses på som en nødvendighet for å bevare sikkerheten til den israelske befolkningen.

De to største politiske partiene i Palestina, Fatah og Hamas, har lenge vært fiendtlig innstilt til hverandre. I praksis styrer Hamas på Gazastripen og Fatah på Vestbredden, men begge organisasjonenes politiske frihet er sterkt begrenset av den israelske okkupasjonsmakten.

Palestinsk motstand
Palestinere demonstrerer mot krigen på Gaza i august 2014, og blir møtt med tåregass. Foto: AP/Majdi Mohammed

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) ble dannet i 1964, og ble ledet av Yasir Arafat fra 1969. PLO var satt sammen av mange ulike palestinske motstandsgrupper som jobbet for et fritt Palestina. Flyktningleirene var de viktigste rekrutteringsplassene, og frem til midten av 1990-årene arbeidet PLO i all hovedsak i eksil.

Deler av motstandsbevegelsen sto bak terroraksjoner, blant annet flykapringer, for på den måten å rette oppmerksomhet mot palestinernes situasjon.

I 1974 ble PLO anerkjent som det palestinske folkets representant, og Arafat talte for FNs generalforsamling samme år. Det palestinske nasjonalrådet (PLOs lovgivende forsamling og eksilparlament) vedtok i 1988 å erklære en selvstendig palestinsk stat for opprettet. PLO anerkjente offisielt Israel innenfor grensene fra før seksdagerskrigen i 1967, og avskrev all bruk av terrorisme som metode i sin frigjøringskamp.

Den første intifadaen

Fra 1987 styrket PLO sin stilling som følge av et folkelig opprør på Gazastripen og Vestbredden. Opprøret kalles den første intifadaen. Ordet intifada betyr på arabisk "å riste av", som i dagligtalen blir forstått som å gjøre opprør eller motstand mot undertrykkeren.

Palestinerne holdt seg hovedsakelig til ikkevoldelige metoder fremfor bruk av skytevåpen. Men Israels reaksjon var voldelig. Blant annet ga regjeringen ordre om en "brekk-beina-på-dem"-politikk, som førte til at videoer av israelske soldater som brukte steiner for å brekke armene på unge palestinere, gikk verden over.

Den brutale behandlingen av palestinerne fikk også flere israelere til å reagere, der over 80 000 israelere gikk i demonstrasjonstog i protest mot egen regjering, 23. januar 1988.

Den første intifadaen ble et viktig bakteppe for de første forhandlingene mellom Israel og palestinerne, som deretter førte til Oslo-avtalene.

Arafat i FN
Yasir Arafat deltok, på vegne av PLO, på et møte i FNs menneskerettighetskommisjon i Genève i 1988. Foto: UN Photo.

Oslo-prosessen var forhandlinger mellom Israel og PLO som førte frem til Oslo-avtalene I og II i 1993 og 1995. Israel anerkjente PLO som palestinernes rettmessige representant, og PLO anerkjente staten Israels rett til å eksistere.

Avtalene la et politisk grunnlag for begrenset palestinsk selvstyre gjennom opprettelsen av de palestinske selvstyremyndighetene (PA). Planen var også at vanskelige spørsmål knyttet til Jerusalem, de palestinske flyktningene og opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat, skulle forhandles om på et senere tidspunkt.

Prosessen fikk en brå slutt i 1995 da den israelske statsministeren Yitzhak Rabin ble myrdet av en jødisk ekstremist. Rabins etterfølger, Benjamin Netanyahu, var langt mindre kompromissvillig enn sin forgjenger. Etter Netanyahu og høyresidens overtakelse av regjeringsmakten i 1996 stoppet den såkalte fredsprosessen langt på vei opp.

Oslo-prosessen førte ikke til en selvstendig palestinsk stat, som hadde vært palestinernes mål og krav.

Rabin, Clinton og Arafat
Israels statsminister, Yitzhak Rabin (t.v.), med USAs president Bill Clinton og palestinernes leder, Yassir Arafat, under signeringen av Oslo-avtalen i 1993. Foto: Israel Defense Forces/Flickr

Palestinerne var skuffet over at Oslo-avtalene aldri førte frem til en selvstendig palestinsk stat. I 2000 brøt den andre intifadaen ut i kampen mot israelsk okkupasjon og undertrykkelse, der palestinsk frustrasjon også handlet om begrensningene som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat.

Den andre intifadaen var i større grad enn den første organisert av PLO og andre militante palestinske grupper.

Opprøret førte til at den israelske hæren strammet grepet om Vestbredden og Gazastripen. Spesielt gikk dette ut over bevegelsesfriheten til palestinerne, som måtte gjennom et stadig økende antall kontrollposter og veisperringer for å forflytte seg, selv innenfor egne landområder.

I 2002 startet Israel å bygge en mur mellom Israel og Vestbredden. Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) vedtok i 2005 at muren er i strid med folkeretten, blant annet fordi den strekker seg flere steder inn på Vestbredden og gjør at Israel i praksis har stjålet palestinske landområder.

Muren
I Mesha på Vestbredden har muren blokkert en familie fra de andre i landsbyen. Foto: Ida Jørgensen Thinn.

Om de folkerettsstridige israelske bosettingene

Helt siden Israel okkuperte de siste palestinske områdene i 1967, har staten drevet utbygging av israelske bosettinger på Vestbredden, i strid med folkeretten. I dag bor det mellom 700 000 og 800 000 ulovlige bosettere på Vestbredden, som inkluderer Øst-Jerusalem.

Noen israelske bosettere mener jødene er Guds utvalgte folk, og at de derfor har rett til å bo i hele det bibelske Israel, som inkluderer de okkuperte palestinske områdene. Disse er viktige religiøse områder for troende jøder, og viktige ideologiske områder for nasjonalistiske israelere.

De fleste bosetterne har imidlertid flyttet til de okkuperte områdene fordi den israelske staten tilbyr jødiske israelere økonomiske goder, som skattelette og billige boliger, for å bosette seg der.

Den israelske bosettingspolitikken på Vestbredden kan ses på som en fortsettelse av sionistbevegelsens kolonisering av Palestina.

Bosettinger
Folkerettsstridige israelske bosettinger (kolonier) på okkupert palestinsk område (Vestbredden). Foto: UN Photo/Stephenie Hollyman.

Om israelsk apartheid

Daværende FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i de okkuperte palestinske områdene, Michael Lynk, konkluderte i sin rapport til FNs menneskerettighetsråd, 25. mars 2022, at Israels 55 år lange okkupasjon av palestinske områder, er apartheid. Nåværende spesialrapportør, Francesca Albanese, har samme konklusjon.

Israelsk apartheid innebærer at palestinerne blir undertrykt, diskriminert og forfulgt på rasistisk grunnlag, basert på deres identitet som palestinere. Innen folkeretten anses apartheid for å være en forbrytelse mot menneskeheten.

Store internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, slik som Human Rights Watch og Amnesty International, har tidligere konkludert med at Israels politikk mot palestinerne bryter apartheidkonvensjon, slik FN-rapporten bekrefter. Samme kritikk har den israelske organisasjonen B'Tselem kommet med, i tillegg til flere palestinske organisasjoner.

Menneskerettighetsorganisasjonene hevder at israelsk apartheid ikke begrenser seg til de okkuperte områdene, men rammer det palestinske folk som helhet. Det inkluderer palestinske flyktninger og palestinere med israelsk statsborgerskap.

Checkpoint
Palestinere som har fått tillatelse til å arbeide i Israel står i kø for å komme gjennom kontrollposten i Qalqilia. Foto: Ida Jørgensen Thinn

Gazastripen er fortsatt under israelsk okkupasjon

I 2005 bestemte Israel å trekke ut alle sine styrker og bosettinger fra Gazastripen. Israel iverksatte deretter en blokade mot Gaza i 2007, som følge av at Hamas kom til makten. Blokaden begrenser inn- og utfart av både mennesker og varer i så stor grad at Gazastripen er nærmest ulevelig. FN anser Gazastripen for fortsatt å være under israelsk okkupasjon.

Israel har gjennomført en rekke militæroperasjoner og rakettangrep mot Gazastripen. Hamas og andre militante grupperinger på Gaza sender på sin side mindre, men dødelige raketter mot Israel. Israelske militæroperasjoner har ført til massive ødeleggelser på Gazastripen. Operasjonene inkluderer:

  • en 22-dagers krig i årsskiftet 2008/2009, som resulterte i at rundt 1400 palestinere ble drept.
  • en 51-dagers krig sommeren 2014, der 2100 palestinere ble drept, de fleste sivile. I tillegg ble 73 israelere drept, de fleste av dem var soldater.
  • en 11-dagers militæroffensiv våren 2021, der flere hundre palestinere ble drept og skadet, og titalls tusen fordrevet fra sine hjem.
Israel bomber Gaza 2021
Israel bomber Gaza, 13. mai 2021. Foto: Hatem Moussa/AP Photo/NTB.

Krigen i 2023-24

Den nyeste krigen mellom Israel og palestinerne startet 7. oktober i 2023, da Hamas iverksatte et overraskende og omfattende angrep mot Israel. Operasjonen var ikke bare ved bruk av raketter som tidligere, men også ved at flere hundre væpnede palestinere brøt seg ut av Gazastripen og drepte over 1 100 mennesker på israelsk side. De fleste som ble drept var sivile, og flere av dem var barn. Angriperne tok også rundt 240 personer tilbake til Gazastripen som gisler. Disse angrepene mot sivile var i strid med folkeretten.

Hamas-operasjonen førte til at den israelske regjeringen erklærte krig og hevn. Israel iverksatte et massivt bombeangrep mot Gazastripen, som er et tett befolket område med rundt 2,3 millioner mennesker, der nesten halvparten er barn. Israel strammet også hardt inn på blokaden, inkludert sterke begrensinger på livsnødvendig humanitær hjelp. Dette har ført til:

  • minst 29 000 drepte og 70 000 skadde palestinere, der mange av ofrene er barn;
  • 1,7 millioner internt fordrevne (ca. 75 prosent av Gazas befolkning), over halvparten barn;
  • akutt mangel på mat, rent vann og sikkerhet;
  • akutt behov for mer legehjelp, medisiner og medisinsk utstyr;
  • mange sykehus er ute av drift grunnet mangel på strøm og drivstoff.

FNs generalsekretær, António Guterres, har uttalt følgende om voldshendelsene siden 7. oktober: «Lidelsene til det palestinske folk kan ikke rettferdiggjøre de forferdelige angrepene begått av Hamas, og de forferdelige Hamas-angrepene kan ikke rettferdiggjøre kollektiv straff mot det palestinske folk».

Det siste er en kritikk av Israels bombing og blokade mot Gazastripen, som FN og flere menneskerettighetsorganisasjoner hevder er i strid med folkeretten og bør etterforskes som krigsforbrytelser. I tillegg er Israels målrettede ødeleggelse av bygninger på Gazastripen en krigsforbrytelse, ifølge FNs høykommissær for menneskerettigheter. 

Flere av FNs spesialrapportører har i en felles uttalelse i midten av november, advart om tegn på at et folkemord er under utvikling. De peker ikke bare på de grove folkerettsbruddene som Israel begår mot palestinerne, men også at volden kombineres med at israelske ledere har en ordbruk og retorikk som kjennetegner folkemord. 

Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) konkludert i januar 2024, med at Israel sannsynligvis bryter folkemordkonvensjonen. ICJ krevde samtidig at Israel må slutte å drepe og skade palestinerne. Beslutningen er et folkerettslig bindende vedtak som Israel må følge, noe de ikke gjør.

Israel bomber Gaza 2019
Israel bomber Gaza i 2019. Foto: NTB Scanpix.
Sderot
Den israelske byen Sderot ligger inntil Gazastripen, og blir jevnlig rammet av palestinske raketter. Denne barnehagen har bygget et rakettsikkert tak. Foto: Ida Jørgensen Thinn

Israels brudd på menneskerettighetene:

  • Israels blokade av Gazastripen bryter grunnleggende menneskerettigheter. Blokaden utgjør en kollektiv avstraffelse rettet mot den palestinske befolkningen, noe som anses for å være en krigsforbrytelse.
  • På Vestbredden er palestinerne offer for husødeleggelser og tilfeldige arrestasjoner fra Israel, i tillegg til vold og drap fra israelske bosettere, som i liten grad blir straffeforfulgt.
  • FNs spesialrapportør for de okkuperte områdene har konkludert med at okkupasjonen i seg selv er folkerettsstridig fordi Israel åpenbart bryter reglene som gjelder for at en okkupasjon kan være lovlig. 

Les også artikkelen "Fem ting du bør vite om Israels brudd på palestinernes rettigheter"

Palestinske brudd på menneskerettighetene:

  • Hamas har slått, arrestert og torturert palestinere som har protestert på Gazastripen.
  • De palestinske selvstyremyndighetene (PA) på Vestbredden har strenge restriksjoner på palestinernes organisasjons- og ytringsfrihet, som har inkludert fengsling av journalister.      

Andre staters ansvar:

  • Israels systematiske og langvarige brudd på folkeretten – som inkluderer brudd på bestemmelser fattet av FNs sikkerhetsråd – gjør at andre stater har et ansvar for å innføre tiltak som gjør at folkerettsbruddene opphører.
  • Det hevdet daværende FNs spesialrapportør for de okkuperte områdene, Michael Lynk. Han anbefalte at det internasjonale samfunnet innfører sanksjoner mot Israel for å avslutte okkupasjonen.  

Kilde: Rapport fra FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i de okkuperte palestinske områdene (2019)

FNs rolle i konflikten

Den første fredsbevarende operasjonen i FNs historie, UNTSO, ble sendt til Palestina i 1948. Oppgaven var å få slutt på den pågående krigen. UNTSO er fortsatt i Israel og Palestina. Den består både av fredsobservatører og militære. De forsøker å forhindre sammenstøt mellom palestinere og israelere, etterse at sivilbefolkningen ikke utsettes for overgrep, og generelt følge med på hvordan fredsavtaler følges opp.

FN-styrken i Israel og Palestina samarbeider med fredsstyrkene i Libanon og Syria (Golanhøydene). Dets personell har også vært fleksibel til å anvendes på kort varsel i FN-operasjoner andre steder i verden.

FNs generalforsamling, og til dels FNs sikkerhetsråd, har vedtatt en rekke resolusjoner om konflikten siden Israel ble opprettet i 1948. De fleste har kritisert den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene siden 1967. Israel har valgt å overse kritikken, og er i dag det landet i verden som har unnlatt å etterkomme flest FN-resolusjoner. I Sikkerhetsråd blir mange resolusjoner mot Israel stoppet av USAs veto.

FN og palestinske flyktninger

Rundt halvparten av det palestinske folk regnes som flyktninger. I dag utgjør det rundt 5,9 millioner mennesker. Årsaken er hovedsakelig at de palestinerne som flyktet under krigene i 1948 og 1967, ikke har fått lov av Israel til å vende tilbake til sine hjem. Disse, sammen med deres barn og barnebarn, har derfor forblitt flyktninger og har dermed rett til retur, ifølge FN og folkeretten.

De palestinske flyktningene lever for det meste på Gazastripen og Vestbredden, og i nabolandene Jordan, Libanon, Syria og Egypt.

FN har en egen hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA. Gazas befolkning er helt avhengig av den bistand UNRWA gir innen helse og undervisning. Norge har lenge vært en viktig bidragsyter til organisasjonen.

Palestinske flyktninger Vestbredden
Palestinske flyktninger på Vestbredden. Foto: UN Photo/Stephenie Hollyman.

Norges engasjement i konflikten

Norge har forsøkt å spille en rolle som megler og tilrettelegger for en fredsprosess mellom Israel og palestinerne, med mål om en fremforhandlet to-statsløsning. Meglerrollen førte til Oslo-avtalene i 1993 og 1995, som var første gang Israel og PLO anerkjente og snakket med hverandre.

Siden Oslo-avtalene har Norge ledet den internasjonale giverlandsgruppen som gir bistand til palestinerne. Norge har også deltatt i fredsstyrken UNTSO siden 1956.

Norges offisielle posisjon er at den israelske okkupasjonen må ta slutt. Norge er kritiske til de folkerettsstridige israelske bosetningene, Israels ulovlige husødeleggelser- og utkastelser, og de mange voldshandlinger mot og drap av sivile. Regjeringen kritiserer også Israel for frihetsberøvelser, slik som vilkårlig arrestasjoner og fengsling av palestinske barn, og kritiserer Israels blokade (stengning) av Gazastripen. 

Sivilsamfunnets rolle

I Norge er det flere sivilsamfunnsorganisasjoner som er aktive for palestinernes rettigheter, inkludert Kirken, Norsk Folkehjelp og LO. Blant organisasjonene som arbeider utelukkende med Palestina-saken er Palestinakomiteen og Fellesutvalget for Palestina. Deres kritikk av Israel tar ofte utgangspunkt i FN-resolusjoner og Israels brudd på folkeretten.

Blant organisasjonene i Norge som jobber for økt sympati med Israel, er Med Israel for fred (MIFF), som Store norske leksikon beskriver som omstridt. En annen omstridt pro-israelsk organisasjon er Senter mot antisemittisme (SMA). Disse organisasjonene er svært kritiske til FN og bruk av FN-kilder.

Kilder

Institutt for fredsforskning (PRIO), Store norske leksikon, FNs fredsbevarende operasjoner, BBC, Aftenposten, Dagens Næringsliv, UN News, Vårt Land, Haaretz, Russell Tribunal on Palestine, Human Rights Watch.

Bøker: Nils Butenschøn, "Drømmen om Israel" (2006); Sune Persson "Palestinakonflikten" (2001); Eugene Rogan "The Arabs" (2011); Avi Shlaim "The Iron Wall" (2001); Hilde Henriksen Waage "Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten" (2013).

Relaterte land og konflikter

Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:

Les våre konfliktprofiler som er relatert til konflikten:

Skrevet av: Jonas Iversen, kommunikasjonsrådgiver, FN-sambandet.