Internasjonal minnedag for ofre for slaveri og den transatlantiske slavehandelen

Hva skjedde under den transatlantiske slavehandelen?

Den transatlantiske slavehandelen pågikk fra 1500-tallet og langt inn på 1800-tallet, og regnes som en av de største tvangsforflytningene av mennesker i historien. I løpet av denne perioden ble anslagsvis 12,5 millioner afrikanere tvunget om bord på slaveskip med kurs for Amerika. Om lag 10,7 millioner overlevde overfarten.

Menneskene ble tatt til fange eller kjøpt av slavehandlere i Afrika, før de ble fraktet over Atlanterhavet og solgt videre, særlig i Karibia og Nord- og Sør-Amerika. Her ble de tvunget til å arbeide på plantasjer, i gruver og i andre virksomheter under brutale forhold.

Slavehandelen var en del av et omfattende økonomisk system der europeiske handelsmenn, kolonimakter og plantasjeeiere tjente store penger. Varer som sukker, bomull, kaffe og tobakk ble produsert ved hjelp av tvangsarbeid og eksportert til Europa. Handelen og produksjonen bidro til økonomisk vekst og oppbygging av store formuer på begge sider av Atlanterhavet.

Kilder: SlaveVoyages – Trans-Atlantic Slave Trade Database og SNL

Millioner ble rammet – mange døde underveis

Forholdene om bord på slaveskipene var umenneskelige. Hundrevis av mennesker kunne bli stuet sammen på svært liten plass, ofte lenket fast og med begrenset tilgang til mat, vann og frisk luft. Sykdommer, vold og mishandling var utbredt, og mange døde under den lange overfarten.

Det er også usikkert hvor mange som mistet livet før de nådde skipene, blant annet under fangenskap og transporten fra områder inne i Afrika til kysten. Forskere anslår at rundt 1,8 millioner mennesker døde under selve overfarten over Atlanterhavet.

Slavehandelen fikk dessuten store konsekvenser for samfunnene menneskene ble tatt fra. Familier og lokalsamfunn ble splittet, og enkelte områder opplevde betydelig befolkningstap og langvarige sosiale og økonomiske følger.

Kilder: SlaveVoyages – Metode og beregninger og SNL

Livet i slaveri

Menneskene som overlevde overfarten, ble solgt og behandlet som eiendom. Familier ble splittet når foreldre og barn ble solgt til forskjellige eiere, og mange ble tvunget til å arbeide under svært harde forhold på plantasjer som produserte blant annet sukker, bomull, kaffe og kakao.

Andre arbeidet i gruver, på rismarker, i havner og skipsfart eller som tjenere i private hjem. Arbeidet var ofte fysisk utmattende og farlig, og mennesker som forsøkte å gjøre motstand eller flykte, risikerte brutal straff.

Slaveriet innebar omfattende vold, overgrep og fratakelse av grunnleggende frihet. Mange ble hindret i å utøve sin religion, bruke sitt eget språk eller videreføre kulturelle tradisjoner. Seksuell vold mot kvinner og jenter var også en del av undertrykkelsen.

Samtidig gjorde slavebundne mennesker motstand på mange måter. De forsøkte å flykte, organiserte opprør og kjempet for å bevare sin kultur og menneskelige verdighet. Denne motstanden spilte en viktig rolle i kampen for å avskaffe slaveriet.

Kilder: SNL og FN

Norges rolle i slavehandelen

Norge var også en del av den transatlantiske slavehandelen. Som del av Danmark-Norge deltok nordmenn både som sjøfolk, handelsmenn, investorer og representanter for kolonimakten.

Danmark-Norge hadde handelsfort langs vestkysten av Afrika og kolonier i Karibia, der slavebundne afrikanere ble tvunget til å arbeide, særlig på sukkerplantasjer.

Det anslås at rundt 100 000 afrikanere ble fraktet over Atlanterhavet på danske og norske skip. Mange døde under overfarten, og enda flere ble utsatt for harde arbeidsforhold og brutal behandling etter ankomsten.

Slavehandelen og handelen med varer produsert av slavebundne mennesker skapte store inntekter for enkelte handelsmenn, redere og investorer. Også norske aktører tjente på dette systemet, blant annet gjennom skipsfart, handel og foredling av sukker.

Selv om Danmark-Norge var en mindre aktør enn flere av de store europeiske kolonimaktene, var deltakelsen betydelig. Slavehandelen er derfor også en del av norsk historie.

Avskaffelsen av slavehandelen og slaveriet

Motstanden mot slaveriet vokste gjennom opprør blant slavebundne mennesker, organisert motstand og politiske bevegelser som krevde at slavehandelen og slaveriet måtte avskaffes.

I 1792 vedtok Danmark-Norge å forby den transatlantiske slavehandelen, men forbudet trådte først i kraft i 1803. I årene før forbudet ble enda flere mennesker fraktet fra Afrika til koloniene. Selve slaveriet fortsatte i de dansk-vestindiske koloniene fram til 1848.

Den 25. mars 1807 vedtok Storbritannia en lov som forbød britisk slavehandel. Slaveriet i de fleste britiske koloniene ble først avskaffet gjennom en lov vedtatt i 1833, som trådte i kraft året etter. Frankrike avskaffet slaveriet i sine kolonier i 1848, mens USA og Brasil fulgte i henholdsvis 1865 og 1888.

Et viktig vendepunkt kom også på Haiti, der slavebundne mennesker gjorde opprør mot det franske kolonistyret. Kampen førte til at Haiti erklærte seg uavhengig i 1804, som den første staten som ble etablert gjennom et vellykket opprør blant slavebundne mennesker.

Avskaffelsen betydde likevel ikke at de tidligere slavebundne fikk erstatning for arbeidet de hadde utført eller overgrepene de hadde vært utsatt for. I flere land ble det i stedet utbetalt store erstatningsbeløp til slaveeierne for tapet av det som hadde blitt regnet som deres eiendom. I Storbritannia bevilget staten for eksempel 20 millioner pund til kompensasjon til slaveeiere.

Kilder: SNL, FN og Det britiske parlamentet – Historisk debatt om avskaffelsen

Slaveriets arv i dag

Selv om den transatlantiske slavehandelen og det lovlige slaveriet i Amerika ble avskaffet, har historien satt dype spor.

Gjennom flere hundre år ble rasistiske forestillinger brukt til å rettferdiggjøre slaveri og undertrykkelse. Disse forestillingene bidro til å forme samfunn og institusjoner, og konsekvensene merkes fortsatt gjennom rasisme, diskriminering og ulikhet.

Mennesker av afrikansk avstamning opplever fremdeles diskriminering og barrierer knyttet til blant annet utdanning, arbeid, økonomi og deltakelse i samfunnet. FN understreker derfor betydningen av å kjenne historien, bekjempe rasisme og sikre like rettigheter for alle.

Bakgrunn for dagen

FNs generalforsamling vedtok 17. desember 2007 resolusjon 62/122, som opprettet 25. mars som den internasjonale minnedagen for ofre for slaveri og den transatlantiske slavehandelen. Dagen ble markert for første gang i 2008.

Datoen viser til 25. mars 1807, da Storbritannia vedtok loven som forbød britisk slavehandel.

Minnedagen skal hedre menneskene som led og mistet livet under slaveriet og slavehandelen, samtidig som den skal øke kunnskapen om historien og konsekvensene den fortsatt har. Et viktig mål er også å synliggjøre farene ved rasisme og fordommer, slik at lignende overgrep ikke skjer igjen.

FN arbeider blant annet med undervisning og formidling av slaveriets historie. I 2015 ble minnesmerket The Ark of Return avduket ved FNs hovedkvarter i New York, til minne om ofrene for slaveriet og den transatlantiske slavehandelen.

Flere ressurser 

Internasjonal dag til minne om slavehandelen

Internasjonal dag mot rasediskriminering

Temaside om menneskerettigheter

FNs konvensjon mot rasediskriminering

Temaside om arbeidsliv