Internasjonal minnedag for ofre for slaveri og den transatlantiske slavehandelen

Sist oppdatert: 24.03.2023

Denne dagens markeres for å rette søkelyset mot den 400 år lange slavehandelen, minnes de som led og mistet livet under det brutale systemet og støtte de som fortsatt er berørt i dag.

Clave-monumentet for slaveri, av Alex da Silva, kan man se i Rotterdam, Nederland. I desember 2022 ga den nederlandske statsministeren, på vegne av regjeringen, en etterlengtet formell unnskyldning for landets rolle i slaveri og slavehandelen. Foto: AP Foto/Peter Dejong.

25 mar

Dagen skal minnes ofrene for slaveri, og øke forståelsen for farene som truer hvis rasisme og fordommer får styre samfunnet.

Les mer om dagen på FNs egne sider

Generalforsamlingen har erklært den 25. mars som årlig internasjonal minnedag for ofre for slaveri og den transatlantiske slavehandelen. På denne dagen skal vi minnes og hedre de som led og døde under dette grusomme systemet.

Denne dagen sikter også på å øke forståelsen av farene som truer hvis rasisme og fordommer får styre samfunnet.

Hva skjedde under den transatlantiske slavehandelen?

Gjennom mer enn 400 år ble mer enn 15 millioner menn, kvinner og barn ofre for den transatlantiske slavehandelen. Denne perioden blir husket som et av de mørkeste kapitlene i vår historie.

Den transatlantiske slavehandelen referer til den enorme handelen av mennesker fra Afrika som fant sted på 1500-tallet og utover 1800-tallet. Kvinner, menn og barn ble kjøpt eller tatt i fange i afrikanske land, og sendt over Atlanterhavet for å bli solgt som slaver i Nord-Amerika og Sør-Amerika.

Slavehandel, transport og inntekter fra slavenes produksjon på plantasjer bidro til enormt økonomisk oppsving og til industrialisering i Vest-Europa, Nord-Amerika og Sør-Amerika.

Millioner døde på veien

De fangede kvinnene, mennene og barna ble sendt på skip med elendige vilkår til Nord- og Sør-Amerika fra Afrika– i farlige farvann. De stablet hundrevis av mennesker skipene, og alle ble lenket, slik at de ikke kunne rømme, eller slå tilbake. De fikk lite mat, og ble pisket hvis de skapte uro. De som ble syke eller dårlige ble kastet over bord.

Hvor mange kvinner, menn og barn som døde i forsøk på å unnslippe å bli tatt til fange i Afrika med tanke på videresalg til europeiske slavehandlere, er usikkert.

Hvor mange som døde under transport etappene ut til kysten i Afrika eller om bord i skipene på vei til Amerika, er også usikkert.

Flere forskere regner med at minst én million mistet livet under transporten over Atlanterhavet. I enkelte områder av Afrika ble befolkningsnedgangen svært stor som følge av slavehandelen, mens andre områder ikke ble påvirket.

Livet som slave

Den transatlantiske slavehandelen var den største tvangsmigrasjonen i historien, og unektelig en av de mest umenneskelige av alle historiens migrasjoner.

Kvinner, menn og barn i slaveri ble solgt på auksjon – som husdyr – til slavedrivere og slavehandlere. Familier ble splittet, med kvinner, menn og barn solgt til forskjellige slavedrivere, slavehandlere og steder.

De ble tvunget til å arbeide på plantasjer som produserte kaffe, bomull, sukker og kakao, og i gruver, på rismarker, i skipsindustrien og i herskapshus som tjenere. De som prøvde å rømme ble som regel drept.

Det var ulovlig å snakke sitt språk, beholde sin kultur, og sin religion. De fleste som har forfedre- og mødre i slaveri vet ikke hvor de faktisk «kommer fra», siden denne informasjonen har blitt slettet gjennom historien.

Som slave måtte man leve et liv i fangenskap, under elendige vilkår, og i vissheten om at man er verdt mindre enn «hvite» – på samme nivå som dyr i mange tilfeller.

Kvinner, menn og barn i slaveri var andre menneskers eiendom. Mange opplevde ekstrem vold og tortur under slavedrivere, og de fleste kvinnene ble voldtatt av sine «eiere». Dette var ikke ulovlig, siden disse kvinnene, mennene og barna ble sett på som eiendom, ikke mennesker.

Norges rolle

— De som ønsket å skrive slavehandelen ut av norsk historie, har lykkes, fastslår forfatter Fartein Horgar. Norge var en del av Danmark på den tiden, men nordmenn var sterkt representert på alle nivåer i den dansk-norske slavehandelen fra 1660 til 1806.

— Vi var slaveeiere, slavehandlere og profitører, sier Horgar. Nesten 100 000 slaver ble transportert over Atlanterhavet på danske og norskeide skip. Dødelighetsraten for disse kvinnene, mennene og barna i slaveri på vei over havet var på 10 prosent – det vil si at nesten 10 000 mennesker mistet livet på vei til Nord- og Sør-Amerika på danske og norske skip.

Norge som land ble ikke rikt på slavehandelen, men det var folk i Norge som ble styrtrike, og norsk industri ble bygd på rikdommene fra koloniene. Redere og skippere langs hele kysten ble rike på slavetrafikk og sukkerhandel. Om de ikke fraktet slavene selv, hadde de likevel blod på hendene, mener eksperter.

Nå som mange land og folkegrupper, som en allianse av karibiske land, søker slaverierstatning, er Norges deltakelse i den transatlantiske slavehandelen er tilbake for å hjemsøke landet.

Avskaffelsen av slaveri

Utover på 1800-tallet ble slaveri av mindre betydning for økonomien i det industrialiserte Europa; mange mente at et alternativ ville være å la folk fra Afrika bli boende i sin egen verdensdel og dyrke råvarer til eksport. Samtidig ble det reist en humanitær opinion mot slaveriet.

I 1792 bestemte Danmark-Norge å forby slavehandel med virkning fra 1. januar 1803. I 1807 ble det vedtatt at britiske skip ikke lenger kunne frakte slaver. I 1833 ble slaveriet forbudt i de britiske kolonier, og Frankrike fulgte etter i 1848. Haiti ble det første og eneste landet i verden der slavene selv klarte å slå tilbake mot den franske hæren, og ble sitt eget land – drevet av slaver og slavers etterkommere. Slaveri ble forbudt i USA i 1865 og i Brasil i 1888.

Med avskaffelsen av slaveriet valgte regjeringer å utbetale den største overføringen av rikdom til enkeltpersoner i historien. Ikke én krone ble utbetalt til menneskene som fortjente å bli betalt. Kvinner, menn og barn i slaveri fikk ingen penger for alt arbeidet de hadde gjort under slavearbeid, deres mangel på frihet eller de forferdelige forholdene de hadde levd under. I stedet gikk den til tusenvis av slaveeiere over hele kloden som kompensasjon for tap av deres «eiendeler».

Beløpet som ble betalt var enormt. Den britiske regjeringen, for eksempel, lånte 20 millioner pund, som basert på inflasjon alene ville beløpe seg til 17 milliarder pund i dag. Dette utgjorde 40 prosent av de årlige skatteinntektene på det tidspunktet.

Slaveriarven i dag

I århundrer har mennesker av afrikansk avstamning blitt marginalisert som en del av arven etter slaveri og kolonialisme.

På grunn av rasisme og rasediskriminering blir mennesker av afrikansk avstamning holdt tilbake i mange aspekter av det offentlige liv.

Mange lider av ekskludering og fattigdom og er ofte 'usynlige' i offisiell statistikk. Det har vært fremgang, men situasjonen for kvinner, menn og barn av afrikansk avstamning er fortsatt veldig vanskelig i mange deler av verden, særlig i Europa og Nord- og Sør-Amerika.