Minnedag over folkemordet i Rwanda

Den 7. april 1994 lød det over rwandiske radioer «Hogg ned de høye trærne!». Dette var en kodet kommando som beordret hutuene til å drepe alle tutsier, og i løpet av de neste 100 dagene mistet over 800 000 rwandere livet. De fleste av dem tutsier.

På denne datoen hedrer vi de som ble myrdet og reflekterer over lidelsene til de som overlevde.

Historisk bakgrunn

Det ligger mye historie til grunn for hvorfor det ble så store spenninger mellom de to folkegruppene. Hutuer og tutsier har samme opphav, språk og kultur, men ordet tutsi ble brukt om de rike og mektige, og bønder ble kalt hutuer.

Før kolonitiden var Rwanda styrt av tutsiene, men det var nære bånd mellom folkegruppene. Da Belgia koloniserte landet ble folkegruppene sett på som to ulike raser av europeerne, og de belgiske myndighetene innførte en ordning hvor hver innbygger fikk identitetskort. Identitetskortene skilte mellom hutuer og tutsier, og dette skapte et tydelig etnisk skille mellom folkegruppene.

Tutsiminoriteten ble favorisert av de belgiske myndighetene og ble satt i sentrale maktposisjoner – noe som førte til stor misnøye blant hutuer. Forskjellsbehandlingen gjorde at motsetningene mellom folkegruppene vokste. Uroen mellom de to folkegruppene startet med brutale aksjoner mot tutsier allerede i 1959. Hutuenes opprør førte til at tusener av tutsier ble drept. For å dempe konflikten, presset FN gjennom flere lover som ga hutuene flere friheter og sentrale posisjoner i administrasjonen. Som følge av flere uroligheter, byttet den belgiske kolonimakten ut hele tutsiadministrasjonen med hutuer. Samtidig dannet folkegruppene hvert sitt politiske parti. Etter Rwanda oppnådde selvstendighet i 1962 var det hutuene som satt med makten.

Utover 60- og 70-tallet fortsatte uroen mellom folkegruppene, og årene var preget av mye vold. Mange tutsier ble fordrevet. På 80-tallet stiftet tutsier i eksil Rwandas Patriotiske Front (FPR), og invaderte Rwanda. Borgerkrigen som oppstod førte til reformer og et flerpartisystem, men uroen blusset raskt opp igjen. I 1994 ble det gjort en avtale om at FPR skulle inkluderes i regjeringen og hæren. Like etter avtalen var signert ble presidenten (som var hutu) drept da flyet hans ble skutt ned. Dette utløste folkemordet i Rwanda.

Folkemordet i 1994

Etter fire år med borgerkrig kom konflikten til et bristepunkt, og 6. april 1994 gikk hutuene brutalt til angrep på tutsiene.

I årene som hadde gått, hadde mange tutsier flyktet til nabolandet Burundi. Konflikten mellom hutuer og tutsier stod også sterkt i det tutsikontrollerte nabolandet. I 1972 gikk burundiske myndigheter til systematisk angrep mot hutuene i landet, og over 150 000 hutuer ble drept. De hutukontrollerte myndighetene i Rwanda brukte propaganda og drapene i Burundi for å overbevise om at tutsiene var farlige. Denne propagandaen førte til at folk trodde på budskapet om at «vi må drepe de, hvis ikke dreper de oss», og var en stor del av årsaken til at konflikten eskalerte til det ekstreme.

Etter drapet på presidenten ga myndighetene klarsignal for drap og vold, og både myndighetene, militsgrupper og sivile deltok i massedrapet. Det er estimert at mellom 800 000 og 1 000 000 ble drept i løpet av en 100 dagers periode, fra 6. april til midten av juli 1994. Disse var hovedsakelig tutsier, men også hutuer som motsatte seg volden ble drept. Nærmere 90 % av tutsibefolkningen mistet livet i folkemordet.

Den eneste måten å virkelig hedre minnene av ofrene som døde i folkemordet i Rwanda, er å forsikre at det aldri skjer igjen.

FNs generalsekretær, António Guterres

Ettervirkninger

I dag kan man enda føle ettervirkningene av folkemordet, både i Rwanda og i nabolandene. Deler av den demokratiske republikken Kongo styres enda av hutu-militser fra Rwanda og deres lokale allierte. Sammen med andre krigere i Kongo-krigen fortsetter de å begå alvorlige menneskerettighetsbrudd, inkludert bortføringer, drap og voldtekt.

Folkemordet har laget dype sår i den rwandiske folkesjelen, og landet har måttet bygge seg opp igjen. Folkemordet er et tydelig skrekkbilde på hvordan maktpersoner kan lage kunstige etniske grupper, og sette disse opp mot hverandre – og hvor fatalt resultatet kan bli. Derfor har gjenoppbygningen i Rwanda fokusert på å rekonstruere den rwandiske identiteten, med sannhet, rettferdighet, fred og sikkerhet i fokus. Grunnloven sier nå at alle rwandere deler like rettigheter. Det er vedtatt lover for å bekjempe diskriminering og splittende ideologier.

Rwandiske politikere og sivile fungerer nå som ambassadører i verden, og lærer andre om konsekvensene av folkemord og tidlige faresignaler. Folkemord er ikke noe som skjer over natten eller uten advarsel. Folkemord krever organisering og en bevisst strategi, gjerne fra regjeringer eller grupper som kontrollerer statsapparatet. Å forstå måten folkemord skjer på, og lære å gjenkjenne tidlige tegn på mulige folkemord, er viktig for å sørge for at det aldri skjer igjen.

Se videomelding fra FNs generalsekretær António Guterres på minnedagen over folkemordet i Rwanda:

Lær mer

Temaside om folkemord

Landprofil om Rwanda

FNs side om minnedagen (Engelsk)