7 april

Dagen hedrer ofrene og de overlevende etter folkemordet på tutsiene i Rwanda i 1994, og minner om verdenssamfunnets ansvar for å forebygge folkemord.

Les mer om dagen på FNs egne sider

Hva skjedde i Rwanda i 1994?

Den 6. april 1994 ble flyet med Rwandas president Juvénal Habyarimana og Burundis president Cyprien Ntaryamira skutt ned ved hovedstaden Kigali. Begge presidentene ble drept. Hendelsen ble brukt som påskudd for å sette i gang et folkemord som allerede var forberedt av ekstremistiske miljøer.

Fra 7. april og i rundt 100 dager ble tutsier systematisk forfulgt og drept over store deler av Rwanda. Også hutuer og andre som motsatte seg drapene, ble drept. Folkemordet ble organisert av ekstremister innenfor det daværende regimet, med deltakelse fra deler av hæren, militsgrupper, lokale myndigheter og sivile.

Mange av ofrene ble drept i hjemmene sine, på veiene eller på steder der de hadde søkt tilflukt. Seksuell vold ble også brukt i stort omfang. Ifølge FN ble anslagsvis mellom 150 000 og 250 000 kvinner voldtatt under folkemordet.

Det er usikkerhet knyttet til det nøyaktige antallet drepte. FN har lenge vist til over 800 000 ofre, mens nyere FN-omtaler anslår at mer enn én million mennesker ble drept. Folkemordet tok slutt i juli 1994, da opprørsbevegelsen Rwandas patriotiske front (RPF) hadde overtatt kontrollen over landet.

Historisk bakgrunn

For å forstå hvordan folkemordet kunne skje, må vi se tilbake på Rwandas historie.

Hutuer og tutsier har i stor grad delt språk, kultur og geografisk tilhørighet. Før kolonitiden var skillet mellom gruppene knyttet til sosiale og politiske forhold, selv om det også fantes etablerte gruppeidentiteter og maktforskjeller. Under kolonistyret ble disse skillene gjort mer rigide.

Rwanda var først under tysk kolonistyre og deretter belgisk administrasjon. Belgiske myndigheter videreførte og forsterket forskjellsbehandlingen mellom gruppene, blant annet ved å favorisere tutsier i administrasjonen og innføre identitetskort som registrerte etnisk tilhørighet.

Mot slutten av 1950-tallet økte de politiske spenningene. I 1959 brøt det ut omfattende vold mot tutsier, og mange ble drept eller drevet på flukt. Da Rwanda ble selvstendig i 1962, fikk hutudominerte politiske miljøer makten. I tiårene som fulgte, opplevde tutsier fortsatt diskriminering, vold og fordrivelse.

Mange tutsier hadde flyktet til nabolandene. Blant flyktningene vokste Rwandas patriotiske front (RPF) frem, og i 1990 gikk bevegelsen til angrep på Rwanda fra Uganda. Dette utløste en borgerkrig mellom RPF og regjeringsstyrkene.

I 1993 ble det inngått en fredsavtale som blant annet skulle legge til rette for maktdeling. Avtalen møtte imidlertid sterk motstand fra ekstremistiske miljøer. Samtidig ble hatpropagandaen mot tutsier stadig mer omfattende.

Hatpropaganda og planlegging

Folkemordet oppsto ikke plutselig. I årene før 1994 bidro ekstremistiske politikere, medier og militsgrupper til å spre frykt og hat mot tutsier.

Gjennom radiokanaler og aviser ble tutsier fremstilt som en trussel mot landets hutubefolkning. Propagandaen bygget på forestillinger om at hutuer måtte forsvare seg mot en fiende, og ble brukt til å rettferdiggjøre diskriminering og vold.

Særlig radiostasjonen Radio Télévision Libre des Mille Collines (RTLM) spilte en sentral rolle i å spre hatbudskap og oppfordringer til drap. Samtidig ble militsgrupper organisert, våpen distribuert og personer som skulle drepes, identifisert.

Da presidentens fly ble skutt ned 6. april 1994, ble dette brukt til å sette planene ut i livet. Folkemordet viser hvordan systematisk dehumanisering, propaganda og politisk organisert vold kan føre til katastrofale konsekvenser.

Hvorfor klarte ikke FN å stanse folkemordet?

FN hadde allerede en fredsbevarende styrke i Rwanda da folkemordet begynte. Styrken, United Nations Assistance Mission for Rwanda (UNAMIR), var opprettet i 1993 for å bidra til gjennomføringen av fredsavtalen mellom regjeringen og RPF.

Til tross for advarsler om økende vold og forberedelser til massedrap hadde FN-styrken et begrenset mandat og utilstrekkelige ressurser. Da folkemordet startet, valgte FNs sikkerhetsråd å redusere styrken kraftig, i stedet for å gi den kapasitet til å beskytte sivilbefolkningen.

FN og det internasjonale samfunnet har i ettertid erkjent at de sviktet. En uavhengig FN-gransking fra 1999 konkluderte med at manglende politisk vilje, utilstrekkelige ressurser og alvorlige feilvurderinger bidro til at organisasjonen ikke klarte å forhindre eller stanse folkemordet.

Erfaringene fra Rwanda har fått stor betydning for diskusjonene om FNs ansvar for å beskytte sivile, forebygge folkemord og reagere på tidlige varsler om masseovergrep.

Rettferdighet og forsoning etter folkemordet

Folkemordet etterlot Rwanda med enorme menneskelige tap og dype sår i samfunnet. Mange overlevende mistet familie og venner, og store deler av befolkningen ble drevet på flukt. Å gjenoppbygge landet og stille de ansvarlige til ansvar ble en omfattende oppgave.

Den 8. november 1994 opprettet FNs sikkerhetsråd Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for Rwanda (ICTR) gjennom resolusjon 955. Tribunalet hadde som oppgave å straffeforfølge personer med ansvar for folkemordet og andre alvorlige brudd på internasjonal humanitærrett.

Tribunalet holdt til i Arusha i Tanzania og behandlet saker mot blant annet politiske ledere, militære, militsledere og personer som hadde bidratt til å spre hatpropaganda. Det ble formelt avsluttet i 2015, mens enkelte gjenværende oppgaver ble overtatt av en egen FN-mekanisme.

Rwanda opprettet også lokale domstoler, kjent som gacaca, for å behandle det store antallet saker etter folkemordet. Disse bidro til at mange saker ble behandlet og at overlevende fikk fortelle om det som hadde skjedd, men ordningen møtte også kritikk knyttet til rettssikkerhet.

Arbeidet med rettferdighet, forsoning og gjenoppbygging har fortsatt i årene etter folkemordet. Samtidig har volden og masseflukten i 1994 fått langvarige konsekvenser for hele regionen, særlig i Den demokratiske republikken Kongo.

Hvorfor er det viktig å minnes folkemordet?

Folkemordet i Rwanda viser hvor alvorlige konsekvensene kan bli når hatpropaganda, diskriminering og oppfordringer til vold får utvikle seg uten tilstrekkelig motstand.

Å minnes ofrene handler både om å anerkjenne lidelsene til dem som ble drept, og om å lytte til historiene til dem som overlevde. Kunnskap om folkemordet er også viktig for å forstå hvordan slike forbrytelser kan planlegges og gjennomføres, og hvilke faresignaler verdenssamfunnet må reagere på.

Gjennom FNs arbeid for å forebygge folkemord settes det søkelys på tidlig varsling, bekjempelse av hatefulle ytringer, beskyttelse av menneskerettighetene og staters ansvar for å beskytte egen befolkning.

Minnedagen er derfor ikke bare en markering av fortiden, men også en påminnelse om ansvaret for å forhindre nye folkemord.

Bakgrunn for dagen

Den 23. desember 2003 vedtok FNs generalforsamling resolusjon 58/234, som opprettet 7. april som en internasjonal minnedag over folkemordet i Rwanda. Dagen ble markert for første gang i 2004, ti år etter folkemordet.

I 2018 endret FNs generalforsamling den offisielle betegnelsen til International Day of Reflection on the 1994 Genocide against the Tutsi in Rwanda – internasjonal minnedag over folkemordet på tutsiene i Rwanda i 1994. Navneendringen understreker hvem folkemordet var rettet mot, samtidig som FN anerkjenner at også hutuer og andre som motsatte seg folkemordet, ble drept.

Hvert år arrangerer FN minnemarkeringer for å hedre ofrene og de overlevende. Dagen skal også bidra til undervisning, kunnskap og refleksjon om hvordan folkemord kan forebygges.

Lær mer