Urfolk og nasjonale minoriteter

Introduksjon

Ifølge FN er det rundt 476 millioner mennesker i verden i dag som er urfolk. Disse er fordelt på 90 land. I Norge har samene status som urfolk. I tillegg har Norge fem nasjonale minoriteter: kvener, skogfinner, jøder, romer og tatere. Disse gruppene har til felles at de alle har vært offer for diskriminering av den norske staten.

Hva er urfolk?

Urfolkene i verden representerer 5000 forskjellige kulturer, og snakker til sammen et overveldende flertall av verdens 7000 språk. Urfolkene utgjør mindre enn fem prosent av jordens samlede befolkning, men likevel hele 15 prosent av verdens fattige.

Det finnes ingen internasjonal anerkjent, klar definisjon på hva urfolk er. Men det er enighet om en del kjennetegn.

Et urfolk er en folkegruppe som har hatt tilknytning til et bestemt geografisk område lenge før nåværende statsgrenser ble etablert. Betegnelsen urfolk er derfor tett knyttet til de folkegrupper som har mistet sine landområder, eller fått begrensede rettigheter, som en konsekvens av kolonisering.

Andre typiske kjennetegn for urfolk er at:

• de er marginaliserte i storsamfunnet de er en del av;
• de har en egenartet kultur, ofte nært knyttet til naturen og naturens ressurser;
• de skiller seg sosialt, kulturelt og/eller språklig fra den dominerende befolkningen.

Betegnelsen urfolk passer også best på en folkegruppe som identifiserer seg selv som et urfolk.

Et land kan ha flere urfolk. For eksempel består urbefolkning i USA (ofte kalt indianere) av mange forskjellige urfolk. Disse har selvstendige identiteter, med egne navn, språk, osv., slik som for eksempel navaho og cherokee. I Norge har vi bare ett urfolk – samene.

Samer – Norges eneste urfolk

Samenes historiske område strekker seg innom både Norge, Sverige, Finland og Russland. Området kalles ofte sameland på norsk, eller sápmi på nordsamisk. Sápmi er også en betegnelse for den samiske nasjonen eller folket som helhet.

Språk, kultur og politikk

Ordet same kommer fra betegnelsen samene bruker om seg selv på samiske språk, som det tradisjonelt finnes elleve av. Seks av dem snakkes eller har blitt snakket i Norge: sørsamisk, pitesamisk, umesamisk, lulesamisk, nordsamisk og skoltesamisk. Nordsamisk er det største samiske språket, både i Norge og på verdensbasis.

I tillegg til de ulike samiske språkene, blir samenes ulike næringsveier og bosteder ofte brukt til å kategorisere mangfoldet innen det samiske folket, for eksempel reindriftssamer, markasamer, sjøsamer, elvesamer og fastboende samer. Selv om det finnes forskjellige typer samegrupper, regnes samene likevel som ett urfolk.

Samene i Norge, Sverige og Finland har egne folkevalgte organer, kalt sameting. Sametingene skal bidra til en likeverdig og rettferdig behandling av det samiske folk, og beskytte samene mot uheldige inngrep fra staten.

Fornorsking av samene

Samene i Norge har en lang konfliktfylt historie med den norske staten. Blant annet var samene offer for den såkalte fornorskingspolitikken, der den samiske identiteten ble forsøkt fjernet til fordel for storsamfunnets norske språk og kultur. En slik politikk kalles assimilering.

Denne politikken var spesielt hard og rasistisk de første tiårene av 1900-tallet. Den norske nasjonalismen stod sterkt i tiden rundt unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Skolen ble et viktig verktøy i fornorskingen, noe som gjorde at barn ble særlig hardt rammet.

Da Kong Harald åpnet Sametinget i 1997, ba han på vegne av Norge om tilgivelse for statens fornorskingspolitikk.

I 2018 satt Stortinget ned en Sannhets- og forsoningskommisjon for å granske fornorskingen og uretten som har blitt begått mot samer, kvener og skogfinner. Rapporten ble offentliggjort 1. juni 2023. Den inkluderte forslag om tiltak som kan bidra til forsoning.

Selv om fornorskingspolitikken offisielt er avviklet, er sårene fortsatt der. Sannhetskommisjonen vektla at fornorskingen ikke er et avsluttet kapittel. Holdninger og samfunnsstrukturer er med oss fortsatt.

Kvener og skogfinner har vært offer for lignende fornorskingspolitikk som samene. Kvener og skogfinner er to av Norges fem nasjonale minoriteter. Men hva er egentlig en nasjonal minoritet? Og hvorfor regnes ikke samene som en nasjonal minoritet i Norge?

Hva er en nasjonal minoritet?

En nasjonal minoritet defineres som regel ut ifra etnisitet, religion eller språk. For at en minoritet skal få status som en nasjonal minoritet er det vanlig å vektlegge at den etniske, religiøse eller språklige gruppen har hatt en langvarig tilknytning til det aktuelle landet.

Det er ingen klar definisjon på hva langvarig vil si, men det er som regel minst hundre år. I praksis er det opp til hver enkelt stat å definere hvilke grupper som skal anses som sine nasjonale minoriteter. Slike minoriteter er ofte utsatt for diskriminering.

Nasjonale minoriteter i Norge

I Norge har vi fem nasjonale minoriteter: kvener, skogfinner, jøder, rom og romanifolk. Dette er folkegrupper som har hatt tilknytning til Norge i flere hundre år, og som lenge har blitt behandlet som noe fremmed av det norske storsamfunnet.

Samene kunne også vært definert som en nasjonal minoritet i Norge, men samene har heller valgt å beholde sin status som urfolk. Dette gir samene enda sterkere rettighetsvern, blant annet gjennom ILO-konvensjon nr. 169.

Vi har andre typer minoriteter i Norge også, for eksempel seksuelle minoriteter, eller innvandringsgrupper av nyere tid, som har bakgrunn fra for eksempel Polen eller Pakistan. Disse minoritetene faller likevel ikke under kategorien nasjonale minoriteter, som Norge offisielt har fem av.

Noen av de nasjonale minoritetene omtaler seg selv ved flere navn: Mange kvener kaller seg norskfinner; mange romanifolk kaller seg tatere; og mange romer foretrekker å bli kalt sigøynere. (Denne siste betegnelsen er mer omstridt siden mange oppfatter folkenavnet sigøyner som nedsettende).

1) Kvener/norskfinner

Kvener, også kalt norskfinner, er en nasjonal minoritet i Norge. De har en særegen kulturbakgrunn og eget språk. Språket deres er kvensk, som er nært beslektet med finsk.

Det er ukjent når de første kvenene kom til landet, men de er i hvert fall registrert i skriftlige norske kilder fra 1500-tallet.

Hvorfor kom kvenene til Norge?

På 1700-tallet økte den kvenske innflyttingen til Nord-Norge. Bakgrunnen for dette var at de områdene kvenene flyttet fra, nord i Finland og Sverige, var preget av befolkningsvekst, i tillegg til perioder med hungersnød og kriger med Russland. Kvenene var velkomne av norske myndigheter, som ønsket flere permanente bosetninger i det tynt befolkede nord.

Utover 1800-tallet endret norske holdninger seg til kvenene, blant annet som følge av nasjonalistiske og rasistiske ideer. Kvenene ble også sett på som en mulig trussel fordi de hadde koblinger til Finland. Finland var da en del av det russiske imperiet, som norske myndigheter fryktet ville ekspandere innover i Norge.

Fornorsking av kvenene

Den mer fiendtlige politikken overfor kvenene førte til ulike former for diskriminering, blant annet at mange kvener ble kastet ut av landet.

Norske myndigheter opprettet egne internatskoler for kvenene, der målet var å få skolebarna til å bytte ut eget språk og kultur med norsk språk og kultur. Dette var en del av den såkalte fornorskingspolitikken.

I 1902 ble det vedtatt at kun norsktalende nordmenn fikk rett til å eie land i Finnmark. Og i 1936 vedtok Stortinget at kvensk heller ikke lenger var tillatt som hjelpespråk. Dette førte til at kvensk språk og kultur i stor grad forsvant.

Etter at fornorskingspolitikken gradvis ble avviklet, har norske myndigheter forpliktet seg til å beskytte kvenenes kultur og språk.

Negative holdninger til samer og kvener i dag

I en holdningsundersøkelse gjort av Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er andelen med et negativt inntrykk av samer og kvener, blant personer bosatt i Nord-Norge, på elleve prosent, som er nesten fire ganger landsgjennomsnittet.

2) Skogfinner

Skogfinner er etterkommere fra finske innvandrere. De første skogfinnene kom til Norge på begynnelsen av 1600-tallet, og bosatte seg i områder med barskog på Østlandet.

Skogfinnene har lenge blitt sett på som en sørnorsk gruppe av kvenene. Men skogfinner og kvener/norskfinner er altså to forskjellige folkegrupper, der skogfinnene har sin egen kultur og innvandringshistorie i Norge. Svedjebruk er noe av det som kjennetegner skogfinnenes levemåte.

Hvorfor kom skogfinnene til Norge?

På slutten av 1500-tallet var skogfinnenes områder i Finland overbefolket, sett i forhold til skogressursene som var krevd til svedjebruk. Mange ønsket derfor å flytte på seg og finne nye skogområder.

Finland var da en del av Sverige, og Sverige var på den tiden i krig med Russland. Krig, i tillegg til hungersnød, bidro til at skogfinner flyttet vestover i søken etter nye skogområder.

Antallet skogfinner i Sverige økte raskt. Deres svedjebruk førte til konflikt med de svenske jernverkene og sagbrukene, som var avhengig av tømmer fra de samme skogområdene. Det ble derfor forbudt med svedjebruk i svensk skog som ikke var privateid. Fra 1630-tallet begynte skogfinnene derfor å flytte over grensen til Norge.

I Norge bosatte skogfinnene seg i områder som var ubebodd av nordmenn, primært på Østlandet, i skogen som i dag heter Finnskogen. Etterkommere etter skogfinnene finnes derfor i dag først og fremst i disse områdene.

Fornorsking av skogfinnene

Også i Norge havnet skogfinnene etter kort tid i konflikt med sagbruksindustrien, som førte til strengere regler for å drive svedjebruk. Utover på 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet, ble også skogfinnene rammet av statens fornorskingspolitikk.

Den norske skolen, der all undervisning foregikk på norsk, ble traumatisk for mange skogfinner, slik den også var for samer og kvener, som også var offer for denne diskriminerende fornorskingspolitikken.

Fra midten av 1900-tallet har skogfinnene og deres kultur opplevd økt respekt, mye takket være innsatsen til mange skogfinner. Skogfinnenes status som en nasjonal minoritet, og endringen i myndighetenes minoritetspolitikk, har bidratt til denne utviklingen, ifølge Utdanningsdirektoratet.

3) Jøder

Å være jødisk betyr å tilhøre en bestemt religiøs gruppe, et folk, en kultur og en historie, ifølge Utdanningsdirektoratet, som skriver at en jøde er en person som er født av en jødisk mor eller som har konvertert til jødedommen.

Mange jøder knytter sin jødiske identitet mer til kultur, tradisjon og historie enn til religionen.

Hvor kom de norske jødene fra?

De første innvandrerne med jødisk opphav slo seg ned i Norge på begynnelsen av 1800-tallet. Rundt 1200 jøder innvandret til Norge i perioden 1880–1920. De kom fra ulike områder i Øst-Europa. De flyktet fra fattigdom og undertrykking – og tidvis også forfølgelser på grunn av antisemittisme.

Bare et fåtall av jødene som flyktet kom til Norge, men de var mange nok til å utgjøre en egen minoritetsgruppe i det norske samfunnet. I dag bor det rundt 1500 jøder i Norge.

Språk

De første jødiske innvandrerne snakket dansk og tysk. Jødene fra Øst-Europa brakte med seg jiddisch språk og kultur. Mange lærte seg raskt norsk, som regel ved at barna gikk på norsk skole.

Hebraisk er et gammelt språk knyttet til jødedommen og kristendommens hellige skrifter. Men språket har blitt fornyet gjennom opprettelsen av staten Israel i 1948.

I Norge i dag er det flere jødiske barn og unge som kan hebraisk, i tillegg til norsk, blant annet som følge av nyere jødisk innvandring til landet.

Folkemord mot norske jøder

Etter første verdenskrig ble antisemittismen tydeligere også i Norge. På 1930-tallet var det vanskelig for jødiske flyktninger å få opphold i Norge, til tross for at den antijødiske nazismen var på fremmarsj i Tyskland.

Da Nazi-Tyskland okkuperte Norge i 1940, bodde det rundt 2100 jøder i landet. Av disse ble 773 deportert og sendt til konsentrasjonsleirer som en del av Nazi-Tysklands utrydningspolitikk. Kun 35 overlevde.

Deportasjonene av de norske jødene ble organisert av Nazi-Tyskland, men ble utført av norske nazister og norsk personell.

I 2012 beklaget regjeringen for at arrestasjon og deportasjon av jøder kunne skje på norsk jord, med aktiv deltagelse fra norske politifolk og andre nordmenn.

Antisemittisme i Norge i dag

Flere undersøkelser viser at antisemittisme og fordommer mot jøder fortsatt er et samfunnsproblem i Norge i dag. Det forekommer tilfeller der jødiske nordmenn opplever hets på grunn av deres jødiske identitet.

4) Romer

Romene blir også kalt sigøynere, men rom er valgt som den offisielle betegnelsen i Norge. Likevel er det mange norske romer som foretrekker å bli kalt sigøynere.

De norske romene, som er en nasjonal minoritet i Norge, må ikke forveksles med tilreisende romer fra andre land i nyere tid, slik som fra Romania og Bulgaria. De norske romene har lang historie i Norge.

Hvor kommer romene fra?

Språket til romene, romanés, kommer fra India. Det er derfor grunn til å tro at mange av forfedrene til dagens romer utvandret derfra til Europa for 1000–1500 år siden, spesielt til det som i dag er Romania og Bulgaria. Der ble mange romer holdt som slaver.

I tiden etter 1850 ble slavene frigjort og mange romer reiste til Nord- og Vest-Europa, inkludert til Norge. Dagens norske romer er etterkommere etter denne vandringen.

Romene ble ekskludert, ikke assimilert

I tiårene etter år 1900 strammet de norske myndighetene grepet mot romene. Det skjedde i form av grensestengninger og utvisninger, og med lover som gjorde romenes norske pass ugyldige.

Romer ble sett på som så fremmed i Norge at de ikke ble en tydelig målgruppe for statens fornorskingspolitikk. Målet var å få dem vekk (å ekskludere dem), ikke å gjøre dem til en del av det norske (å assimilere dem), slik fornorskingspolitikken hadde som mål overfor samer, kvener og skogfinner.

Folkemord mot romene

Romene har vært – og er fortsatt – en av de mest forfulgte minoritetene i Europa. Under andre verdenskrig ble de offer for Nazi-Tysklands rasistiske og folkemorderiske politikk. Rundt en halv million europeiske romer ble drept, inkludert 62 norske romer.

5) Romanifolk/tatere

Taterne snakker et språk som kalles romani, og mange tatere foretrekker å kalle seg romanifolk. De er et såkalt reisende folkeslag. Det er livsstilen deres som reisende som i stor grad har lagt grunnlaget for det som ellers kjennetegner dem som gruppe.

Den reisende livsstilen har bidratt til å forme taternes kultur og yrkesvalg, bidratt til å bevare deres språk og andre særtrekk, og ikke minst bidratt til å opprettholde en viss avstand til det norske storsamfunnet.

Folkemord mot norske tatere

På 1800-tallet og den første halvdelen av 1900-tallet var den norske stats holdninger til norske tatere (romanifolk) at det var en underlegen rase og et kriminelt folk. Holdningene skapte en frykt for at taterne skulle påvirke den norske befolkningens gener negativt.

Det førte til at Stortinget vedtok en lov i 1934 som åpnet for tvangssterilisering av uønskede grupper, slik som åndssvake, sinnssyke og seksualforbrytere. Bestemmelsen var inspirert av utviklingen i Tyskland, der Hitler og nazistene hadde kommet til makten året før.

Steriliseringsloven og den underliggende rasismen mot taterne, førte til at mange tatere ble tvangssterilisert på bakgrunn av deres identitet som tatere. Tvangssterilisering faller innenfor definisjonen på hva som utgjør et folkemord i folkemordskonvensjonen.

Negative holdninger til romer og tatere i dag

I en holdningsundersøkelse gjort av Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) svarte en tredel at de selv har et negativt inntrykk av romer og tatere. Andelen som opplever et behov for sosial distanse til romer og tatere er betydelig større enn for de øvrige minoritetene (samer, jøder, kvener og skogfinner).

En betydelig andel av respondentene støtter stereotypiske utsagn om at romer og tatere i liten grad bidrar til det økonomiske fellesskapet, og at mange av dem er kriminelle. De antatte årsakene til de negative synspunktene er knyttet til fordommer og kunnskapsmangel.

FN, urfolk og minoriteter

FN har vedtatt flere erklæringer og konvensjoner som gir bestemte rettigheter til urfolk og andre minoriteter. Det er her snakk om såkalte kollektive rettigheter, som handler om rettigheter disse gruppene har som gruppe.

FN og urfolk

De viktigste rettighetene urfolk har internasjonalt, er uttrykt i:

• FNs erklæring om urfolks rettigheter
• ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter

FN har opprettet et permanent forum for urfolk, UNPFII. Forumet skal gi råd og koordinere FNs arbeid med urfolks rettigheter. FN har også opprettet en egen spesialrapportør som skal bidra til å sikre urfolks rettigheter.

FNs generalforsamling har vedtatt at 2022–2032 er FNs tiår for urfolksspråk. Norge har en egen handlingsplan for dette tiåret. Handlingsplanen er utarbeidet av Sametinget og Kommunal- og distriktsdepartementet, i samarbeid med andre aktører.

FN og minoriteter

Beskyttelse av minoritetsgrupper er en viktig del av menneskerettighetene. Det handler om å sikre at mennesker ikke blir diskriminert fordi de tilhører en bestemt gruppe.

I FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter står det at etniske, religiøse eller språklige minoriteter har rett til «å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk».

FNs generalforsamling har vedtatt en egen erklæring med rettigheter til personer som tilhører bestemte minoriteter, det være seg nasjonale, etniske, religiøse eller språklige minoriteter.

Å ivareta urfolk og nasjonale minoriteters rettigheter handler derfor om å beskytte menneskerettighetene.

Kilder

Utdanningsdirektoratet (udir.no), Store norske leksikon (snl.no: 1, 2, 3), Norgeshistorie.no [1, 2], skogfinner.no, «State of the World’s Indeginous People’s»-report (un.org), Amnesty International, regjeringen.no, Norges institusjon for menneskerettigheter (nhri.no), Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport (stortinget.no).

Bøker:

• Bjørn Aarseth «Norsk samepolitikk 19451990» (2006)
• Thomas Vestgården og Sigmund Aas «Skammens historie: Den norske stats mørke sider 1814-2014» (2015)
• Thor Gotaas «Taterne – livskampen og eventyret» (2017)

Ressurser

• Demokrati og medborgerskap
• Folkemord
• Norge og menneskerettigheter
• Internasjonal dag for urfolk