Befolkning, migrasjon og urbanisering

En befolkning er summen av innbyggerne i et område. Befolkningen i verden øker dersom det fødes flere enn det dør. Da får vi befolkningsvekst.

Verdens befolkning har vokst kraftig de siste hundre årene. Befolkningsveksten var på sitt høyeste på 1960- og 1970-tallet, men den har, siden den gang, gått betydelig ned. Nå vokser verdens befolkning i den laveste takten siden 1950, etter å ha falt til under en prosent i 2020.

I 2022 passerte vi 8 milliarder mennesker på jorden. FN forventer at vi blir rundt 8,5 milliarder kvinner, menn og barn i 2030, 9,7 milliarder i 2050, og hele 10,4 milliarder mennesker i 2100. India overgikk Kina som verdens mest folkerike land i 2023.

Befolkningsvekst er et omdiskutert tema. Lenge ble det stilt spørsmål om hvorvidt jorden har nok ressurser som mat til en økende befolkning. Da befolkningsveksten var på sitt høyeste, var man redd for overbefolkning og økende fattigdom. Siden da har befolkningsveksten sunket, nesten overalt.

I dag handler debatten i større grad om bærekraftig utvikling.

Når man må, for eksempel, utdanne et økende antall barn og unge, blir det vanskeligere å tilby kvalitetsutdanning for alle. Samtidig, ved å oppnå bærekraftsmålene – spesielt de om helse, utdanning og likestilling mellom kjønnene – vil man også raskere se lavere fruktbarhet i land der man ser mange barn som blir født i dag.

Det er grenser for hva naturen tåler, og vi må derfor finne måter å skape gode levekår for alle som lever i dag, uten å ødelegge for framtidige generasjoner.

Hva er demografisk overgang?

Den vanligste måten å måle befolkningsutvikling på er ved å studere hvordan en befolkning utvikler seg over tid. Ved å måle faktorer som fødselsrate, dødsrate, innvandring og utvandring er det mulig å lage en modell for hvordan befolkningen vil se ut i framtiden.

Denne modellen for hvordan befolkningen utvikler seg i et land kalles demografisk overgang.

Den demografiske overgangen er delt inn i fire faser:

• Fase 1: Både fødsels- og dødsraten er høye, og befolkningsveksten er derfor lav
• Fase 2: Dødsraten synker, men det fødes fortsatt mange barn så befolkningsveksten stiger
• Fase 3: Fødselsraten begynner å synke, og befolkningsveksten vil etter hvert avta
• Fase 4: Både fødsels- og dødsraten er lav, og befolkningsveksten er lav.

Det har blitt foreslått at det også finnes en fase 5, ettersom noen land ikke lenger passer inn i fase 4. Fase 5 preges av sterk aldring i befolkningen, men vi vet ikke hvordan fruktbarheten vil utvikle seg. Derfor er ikke fase fem definert enda. Både Tyskland og Japan er foreslått som mulige land som allerede er i fase 5. I begge disse landene er fødselsraten lavere enn dødsraten. Det er forventet at dette vil medføre befolkningsreduksjon. Takket være immigrasjon og fordi folk lever lengre er imidlertid befolkningen fortsatt stigende i Tyskland, og relativt stabil i Japan.

Den demografiske overgangen bygger på en hypotese om at alle verdens land vil fullføre den demografiske overgangen innen år 2100. Det betyr at kvinner i gjennomsnitt vil få færre enn to barn, og at levealderen vil øke.

De fleste europeiske land, inkludert Norge, gikk gjennom de første to fasene på slutten av 1800-tallet og har nå gjennomført den demografiske overgangen.

I de fleste andre land utenfor Europa fant fase to sted på 1950-tallet. Da var det en rask nedgang i dødeligheten, mens fødselsraten holdt seg høy. Dermed fikk de en høy befolkningsvekst. Fortsatt har mange land, spesielt i Afrika sør for Sahara, en høy fødselsrate. Derfor er det forventet at en stor befolkningsvekst vil skje i nettopp disse landene.

I de fleste andre regionene, som Latin-Amerika og Karibia, Sør-Asia og Nord-Afrika, har landene beveget seg over i fase tre hvor også fødselsraten har begynt å avta.

Mindre fattigdom fører til lavere befolkningsvekst

Fattigdom er både en årsak til, og en konsekvens av, befolkningsvekst. Reduksjon av fattigdom, og økt tilgang til utdanning for kvinner har ført til at kvinner får færre barn enn tidligere.

Det er mange grunner til at antall barn har gått ned, men hovedårsaken er sosial og økonomisk utvikling. Bedre levekår gjør at færre barn dør for tidlig. Dette bidrar til at man ikke lenger trenger å få mange barn for å forsikre seg om at noen av dem vokser opp. Sterkere sosial og økonomisk utvikling bidrar også til at familier ikke lenger er avhengig av mange barn for å tjene penger for familiens overlevelse. Gjennom økt tilgang til utdanning, jobb og likestilling mellom kvinner og menn er det økonomisk mulig å velge å få færre barn. Informasjon om familieplanlegging og økt tilgang til prevensjon har også gjort at kvinner i større grad kan styre hvor mange barn de vil ha og når de vil ha dem.

Hans Rosling fra Gapminder forklarer hvorfor vi må avskaffe fattigdom for å kunne stoppe befolkningsveksten:

Hvor mange mennesker lever på jorda i 2030, 2050 og 2100?

For å vite hvordan vi skal planlegge samfunnet vårt, må vi vite hvor mange mennesker som finnes.

FN lager prognoser for hvordan de tror befolkningsveksten vil utvikle seg. Det vil si at de, basert på forskning, beregner hvor mange mennesker det vil bli i framtiden.

Det er vanskelig å forutse nøyaktig hvor stor befolkningsveksten blir fordi det avhenger av både økonomisk og sosial utvikling i verden. Derfor lager FN tre forskjellige prognoser som viser lav, middels og høy befolkningsvekst.

Middels befolkningsvekst går ut ifra at faktorer som fruktbarhet, migrasjon og levealder holder seg stabile over tid. Ifølge den middels befolkningsveksten vil det være rundt 8,5 milliarder kvinner, menn og barn i 2030, 9,7 milliarder mennesker i 2050, og 10,4 milliarder i 2080. FN anslår at dette tallet vil være det samme i 2100.

Verden har litt flere menn (50,3 prosent) enn kvinner (49,7 prosent) i dag. Dette vil sannsynligvis sakte snu i løpet av århundret, og, innen 2050 er det forventet at det vil finnes like mange kvinner som menn i verden.

• Se alle befolkningsprognosene fra FN her

I 2021 fikk kvinner – i gjennomsnitt – 2,3 barn hver. Men, selv om fruktbarheten i verden går ned og befolkningsveksten går tregere, finnes det store variasjoner mellom land og regioner. Landene sør for Sahara har høy fruktbarhet og befolkningen i denne delen av verden forventes å fortsatt øke, frem mot slutten av århundret.

Ifølge FNs beregninger vil mer enn halvparten av den forventede befolkningsøkningen i verden skje i ni land som allerede har mange innbyggere: Den demokratiske republikken Kongo, Egypt, Etiopia, India, Indonesia, Nigeria, Pakistan, Tanzania og USA.

Det forventes at kvinner i 2100 i gjennomsnitt vil få 1,84 barn hver og befolkningsveksten vil stoppe.

Det blir flere eldre i verden

Globalt vokser andelen av kvinner og menn over 65 år raskt og denne andelen vil fortsette å øke i årene som kommer. Dette er fordi vi føder færre barn, samtidig som vi lever lengre.

En eldre befolkning ser man særlig i land med høyere levestandard. I land utenfor Europa, Nord-Amerika, Australia, New Zealand og Japan er befolkningen mye yngre, på grunn av en høyere fødselsrate og lavere levealder.

I 2019 utgjorde andelen kvinner og menn over 65 år 9 prosent av verdens befolkning. I 2050 vil denne gruppen utgjøre mer enn 16 prosent av verdens befolkning.

Innen 2050 anslår FN at antallet kvinner og menn som er 65 år eller eldre i verden vil være mer enn dobbelt så mange som gutter og jenter under fem år. De eldre vil også utgjøre mer eller mindre det samme antallet som alle barn under tolv år. Mens befolkningsvekst i eldre alder er drevet av lavere dødelighet og økt overlevelse, er denne endringen i befolkningens aldersfordeling på grunn av et fall i fruktbarhetsnivået over lengre tid.

Andelen mennesker i jobbalder øker

Når kvinner føder færre barn over tid, har man en større del av befolkningen som er i en alder der de jobber (det vil si mellom 25 og 64 år, globalt). I de fleste landene i Afrika sør for Sahara, og i deler av Asia og Latin-Amerika og Karibia, har andelen av kvinner og menn i jobbalder økt de siste årene takket være redusert fruktbarhet. Dette skiftet i aldersfordelingen gir en viktig mulighet for opptrapp i økonomisk vekst, fordi jobber, og også skatt og lønninger som brukes til å kjøpe ting i samfunnet bidrar til økonomien. Dette er kjent som demografisk utbytte.

Hvordan jobber FN med befolkningsspørsmål?

FNs bærekraftsmål har flere delmål som er relatert til befolkningsspørsmål. Mål 1: ‘Utrydde fattigdom’ er et av de viktigste redskapene for å håndtere befolkningsvekst. Mål 3: ‘God helse’ relaterer til reproduktiv helse og familieplanlegging. Mål 4: ‘God utdanning’, og mål 5: ‘Likestilling mellom kjønnene’ relaterer til kvinners rett til utdanning og familieplanlegging. 

FNs befolkningsdivisjon (UN DESA) lager befolkningsprognoser og faglige analyser innen en rekke temaer som handler om befolkning: familieplanlegging, fødselsrater og dødelighet, migrasjon, urbanisering og HIV/AIDS og FNs bærekraftsmål.

FNs befolkningsfond (UNFPA) jobber med spørsmål som knytter seg til likestilling og reproduktiv helse og familieplanlegging.

Migrasjon

Migrasjon, eller folkevandringer, har eksistert i tusenvis av år. Med en mer globalisert verden har også migrasjonen økt. Det finnes rundt 281 millioner internasjonale migranter i verden, og det utgjør rundt 3,6 prosent av verdens befolkning. Siden 2010 har antallet internasjonale migranter økt med rundt 60 millioner.

Ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) er en migrant en person som flytter fra sitt hjemsted, enten innenlands eller en som reiser utenlands for en begrenset periode eller permanent – uavhengig av årsak.

Det er mange årsaker til at folk velger å flytte over landegrenser, og migrasjon kan enten være frivillig eller tvungen.

I slutten av 2022 var antall mennesker tvunget til å flykte fra hjemmene sine på 108,4 millioner, et tall høyere enn noensinne, ifølge FNs høykommissær for flyktninger. Dette er en økning på 19 millioner mennesker sammenlignet med slutten av 2021 – mer enn befolkningen i Ecuador, Nederland eller Somalia. Det er også den største økningen sett noensinne.

Nye tall fra IOM viser at i 2022 mistet nesten 3 800 mennesker livet på migrasjonsruter i og fra Midtøsten og Nord-Afrika i fjor - det høyeste tallet siden 2017, da 4 255 dødsfall ble registrert. I det første kvartalet i år har 441 kvinner, menn og barn på flukt mistet livet i det sentrale Middelhavet, og siden 2014 har mer enn 26 000 mennesker omkommet eller forsvunnet på alle rutene til sammen.

Internasjonal migrasjon har store konsekvenser for befolkningstrender i mange land

I noen deler av verden har internasjonal migrasjon blitt en viktig del av befolkningsendringen. For land i Europa, Nord-Amerika, Australia, New Zealand og Japan oversteg internasjonal migrasjonsbidraget til befolkningsveksten (med en tilstrømning på 80,5 millioner) balansen mellom fødsler over dødsfall (som var på 66,2 millioner).

I løpet av de neste tiårene vil migrasjon være det eneste som vil gi en vekst i befolkningen i disse landene. I andre deler av verden, derimot, vil befolkningsøkningen fortsette å være drevet av et overskudd av fødsler i forhold til dødsfall i årene fremover.

Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 har skapt den raskeste fordrivelseskrisen, og en av de største, siden andre verdenskrig. På slutten av 2022 forble totalt 11,6 millioner ukrainere på flukt, inkludert 5,9 millioner i landet, og 5,7 millioner som flyktet til nabolandene og utover.

I ti land flyttet mer enn én million kvinner, menn og barn ut av landet i perioden fra 2010 til og med 2021. I mange av disse landene skyldtes denne utflytningen midlertidige arbeidsbevegelser, som i Pakistan (16,5 millioner flyttet vekk), India (3,5 millioner flyttet vekk), Bangladesh (2,9 millioner flyttet vekk), Nepal (1,6 millioner flyttet vekk) og Sri Lanka (1 million flyttet vekk).

I andre land, inkludert Syria (4,6 millioner flyttet vekk), Venezuela (4,8 millioner flyttet vekk) og Myanmar (1 million flyttet vekk), drev usikkerhet og konflikt utstrømningen av migranter i denne perioden.

Det er mange årsaker til at folk velger å flytte over landegrenser og migrasjon kan enten være frivillig eller tvungen. IOM anslår at over 80 prosent av alle migranter oppholder seg lovlig i et annet land. Noen velger imidlertid å migrere selv om de ikke har rett på lovlig opphold.

Frivillig migrasjon

De aller fleste migranter flytter frivillig for å studere, gjenforenes med familie, eller søke jobb. Denne typen migrasjon har store positive konsekvenser for landet de kommer til fordi det bidrar til økonomisk vekst og fordi mange land, som Norge, har behov for arbeidskraft.

Det er også en klar sammenheng mellom migrasjon og utvikling. Pengene som migranter sender hjem til familien i sitt opprinnelsesland utgjør tre ganger mer enn all bistand til sammen. I tillegg kan migrantens arbeidserfaring og økt kunnskapsnivå ha en positiv utviklingseffekt dersom personen returnerer til hjemlandet.

På den negative siden kan økt migrasjon av kvalifisert arbeidskraft fra utviklingsland skape såkalt hjerneflukt. Høyt utdannede personer forlater sitt eget land for å jobbe et annet sted. Dette kan være problematisk fordi det tapper land for kvalifisert arbeidskraft. Det er derfor det er så viktig å sikre kvalitetsutdanning og tilgang til anstendige arbeidsmuligheter, for alle, overalt.

Tvungen migrasjon

Mange mennesker blir tvunget til å forlate hjemstedet sitt på grunn av forfølgelse, krig, brudd på menneskerettigheter, naturkatastrofer, klimaendringer eller fattigdom.

Det er viktig å skille mellom migranter og flyktninger. Selv om en person blir tvunget til å forlate hjemstedet sitt, regnes ikke denne personen automatisk som flyktning.

En flyktning er, ifølge Flyktningkonvensjonen, en person som har flyktet fra sitt hjemland og som har rett på beskyttelse i et annet land. Disse personene flykter fra vold og forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en bestemt sosial gruppe.

Les mer på våre temasider om flyktninger

Menneskesmugling og menneskehandel

Hundretusenvis av kvinner, menn og barn forlater hjemlandene sine hvert år for å unnslippe konflikt og fattigdom. Mange er villige til å ty til desperate tiltak i håp om å finne et bedre liv. Organiserte kriminelle grupper vet dette, og drar nytte av folks desperasjon. De legger til rette for passasje av migranter med liten eller ingen hensyn til deres sikkerhet og velvære. Det eneste som betyr noe er pengene.

Dette kaller man menneskesmugling eller migrantsmugling, og er en ulovlig forflytning av kvinner, menn og barn over landegrenser, for å oppnå, direkte eller indirekte, en økonomisk eller annen materiell fordel, ifølge FNs Protokoll mot smugling av mennesker over land, sjøveien og luftveien. I 2016 ble minst 2,5 millioner mennesker smuglet for en økonomisk avkastning på 5,5 til 7 milliarder dollar i 2016, ifølge FNs program for narkotika og kriminalitet (UNODC).

Det er en flytende overgang mellom migrantsmugling og menneskehandel. Et eksempel er de som frivillig betaler for å bli smuglet inn i et annet land, men ender opp med å bli lurt inn i menneskehandel. Menneskehandel innebærer utnyttelse av mennesker ved bruk av tvang. De blir da tvunget til å utføre arbeid eller tjenester som tigging, tyveri, tvangsarbeid, tvangsekteskap og seksuelle tjenester. UNODC forventer at halvparten av alle som utsettes for menneskehandel blir ført inn i prostitusjon og utnyttes seksuelt (kilde: UNODC, 2021).

Den økonomiske usikkerheten og fattigdommen, særlig opplevd av kvinner og ungdom, som kommer i kjølvannet av koronapandemien fører til at flere havner i risikosonen for å bli utsatt for menneskehandel. Mennesker fra land med høy arbeidsledighet er mest utsatt og villig til å ta risiko for å skaffe inntekt til seg og familien sin.

Hvordan jobber FN med migrasjon?

FNs generalforsamling arrangerte verdens første høynivåmøte om flyktninger og migranter høsten 2016. I 2018 ble et ikke-bindende globalt dokument om migrasjon signert i Marrakech, Marokko. Dokumentet som kalles FNs migrasjonsplattform, eller Global Compact for Migration skal samle prinsipper, rettigheter og forpliktelser som følger menneskerettighetene, for å sikre trygg og ordnet migrasjon.

FNs bærekraftsmål har flere delmål som omhandler migranter. Det er særlig mål 10 om mindre ulikhet som tar opp spørsmålet om migrasjon. Der står det at alle stater er forpliktet til å legge til rette for migrasjon i ordnede og trygge former. Mål 8 skal sikre anstendig arbeid for innvandrere og avskaffe tvangsarbeid og menneskehandel. Mål 16 skal stanse overgrep, utnytting, menneskehandel og alle former for vold mot barn.

FN har flere organisasjoner som jobber for migranter og flyktningers rettigheter:

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) leder det internasjonale arbeidet med å beskytte og hjelpe flyktninger, internt fordrevne, statsløse, og personer med omstridt nasjonalitet.

Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) har som hovedoppgave å sikre en human håndtering av migrasjon, fremme internasjonalt samarbeid, bistå i å finne praktiske løsninger på migrasjonsproblemer og gi humanitær bistand til migranter i nød.

FNs program for narkotika og kriminalitet (UNODC) jobber for å stoppe ulovlige narkotiske midler, internasjonal kriminalitet og terrorisme, samt menneskesmugling og menneskehandel.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) samarbeider med regjeringer, arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjoner for å forbedre arbeidsmigrasjonspolitikk for en mer rettferdig utvikling som setter fokus på behovene til arbeidende menn og kvinner.

Urbanisering

Selv om man ofte tenker på migrasjon over landegrenser, skjer det enda større forflytninger innad i land. Flesteparten av de interne migrantene flytter fra landsbygda til urbane strøk, for å finne arbeid, studere eller finne andre muligheter.

Denne prosessen kalles urbanisering og fører til at en økende del av befolkningen bor i byer. I dag skjer denne prosessen raskere enn tidligere, og har gjort at mer enn halvparten av verdens befolkning i dag bor i byer.

Verden som vil fortsette å urbanisere seg i løpet av de neste tre tiårene. Det er ventet at mer enn 3 milliarder mennesker vil flytte til byer – fra 56 prosent i 2021 til 68 prosent – innen 2050. Dette gir en økning på 2,2 milliarder urbane innbyggere, som hovedsakelig bor i Afrika og Asia.

Urbanisering skaper både store muligheter og store utfordringer

På sitt beste sørger byer for at mennesker kan leve gode liv, og utvikle seg både økonomisk og sosialt. Urbanisering kan føre til innovasjon og gi større effektivitet, noe som igjen skaper økonomisk vekst.

Samtidig fører den raske urbaniseringen til at mange kjemper om de samme ressursene. Vanlige utfordringer for byene er:

• For mye trafikk og luftforurensning
• For lite penger til offentlige tjenester
• Mangel på gode og rimelige boliger
• Utfordringer med avfallshåndtering og miljø
• Fattigdom og vold

Nærmere én milliard mennesker er såkalte «urbane fattige» og bor i slumområder, men byene gir også arbeid til mange. Hele 80 prosent av verdens brutto nasjonalprodukt skapes i urbane strøk. Byer er fulle av motsetninger – de skaper miljøproblemer, men kan også skape løsninger for dem og bidra til innovasjon.

Urbane slumområder

Antallet mennesker som bor i slummer rundt i verden er raskt voksende. Globalt bor 1,6 milliarder kvinner, menn og barn – eller 20 prosent av verdens befolkning – i utilstrekkelige boliger, og én milliard av disse bor i slumområder og uformelle bosetninger. Dette antallet har vokst fra 650 millioner i 1990.

Den høye urbaniseringstakten i mange regioner i verden skyldes høy befolkningsvekst og jordbrukssvikt på landsbygda, også på grunn av klimaendringer. Mennesker forlater landsbygda på jakt etter arbeid og dette fører i mange tilfeller til overurbanisering. Det vil si at byene vokser fortere enn tilbudet av arbeidsplasser og boliger. Dette fører igjen til utviklingen av områder med dårlige boforhold. Mennesker som bor i disse områdene mangler tilgang til et trygt sted å bo, helsetjenester, rent vann og gode sanitærforhold.

Hvordan jobber FN med urbanisering?

FNs bærekraftsmål har flere delmål som omhandler urbanisering, og problematikk relatert til urbanisering. Mål 6 om rent vann og rene sanitærforhold er helt avgjørende for å kunne leve et anstendig og friskt liv i et urbant område. Mål 7 om ren energi for alle, og mål 11 om bærekraftige byer og samfunn er nødvendig for å skape bærekraftige og levelige forhold både i og rundt byene. Mål 12 om ansvarlig forbruk og produksjon er nødvendig for at byer og samfunn skal kunne fungere.

FNs bosetningsprogram (UN-Habitat) jobber med å skape bedre byer og bedre levekårene til de som bor der.

Kilder: IOM - World Migration Report, UN - Shifting Demographics, SNL - demografisk overgang, UNFPA - World Population Dashboard, UN DESA - World Population Prospects report 2022, UN DESA - Population Division (data), UN-Habitat – World Cities Report 2022, UNODC – Migrant smuggling.

Undervisning

• Oppgave om befolkning , migrasjon og ulikhet , for ungdomsskole