Hva er folkerett?
Mens Norges lover bestemmer hva mennesker kan og ikke kan gjøre når de oppholder seg i Norge, bestemmer reglene i folkeretten hva stater – eller landene kan og ikke kan gjøre. For eksempel er det forbudt for et land å invadere et annet land.
Hvis Norges regjering hadde sendt soldater til Sverige for å okkupere Stockholm, hadde det vært et brudd på folkeretten.
Det hadde det ikke vært hvis en gruppe rogalendinger hadde beleiret Bergen. Da ville norsk lov ha bestemt utfallet av saken.
Folkerett er det norske begrepet på det som på engelske heter international law. Folkerett blir derfor ofte kalt internasjonal rett, som betyr det samme.
Menneskerettigheter er en del av folkeretten. De er uttrykt i en rekke menneskerettighetskonvensjoner.
Les mer om menneskerettigheter her, og se oversikt over noen av FNs menneskerettighetskonvensjoner her.
Reglene i folkeretten kan deles inn i to kategorier:
1) Internasjonale avtaler som statene inngår seg imellom og forplikter seg til å følge. Disse kalles også traktater eller konvensjoner.
2) Sedvanerett, er de "uskrevne rettsreglene" som har blitt dannet fordi det er bred enighet om dem, og et betydelig antall stater følger disse rettsreglene.
1) Internasjonale avtaler
Det finnes tusenvis av internasjonale avtaler. De kalles ulike ting avhengig av hva slags type avtale det er, for eksempel traktat, konvensjon eller pakt. Felles for dem alle, er at stater blir enige om avtaleteksten. Deretter kan de forplikte seg til å følge det som står skrevet i den. Dette kalles ratifisering av en avtale.
Barnekonvensjonen og FN-pakten er eksempler på internasjonale avtaler.
Hvis et land ratifiserer en internasjonal avtale, forplikter landet seg til å følge det som står i den. Land som ikke har ratifisert en avtale er i utgangspunktet ikke forpliktet til å følge de samme reglene. Unntaket er hvis disse reglene er folkerettslig sedvanerett - da gjelder de for alle land.
2) Sedvanerett
Det finnes noen regler som er så allmenngyldige og har vært respektert over så lang tid at de brukes som rettsregler, selv om de ikke står nedskrevet i noen avtale. Disse kalles sedvaneregler og gjelder også i folkeretten. Et eksempel på dette er regelen om at både sivile og krigsfanger i en væpnet konflikt skal behandles humant (Kilde: ICRC)
Suverenitetsprinsippet i folkeretten
Svakheten med det folkerettslige systemet er at det på mange måter er frivillig for statene om de vil følge reglene i folkeretten eller ikke. Hvis en stat ikke har ratifisert en internasjonal avtale, er den i utgangspunktet ikke bundet til å følge avtalen.
Grunnen til at systemet fungerer slik skyldes suverenitetsprinsippet. Det handler om at alle stater er suverene, skal bestemme fritt over seg selv, og ikke bli styrt av andre mot sin vilje. Suverenitetsprinsippet er grunnlaget for folkeretten. Det forklarer hvorfor folkeretten blir skapt og håndhevet av stater, og hvorfor statene står fritt til å slutte seg til folkerettslige avtaler, og frivillig innskrenke sin suverenitet. Det eneste organet i verden som kan gjøre unntak fra suverenitetsprinsippet er FNs sikkerhetsråd.
FNs rolle i folkeretten
Statene har opprettet internasjonale organisasjoner i forsøk på å videreutvikle og håndheve folkeretten. FN er den viktigste av disse organisasjonene. Det er tre hovedgrunner til at FN er sental for folkeretten:
1) Folkerett lages i FN
FN er statenes viktigste arena for å forhandle frem nye internasjonale avtaler. Mange av de mest sentrale konvensjonene i folkeretten er FN-konvensjoner.
FNs generalforsamling er en arena der alle medlemsstatene kan være med å utvikle folkeretten. I FNs generalforsamling har statene én stemme hver. Generalforsamlingen kan ikke vedta bindende resolusjoner, bare anbefalinger. Likevel kan disse resolusjonene få stor folkerettslig betydning, for eksempel ved at de legger grunnlaget for nye konvensjoner, eller at Den internasjonale domstolen (ICJ) bruker dem som argumenter for sine avgjørelser som har stor innflytelse på hvordan folkeretten skal forstås i lignende saker. Denne domstolen er det øverste juridiske organet i FN.
FNs sikkerhetsråd bidrar til å lage folkerett. I motsetning til Generalforsamlingen kan Sikkerhetsrådet fatte bindende vedtak. Det betyr at FNs medlemsland må gjøre som Sikkerhetsrådet sier. Sikkerhetsrådet behandler bare saker som gjelder internasjonal fred og sikkerhet.
2) FN passer på at folkeretten følges
FNs hovedansvar er å bevare internasjonal fred og sikkerhet. FN-pakten gir derfor FN myndighet til å sørge for at statene følger folkeretten.
- Sikkerhetsrådet er det mektigste organet i FN, og det eneste i verden som kan bestemme at man kan bruke militærmakt for å stanse en bestemt konflikt.
- Den internasjonale domstolen er FNs hovedorgan for folkerettslige løsninger på konflikter mellom stater.
3) FN-pakten er den viktigste avtalen i folkeretten
FN-pakten er FNs grunnlov. Den står over alle andre konvensjoner i folkeretten og alle medlemslandene i FN har forpliktet seg til å følge den. Den kan dermed sies å være den viktigste avtalen i folkeretten.
FN-pakten beskriver de grunnleggende reglene i folkeretten:
- Alle konflikter skal løses på fredelig vis.
- Ingen stater har lov til å bruke makt mot andre stater.
- Ingen har lov til å blande seg inn i andre lands interne anliggender (suverenitetsprinsippet).
- FNs sikkerhetsråd kan tillate maktbruk hvis de mener at internasjonal fred og sikkerhet er truet.
- Alle stater må oppfylle menneskerettighetene.
- Alle stater har en plikt til å beskytte og oppfylle menneskerettighetene.
Krigens folkerett
Reglene for krigføring (krigens folkerett) er en annen gren av folkeretten. Målet med krigens folkerett er ikke å forby krig, men å lage regler for å hindre at krigen fører til unødvendige lidelser. Denne delen av folkeretten kalles «humanitærrett». En svært viktig del av humanitærretten er å beskytte dem som ikke deltar aktivt i krigen, slik som sivile og krigsfanger.
Reglene for krigføring er i hovedsak delt inn i to grupper:
1. Haag-konvensjonene lager regler for de stridende. Disse reglene er først og fremst militære.
2. Genéve-konvensjonene lager regler for å beskytte ofrene for krigen. Disse reglene er først og fremst humanitære.
Les mer om folkerett i krig og konflikt på Røde Kors' hjemmeside
Hvem kan dømmes i folkeretten?
Det er hovedsakelig stater som kan dømmes etter folkeretten. Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ), EU-domstolen og Den internasjonale domstolen for havrett er eksempler på domstoler som dømmer stater i folkeretten. Det finnes muligheter for at også enkeltindivider kan bli stilt for en folkerettslig domstol. Et slikt eksempel er Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC). Den behandler saker hvor nasjonale rettssystemer ikke er villig, eller i stand til å straffeforfølge mennesker som anklages for å ha begått krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord.
Stater
De folkerettslige reglene har blitt til for å bestemme hvordan stater kan oppføre seg mot hverandre. Derfor gjelder folkeretten først og fremst for stater. I tillegg er det statene – og bare dem – som lager reglene i folkeretten. Det gjør de ved å inngå avtaler med hverandre.
Folkeretten stiller fire krav for å anerkjenne et land som en stat som kan bli medlem av FN. Det må ha en permanent befolkning, et definert territorium, en regjering og en evne til å ha forbindelse med andre stater. Dette er nedfelt i Montevideokonvensjonen fra 1933.
I folkeretten er alle stater i verden likestilte, uansett om de er små eller store, rike eller fattige. Under en rettssak fungerer statene på samme måten som enkeltpersoner i nasjonal rett. I norsk rett kan for eksempel Tore beskylde Petter for å ha kuttet ned epletreet hans. I folkeretten kan Island beskylde Norge for å ha fisket i deres farvann.
Internasjonale organisasjoner som er opprettet av stater kan også dømmes etter folkerettslige regler. Eksempler på slike mellomstatlige organisasjoner er FN, EU eller NATO.
Individer
Det er først de senere årene at individer har fått en plass i folkeretten. Fordi folkeretten skal regulere forhold mellom stater har ikke individer hatt noen plass i rettssystemet. Rettssakene har pågått mellom stater, eller mellom internasjonale organisasjoner.
Etter hvert som menneskerettighetene har blitt en viktigere og viktigere del av folkeretten, har dette endret seg. I de senere årene er de folkerettslige reglene blitt tolket slik at enkeltindivider kan kreve sine rettigheter gjennom folkeretten og klage inn en stat som bryter disse rettighetene. Dette gjelder først og fremst menneskerettighetsbrudd.