Denne konfliktartikkelen inneholder mest historie, og holdes ikke oppdatert med nye hendelser.
Introduksjon
Syria-krigen har vært en konflikt mellom landets myndigheter og ulike opprørsgrupper. Konflikten begynte som fredelige demonstrasjoner mot regimet i 2011. Mange land blandet seg deretter inn i det som utviklet seg til en brutal borgerkrig – en krig som har ført til store ødeleggelser, flere hundretusen mennesker drept, og millioner på flukt.
Bakgrunn
Syria ble styrt av Assad-familiens autoritære regime i 54 år, før regimet falt i 2024. Regimet ble først ledet av Hafez al-Assad, som tok makten gjennom et militærkupp i 1970. Deretter av hans sønn Bashar al-Assad, som tok over makten da faren døde i år 2000.
Syria har lenge vært et land med en rekke etniske og religiøse minoriteter. Assad-familien tilhører den religiøse minoriteten alawittene, som er den største minoritetsgruppen i Syria. Alawittene har sitt utspring i sjiaislam og utgjorde ca. elleve prosent av befolkningen før borgerkrigen startet i 2011-12. Det store flertallet av befolkningen i Syria er sunnimuslimske arabere.
Assad-familien og alawittene ved makten
Siden Syrias uavhengighet i 1946, har landets styresmakter vært dominert av alawitter. Bakgrunnen for det var den splitt-og-hersk-politikken som Frankrike førte da de tok kontrollen over Syria etter første verdenskrig.
For å sikre fransk kontroll og motvirke syrisk nasjonalisme, rekrutterte Frankrike mange unge alawitter til en lokal militærstyrke. Det førte til at alawittene kom til å dominere militæret også etter at Syria ble et selvstendig land i 1946. Frankrikes Syria-politikk satt de ulike gruppene opp mot hverandre. Det ble et dårlig utgangspunkt for å få til stabilitet i Syria da uavhengigheten kom.
Etter flere år med mange militærkupp, var det militærmannen og politikeren Hafez al-Assad som tok makten gjennom et statskupp i 1970. Assad etablerte deretter et brutalt undertrykkende regime. Han satt ved makten i 30 år. Da han døde i år 2000, overtok sønnen hans rollen som diktator. Sønnen Bashar al-Assad styrte Syria etter hvert like brutalt som sin far, noe som bidro til store folkelige protester mot regimet i 2011.
2011: Opprør og revolusjon
Syria var et av mange land i Midtøsten og Nord-Afrika som opplevde opprør i 2011, under det som ble kjent som den arabiske våren. I tillegg til krav om demokrati, var protestene drevet av misnøye med fattigdom, ulikhet og arbeidsløshet.
Protestene ble slått hardt ned på av staten. Det brutale svaret fra myndighetene på de relativt fredelige demonstrasjonene, fikk motstanden mot regimet til å spre seg raskt til flere deler av landet.
- Les mer om den arabiske våren i andre land her
Fra fredelig opprør til borgerkrig
Da Assad-regimet innså at demonstrasjonene var på vei til å bli et stort problem, bestemte regimet seg for å løslate ekstremistiske islamister (jihadister) fra fengslene. Det kan ha vært for å imøtegå noen av demonstrasjonenes krav om å løslate politiske fanger.
Flere kilder har hevdet at jihadistene ble løslatt med hensikt om å omforme det fredelige opprøret til et voldelig et. Det ville da bli lettere for Assad-regimet å legitimere brutal maktbruk mot demonstrantene.
Assad hadde beskyldt demonstrantene for å være sunni-islamistiske terrorister. Regimet hadde derfor en interesse av å «bevise» at dette var riktig. Assads strategi var å presentere hans regime som det eneste stabile alternativet til kaos og islamistisk terror. Dette bidro til at den arabiske våren utviklet seg til å bli en brutal borgerkrig.
2012: En brutal borgerkrig
Etter hvert som kampene tiltok, ble situasjonen på bakken stadig mer uoversiktlig. Nye opprørsgrupper ble dannet etter hvert som flere mennesker fra Syria og utlandet kom for å kjempe mot regimet. Noen av disse var knyttet til det islamistiske terrornettverket al-Qaida.
Det syriske regimet gjennomførte stadig mer brutale angrep mot sine motstandere, men var på vei til å tape borgerkrigen i 2014. Derfor gikk Russland inn i krigen i 2015 og bombet opprørsstyrkene. Det at Russland gikk inn på Assad-regimets side, snudde krigen i regimets favør.
- Les mer om al-Qaida på vår konfliktprofil Al-Qaida
Krigens påvirkning på Syrias naboland
Krigen i Syria har ført til at mange millioner mennesker har måttet flykte. Syrias naboland Libanon, Jordan, Irak og Tyrkia har alle mottatt et stort antall syriske flyktninger. Denne utviklingen har vært vanskelig for nabolandene, både økonomisk og politisk. Krigen i Syria har også påvirket den kaotiske utviklingen i Irak og veksten av Den islamske staten (IS).
I 2014 erklærte terrororganisasjonen Den islamske staten (IS) sitt «kalifat» og tok kontroll over store områder i Syria og Irak. IS vokste frem delvis på grunn av krigen i Syria.
Mange stater svarte på fremveksten av IS med å lage en koalisjon for å nedkjempe terrororganisasjonen. I tillegg ble Syrian Democratic Forces (SDF) dannet, en lokal bakkestyrke som bestod av en blanding av flere grupper i Syria. USA, Jordan, Frankrike og andre land støttet SDF med militært utstyr, og angrep IS fra luften.
I mars 2019 erklærte SDF at den siste IS-skansen i Syria var nedkjempet. Fra sine gjemmesteder har IS fortsatt med terroraksjoner mot den lokale befolkningen, men i mye mindre omfang enn tidligere.
- Les mer om IS på konfliktprofilen Den islamske staten (IS).
Andre land blander seg inn i Syria-krigen
Syria har en viktig strategisk betydning for flere regionale og globale stormakter. Derfor har mange land blandet seg inn i Syria og alliert seg med ulike parter i konflikten. Hvem som støtter hvem kan påvirkes av flere hensyn, slik som tidligere samarbeid, om man har felles fiender, eller om man deler ideologisk og religiøs identitet.
Ett av skillelinjene er blant annet grupper og staters tilhørighet til sunni- eller sjiaislam, som i økende grad ble satt opp mot hverandre i løpet av Syria-krigen.
De som støttet Assad-regimet:
På den ene siden støttet Russland, Iran og Hizbollah i Libanon Assad-regimet. Syria har lenge vært Russlands viktigste allierte i Midtøsten, og huser Russlands eneste militærbase i Middelhavet. Iran og Hizbollah er begge sjiamuslimske aktører og har vært viktige støttespillere for Assad-regimet, spesielt militært. Hadde det ikke vært for støtten fra Iran, Hizbollah og Russland, hadde ikke Assad-regimet klart å stå opp mot opprørerne så lenge.
De som støttet opprørsgrupper i Syria:
På den andre siden har anti-Assad grupper blitt støttet av mange forskjellige land, med USA i spissen. Sunnimuslimske land, som Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar har støttet opprørere økonomisk og til dels med våpen. Landene støttet enkelte grupper ut ifra egne interesser. I likhet med USA, har disse landene et anspent forhold til Iran, og senere også til terrororganisasjonen Den islamske staten (IS).
Andre lands konflikter i Syria
Den syriske borgerkrigen endret seg kraftig nok en gang i 2017 da Tyrkia bestemte seg for å gå inn militært i Idlib-provinsen. Idlib-provinsen grenser til Tyrkia i nordvest. Mange opprørere og sivile fra andre deler av landet hadde flyktet dit. Som en konsekvens av den tyrkiske offensiven, ble Idlib omringet av tyrkiske, russiske og iranske styrker, i tillegg til Assad-regimets egne styrker.
Gitt den høye andelen sivile i Idlib fryktet spesialrapportører fra FN at kampen om Idlib kunne bli den verste humanitære krisen i Syria-krigen så langt. Nesten 3 millioner mennesker bodde i Idlib, hvor én million av dem var barn.
Situasjonen nord i Syria ble enda mer kritisk da Tyrkia valgte å angripe kurdiske selvstyreområder. Denne militæroperasjonen innebar å frata kurderne nordøst i Syria områder som grenser til Tyrkia, og da lage en såkalt sikkerhetssone som Tyrkia skulle kontrollere. Kurderne så seg nødt til å inngå en avtale med Assad-regimet og Russland for å få beskyttelse mot tyrkiske angrep. Den tyrkiske offensiven i Syria ble gjort mulig da USAs president Donald Trump valgte å trekke amerikanske styrker ut fra de kurdisk-dominerte områdene nordøst i Syria.
I løpet av de siste tiårene har Tyrkia gjennomført flere militæroperasjoner mot væpnede kurdiske grupper nord i både Syria og Irak.
I desember 2019 trappet Russland og Assad-regimet opp angrepene i Idlib-provinsen. FN rapporterte i februar 2020 at krigføringen i Idlib hadde ført til at over en halv million mennesker hadde flyktet fra sine hjem de siste to månedene. Etter det ble det ytterligere flere hundretusen syrere som flyktet fra området.
Krigføringen nord i Syria førte til direkte trefninger mellom tyrkiske og syriske regulære styrker, dvs. mellom soldater som representerer myndighetene i hvert av de landene. Dette økte faren for en regional storkrig direkte mellom landene.
Tyrkia støttet flere av opprørsgruppene i Syria, mens Russland støttet Assad-regimets regjeringsstyrker. Derfor var det fare for direkte krig også mellom Tyrkia og Russland. Disse to landene har lenge hatt ulike interesser i Syria, men har ellers mange felles interesser som gjør at de ønsker å unngå konflikt med hverandre. I mars 2020 ble Tyrkia og Russland enig om en våpenhvile i Idlib.
Iran har lenge hatt et konfliktfylt forhold til både USA og Israel. Konflikten mellom disse landene har også påvirket deres handlinger i Syria. Israel har for eksempel gjennomført hundrevis av angrep mot det de mistenker er iransk-tilknyttede mål i Syria.
USA har også gjennomført luftangrep mot det de har kalt «iranskstøttede opprørere» både i Syria og Irak. USA hevdet å ha rett til slik militærbruk fordi opprørsgruppene har truet amerikanske mål i Syria og Irak. Dette går inn i en større konflikt mellom USA og Iran, som blant annet handler om atomvåpen.
2024: Opprørsgrupper velter Assad-regimet – nytt håp om fred i Syria
I slutten av november 2024 iverksatte en koalisjon av ulike opprørsgrupper en militær offensiv mot Assad-regimet. I spissen for koalisjonen stod islamistgruppa Hayat Tahrir al-Sham (HTS).
Opprørerne tok raskt kontroll over flere byer nord i Syria, og inntok hovedstaden Damaskus 8. desember. President Bashar al-Assad hadde da flyktet til Russland tidligere samme dag. Hans flukt satte et punktum for Assad-familiens 54 år lange tid ved makten i Syria.
Opprørsgruppenes maktovertakelse skapte mye glede og håp i den syriske befolkningen, som nå følte på en ny type frihet. Samtidig er denne endringen av maktforholdene knyttet til mye spenning og usikkerhet for hvordan det nye Syria vil bli fremover.
FNs rolle i konflikten
FNs sikkerhetsråd har vært nesten helt lammet i den syriske konflikten. Med Libya-intervensjonen i 2011 friskt i minne har Russland og Kina argumentert mot at FN skal blande seg inn i de interne anliggende til Syria. De har lagt ned veto flere ganger i Sikkerhetsrådet i forbindelse med krigen i Syria, både i år 2011, 2012, 2014 og 2016.
- Les mer om Sikkerhetsrådet her
- Les mer om Libya-konflikten her
Russland og USAs ulike syn på Assad-regimets fremtid har vært ett av hindringene for en omfattende og kraftfull resolusjon fra Sikkerhetsrådet. USA mente lenge at en løsning i Syria forutsatte at Assad-regimet ble fjernet. Likevel har USA vært mest opptatt av å bekjempe IS. Russland derimot, som har støttet Assad-regimet, har argumentert for at regimet trengs for å bekjempe opprørsgrupper som IS, og mener at Sikkerhetsrådet ikke kan vedta regimeendring i en suveren stat.
Blant de tingene Sikkerhetsrådet har blitt enig om er en resolusjon som pålegger partene i konflikten å slippe inn nødhjelp til sivilbefolkningen. 19. desember 2016 ble Sikkerhetsrådet også enig om å tillate FN-observatører å kontrollere trygg evakuering av sivile ut av Øst-Aleppo, i kjølvannet av Assad-regimets brutale offensiv. En granskningskommisjon fra FN karakteriserte Assad-regimets krigføring mot egen befolkning som forbrytelser mot menneskeheten.
Sikkerhetsrådet har også blitt enig om sanksjoner mot IS og andre lignende terrorgrupper som opererer i Syria. Men Sikkerhetsrådet har ikke blitt enig om militære aksjoner mot disse. En USA-ledet koalisjon har likevel bombet IS-mål i Syria. Siden koalisjonen ikke fikk et FN-mandat som tillater slike militæraksjoner på syrisk territorium, er slik bombing høyst problematisk sett fra et folkerettslig perspektiv. Russland har også bombet i Syria, men siden de ble invitert inn av det regjerende Assad-regimet, har Russland et bedre folkerettslig utgangspunkt for maktbruk i Syria enn de andre landene.
Forsøk på fredsforhandlinger
I april 2012 sendte FN en observatørstyrke (UNSMIS) til Syria for å overvåke fredsplanen til Kofi Annan. Annan var utnevnt som FN og Den arabiske ligas spesialutsending, men fredsplanen hans feilet. UNSMIS bidro med å dokumentere noen av massakrene i landet, men besto kun av 300 soldater og slet derfor med å dekke hele Syria. UNSMIS ble avviklet da mandatperioden var over i august 2012, som var samtidig som Kofi Annan trakk seg som spesialutsending. Annan ble erstattet av Lakhmi Brahimi. Mens Brahimi forsøkte å etablere fredsforhandlinger i Syria, fikk FN en gruppe våpeninspektører på plass i august 2013. Mangelen på framgang i fredsforhandlingene gjorde at Brahimi trakk seg våren 2014.
Staffan de Mistura ble FNs spesialutsending i februar 2015. Mistura har forsøkt å få partene i konflikten til å møtes i forhandlinger. Noen våpenhviler har blitt innført, men kun med midlertidig suksess. Forhandlinger har også foregått utenfor FN-regi, hvor Russland, Iran og Tyrkia har deltatt i tillegg til representanter fra de syriske myndighetene og den syriske opposisjonen.
I 2018 ble norske Geir O. Pedersen utnevnt som FNs spesialutsending til Syria. I 2019 mente FNs sikkerhetsråd at Pedersen burde finne andre måter å bidra til fred i Syria på enn hans fokus på å etablere en komite som skal lage ny grunnlov for landet.
Norges engasjement i konflikten
Ifølge den norske regjeringen støtter Norge FNs spesialutsending til Syria og FNs videre arbeid med å finne en politisk løsning på konflikten.
I mai 2016 bestemte den norske regjeringen at Norge skulle trene opp syriske opprørere i kampen mot IS, som en del av den USA-ledede militære operasjonen mot IS (Operation Inherent Resolve). Treningen skulle skje i Jordan av norske soldater. Disse syrerne skulle kjempe mot IS inne i Syria. Dette var mer folkerettslig problematisk enn Norges kamp mot IS i Irak. Forskjellen var at den irakiske regjeringen hadde bedt om Norges hjelp i motsetning til den syriske Assad-regjeringen som heller hadde fordømt Norges initiativ. Norge hadde heller ingen garanti for at syrerne som ble trent opp ikke vil begå krigsforbrytelser eller kjempe mot Assad-regimet i stedet for IS.
Selv om norsk deltakelse lener seg delvis på et vedtak i FNs sikkerhetsråd, har ikke Sikkerhetsrådet gitt mandat til maktbruk innenfor syrisk territorium. Derfor anses Norges militære rolle i Syria-krigen som et brudd på folkerettens prinsipp om statssuverenitet.
Kilder
International Crisis Group, un.org, UNHCR, NATO, WhatsinBlue.org, The Daily Telegraph, Aftenposten Innsikt, Klassekampen, Dagsavisen, Al-Jazeera, regjeringen.no, NRK.
Bøker:
- Hilde Henriksen Waage "Spillet om Syria" (2022)
Skrevet av: Jonas Iversen, kommunikasjonsrådgiver, FN-sambandet.