COP29: Tre ting vi har lært så langt

I dag er vi halvveis inn i klimatoppmøtet COP29, og allerede er det mye som har kommet ut av arrangementene i Baku som du bør få med deg. Her er tre ting.

Klimatoppmøtet COP29 holdes på olympiastadium i Baku, Aserbajdsjan fra 11. til 22. november. Her er tre ting vi har lært. Foto: UN Climate Change/Habib Samadov

Av Emine Kakis Brenno, Ingeborg Bakke

Publisert: 18. november 2024

COP-konferansene er de største og viktigste årlige klimarelaterte konferansene i verden. De arrangeres som del av FNs klimakonvensjon (UNFCCC) hvor representanter fra nesten alle verdens land deltar, for å diskutere mulige løsninger på klimakrisen. Årets konferanse, COP29 finner sted i Aserbajdsjan hovedstad, Baku. Dette årets COP foregår mellom 11. og 22. november, og vil fokusere på flere kritiske områder.

Hovedprioriteringene er blant annet å sikre mål for klimafinanisering, iverksette Parisavtalens artikkel 6, som legger rammer for «karbonmarkeder», og finne sektorbaserte løsninger for å nå de globale klimamålene.

Les mer i FN-sambandets guide til COP29 her.

1. Hvem er med? Klimafinansiering og støtte til det globale sør

Forhandlingene om det nye klimafinansieringsmålet kalt New Collective Quantified goal (NCQG) startet som planlagt den 12. november. Formålet med disse forhandlingene er å oppdatere og forbedre klimafinansieringen for å oppfylle Parisavtalens mål om å hjelpe land i det globale sør med finansiering til klimaomstilling, inkludert midler til tilpasning.

For omtrent en måned siden ble rammeverket for forhandlingsteksten til NCQG lansert. På 12. november valgte G77 gruppen som er en koalisjon av land i sør, å avvise dette rammeverket. Avgjørelsen markerer et klart signal fra mange land om at de ønsker en mer balansert og ambisiøs tilnærming som de mener trengs for å møte behovene for bærekraftig finansiering og klimabistand. G77 landene ønsker derfor å legge mer press på rikere land for å øke sine økonomiske bidrag og forplikte seg til en mer rettferdig finansieringsmekanisme. I kontrast, ønsker de rike landene å åpne for private investeringer, noe som potensielt kan vanne ut forpliktelsene til disse landene. Likevel luftet både Canada og Sveits før toppmøte, ideen om at de ti største utslippsnasjonene skulle bidra og inkludere tap og skadefondet i det nye klimafinansieringsmålet. På grunn av at de bærer et større ansvar for klimaendringene som lav- og mellominntektslandene får konsekvensene for, som er et godt tegn. Dette forslaget så ikke USA seg enig i, og flere land protesterte på dette forslaget den 12. november. Per 18. November er forhandlingene fortsatt pågående.

Tap- og skadefondet har som mål å gi økonomisk støtte til land som allerede opplever alvorlige skader som følge av klima, som for eksempel flom, tørke eller stigende havnivåer. Diskusjonene begynte også den 12. november, på dette feltet er også uenighetene store, og fremgangen er derav så langt minimal. Presset øker i og med at det er få gjenværende dager for forhandlingene og flere uttrykker derfor bekymring for at COP29 kan ende uten betydelige fremskritt på klimafinansieringsfronten, og derav ikke være tilstrekkelig nok til å hjelpe landene i det globale sør. Forhandlingene om Tap- og skadefondet har hatt fremskritt, men er heller ikke enda i havn per 18. november.

2. Sakte men sikkert: FNs «karbonmarked»

Blant høydepunktene av COP29 så langt er vedtakelsen av standarder for karbonkredittmekanismen under Parisavtalen. Denne kom allerede på COP29s første dag, 11. november. Denne mekanismen gjør det mulig for land, bedrifter eller organisasjoner å kompensere for sine utslipp ved å kjøpe karbonkreditter. Kreditten opptjener man ved å finansiere prosjekter som for eksempel skogplanting, fornybar energi eller energieffektivitet. Disse kredittene kjøpes for å kompensere for klimaavtrykket sitt som ikke kan reduseres på andre måter og blir dermed et symbol for redusert utslipp.

Allerede før COP29 ble det laget et forslag til et oppusset rammeverket for den nåværende karbonkredittmekanismen. Her ble det bestemt nye standarder for å operasjonalisere en ny FN-kredittsmekanisme. Det nye rammeverket vil gjøre det lettere å flytte ressurser til land i sør og vil spare inn 250 billioner dollar i året under utrullingen av klimaplanene. Etter ti år med arbeid ble det 12. November enighet om hvordan karbonkredittmekanismen skal fungere, og det ble vist støtte for sterke standarder for et sentralisert «karbonmarked» under FN.

— Når karbonmarkedene er operative, vil de hjelpe land med å gjennomføre sine klimamål raskere og billigere, samtidig som de reduserer utslippene, sa Simon Stiell, FNs klimasjef.

3. En troverdighetskrise?

Det som kanskje har fått mest oppmerksomhet så langt er spørsmål rundt troverdighet.

En gruppe tidligere FN-topper, som inkluderer tidligere generalsekretær i FN Ban Ki-moon, FNs tidligere klimasjef Christiania Figueres, Irlands tidligere president Mary Robinson, og den anerkjente klimaforskeren Johan Rockström har gått hardt ut mot UNFCCC. I et fellesbrev til FN mener de at klimatoppmøtene bør holdes oftere, at lavinntektsland får større plass, og at disse toppmøtene bør holdes i land som faktisk «jobber for å komme ut av klimakrisen».

Dette er ikke første gang at klimatoppmøtene fått kritikk for dette. Land som ikke prioriterer bærekraft, og selv bidrar til store utslipp, har også vært vertsland, som da kan svekke den symbolske verdien av møtene. Det kan skape ett inntrykk av at økonomiske eller politiske interesser prioriteres fremfor klimaet. Dette kan bidra til å underminere tilliten til prosessen og sende signal om at det ikke er noe problem å nedprioritere klimatiltak for økonomisk vinning. Et vertsland med en sterk klimaprofil vil fungere som en rollemodell og bidra til å heve forventningene til andre land. Dette vil kunne øke troverdigheten og redusere kritikken. Aserbajdsjan har forpliktet seg til internasjonale klimamål gjennom Parisavtalen, men de er i dag fortsatt en storprodusent av fossilt brennstoff, og har møtt kritikk for ikke å ha gjort tilstrekkelige fremskritt. I den grunn er det lite som tilsier at årets vertsland vil fungere som noe rollemodell.

— Det er blitt klart at klimatoppmøtene ikke lenger lever opp til formålet. Vi trenger et skifte fra forhandling til implementering, skriver denne gruppen i sitt brev.

Apropos rollemodell, mange mener at Norges miljøtroverdighet er i fare for å ryke, og at landet går på tvers av alle miljøfaglige anbefalinger. En aldri så liten protest mot Norge, hvalfangst og mulig gruvedrift på havbunnen fant man i gangene under COP29s første møte.

Her er det bare å følge med!