Hvem, hva, hvor?
FNs generalforsamling vedtok i desember 2022 at Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) skulle vurdere de juridiske konsekvensene av den israelske okkupasjonspolitikken i de palestinske områdene.
Områdene det er snakk om er Gazastripen og Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem. Dette er områder Israel har okkupert (og delvis annektert) siden den såkalte seksdagerskrigen mot de arabiske nabolandene i 1967.
Den internasjonale domstolen er FNs høyeste juridiske organ. Høringen begynte 19. februar i år.
Bestillingen fra Generalforsamlingen kom før nåværende krigføring brøt ut 7. oktober 2023. Siden da har ICJ også fått i oppgave å vurdere om Israel begår folkemord på Gazastripen. Dette er altså to ulike rettsprosesser, som begge skjer i samme domstol.
Hva konkret skal domstolen vurdere?
ICJ fikk i oppgave av Generalforsamlingen å besvare to spørsmål:
- Hva er de juridiske konsekvensene av at Israel bryter palestinernes rett til selvbestemmelse gjennom den langvarige okkupasjonen (der okkupasjonen inkluderer ulovlige bosettinger og diskriminerende lover overfor palestinerne)?
- Hvordan vil den israelske okkupasjonspolitikken påvirke legaliteten til selve okkupasjonen, og hvilke juridiske konsekvenser vil det få for alle land og FN?
ICJ skal altså vurdere om okkupasjonen i seg selv bør anses som ulovlig, siden måten okkupanten opptrer på bryter folkeretten, og hva det i tilfelle har å si for andre lands folkerettslige forpliktelser.
Ulike syn på okkupasjonen
Israel hevder at okkupasjonen av Gazastripen opphørte i 2005, etter at de trakk sine styrker og bosettere ut derfra. Og israelere omtaler som regel ikke Vestbredden som palestinsk eller som okkupert, men sier heller «de omstridte områdene» eller kun «områdene», eller bruker de bibelske navnene Judea og Samaria.
FNs fellesbetegnelse på Gazastripen og Vestbredden er «de okkuperte palestinske områdene». Så fra et folkerettslig perspektiv er det altså ingen tvil om at disse områdene både er okkuperte og palestinske.
Mange palestinere vil legge til at også Israel er opprettet på palestinsk land, så hele Israel bør dermed også anses som et okkupert palestinsk område. Men kravet om opprettelsen av en palestinsk stat handler om frigjøring av det okkuperte Gazastripen og Vestbredden, som utgjør kun 22 prosent av det historiske Palestina-området, der Israel utgjør resten. Og det er dette kravet om 22 prosent som ligger til grunn for den mye omtalte tostatsløsningen.
Flere land sa sin mening til ICJ om okkupasjonen
Norge talte til ICJ om saken i februar. Utenriksminister Espen Barth Eide sa at «urettferdigheten som palestinerne er offer for må stoppe», og argumenterte for en tostatsløsning.
Sør-Afrika sa at den israelske okkupasjonen er «kolonialistisk apartheid». Og Kina påpekte at det palestinske folk har rett til å gjøre motstand mot okkupasjonen.
USA derimot støttet Israel, og hevdet okkupasjonen må fortsette for Israels sikkerhet. Storbritannia erkjente at okkupasjonen var ulovlig, men mente samtidig at ICJ ikke burde komme med sin mening i saken.
Var okkupasjonen noen gang lovlig?
Som følge av seksdagerskrigen kom FNs sikkerhetsråd med et vedtak (resolusjon 242) som krever at Israel trekker seg tilbake fra okkuperte områder. Kravet om tilbaketrekning taler for at okkupasjonen var ulovlig allerede i 1967.
Israel har hele tiden hevdet at okkupasjonen er lovlig, blant annet fordi resolusjon 242 også sier at partene må komme frem til en fremforhandlet løsning. Israel mener derfor at okkupasjonen er lovlig inntil en fredsavtale er på plass.
I folkeretten ses okkupasjon på som noe midlertidig. At den israelske okkupasjonen nå har pågått i 57 år, taler for at den med tiden har blitt folkerettsstridig.
Uenighet omkring dette spørsmålet har bidratt til uklarhet om hvilke folkerettslige forpliktelser FNs medlemsland har overfor den israelske okkupasjonen.
Ulovlig i praksis
En måte å vurdere okkupasjonens lovlighet på er å vurdere hvordan Israel driver sin okkupasjonspolitikk. Spørsmålet da er ikke om okkupasjonen i seg selv er ulovlig, men i hvilken grad Israel følger reglene som okkupant. Selv en lovlig okkupant har en rekke forpliktelser som må følges for at en okkupasjon skal kunne være i tråd med folkeretten.
Okkupasjonsretten handler blant annet om at okkupanten har plikt til å beskytte sivilbefolkningen og deres menneskerettigheter, i områdene under okkupasjon. Palestinerne fremmer dette perspektivet overfor ICJ, blant annet ved å påpeke at Israel bryter palestinernes rettigheter gjennom kolonialisme og apartheid.
En lovlig okkupant har heller ikke lov til å stjele de okkupertes ressurser eller ødelegge deres eiendom. Og de har i hvert fall ikke lov til å bosette egen befolkning på okkupert land. Det siste er kanskje det mest synlige beviset for at den israelske okkupasjonspolitikken bryter med folkeretten. Det har også FNs sikkerhetsråd vært tydelig på, blant annet i resolusjon 2334 (2016).
Flere av FNs spesialrapportører for menneskerettighetssituasjonen i de okkuperte palestinske områdene, har både stadfestet at okkupasjonen er ulovlig fordi okkupasjonspolitikken er ulovlig, og at Israel bryter folkeretten gjennom kolonisering og apartheid.
Hva kan bli konsekvensene for Israel?
Hvis ICJ konkluderer med at okkupasjonen i seg selv er ulovlig, vil palestinernes krav om at okkupasjonen skal opphøre umiddelbart bli ytterligere styrket. Da har FNs medlemsland et enda større ansvar for å kutte de båndene til Israel som bidrar til okkupasjonen.
Som palestinernes advokat og folkerettsekspert, Philippe Sands, sa til domstolen, så skal de folkerettslige konsekvensene for Israel egentlig bety: ingen bistand, ingen penger, ingen våpen, ingen handel.
Om det har noe å si i praksis er opp til FNs medlemsland å avgjøre. For som vi ofte får demonstrert, så er folkerettslige forpliktelser noe ganske annet enn staters adferd i praksis.
Kilder