Av Iselin L. Danbolt
Publisert: 07. april 2025
Det årlige møtet i FNs befolkningskommisjon (Commision on Population and Development på engelsk, eller CPD) holdes fra 7. til 11. april i New York. Helt siden 1994 har denne kommisjonen vært stedet for å fremme det globale arbeidet for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR), men i år er vel kanskje bakteppet enda mer dystert enn vanlig. Her går det ikke bra.
Norge har lenge vært en forkjemper på dette området, og stiller med en sterk delegasjon til CPD58, ledet av utviklingsminister Asmund Aukrust, som skal holde det norske innlegget allerede på kommisjonens første dag, mandag 7. april, ifølge en pressemelding. Hann skal også lede et norsk-arrangert møte om vold mot kvinner på tirsdag 8. mars.
På toppen av myndighetene, har også en rekke andre aktører, inkludert sivilsamfunnsrepresentanter og ungdomsdelegater tatt turen. Sex og Politikk, paraplyorganisasjonen for organisasjoner og individer som jobber for SRHR sitt hovedengasjement i FN systemet, er til stede – som de har vært i mer enn ti år.
De neste dagene skal verdens land prøve å bli enige – i uenighetens tid – om et sluttdokument som skal sette føringer for den videre innsatsen for å skape en verden der alle svangerskap er ønsket, alle fødsler er trygge og alle får lov til å bestemme over eget liv og egen kropp. Men, akkurat som et tall ikke bare er et tall, er et dokument absolutt ikke bare et dokument.
For familieplanlegging (og alt det innebærer) redder millioner av liv. SRHR er avgjørende for jenters, kvinners og unges rettigheter. De nyeste dataene fra UNFPAs State of the World Population report 2024 viser at én fjerdedel av alle kvinner i 69 land fortsatt ikke kan ta sine egne beslutninger om helsehjelp. Én fjerdedel kan ikke si nei til sex med sin mann eller partner. Nesten én av ti har ikke noe valg når det gjelder bruk av prevensjon.
I år er temaet for kommisjonen «Sikre sunne liv og trivsel for alle i alle aldre», som er nokså likt ambisjonene under FNs bærekraftsmål 3 om god helse for alle. Og kan man si seg uenig i dette håpet? Svaret er dessverre «ja». Spesielt hvis du er en jente eller en kvinne.
— Din kropp, mitt valg
Når sant skal sies har man i flere år nå sett store tilbakeskritt når det gjelder rettigheter generelt, men særlig når det gjelder noe vi her i landet tar (litt) for gitt: at en kvinne skal selv få lov til å bestemme når, hvordan, hvis og med hvem de får barn eller blir gift.
Den banebrytende Internasjonale konferansen om befolkning og utvikling (ICPD), som ble holdt i Kairo i 1994, inneholdt den første henvisningen til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i en FN-kontekst. Men nå, 31 år, senere har man (fortsatt) ikke klart å bli enige om normer og verdier rundt retten til å bestemme over egen kropp og seksualitet. SRHR er ofte de første rettighetsområdene religiøse og/eller antidemokratiske krefter angriper.
Rundt om i verden – både i det globale nord og det globale sør – har man sett et oppsving i abort- og prevensjonsmotstand, men også mot seksualundervisning, tilgang til livsviktig hiv-testing og, til og med, kontroll over hvem man er glad i. I USA, for å gi et personlig og nærliggende eksempel, hadde min biologiske mamma mer rett til å bestemme over sin egen kropp på 1980-tallet enn det jeg har i dag.
Og så kom Trump og 2025.
Etter valget i november, så man at angrepene på kvinner økte kraftig på sosiale medier i USA, og begrep som «din kropp, mitt valg» ble spredt som ild i tørt gress. Ifølge CNN ble dette skumle begrepet sett mer enn 90 millioner ganger, delt mer enn 35 000 ganger, og en økning på 4 600 prosent i antall omtaler av frasen på X skjedde over to dager. Dette spredte seg også til skolegården, der tusenvis av gutter ropte dette til jentene i klassene sine. Men som et virus har dette også poppet opp i andre verdensdeler – nå er tydeligvis ingen immune.
Hadde det «bare» endt der. Men nei da. Samme uke som Trump tiltrådte utstedte landets utenriksminister et direktiv om (igjen) å slutte seg til en global anti-abortpakt, Genève-konsensuserklæringen, og trakk frem Mexico City-politikken som nekter støtte hjelpeorganisasjoner i andre land som jobber med abort.
Og, igjen, ikke nok med det. USA besluttet i februar å kutte 377 millioner dollar i støtten til FNs befolkningsfond, UNFPA, som vil få livsendrende og ødeleggende konsekvenser for kvinner og jenter, nesten overalt. De trakk seg ut av Verdens helseorganisasjon (WHO) og kuttet bistand til utenlandske organisasjoner som jobber med å sikre at alle får nyte den helsen og de rettighetene de trenger og fortjener.
Det gikk jo ikke så bra forrige gang Trump var president, med blant annet 100 000 flere mødre- og spedbarnsdødsfall og 360 000 nye hiv-infeksjoner i perioden 2017–2021, ifølge Panorama nyheter.
Skrur vi klokken frem eller tilbake denne uken?
Så hva er utsiktene for denne sesjonen av CPD? Blir det ett skritt frem og to tilbake, bare to (eller flere) skritt tilbake, eller kan vi si oss fornøyde med på stedet hvil?
CPD er utvilsomt en verdifull anledning til å gjennomgå nasjonale, regionale og globale fremskritt i arbeidet med å iverksette handlingsplanen fra 1994-konferansen i Kairo. Det er også en viktig arena der medlemslandene kommer sammen for å bekrefte sin forpliktelse til å nå disse målene og fastsette (nye) globale standarder, normer og retningslinjer som fremmer bærekraftig utvikling. CPDs sluttdokumenter, som består av beslutninger og resolusjoner som delegatene blir enige om, er retningsgivende for det internasjonale samfunnets prioriteringer fremover.
Heldigvis er det ikke (bare) USA som bestemmer i slike multilaterale fora. Men i år sitter landet i kommisjonens byrå, sammen med 46 andre medlemsland. Til sammen har nå ti land i CPDs byrå – eller litt under én fjerdedel (Belarus, Burundi, Chad, Gambia, Indonesia, Kenya, Pakistan, Russland, Saudi-Arabia og USA) – sluttet seg til anti-abortpakten, Genève-konsensuserklæringen. Når sant skal sies er vel få av disse landene med i «heiagjengen» for kvinners rettigheter og likestilling.
Historisk sett har CPD-sesjonene ofte funnet sted i skyggen av FNs kvinnekommisjon (CSW), og denne kommisjonen og er i enda større grad preget av konservative krefter som samler seg for å prøve å skru klokken tilbake, for eksempel ved å forsøke å fjerne tidligere vedtatte standpunkter og hindre nye fremskritt på SRHR-området, der det er særlig global motstand mot abortrettigheter, tilgang til prevensjon og LHBTI-rettigheter.
Og hvis man ser nærmere på hva som skjedde under kvinnekommisjonen nå i mars, sto det «null og niks» om SRHR i slutterklæringen, der disse rettighetene ble «ofret i en politisk kupphandel» i siste liten, som mange mener er uforsvarlig. USA gjorde alt de kunne for å stikke «kjepper i hjulene» for fremskritt.
Og da er det viktig at land som Norge kommer på banen, ikke bare ved å øke støtten til dette området, men ved å ta kloke politiske valg. I år, kanskje mer enn noensinne er det (livs)viktig at forkjempere fortsette å forsøke å påvirke språkbruken i sluttdokument for å sikre at de gjenspeiler en mer inkluderende og progressiv agenda som gjenspeiler behovene og realitetene til alle mennesker. Dette krever tydelige og sterke tiltak fra oss og andre likesinnede land og aktører.
— Kvinners rettigheter er under angrep, advarte FN-sjefen under åpningen av CSW i mars. Patriarkatets giftighet er tilbake og den er tilbake med full styrke. Reproduktive rettigheter er under angrep, og likestillingsinitiativer forkastes, la han til.
Så da blir «fråga»: klarer vi virkelig å stå på vårt, slå tilbake og påvirke disse forhandlingene for å sikre et sluttdokument som styrker hver persons selvbestemmelse og retten til egen kropp denne uken? Det er (millioner) verdt et forsøk.
Lær mer
Om FNs befolkningskommisjons 58. sesjon (på engelsk)