Kvinner og likestilling

Diskriminering og vold mot jenter og kvinner er brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Jenter som nektes skolegang, jenter som blir giftet bort, og kvinner som ikke får bestemme over sin egen kropp eller være med å bestemme hvordan samfunnet skal styres er noen eksempler på dette. FN har laget et eget bærekraftsmål som handler om likestilling mellom kjønnene (mål 5).

Likestilling er en forutsetning for å oppnå bærekraftig utvikling, og sikre at menneskerettighetene ivaretas. Diskriminering skjer i alle land, og på mange nivåer i samfunnet. Årsakene er sammensatte. I tillegg til at lover ofte forskjellsbehandler kvinner og menn, utsettes kvinner også for diskriminering som skyldes sosiale normer, kultur eller religion.

Lover og regler: Kvinner har færre rettigheter

Det er fortsatt et langt stykke igjen til lovene i verden sikrer kvinner, og de som definerer seg som kvinner, like rettigheter som menn.

En studie fra 2024 viser at kvinner kun har to tredjedeler av de rettighetene som menn har, selv i dag. I 37 land har kvinner mindre enn halvparten av rettighetene menn har, til skade for en halv milliard kvinner. Det finnes også et stort gap i gjennomføringen fra lover til praksis. Selv om lover innebærer at kvinner har omtrent 64 prosent av menns rettigheter, har verdens land, i gjennomsnitt, etablert mindre enn 40 prosent av de systemene som trengs for full iverksettelse.

• I løpet av det siste året har 18 land tatt grep og vedtatt 47 reformer som øker likestillingen mellom kjønnene. Dette skjedde i alle regioner, unntatt Sør-Asia. Afrika sør for Sahara ledet an i dette reformarbeidet
• I 2023 var regjeringer spesielt aktive i arbeidet med å fremme likelønn, foreldrerettigheter og beskyttelse mot kjønnsdiskriminasjon på arbeidsplassen.
• Likevel gjorde nesten alle land det dårlig i tilgang til barnepass og kvinners sikkerhet
• Selv om 151 land forbyr seksuell trakassering på arbeidsplassen, har bare 39 lover som forbyr trakassering i det offentlige rom. Dette hindrer ofte kvinner i å bruke offentlig transport for å komme seg på jobb, for eksempel
• 98 land har vedtatt lovgivning som krever lik lønn for kvinner for arbeid av lik verdi. Likevel har bare 35 land – mindre enn ett av fem – innført tiltak for lønnsinnsyn eller mekanismer for å håndtere lønnsgapet
• De fleste land scorer også dårlig når det gjelder lover for barneomsorg. Kvinner bruker i gjennomsnitt 2,4 timer mer om dagen på ulønnet omsorgsarbeid enn menn – mye av tiden går med til å ta seg av barn. I dag gir mindre enn halvparten av verdens land økonomisk eller skattemessig støtte til småbarnsforeldre.

Kilde: Women Business and the Law 2024, Verdensbanken

• I oktober 2024 hadde 29 land kvinnelige stats- og/eller regjeringssjefer. Med dagens tempo vil likestilling mellom kjønnene i de øverste maktposisjonene ikke være oppnådd før om 130 år. Bare 19 land har et kvinnelig statsoverhode, og 17 land har en kvinnelig regjeringssjef
• Kvinner utgjør 23,3 prosent av alle verdens statsråd som leder et departement og et politikkområde per 1. januar 2024. I bare 15 land innehar kvinner 50 prosent eller mer av statsrådspostene som leder politikkområder.

Kilde: Facts and figures: Women’s leadership and political participation, UN Women

• Mange land har ulike lover for menn og kvinner som bestemmer om kvinner har til adgang til å jobbe, starte egen bedrift, eie jord eller å motta arv
• Menn eier stort sett alltid mer enn kvinner. På verdensbasis eies under 15 prosent av jorda av kvinner.

Kilde: The gender gap in land rights, FAO

Økonomi: Kvinner er fattigere

Kvinner har ofte dårligere råd, færre muligheter på arbeidsmarkedet og mindre kontroll over sin egen og familiens økonomi enn menn. På verdensbasis var 63,3 prosent av kvinner mellom 25-54 år i arbeidsstyrken i 2022, sammenlignet med 91,9 prosent av menn. Overraskende nok har man sett svært liten endring i disse tallene i løpet av de siste 20 årene. (Kilde: ILO)

Også i flere rikere land er kvinner ofte økonomisk avhengige av partneren sin. En årsak til dette kan være at kvinner har større ansvar for ulønnede omsorgsoppgaver som barnepass og husarbeid som gjør det vanskelig for dem å delta i arbeidslivet. Kvinner i arbeidslivet jobber også oftere deltid og tjener mindre enn menn.

I fattigere land jobber kvinner også oftere i uformell sektor. Uformell sektor er arbeid som ikke er regulert av myndighetene. Det betyr at lønnen er mer usikker og at det ikke finnes sosiale rettigheter som overtid, sykepenger, pensjon eller arbeidsledighetstrygd.

Andre grunner til at kvinner er fattigere enn menn, er at lover, kvinnesyn og tradisjoner hindrer kvinner i mange land i å:

• Arve
• Bestemme over sin egen eiendom
• Ha egen bankkonto, eller ta opp lån i banken
• Ha lønnet arbeid
• Anmelde og få hjelp etter vold og seksuelle overgrep
• Gifte seg med den de vil, når de selv vil, eller skille seg
• Få omsorg for barna etter skilsmisse
• Ha tilgang til prevensjon og trygge aborter
• Delta i politikk og samfunnsliv
• Ta beslutninger på vegne av seg selv og familien.

Kilde: The Worlds Women 2020: Trends and Statistics, UN DESA

Likestilling mellom kjønnene i et land og den økonomiske utviklingen henger sammen.

Kjønnsdiskriminering har store negative konsekvenser for den sosiale og økonomiske utviklingen i et land. Kvinner utgjør femti prosent av verdens befolkning.

Når kvinner diskrimineres på arbeidsmarkedet, går samfunnet glipp av nytenkning, arbeidskraft, inntekter og viktige kvinnelige rollemodeller. Å få flere kvinner inn i arbeidslivet bidrar til å redusere fattigdom, ulikhet, fremme likestilling, helse og matsikkerhet som alle er viktige elementer i bærekraftsmålene.

I samfunn der kvinner blir diskriminert lytter man mindre til kvinners perspektiver, interesser og behov når politiske beslutninger blir tatt. For eksempel har forskning vist at kvinner investerer mer i barns utdanning og helse, og i lokalsamfunnet, når de disponerer egne penger og er med på å bestemme, enn det menn gjør.

Likestilling mellom kjønnene er derfor mer enn kvinners menneskerettigheter. Det skaper positiv utvikling på mange plan og kommer hele samfunnet til gode.

Hva skjer på skolen? Jenter og kvinner får dårligere utdanning

Siden 1995 har langt flere jenter fått muligheten til å gå på skolen. Utdanning bidrar til å styrke kvinners rettigheter og redusere fattigdom, men verdens land har fortsatt en jobb å gjøre for å få jenter inn i klasserommene og inn på universitetene.

• På verdensbasis går 119 millioner jenter ikke på skolen: 34 millioner er i barneskolealder, 28 millioner i ungdomsskolealder og 58 millioner i videregående skolealder
• I land som er rammet av konflikt, er det mer enn dobbelt så stor sannsynlighet for at jenter ikke går på skole enn i land som ikke er rammet av konflikt.

Kilde: Girls' education: Gender equality in education benefits every child, UNICEF

Nesten like mange jenter og gutter i verden begynner på barneskolen. Men i fattigere land er det langt flere jenter enn gutter som ikke fullfører skolen. Fattigdom og diskriminering er viktige årsaker til at jentene ikke får fullført skolegangen, og dette kommer til uttrykk på flere måter:

• Mange fattige familier har ikke råd til skoleuniformer og bøker
• Jenter tas oftere enn gutter ut av skolen for å arbeide, eller for å passe småsøsken mens foreldrene er på jobb
• Fordi det hovedsakelig er menn som deltar i det formelle arbeidslivet, synes mange det er viktigere at gutter lærer grunnleggende skriving og regning
• Faren for seksuelle overgrep på skolen og skoleveien gjør at foreldrene holder jentene hjemme
• Mangel på jentetoalett og på bind gjør at mange jenter i fattige land ikke er på skolen når de har mensen
• I krig, voldelige konflikter og under kriser, som koronapandemien, er det flere jenter enn gutter som dropper ut av skolen
• Barneekteskap er fortsatt godtatt i mange land, og jenter kan bli giftet bort før de har fullført utdanningen sin.

For å sikre jenter skolegang må verdens land investere mer i utdanning og sørge for at skolene er åpne for alle uavhengig av kjønn, evner og bakgrunn. Arbeid mot diskriminerende samfunnsnormer og tilgang på toaletter og trygge skoler er også viktig å prioritere for å få dette til.

Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter: Pilene peker feil vei

Retten til å bestemme over egen kropp og familieplanlegging og er en menneskerettighet. Dette er også avgjørende for å styrke kvinners posisjon, fremme likestilling og redusere fattigdom.

Reproduktiv helse handler om familieplanlegging, men også forebygging og behandling av seksuelt overførbare sykdommer. Jenter og kvinner skal selv bestemme om, og når, de vil ha barn, for eksempel ved å ha tilgang til informasjon, prevensjon og trygge aborter.

De nyeste tallene fra 2024 viser at verden går i feil retning. Nye data om kvinners opplevelse av kroppslig autonomi viser at 19 av 32 land har opplevd fremgang, mens 13 land har opplevd tilbakegang.

• Én fjerdedel av kvinner kan ikke si nei til sex med ektemannen eller partneren sin
• Nesten 1 av 10 kvinner har ikke noe valg når det gjelder bruk av prevensjon
• I 69 land får én fjerdedel av kvinner fortsatt ikke lov til å ta egne beslutninger om helsehjelp

Samtykke fra begge parter må ligge til grunn for alle seksuelle handlinger. Ingen skal tvinges til å gjøre noe de ikke har lyst til. Gode helsetjenester til gravide, fødende, barselkvinner og nyfødte må være tilgjengelig. Dette er kjernen i seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR).

• Mellom 2016 og 2020 var den globale årlige reduksjonen i mødredødelighet i praksis null.
• Ny forskning fra 25 land viser at hindrene for helsetjenester har falt raskere for kvinner med høyere sosioøkonomisk status og for dem som tilhører etniske grupper som allerede hadde det bedre.

Kilde: State of the World Population report 2024, UNFPA

Millioner av kvinner lever uten tilgang til familieplanlegging

Å ikke ha tilgang til reproduktive helsetjenester er en trussel mot kvinner verden over. Det er langt igjen til vi når delmålet under FNs bærekraftsmål 3, som sier at vi skal ha maksimum 70 dødsfall per 100 000 fødsler. Fortsatt mangler 218 millioner kvinner i fattigere land tilgang til prevensjon og informasjon om familieplanlegging.

Halvparten av alle graviditeter i verden er utilsiktet. Hovedårsaken til at prevensjon ikke brukes er ikke mangel på tilgang og kunnskap, men kvinners frykt for bivirkninger og stigma, og at menn nekter å bruke kondom.

• Hele 257 millioner kvinner som ikke ønsker å bli gravide bruker ikke trygge og moderne prevensjonsmidler. 172 millioner bruker ingen prevensjon overhodet
• Hele 60 prosent av de utilsiktede graviditetene ender i abort. 45 prosent av alle aborter i verden er utført på en utrygg og uforsvarlig måte. De utrygge abortene fører til at sju millioner kvinner havner på sykehus hvert år
• Samtykke fra begge parter må ligge til grunn for alle seksuelle handlinger. Allikevel har 23 prosent av alle kvinner i verden opplevd å ha sex mot sin vilje.

Kilde: State of the World Population report 2022, UNFPA

Vold mot kvinner: Verdens mest utbredte menneskerettighetsbrudd

Vold og trakassering som rammer kvinner nettopp fordi de er kvinner, omtales ofte som kjønnsbasert vold. Denne typen vold er et resultat av underliggende maktstrukturer som diskriminerer mot kvinner og jenter. Denne typen vold rammer kvinner i alle aldre og samfunnslag, i alle verdens land. Vold mot kvinner og jenter er det mest utbredte menneskerettighetsbruddet i verden, og er noe minst én av tre av alle kvinner kommer til å oppleve i løpet av livet. De som lever med krig, konflikt og andre kriser er spesielt utsatt.

• Anslagsvis 736 millioner kvinner – nesten én av tre – har blitt utsatt for fysisk og/eller seksuell partnervold, seksuell vold fra andre enn partneren eller begge deler minst én gang i løpet av livet (det vil si 30 prosent av kvinner over 15 år). Dette tallet inkluderer ikke seksuell trakassering
• Mesteparten av volden mot kvinner begås av nåværende eller tidligere ektemenn eller nære partnere. Mer enn 640 millioner kvinner over 15 år (26 prosent) har blitt utsatt for vold i nære relasjoner
• I 2023 ble rundt 51 100 kvinner og jenter verden over drept av sine nære partnere eller andre familiemedlemmer. Det betyr at i gjennomsnitt blir én jente eller kvinne drept hvert 10. minutt av noen i sin egen familie, hele 140 kvinner eller jenter drept hver dag
• Mens 60 prosent av alle drap på kvinner begås av nåværende eller tidligere partnere eller andre familiemedlemmer, begås bare 12 prosent av alle drap på menn i hjemmet
• Kvinner med nedsatt funksjonsevne har opptil ti ganger større risiko for å bli utsatt for kjønnsbasert vold, inkludert seksuell vold

• De som er utsatt for kjønnsbasert vold og barna deres rammes ofte av en rekke sykdommer og helseplager som bl.a. spontanaborter, undervektige babyer, depresjon, kjønnssykdommer og alkoholisme.

Kilde: Facts and figures: Ending violence against women, UN Women

Kvinner utsettes for flere typer vold, og FN jobber blant annet for å bekjempe partnervold, kjønnslemlestelse (kvinnelig omskjæring), menneskehandel (som tvunget sexhandel og tvangsarbeid) og seksuell vold mot kvinner i konflikt.

Minst 155 land har vedtatt lover mot vold i hjemmet, og over 150 land har lover mot seksuell trakassering på arbeidsplassen. Men det er mange utfordringer med å håndheve disse lovene, og kvinner får ikke alltid den tryggheten eller den juridiske bistanden de har krav på. Voldsmennene går ofte fri, og mye mer må gjøres for å sikre kvinners rettigheter.

Kilde: UN Women

Kvinners menneskerettigheter er under press

Likestilling mellom kjønnene og rettigheter knyttet til familieplanlegging og seksuelle rettigheter og helse har blitt svært kontroversielt i internasjonale forhandlinger i de siste 10-15 årene. Konservative land og/eller religiøse grupper fra alle deler av verden driver et aktivt lobbyarbeid for å motarbeide og undergrave internasjonale avtaler som handler om dette. Særlig er rettigheter knyttet til trygg abort, prevensjonsmidler, seksuelle minoriteter, kjønnslemlestelse, ungdom og hiv og aids omstridte temaer det er vanskelig å bli enige om. Enkelte er bekymret for at et nytt toppmøte om kvinners rettigheter i FN, som åpner for ny behandling av de gjeldende avtalene, kan føre til at rettigheter som allerede er oppnådd kan bli fjernet.

Istanbulkonvensjonen er en internasjonal avtale om forebygging og bekjempelse av kjønnsbasert vold og vold i nære relasjoner. Denne avtalen er laget for å beskytte kvinner mot kjønnsbasert vold, og blir sett på som helt sentral for å bekjempe vold i hjemmet. Tyrkia, Ungarn, Slovakia og Bulgaria har trukket seg fra deler av denne avtalen og regjeringen i Polen har i flere år truet med å gjøre det samme.

Argumentasjonen som brukes mot konvensjonen varierer. Både i Tyrkia og i Polen påstås det at konvensjonen truer forestillingen om «kjønn» og åpner vei for skeives rettigheter. Konservative aktører over hele verden forsøker ofte å fremstille rettigheter knyttet til familieplanlegging og seksuell helse som et forsøk på å undergrave lokale religiøse, kulturelle verdier eller familieverdier. Familieverdier vektlegges gjerne fremfor kvinner, ungdom og seksuelle minoriteters rettigheter.

Blant medlemmene i Europarådet var det bare Aserbajdsjan og Russland som ikke undertegnet Istanbulkonvensjonen.

Hva gjør FN?

FN-sjefen har uttalt at likestilling mellom kjønnene og styrking av kvinners og jenters stilling er vår tids største menneskerettighetsutfordring. Siden vi er altfor langt unna målet svikter verden jenter og kvinner.

FNs kvinnekonvensjon ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1979. Alle medlemslandene som har ratifisert konvensjonen har forpliktet seg til å beskytte kvinner mot diskriminering, og sikre sivile, sosiale, økonomiske og politiske rettigheter.

På FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995, ble det slått fast at kvinners rettigheter er menneskerettigheter. Sluttdokumentet, Beijingerklæringen (Beijing Declaration and Platform for Action) refereres ofte til som «gullstandarden» for likestilling i verden. I 2025 fyller dette viktige dokumentet 30 år.

Beijingerklæringen inneholder en handlingsplan for å nå mål om rettferdighet og likestilling for alle kvinner. Den sier også hva slags tiltak vi bør iverksette for å bekjempe fattigdom, vold, og sikre kvinners rettigheter i krig, konflikt og samfunn som rammes av klimaendringer. Dokumentet gir også retningslinjer for hvordan vi kan bedre kvinners deltagelse politiske og økonomiske beslutningsforum, unge jenters situasjon, sikre tilgang til utdanning og helse og hvordan media kan spille en positiv rolle for å fremme likestilling.

Likestilling og kvinners rettigheter er et tema i alle de 17 bærekraftsmålene som skal oppnås innen 2030. Blant annet sier mål 3 om god helse at dødelighet i forbindelse med svangerskap og barnedødelighet skal reduseres. FNs bærekraftsmål 5 skal sørge for full likestilling mellom kjønnene, styrke kvinners stilling og stoppe diskriminering av kvinner. Med bare fem år igjen til fristen er bare 15,4 prosent av bærekraftsmål 5-indikatorene «på rett spor», 61,5 prosent er på moderat avstand, og 23,1 prosent er langt eller svært langt unna 2030-målene.

Å sikre respekt for kvinners rettigheter er ikke en noe én FN-organisasjon kan gjøre alene. Av denne grunn, er alle FN-organisasjonene ansvarlige for å styrke likestilling og kvinners rettigheter på sitt eget felt. Samtidig har FN i mange år stått overfor alvorlige utfordringer i arbeidet med å fremme likestilling mellom kjønnene globalt, blant annet på grunn av utilstrekkelig finansiering og fordi det ikke finnes én anerkjent drivkraft som kan styre verdens arbeid med likestillingsspørsmål. FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling, UN Women, ble derfor opprettet i 2010-2011 for å koordinere og trappe opp innsatsen og være én av løsningene på disse utfordringene.