Halvveis til 2030 og deadline for bærekraftsmålene: Hvor er vi, hva gjør vi?

På fredag 25. september 2015 ble 193 verdensledere enige om 17 ambisiøse mål for å avslutte fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030, eller det vi kaller for bærekraftsmålene.

Åtte år senere er ikke verden i nærheten av å nå disse målene. — Den dårlige nyheten er at vi har «mistet» syv år. Den gode nyheten er at syv år med seire er fortsatt innen rekkevidde, mener Lachezera Stoeva, presidenten for FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC), ifølge UN News. Med andre ord, nå er glasset enten halvtomt eller halvfullt, ettersom hvordan man ser på det.

Og kanskje nederlag ikke er uunngåelig, hvis vi i fellesskap utfordrer antakelser om hvordan global fremgang oppnås.

Én ting er sikkert: Rutekartet til den tunge (om ikke lange) veien videre skal fastsettes på FNs toppmøte om bærekraftsmålene som holdes denne uken i New York.

Strykkarakter globalt

Man trenger vel bare å åpne en avis, slå på TV-en eller sveipe på telefonen for å se at tilstanden i verden ikke er så bra. Bare den siste uken har Marokko blitt rammet av et enormt jordskjelv som har drept tusenvis av barn, kvinner og menn, og i Libya har en katastrofal flom feid bort hele landsbyer. Samtidig ser det ut som krig og konflikt – også i Ukraina – vil ingen ende ta, samtidig som mange land sliter med en skummel kombinasjon av høy gjeld, økende matpriser, og lave lokale valutaer. Covid-19-pandemien har lagt familier, samfunn, arbeidslivet og helsetilstander i grus, med en utvinning som har vært langsom, ujevn og ufullstendig. Og, kanskje dessverre, må alle målene sees i sammenheng. Å nå ett eller to er ikke nok.

Framdriftsrapporten for målene – publisert rundt FNs høynivåforum for utvikling i juli – viste at kun 12 prosent av alle målene er på rett spor, mens fremdrift på over 30 prosent av målene står enten stille eller går i feil retning. Med andre ord, fremgang får strykkarakter. Og denne kollektive fiaskoen vil merkes i alle land, men byrden som alltid vil falle tyngst på de landene, samfunnene og menneskene som trenger å vinne mer enn – eller hvert fall like mye som – andre.

— Med mindre vi tar store grep nå, vil 2030-agendaen ikke bli mer enn «litt skrift på en gravstein» for en verden som kan ha vært, sa FN-sjefen allerede i april. Og dette er vel det store budskapet fra FN dagene før det andre toppmøtet om bærekraftsmålene åpner.

Også i Norge peker pilene (nokså) feil vei

Her i landet har vi tatt bærekraftsmålene på alvor, tror vi. I 2021 lanserte regjeringen Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030, med tittelen «Mål med mening».

I juli viste rapporten fra FN-initierte Sustainable Development Solutions Network, at selv om Norge fremdeles er ett av landene som gjør det best globalt, scorer vi lavere enn tidligere sammenlignet med andre land. Vi sliter særlig med samarbeid for å nå målene (mål 17), som kanskje er kjernen i hele «bærekraftsnøtten». Men vi gjør det også dårlig på andre områder som mål 13 (på grunn av høye klimagassutslipp), mål 12 (fordi vi kaster svært mye elektronisk avfall uten å gjenvinne), mål 2 (siden vi spiser for mye mat som krever mye energi), og mål 15 (siden vi verner og passer for dårlig på egen natur).

— Norge går feil vei inn i fremtiden, sa FN-sambandets generalsekretær Catharina Bu. Vi er med på å ødelegge andres lands muligheter til å nå sine mål, og vi gjør mindre for å nå målene her til lands. Tidligere toppet Finland, Danmark, Sverige og Norge listen over landene som lå best an til å nå bærekraftsmålene. Nå faller imidlertid Norge fra, og Tyskland, Østerrike og Frankrike scorer høyere enn oss, understreket hun.

På toppen av det hele, mener noen av bærekraftskommunikasjonen er altfor kjedelig. Hvis vi fortsetter slik, vil jo ingen bry seg.

Men la os ikke glemme høydepunktene

For bare noen år siden så fremtiden kanskje litt mer lovende ut. Og verden har fått til fremgang for mange, særlig i tiden før pandemien rammet land som allerede slet. Ekstrem fattigdom og barnedødelighet fortsatte å falle. Man så store seire i kampen mot sykdommer som hiv og hepatitt. Strømtilgang i de fattigste landene var på vei opp, og andelen av fornybar energi i energimiksen økte. Arbeidsledigheten var tilbake på det nivået man så før finanskrisen i 2008. Farvannsandelen under nasjonal jurisdiksjon dekket av marine verneområder mer enn doblet på fem år. Det så til og med ut som man ville nærme seg likestilling mellom kjønnene på visse områder.

Helt konkret så man fremgang mange land som sårt trengte det: I Den sentralafrikanske republikk økte antallet mobiltelefonbrukere fra 35,6 prosent i 2018 til 56,7 prosent i 2022 – et hopp på 21 prosent på bare fire år. Regjeringen på Komorene fortsetter sine initiativer for å øke fornybar energikapasitet til 40 prosent innen 2030. EUs grønne vekststrategi har som mål å gjøre Europa til verdens første klimanøytrale kontinent innen 2050. Saudi-Arabia har gjort betydelige fremskritt i å skape arbeidsplasser, med en spesiell push for å sikre at flere kvinner er i arbeid, et antall som steg fra 19,4 prosent i 2015 til 36 prosent i 2022. Turisme og tilleggssektorer har tatt seg kraftig opp i Saint Kitts og Nevis, og bidro til en reell BNP-vekst på 9 prosent i 2022, etter en nedgang på 14,5 prosent i 2020 og 0,9 prosent i 2021. Og Norge har doblet klimafinansieringen fire år før fristen.

Men, det vi kanskje ikke visste da, men vet nå er at alle disse «trofeene» har en tendens til å være skjøre, og «anmarsjen» går altfor sakte.

Klimaendringer endrer alt

Det siste fra FN, en fersk rapport lansert av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO), i samarbeid med 18 andre FN-organisasjoner, har også en kombinasjon av gode og dårlige nyheter: De mener at 15 prosent av bærekraftsmålene nå er på rett spor (tre prosent bedre enn vi trodde i juli), samtidig som manglende klimafremgang truer alle de andre målene.

Rapporten viser også tydelig hvordan vær-, klima- og vannrelatert vitenskap kan fremme mål som mat- og vannsikkerhet, ren energi, bedre helse, bærekraftige hav og motstandsdyktige byer. Dette viser også behovet for vitenskap og løsninger haster mer enn noen gang.

Innovasjon trengs!

Den siste rapporten om bærekraftsmålene laget av Bill og Melinda Gates-stiftelsen, som fokuserer på barne- og mødredødelighet, viser at innsikt på området har blitt gjort om til innovasjoner og praksis for å øke tempoet for fremgang og sikre at flere mammaer og nyfødte barn overlever.

Og det er den typen kunnskap vi (akutt) trenger mer av, akkurat nå og fremover.

Et «kamprop» som fører til handling

Under sitt innlegg i Generalforsamlingens hoveddebatt i september 2015, fem dager etter bærekraftsmålene ble vedtatt, sa vår daværende statsminister Erna Solberg: — De nylig vedtatte bærekraftsmålene er nok et eksempel på den viktige rollen FN fortsetter å spille. Og her har hun rett.

Bare FN kan mobilisere global handling, av denne skalaen.

Toppmøtet om bærekraftsmålene – midtpunktet i året høynivåuke – har som mål å være et «kamprop» for å sette opp farten, og for verdens ledere til å komme sammen for å reflektere over hvor verden står, samt ta beslutninger om å gjøre mer. Det er en mulighet for å forplikte seg til en fremtidsvisjon som sikrer at ingen blir etterlatt.

Grunnleggende endringer i engasjement, solidaritet, finansiering og handling må sette oss tilbake på sporet – for å utrydde fattigdom, sikre rettferdige samfunn og tilbakestille et balansert forhold til den naturen.

Og ikke minst, for å tette igjen det enorme årlige finansieringsgapet på hele 4,2 trillioner dollar (fra 2,5 billioner dollar før pandemien), ifølge FN-sjefen selv.

Alltid klar i sin tale, han holder seg optimistisk: — Nå som vi halvveis i vår ferd frem til 2030, står en overordnet sannhet frem i tankene mine: Forandring er mulig. Tilbakeskritt er ikke uunngåelig. Fattigdom, forurensning og kjønnsulikhet er ikke forhåndsbestemt. Disse trendene kan snus, samt problemer som kan løses, tragedier som kan avverges, liv som kan reddes. Og sammen kan vi levere.

Så la oss håpe at det blir dette toppmøtet, med flere verdens ledere enn noensinne, som endrer alt. Vi krysser hvert fall fingrene for det.

Hvis ikke, må vi nok gjøre mer enn å gå inn i tenkeboksen, eller ta en liten runde med oss selv, vi må faktisk ta noen store grep. Fremtiden, og nåtiden, avhenger av det.