Hvem blir FNs neste nødhjelpssjef?

La oss begynne med litt historie.

Da FNs første generalsekretær –Trygve Lie – ga stafettpinnen til Dag Hammarskjöld, ønsket Lie ham velkommen til «den mest umulige jobben i verden». I dag kan man si at akkurat den stillingsbeskrivelsen passer like bra for nødhjelpskoordinatoren, som er ansvarlig for å lede FNs humanitære innsats i (blant annet) Gaza, Sudan, DR Kongo, Jemen, Myanmar og andre steder der hungersnød eller andre alvorlige og livstruende katastrofer rammer.

Briten Martin Griffiths har sittet i denne stillingen siden juli 2021. Det som møtte ham da var kriser i fleng rundt om i verden mens bistandsmidlene krympet. Og selv om mye(ish) bra har skjedd etter pandemien, når det gjelder behovet for nødhjelp har man sett en «bratt utforbakke».

Ifølge FN, og bare i år, vil nesten 300 millioner mennesker rundt om i verden ha behov for nødhjelp og beskyttelse på grunn av konflikter, klimakriser og andre årsaker. Flere er fordrevne og matmangelen har skutt i været de siste årene.

I slutten av mars kunngjorde Griffiths at han går av som nødhjelpssjef og leder for FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA), på grunn av helsen. Med mindre enn tre måneder igjen lurer mange på hvem hans etterfølger blir, og hvor denne etterfølgeren bør komme fra.

I slutten av april skrev over 60 (tidligere og nåværende) FN-topper, eksperter og sivilsamfunnsledere et åpent brev til FN-sjefen.

— Under omstendighetene har FN og verden ikke råd til å velge noen andre enn den beste personen for jobben, sa de. 

De understreket at det ville være helt feil å vilkårlig begrense jakten på det neste nødhjelpssjefen til statsborgere fra ett enkelt medlemsland og er bekymret fordi denne jobben har bare briter hatt siden 2007.

Hva gjør nødhjelpssjefen?

Rollen som nødhjelpskoordinator er en av de viktigste i FN-systemet.

Kontoret til nødhjelpssjefen, OCHA, koordinerer FNs nødhjelpsarbeid og sikrer at frivillige organisasjoners og FNs katastrofeinnsats støtter og forsterker hverandre, og samler inn penger for å sikre at menneskers behov dekkes. Selv OCHA har et relativt lite direkte budsjett og få ansatte, koordinerer organisasjonen nødhjelpsbistand på rundt 46 milliarder dollar – mer enn ti ganger så mye som budsjettet til FN-sekretariatet.

Organisasjonens overordnede oppgave er å sørge for at ingen som rammes av en krise, blir etterlatt, og å arbeide for effektive og prinsipielle nødhjelpstiltak over hele verden.

Den nye nødhjelpskoordinatoren vil stå over enorme utfordringer.

Nå rettes oppmerksomheten mot hvem som skal overta jobben i en tid da den nødhjelpssektoren gjennomgår en eksistensiell krise på grunn av stadig flere kriger og katastrofer, mindre finansiering og sviktende politisk støtte. Svar på den humanitære katastrofen i Gaza, som nå blir verre og verre på grunn av manglende tilgang, sikkerhet samtidig som den israelske regjeringens nekter å samarbeide med FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) – for å gi et konkret eksempel – vil kreve et besluttsomt og prinsippfast diplomati ledet av en person med uangripelig integritet.

Uformell «øremerking»

I likhet med mange av toppstillingene i FN har nødhjelpsjefsstillingen vært uformelt «øremerket» til en statsborger fra et bestemt permanent medlem av FNs sikkerhetsråd – i dette tilfellet Storbritannia (de fem siste nødhjelpssjefene har vært briter). Dette er på ingen måte unikt for rollen, men nokså standardpraksis i FN. Unicef og Verdens matvareprogram, for eksempel, har nesten bare hatt amerikanske ledere. Ifølge PassBlue vedvarer denne uforsvarlige tradisjonen, til tross for at Generalforsamlingen de siste 40 årene har prøvd å ta grep. De mener at praksisen begrenser talentmassen og mulighetene for å finne den beste kandidaten til mange av FNs viktigste stillinger.

Og Griffiths selv har sagt seg enig: Han sa i 2022 at han bør bli «den siste briten i denne rollen». Han mener at jobben er altfor viktig til å bli overlatt til favorisering og særbehandling. Med andre ord, burde den neste nødhjelpssjefen kanskje være noe annet enn «male, pale and stale»?

Tikkende «integritetsbombe»?

FN-sambandet i Storbritannia har lenge kjempet mot nasjonal «øremerking», som skader både FNs legitimitet som en global organisasjon med et uavhengig internasjonalt embetsverk, og også FNs resultater. Man får jo ikke de beste virkningene hvis man ikke rekrutter på grunnlag av meritter til ledende stillinger.

Dette gir også næring til en vedvarende skepsis og kritikk fra mange land for at organisasjonen – først og fremst – kun representerer mektige stater. Hvordan skaper man tillit og bygger broer hvis bare en type person er i hjørnekontoret?

Man kan jo kanskje også stille visse spørsmål rundt etikk. Både det britiske FN-sambandet og PassBlue mener at det er oppsiktsvekkende at Storbritannia er part i mange av konfliktene som nødhjelpskoordinatoren må håndtere, og at landet har en ikke helt topp «merittliste» når det gjelder å forsøke å innsette «ukvalifiserte» eks-politikere i sentrale FN-stillinger.

Britene står på sitt

Men, nå som «kampen er i gang», sies det at Storbritannia fortsatt mener de har rett til å utnevne en brite, selv om Storbritannias nåværende viseutenriksminister med ansvar for utviklingsspørsmål, Andrew Mitchell, tok til orde for å oppheve det britiske «OCHA-monopolet» før han ble utnevnt til minister. Med meningsmålinger som tyder på at mange statsråder og parlamentarikere snart kan bli arbeidsledige, frykter man at det ikke kommer til å være mangel på ukvalifiserte eller på annen måte uegnede kandidater.

Per i dag vet man ikke hvem som står på søkerlisten enda. PassBlue nevner to mulige kandidater: Barbara Woodward, Storbritannias FN-ambassadør i New York, og Tariq Ahmad, minister for utenriks-, samvelde- og utviklingsspørsmål.

Selv om det er umulig å se inn i krystallkulen, vet vi én ting: Den «nest verste» jobben i verden blir ikke lett, og kanskje til og med enda mindre lett hvis man ikke tenker nytt. Alle de millioner mennesker som trenger FNs hjelp mest fortjener det beste – uansett hvem som til slutt blir valgt.