Kompetanseheving- og utvikling er mer nødvendig nå en noensinne, for å sikre at alle kvinner og menn har den kunnskapen som trengs, også for det grønne skifte og den digitale transformasjonen.
En ny rapport fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) har funnet at regjeringer, beslutningstakere og arbeidslivsparter bør gjennomgå, men også ta i bruk forskjellige finansmekanismer for å sikre seg de rette kompetansene – som allerede finnes i land, eller andre steder. Dette er nødvendig for å øke arbeidslivsdeltakelse, ifølge ILOs pressemelding.
Den ferske rapporten, med tittelen «Finansieringsmekanismer for å fremme sosial inkludering i ferdigheter og livslang læringssystemer: En global oversikt over praksis og alternativer», er den første globale studien som analyserer effektiviteten av eksisterende finansieringsmekanismer rettet mot enkeltpersoner, opplæringsleverandører og bedrifter. Den anbefaler også hvordan disse mekanismene burde tilpasses etter konteksten, og brukes bedre i land i det globale sør og det globale nord – for å sikre at opplæring når de som trenger det mest. Dette gjelder særlig personer som er arbeidsledige, eller personer som tilhører en vanskeligstilt minoritet eller en gruppe som på annet vis er sosialt marginalisert.
Rapporten kommer på et avgjørende tidspunkt siden covid-19-pandemien har forverret eksisterende ulikheter globalt.
Kompetansehevning: En vinn-vinn
Kompetanseutvikling er viktig for i sikre ansettbarhet, og sikre bedrifters økt produktivitet og konkurranseevnen. Kompetanseutvikling er også avgjørende for å støtte økonomisk diversifisering og en produktiv økonomitransformasjon.
Ifølge rapporten er det viktig at regjeringer, beslutningstakere og arbeidslivsparter vet hva som har fungert andre steder, slik at tiltak og investeringer kan tilpasses deres lokale kontekster. Det er også viktig å finne ut hva som ikke har fungert, både i land og andre steder, slik at kompetansetilbudene kan gjennomgås, og bli omstrukturert –slik at flere grupper kan dra nytte av disse tiltakene.
Økonomiske insentiver mest effektivt
Gunstige stipender, målrettede opplæringskuponger, subsidier, godtgjørelser eller studielån er mest egnet til å oppmuntre til opplæring blant de som trenger mest hjelp. Lån bør, derimot, utformes på en måte som støtter og beroliger gjeldsvillige mennesker med lav inntekt.
Rapporten fremhever at enkelte tiltak, som gratis teknisk- og yrkesrettet utdanning og opplæring – uten målretning – skattebaserte insentiver i land og regioner der man har et stort uformelt arbeidsmarked, og finansiering som ikke dekker både indirekte og direkte kostnader, kan være ineffektive, og etterlater mange.
— Ikke-finansielle tiltak er ofte mer effektive hvis de kombineres med finansiering som er utformet for å håndtere økonomiske barrierer knyttet til å delta i opplæring, sa Jordi Prat Tuca, regional teknisk og programkoordinator i Sørøst Asia for ILOs ferdighetsprogram «Skills for Prosperity», som er støttet av Storbritannia. Samtidig ser man finansieringsordninger som ikke tilstrekkelig tar tak i ulemper gi økonomisk støtte til de som er i stand til å betale for opplæringen uansett, la Prat Tuca til.
Sosiale inkluderingstiltak må trappes opp
De mest effektive finansieringsinsentivene for å oppmuntre opplæringsleverandører til å fremme sosial inkludering i kompetanse- og livslang læringssystemer er resultatbaserte kontrakter samt anskaffelses- og kontraktstilnærminger som eksplisitt tar hensyn til tilgang til og deltakelse i ferdighetssystemene for grupper som trenger mest støtte. Disse tilnærmingene er ikke mye brukt ennå, og myndigheter kan vurdere å utvide bruken, ifølge rapporten.
Rapporten fremhever også noen effektive finansieringsmekanismer for bedrifter. Disse inkluderer målrettede tilskudd, skatteinsentiver eller avgiftsbetalinger som kan gjøres tilgjengelige for formell virksomhet for å oppmuntre til å lære opp sine mer vanskeligstilte arbeidstakere.
Generelle tilnærminger, uten målretning, er ineffektive for å fremme sosial inkludering, gitt at de er utformet for å øke en generell kompetansehevning og ikke utformet med inkludering i tankene.
I mellomtiden vil små bedrifter, spesielt uformelle virksomheter i mange lav- og mellominntektsland sannsynligvis ha høye nivåer av eier-operatører og uformelle arbeidsgivere med utfordringer. I tillegg er de vanskeligst å nå. Rapporten anbefaler å gi tilskuddsmidler til disse organisasjonene, som arbeidsgivere og bedriftsmedlemsorganisasjoner, opplæringstilbydere og frivillige organisasjoner.
— Ordninger uten medfinansiering eller tilbakebetalingskrav som stipend og godtgjørelser til enkeltpersoner og tilskudd til bedrifter er mer egnet for personer med utfordringer og mikro- og småbedrifter, sa Prat Tuca. Dette er fordi de kan være ute av stand til å samfinansiere direkte eller indirekte kostnader knyttet til opplæring, la han til.
Ikke bare finansering trengs
Rapporten viser også at finansieringsmekanismer bør brukes sammen med andre tiltak som bevisstgjøring, målsettingsordninger og veiledning og rådgivning for å få til en helhetlig tilnærming.
Regjeringene kan starte med en gjennomgang av gjeldende finansieringsmekanismer i sine land – med mål om å bedre forstå de grunnleggende årsakene til sosial ekskludering fra kompetansestyrking og livslang læring blant mennesker med utordringer, og også sikre mer overvåking og evaluering slik at man er sikre at tiltak når de som de skal nå.
Å forbedre bevisstheten og forståelsen rundt økonomiske incentivordninger og arbeidsmarkedsinformasjon blant personer med utfordringer direkte, og forbedre bevisstheten om slike incentivordninger blant firmaer og mulige «mellomleddsorganisasjoner» er også viktig, ifølge rapporten.