Kan sosial dialog «redde» menneskerettighetene?

Hvert år samles rundt 5 000 delegater fra ILOs 187 medlemsland i Genève for å finne løsninger på noen av de viktigste problemene arbeidslivet står overfor.

I år, på den 111. sesjonen av den Internasjonale arbeidskonferansen, skulle fokuset være på sosial rettferdighet, og det har det så langt også vært, men ikke på en positiv måte.

For første gang i ILOs historie har krangler om ILOs program og budsjett for 2024-2025 ikke vært på grunn av tall og finansiering, men på grunn av innhold. Det vil si, ett mål som skal sikre at ILO og ILOs medlemsland skal trappe opp arbeidet for å bekjempe diskriminasjon i arbeidslivet også for LHBT+-personer.

Ikke bare kan denne uenigheten føre til at ILOs budsjett på 885 millioner dollar ikke blir godkjent og at organisasjonen ikke har fullmakt til å fortsette fremover, men dette er også et advarselstegn som peker mot at menneskerettigheter er kanskje mer under press enn vi trodde.

Den internasjonale arbeidskonferansen er den mest inklusive FN-konferansen i verden, der regjeringer, fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner stiller på lik linje. Dette betyr at kanskje det blir fagbevegelsen og arbeidsgiverne som kommer til å ha det siste ordet om hvorvidt alles menneskerettigheter burde respekteres, eller om dette bare gjelder noen.

FN-sambandet har deltatt på konferansen, og snakket med en rekke eksperter for å finne ut hva veien videre er, og hva denne utviklingen kan bety for respekten for rettigheter på jobben og menneskerettigheter fremover.

— Det ser ut som at altfor mange mennesker fortsatt tror på sosial rettferdighet og anstendig arbeid for noen, men ikke for alle, sier Gurchaten Sandhu, programdirektør ved Den internasjonale foreningen for lesbiske-, homofile-, biseksuelle-, trans- og intersexrettigheter (ILGA) til FN-sambandet.

«Voldelig strid»

Vanligvis er vedtakelsen av ILOs budsjett en formalitet. Noen ganger ser man uenighet rundt budsjettet, men aldri har man sett uenighet – i denne grad – på selve innholdet.

I flere måneder nå har ILO derimot sett en mer og mer «voldelig» strid om en referanse til diskriminering på grunnlag av seksuell legning og kjønnsidentitet i ILOs budsjett for 2024-2025.

På den ene siden av krangelen finner man en gruppe land fra Afrika og Midtøsten som er imot inkludering av LHBT+-personer, og på den andre siden finner man (nesten) resten.

Den kontroversielle paragrafen i det 112 sider lange budsjettet lister opp ulike sårbare grupper, som forplikter ILO til å støtte de «som er berørt av diskriminering og ekskludering, inkludert på grunn av rase, seksuell legning og kjønnsidentitet; og iverksette tiltak som bidrar til å fremme like muligheter og behandling».

Under ILOs styrende organ i mars så man «spiren» til denne riften, som preget stemmingen og styrte fokuset vekk fra Konferansens formål den første uken. Nå i sin andre uke, håper man at land kan komme til enighet og vedta planer slik at ILO kan forberede seg for de neste årene.

— Det er svært uheldig, men også trist for organisasjonen at så mange medlemsland argumenterer mot tiltak for å beskytte rettighetene til alle sine arbeidere, sa en ILO-ansatt.

Altfor små marginer

Under arbeidskonferansen har Finanskomiteen, som kun inneholder regjeringsrepresentanter, ansvaret for å sikre enighet rundt en resolusjon som går til konferansens plenum for vedtakelse. Denne resolusjonen, blir kun vedtatt hvis to-tredjedeler av land er enige, derimot, og det – på tross møter holdt natt og dag og helg – har så langt ikke vært mulig. Og ingen av sidene viker. Komiteens arbeid og dets diskusjoner er konfidensielle.

Forrige uke tok landene i Afrika- og Midtøstengruppene sikte på å avvise alle referanser seksualitet og kjønn og sa at den bruker «ikke-universelt avtalt språk.» Pakistan, som talte for Organisasjonen for islamsk samarbeid, uttrykte bekymring for at en slik referanse ville ha en «villedende normativ innvirkning» og skape juridiske konflikter, ifølge Reuters. Afrika- og Midtøsten gruppene utarbeidet et endringsforslag av resolusjonsteksten, som fikk hele 63 stemmer, mens 65 land stemte mot disse endringene.

Etter dette endringsforslaget ble forkastet, og alle måtte stemme for å godkjenne budsjettet, stemte 75 land «ja», mens 55 land stemte «nei», som betyr at det sannsynligvis (med mindre komiteen blir enig i dag) blir plenum som må bestemme om budsjettet vedvarer som det er, eller om arbeidet mot å bekjempe diskriminasjon mot LHBT+-personer ikke vedvarer, siden komiteen også trenger to-tredjedels majoritet.

Nordiske land «krystallklare»

Mange arbeidsministre, inkludert Danmark og Sveriges brukte sine innlegg i plenum forrige uke til å støtte ILOs arbeid på dette området.

— Diskriminering på grunnlag av enhver form – også på grunn av kjønnsidentitet og seksuell legning – er alltid uakseptabelt, understreket Danmarks arbeidsminister i sitt innlegg. Det er derfor jeg håper vi finner en løsning for ILOs program og budsjett for 2024-2025, oppfordret hun.

— Alle må kunne nyte menneskerettighetene sine. Dette uavhengig av kjønn, seksuell legning, kjønnsidentitet eller uttrykk, understreket Sveriges likestillings- og arbeidslivsminister i sitt innlegg.

Norges innlegg blir holdt i morgen, 13. juni, og vil trolig også omhandle akkurat dette arbeidet.

Vanskelig for ILOs generaldirektør

Situasjonen representerer også et vanskelig dilemma for ILOs generaldirektør Gilbert Houngbo fra Togo, ILOs første afrikanske sjef, som tiltrådte i oktober 2022 og søker å fremme sosial rettferdighet for alle.

Mange peker fingeren mot han og mener at dette er hans «skyld». I gangen hørte FN-sambandet mange uttrykke at dette ikke ville skjedd hadde ILO hatt en annen generaldirektør, med nokså rasistiske overtoner.

Ikke bare et ILO-problem

Man begynner dessverre å se et mønster av hvordan diskusjoner på nasjonalt nivå har stor betydning for arbeidet med å fremme menneskerettigheter på internasjonalt nivå også i FN. Heftige diskusjoner har man sett mer og mer i FN-systemet i det siste, med lignende hendelser som har brutt ut på tvers av organisasjoner de siste månedene, og vekket bekymringer om diskriminering basert på seksuell legning i en tid der man ser store tilbakeskritt når det gjelder LHBT+-rettighetene på steder som Uganda og i USA.

— De pågående diskusjonene på Den internasjonale arbeidskonferansen om ILO-programmet og budsjettet for 2024-2025 og dets språk, er bare ett eksempel på hvordan menneskerettighetene og rettighetene til LHBT+-personer blir rullet tilbake i – og av – mange FN-medlemsland, advarte Sandhu.

Kan sosial dialog og arbeidslivspartene være løsningen?

Det beste med Den internasjonale arbeidskonferansens (og ILOs) arbeid er at det er inklusivt og tar innover seg synspunkter fra alle partene i arbeidslivet. Det at sosial dialog som et verktøy ikke har fungert så langt for å forhindre en slik situasjon er meget beklagelig, men arbeidslivspartene kan være avgjørende skulle man måtte stemme på innholdet i budsjettet i plenum, som aldri har skjedd før.

En rekke innlegg fra arbeidslivspartene også vært klare om at budsjettet må vedtas.

— Dette er vår siste mulighet til å forhindre at ILOs aktiviteter blir nedlagt, og at organisasjonen er ved veis ende, sa Talspersonen for arbeidergruppen, Catlene Passchier, i sitt åpningsinnlegg på mandag 5. juni.. Innbyggerne forventer at myndighetene forhindrer at dette skjer, understreket Passchier. Vi oppfordrer derfor alle regjeringer til å støtte ILOs program og budsjett for de neste to årene, og ikke bruke dette som et forum for politiske debatter uten å involvere arbeidstaker- og arbeidsgivergruppene på en reel måte, sa hun.

Hvert medlemsland er representert av en delegasjon bestående av to regjeringsdelegater, en arbeidsgiverdelegat, en arbeiderdelegat og deres respektive rådgivere. Det betyr at hvert land har til sammen fire stemmer, siden hver delegat har samme rettigheter, og kan uttrykke seg fritt og stemme som de vil.

Og det har hendt at arbeider- og arbeidsgiverdelegater noen ganger stemmer mot regjeringens representanter eller mot hverandre. Dette mangfoldet av synspunkter er imidlertid ikke til hinder for at vedtak fattes med svært store flertall, eller i noen tilfeller til og med enstemmig.

Så man kan bare håpe at hvis programmet blir stemt på i plenum, at man ser langt flere stemmer for ILOs program og budsjett med LHBT+-språk enn hadde kun regjeringsdelegater hatt stemmerett.

Hvis dette ikke skjer vil det, derimot, sende et skummelt signal til verden at vi ikke bryr oss om alle arbeidere, overalt. Rettigheter vil trues, og oppnåelsen av FNs bærekraftsmål nok ikke skje.

— Hvis ILOs program ikke blir vedtatt betyr det at vi ikke kommer til å nå bærekraftsmålene hvis vi er villige og etterlate mennesker, spesielt LHBT+-personer, understreket Sandhu.