Menneskerettigheter er en kamp. Å gi opp er ikke et alternativ

Menneskerettighetsdagen

Menneskerettighetsdagen markerer den dagen da Verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt, 10. desember 1948. 

Den ble til i kjølvannet av verdenskrig og folkemord. Det er hele 75 år siden, men det pågår kriger og menneskerettighetsbrudd fortsatt. Har erklæringen egentlig hatt noe betydning?

Fra dokument til bevegelse

Selv om Verdenserklæringen om menneskerettigheter kom i 1948, var det først på 1970-tallet at menneskerettigheter som begrep og regelverk fikk stor praktisk betydning. Det var da gjennombruddet for den internasjonale menneskerettighetsbevegelsen skjedde.

Internasjonale organisasjoner, som Amnesty International og Human Rights Watch, ble viktige pådrivere for menneskerettigheter i denne perioden. De bruker FN-reglene flittig i sin kritikk av staters brudd på menneskerettighetene. Siden da har også mange andre lignende organisasjoner blitt etablert.

Folkelig mobilisering er avgjørende

De internasjonale menneskerettighetsreglene og deres effekt på folks faktiske liv, har blitt forsket på i flere tiår. Forskningen viser at reglene har hatt en positiv effekt mye på grunn av folkelig mobilisering, både lokalt og internasjonalt.

Folkelig mobilisering handler om at du og jeg og andre skal engasjere oss, organisere oss, og bli politisk aktive i saker som angår menneskerettigheter. At menneskerettighetsbrudd fortsatt forekommer, betyr ikke at reglene eller kampen for dem, har vært uten betydning.

På en rekke viktige områder har det vært stor fremgang i verden siden menneskerettighets-erklæringen ble vedtatt i 1948. Ta for eksempel dødsstraff. Selv om dødsstraff fortsatt er et stort problem i flere land, har det vært en kraftig nedgang i antallet land som tillater dødsstraff. Siden 1976 har 75 land avskaffet dødsstraff for alle forbrytelser. Mye av denne fremgangen skyldes nettopp at folk engasjerer seg og kjemper for sine og andres rettigheter.

Kjente menneskerettighetsforkjempere, fra Martin Luther King til årets Nobels fredsprisvinner Narges Mohammadi, spiller en viktig rolle i kampen for folks rettigheter. Men sammen med disse enkeltpersonene har det vært mange andre modige personligheter som har kjempet for rettferdighet. Disse mange er ofte helt ukjente, men er likevel helt avgjørende for at kampen skal lykkes. Folkelig mobilisering er essensielt. Uten det nytter det ikke.

Menneskerettigheter er veien

Det er ikke sikkert folkelig mobilisering i en sak vil forhindre pågående menneskerettighetsbrudd. Men hvis ingen kritiserer bruddene som skjer, er sannsynligheten høy for at de vil fortsette. Og hvis mange sier tydelig ifra at menneskerettighetsbruddene må ta slutt, så øker sannsynligheten for suksess. Å gi opp bør derfor ikke være et alternativ.

Når vi hører ordet «menneskerettigheter» tenker vi kanskje på det som et politisk ideal, altså noe et samfunn bør strekke seg etter. Men i tillegg til å være et ideal, er menneskerettigheter også en slags arbeidsplan for hvordan vi skal gjøre verden til et bedre sted.

Menneskerettigheter er målet, men det er også veien til målet. Å kjempe for menneskerettigheter handler altså om å beskytte menneskerettigheter – og her kan vi alle bidra. Vi kan alle være menneskerettighetsforkjempere. Din stemme og aktivisme betyr noe, spesielt sammen med andre.

Det er altså all grunn til å markere menneskerettighetsdagen også i år. Kampen fortsetter! Ha en god menneskerettighetsdag!