| Vedtatt: | 16.12.1966 |
| Trådt i kraft: | 23.03.1976 |
| Ratifisert av Norge: | 13.09.1972 |
| Last ned fulltekst: | Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter |
| Les mer på engelsk: | International covenant on civil and political rights |
Dette er konvensjonen om sivile og politiske rettigheter
FNs internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP-konvensjonen) ble åpnet for underskrifter 12. desember 1966. Konvensjonen trådde først i kraft 23. mars 1976, etter at 35 land hadde latt seg binde av avtalen.
Medlemslandene forplikter seg til å respektere innbyggernes rett til grunnleggende rettigheter som liv, personlig frihet, rettssikkerhet, ytringsfrihet og demokratisk styresett.
Da FN vedtok Verdenserklæringen om menneskerettigheter i 1948, skulle den være et utgangspunkt for en felles internasjonal avtale om menneskerettigheter, hvor alle rettighetene skulle være like viktige. Slik ble det imidlertid ikke og man endte opp med to konvensjoner istedenfor én: SP-konvensjonen og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK).
Den kalde krigens påvirkning på utformingen av konvensjonene
De to sentrale menneskerettighetskonvensjonene bærer preg av det politiske skillet mellom de såkalte vestlige og kommunistiske landene under den kalde krigen.
De vestlige landene mente at individets sivile og politiske rettigheter var de viktigste av menneskerettighetene, og ønsket derfor en egen konvensjon med vekt på disse SP-rettighetene. De mente at SP-konvensjonen skulle veie tyngre enn konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), som inneholdt de rettighetene kommunistene mente var viktigst.
Gjennomføring
Gjennomføringen av konvensjonen overvåkes av FNs menneskerettighetskomité (HRC). Komiteen evaluerer situasjonen i medlemslandene med jevne mellomrom.
Til tross for det internasjonale arbeidet med å få alle verdens land til å overholde de sivile og politiske rettighetene, brytes de fortsatt i stort omfang. Men selv om konvensjonene blir brutt, betyr ikke det at de ikke har en positiv effekt.
Konvensjonene har blant annet en viktig indirekte effekt ved at menneskerettighetsorganisasjoner og andre aktører lokalt og internasjonalt legger press på statene til å følge sine forpliktelser.