| Vedtatt: | 21.12.1965 |
| Trådt i kraft: | 04.01.1969 |
| Ratifisert av Norge: | 06.08.1970 |
| Last ned fulltekst: | Rasediskrimineringskonvensjonen |
| Les mer på engelsk: | International Convention on the Elimination of All Forms of Racial Discrimination |
Målet med rasediskrimineringskonvensjonen er å sørge for at grupper som forskjellsbehandles på grunn av rase, hudfarge og/eller etnisk opprinnelse har de samme rettighetene som alle andre.
Konvensjonen ble vedtatt i 1965, på et tidspunkt da mange land diskriminerte store deler av befolkningen på bakgrunn av hudfarge eller etnisk tilhørighet.
Flere land nektet å skrive under, og land som Sør-Afrika og USA sluttet seg ikke til avtalen før på 1990-tallet. Til tross for dette var avtalen et viktig første skritt mot å realisere løftene i Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948.
En koalisjonen av 77 land, G77, som i dag er over 130 land fra det globale sør, var svært aktive i utformingen av rasediskriminerings-konvensjonen. G77 har hatt en felles interesse i å fremme saker i FN om rasisme og global fattigdom, og behovet for avkolonisering.
I dag er organisert rasediskriminering slik den var under tidligere europeisk kolonialisme nærmest utryddet, og begrepet "rase" regnes som utdatert når det kommer til å skille mellom menneskegrupper. Likevel forskjellsbehandles mennesker over hele verden på grunn av hudfarge eller etnisk tilhørighet.
Kurdere i Midtøsten og rohingyaer i Myanmar er eksempler på folkegrupper som blir diskriminert på grunn av etnisk tilhørighet i dag.
Gjennomføring
Annethvert år sender landene som har undertegnet avtalen rapporter til FNs rasediskrimineringskomité (CERD). Kommisjonen kommer så med anbefalinger og kommentarer til hvordan avtalen skal forstås for de enkelte medlemslandene.