Konvensjonen om klaseammunisjon

Forbudet omfatter også enhver form for hjelp til andre land som bruker, produserer, lagrer eller selger klaseammunisjon.

Per 5. november 2024 er det 112 land som har ratifisert avtalen.

Historie

Konvensjonen ble vedtatt av 107 land i Dublin, 30. mai 2008, og undertegnet av 94 land i Oslo 3. desember 2008. Den trådte i kraft 1. august 2010.

Norge var en sterk pådriver for å etablere et internasjonalt forbud mot klaseammunisjon. Håpet er at konvensjonen skal bli like banebrytende som Minekonvensjonen fra 1997, som har ført til betydelig nedgang i bruken av miner over hele verden.

Klaseammunisjon ble tatt i bruk for første gang av sovjetiske styrker i 1943, i angrep mot tyske stridsvogner under andre verdenskrig. Senere i krigen ble klaseammunisjon – såkalte sommerfuglbomber – tatt i bruk av både tyske og britiske styrker.

Klaseammunisjon ble visstnok ikke benyttet igjen før USA bombet store områder i Vietnam, Laos og Kambodsja i perioden 1959-75. Etter Vietnam-krigen økte bruken av klaseammunisjon betydelig.

Det er stor usikkerhet knyttet til bruken av klaseammunisjon. Mange stater oppgir ikke denne typen informasjon, og ofte er bombene som gjenfinnes på bakken eneste mulighet til å identifisere brukerstatene.

Klaseammunisjon har også vært brukt av en rekke ikke-statlige aktører, som terrornettverk og opprørsgrupper, flere steder i verden.

Innhold

Konvensjonen er juridisk bindende for alle land som har ratifisert den. Under konvensjonen er land pålagt følgende:

• å ødelegge all klaseammunisjon som er på lager innen åtte år
• rydde og sikre områder der klaseammunisjon ble brukt innen ti år
• sørge for at overlevende får assistanse og psykologisk støtte
• sørge for at overlevende får mulighet til å integrere seg sosialt og økonomisk i samfunnet.

Medlemslandene er samtidig pålagt, hvis de er i stand til det, å hjelpe andre land som trenger hjelp med å oppfylle sine forpliktelser under konvensjonen.

Lær mer

• Temaside om atomvåpen
• Statistikk
• Undervisningsopplegg