Hva er bærekraftig utvikling?
En kjent definisjon på bærekraftig utvikling lyder slik:
«En utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.»
I denne definisjonen er det lagt særlig vekt på de fattiges behov for å få oppfylt sine grunnleggende rettigheter og skape mulighet for et bedre liv. Samtidig legger den vekt på at det finnes grenser for hvor mye vi kan utnytte naturen i dag, uten at det går utover hva naturen kan levere av ressurser i framtiden.
Denne definisjonen av bærekraftig utvikling anerkjenner at vi bare har en klode, med en begrenset mengde ressurser, og at det er i vår felles interesse å ta vare på den. Begrepet bærekraftig utvikling ble kjent gjennom den såkalte Brundtland-rapporten fra 1987.
Om Brundtland-rapporten «Vår felles framtid»
Begrepet bærekraftig utvikling fikk internasjonal oppmerksomhet gjennom rapporten «Vår felles framtid» fra 1987.
Rapporten ble utgitt av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Kommisjonen ble ledet av tidligere statsminister i Norge, Gro Harlem Brundtland, og omtales ofte som Brundtland-kommisjonen.
Brundtland-kommisjonen forsøkte å finne løsninger på både fattigdoms- og miljøproblemer. Rapporten ble en milepæl i måten FNs medlemsland jobbet med miljø- og utviklingsspørsmål.
Bærekraftig utvikling har tre dimensjoner
For å skape bærekraftig utvikling må verden jobbe på tre områder:
- Klima og miljø
- Økonomi
- Sosiale forhold
Dette blir ofte kalt de tre dimensjonene i bærekraftig utvikling. Det er sammenhengen mellom disse tre dimensjonene som avgjør om noe er bærekraftig.
For ikke å bruke opp den eneste kloden vi har, må vi finne løsninger som balanserer belastningen på miljøet med forbruket og økonomien vår, og vi må finne bedre måter å fordele ressursene på. Da blir det bærekraftig både for mennesker og miljøet.
1) Klima og miljø: Vi må løse klimakrisen
Verden står i økende grad overfor en klimakrise som følge av menneskeskapte klimagassutslipp, først og fremst på grunn av brenning av olje, kull og gass.
Klimagassutslippene forsterker drivhuseffekten, som igjen fører til global oppvarming og klimaendringer. Havet og lufta blir varmere, økosystemer blir ødelagt, og det blir mer ekstremvær. Dette gjør oss mer sårbare for sult- og naturkatastrofer. Det kan også gi grobunn for konflikter der det blir kamp om naturressurser som vann og dyrkbar jord.
Fattige land er mer sårbare for klimaendringer. De rammes ofte hardere av ekstremvær som flom, tørke og orkaner. De fattige er som regel mer avhengig av sesongens avlinger, har dårligere bygninger og infrastruktur, og har mindre penger til forebygging og gjenoppbygging før og etter en naturkatastrofe.
I tillegg er det de rike landene som har størst ansvar for dagens klimakrise. I de internasjonale klimaforhandlingene argumenterer derfor flere utviklingsland for at det er de rike landene som bør betale for utgiftene som er knyttet til klimakrisen, ikke minst fordi den rammer urettferdig.
Klimaendringene fører til at samfunnene vi lever i må endres - både for å forhindre ytterligere oppvarming, og for å tilpasse oss de endringene som skjer. Klimakrisen er summen av alle de utfordringene som verden står overfor som følge av klimaendringene.
En annen miljøkrise, som henger sammen med klimakrisen, er tapet av verdens naturmangfold. FNs naturpanel melder at naturmangfoldet, slik som ville dyr og økosystemer, aldri før har vært så truet som det er i dag. Det skyldes blant annet belastningen på naturen fra menneskers landbruk, skogbruk og fiske.
2) Økonomi: Grønn vekst og mindre ulikhet
Den økonomiske dimensjonen av bærekraftig utvikling handler om å sikre økonomisk trygghet for mennesker og samfunn.
I verden i dag er det et økende gap mellom fattige og rike. Fattigdom og ulikhet er en kilde til uro og splittelse i befolkningen, og kan gi grobunn til konflikt og politiske opprør. Dette truer en bærekraftig utvikling. I tillegg til å fordele mer rettferdig, må vi også endre måten vi bruker ressursene våre på for å få en bærekraftig utvikling.
Økonomisk vekst kan være viktig for utvikling, spesielt for fattige land. Det kan skape nye arbeidsplasser og skatteinntekter til å betale for velferdstjenester som skoler og sykehus. Utfordringen er å gjøre økonomien bærekraftig, såkalt grønn vekst, slik at den både sikrer menneskers behov, og holder seg innenfor naturens tåleevner.
Flere, spesielt innen miljøbevegelsen, er skeptiske til om økonomisk vekst er forenlig med et bærekraftig samfunn. (Les mer om økonomisk vekst nederst i artikkelen).
3) Sosiale forhold: Hvordan bekjempe fattigdom?
Den sosiale delen av bærekraftig utvikling handler om å sikre at alle mennesker får et godt og rettferdig grunnlag for et anstendig liv. Menneskerettighetene er det viktigste utgangspunktet for dette.
Utdanning, anstendig arbeid, likestilling, kulturelt mangfold og et godt helsetilbud er bare noen av områdene som berøres. Sosiale forhold sier dermed noe om hvordan mennesker har det i et samfunn, om de får oppfylt rettighetene sine, og om de har mulighet til å påvirke egne liv og samfunnet de lever i.
Utdanning til kvinner er viktig for å bekjempe fattigdom
Befolkningsvekst skaper økt press på naturressursene, som igjen kan skape mer fattigdom. Befolkningsveksten gjør at etterspørselen etter mat, vann, energi, klær og andre forbruksvarer øker. Kvinner i fattigdom føder også som regel flere barn, som igjen øker befolkningsveksten. Fattigdom er dermed både en årsak til, og en konsekvens av, befolkningsvekst.
Kvinner med utdanning og egen inntekt får færre barn, og de bruker mer penger på helse og utdanning til sine barn. Reduksjon av fattigdom og økt tilgang til utdanning for kvinner, har ført lavere befolkningsvekst, som igjen bidrar til mindre fattigdom.
Å investere i utdanning er derfor et viktig bidrag til å redusere fattigdom, der utdanning for jenter har en særlig stor effekt. Det å få kvinner ut i arbeidslivet har i tillegg en svært positiv effekt på økonomien.
FNs bærekraftsmål setter verden på rett kurs
FN er den viktigste arenaen for globalt samarbeid, og FNs bærekraftsmål er medlemslandenes viktigste verktøy for å skape en bærekraftig verden.
FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.
Da målene ble vedtatt i 2015, var det med en ny forståelse for at økonomi, ulikhet og miljø påvirker hverandre i større grad enn det man trodde tidligere.
Siden bærekraftig utvikling rommer flere dimensjoner, kan det være uklart hva som skal prioriteres hvis ulike hensyn står opp mot hverandre. I praksis kan det oppstå dilemmaer både mellom og innenfor hver av de tre dimensjonene.
Selv om det finnes en rekke dilemmaer og utfordringer knyttet til bærekraftig utvikling, er det mye som tyder på at samarbeid gir størst mulighet for å lykkes.
Om dilemmaer og prioriteringer
Definisjonen på bærekraftig utvikling, slik den er formulert av Brundtland-kommisjonen, har fått en del kritikk.
Definisjonen er mangelfull fordi den ikke sier noe om hvilke menneskelige behov som skal imøtekommes. Det er også uklart hva som skal veie tyngst hvis hensynet til naturen står i konflikt med menneskers interesser og utvikling.
Her er eksempler på dilemmaer som kan oppstå i diskusjonen om bærekraftig utvikling:
- Natur mot mennesker: Hvis matproduksjon skader naturen, hvor mye og hvilken type matproduksjon er da i tråd med menneskets behov?
- Klima mot naturvern: Siden vindmøller og vannkraftverk er klimavennlige, kan de fortsatt anses som bærekraftige hvis de samtidig ødelegger lokale økosystemer?
- Mennesker mot mennesker: Er det noen mennesker eller land som har behov for større ressursbruk enn andre? Og hvor stort ansvar må fattige land ta for sine klimagassutslipp i forhold til rike land?
- Nasjonalt mot globalt: Kan hvert enkelt land gjøre som de vil med sine havområder, regnskoger og oljeforekomster, selv om dette vil få globale konsekvenser?
- Økonomi mot natur: Er det mulig å få til økonomisk vekst og mindre ulikhet, uten å skade verdens klima og naturmangfold? (Les mer om dette dilemmaet under.)
Hvilken rolle har økonomisk vekst for bærekraftig utvikling?
Økonomisk vekst betyr økt produksjon, som regel målt per land i det som kalles BNP – brutto nasjonalt produkt. Når BNP øker fra ett år til et annet, har landet hatt økonomisk vekst, slik det er vanlig å måle dette.
Er økonomisk vekst en forutsetning for bærekraftig utvikling - eller en del av problemet?
Her strides de lærde. At bærekraftsmålene legger opp til mer økonomisk vekst, betyr at FNs medlemsland ser på økonomisk vekst som en del av løsningen for å skape bærekraftige samfunn. Målet er å skape bærekraftig økonomisk vekst, såkalt grønn vekst.
De som ser på økonomisk vekst som en del av problemet, peker på at selv «grønn» vekst som regel rammer naturen, at vekst drives av kapitalismens søken etter mer penger (som ikke tar hensyn til naturen), og at vekst uansett ikke kan øke i det uendelige.
Uavhengig av disse ulike synene på økonomisk vekst, er det stor enighet om at produksjonen må bli mer bærekraftig, og at forbruket må ned, i hvert fall i de rikeste landene der forbruket er størst.
Et mer natur-fokusert perspektiv vektlegger også at naturen har en egenverdi, utover den nytteverdien den har for mennesker. Tap av ville dyr og økosystemer blir da ikke bare et problem for oss mennesker, men er et problem i seg selv.
Tidslinje: Historien til bærekraftig utvikling
Stockholmkonferansen var den første store internasjonale konferansen som hadde miljøproblemer som tema. Som et resultat av konferansen opprettet FN et eget miljøprogram (UNEP) samme år.
Verdenskommisjonen for miljø og utvikling ble ledet av Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. Oppgaven til kommisjonen, som også kalles Brundtlandkommisjonen, var å foreslå strategier som kunne bidra til å løse både fattigdoms- og miljøproblemer.
Brundtlandkommisjonens sluttrapport forandret måten vi tenkte omkring miljø- og utviklingsspørsmål. Det var i denne rapporten at begrepet bærekraftig utvikling ble brukt for første gang. Temaside om bærekraftig utvikling
FN arrangerte en stor miljøkonferansen i Rio de Janeiro. De fleste av verdens statsledere var til stede og ble enige om en plan, Agenda 21, som skulle være en veiviser til en bærekraftig utvikling i det 21. århundret.
Agenda 21 identifiserte produksjons- og forbruksmønsteret i den rike delen av verden som den viktigste årsaken til miljøproblemene. Planen viser hva som må gjøres for å redusere dette høye forbruket, samtidig som den oppmuntrer til økt – men bærekraftig – forbruk og utvikling i fattige land.
Tusenårsmålene var åtte mål for fattigdomsbekjempelse som skulle nås innen 2015. Alle målene handler om å utrydde fattigdom, men tusenårsmål nummer 7 skulle også sikre en miljømessig bærekraftig utvikling.
Tusenårsmålene er historiens mest vellykkede kampanje for å bekjempe fattigdom. Andelen ekstremt fattige har blitt halvert siden 1990, flere jenter får gå på skole og færre dør av sykdommer som AIDS og malaria.
Målet med møtet i Johannesburg var å vedta en handlingsplan for hvordan målene som ble vedtatt på Rio-konferansen i 1992 skulle nås. Imidlertid var møtet preget av store uenigheter, og sluttdokumentet som ble vedtatt var lite konkret.
I 2012 møttes verdens ledere på nytt for å forsøke å bli enige om hvordan de skal gjennomføre målene fra Rio-konferansen. Der ble de enige om at det var behov for nye politiske forpliktelser for bærekraftig utvikling. Etter konferansen startet arbeidet med å lage nye bærekraftsmål som skulle videreføre og utvide FNs tusenårsmål.
- Les sluttdokumentet The future we want
Fristen for Tusenårsmålene gikk ut 31. desember 2015. Etter tre år med forhandlinger ble bærekraftsmålene vedtatt i FNs generalforsamling. Bærekraftsmålene trådde i kraft 1.januar 2016. De er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.
