Menneskerettigheter under press
Utvikling i feil retning
De siste årene har nasjonalistiske og autoritære krefter vokst over store deler av verden. I Europa og Nord-Amerika er høyreekstreme, antisemittistiske og anti-islamske krefter på fremmarsj. I Polen jobber regjeringen aktivt for å begrense makten til domstolene. Høyesteretten i USA har opphevet en nær 50 år gammel abortlov, som betyr at mange kvinner og jenter nå har færre rettigheter enn deres mødre i mange delstater. I juni 2021 vedtok det ungarske parlamentet en homofobisk og transfobisk lov. En rekke andre land har også forbud mot homofili. Mange land begrenser kvinners og minoriteters menneskerettigheter. På forskjellige måter jobber disse kreftene i motsatt retning av det multilaterale samarbeidet som menneskerettighetene er tuftet på.
Når respekten for reglene som stater har blitt enige om forsvinner, går det på bekostning av rettighetene til alle kvinner, menn, gutter og jenter – spesielt de ekstra sårbare som er avhengige av at deres menneskerettigheter blir beskyttet.
Vindkraftanlegg på Fosen: Samers rettigheter krenket
Samers menneskerettigheter ble krenket da vindkraftanlegg på Stoa og Roan i Trøndelag ble bygget, fant Høyesterett.
Reineiere gikk til sak fordi de mente at vindkraftutbyggingen gjorde at de har blitt fratatt historiske vinterbeiteområder. Dette er strid mot urfolks rettigheter, og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (artikkel 27). I dommen la Høyesteretten vekt på at reindrift er en form for vernet kulturutøvelse.
Ved menneskerettighetsbrudd har statene en menneskerettslig reparasjonsplikt i henhold til FN konvensjonens artikkel 2 (3).
Dette er et viktig eksempel på hvordan FNs regler kan påvirke Norge. Det er også et godt eksempel på et dilemma rundt bærekraftig utvikling. Les mer om saken og en rapport laget av Norsk Menneskerettighetsinstitutt, om menneskerettslig vern mot inngrep i samiske bruksområder.
Kampen ikke over: Vi må fortsatt slåss for menneskerettighetene
Heldigvis er det mange gode eksempler på at folk og bevegelser over hele verden protesterer mot autoritære og anti-demokratiske strømninger. Utviklingen de siste årene er en viktig påminner om at menneskerettighetene ikke er noe vi har fått for alltid, men noe vi fortsatt må kjempe for. Hvis autoritære ledere får flytte grensene for hva som er greit og ikke greit å gjøre, er det en skummel utvikling som alltid rammer de svakeste gruppene i samfunnet hardest.
Hva er menneskerettigheter?
- Menneskerettigheter er rettigheter alle mennesker har, uavhengig av kjønn, alder, legning, livssyn, nasjonalitet eller hvor i verden de bor.
- Menneskerettighetene gjelder i utgangspunktet alltid og de er udelelige.
- Menneskerettighetene er regler som gir borgerne rettigheter og staten plikter.
- Statene har plikt til å gjennomføre og beskytte menneskerettighetene til alle som befinner seg innenfor statens grenser og der staten har såkalt jurisdiksjon, eller herredømme.
- Menneskerettighetsbruddet skjer når staten ikke beskytter menneskerettighetene, selv om krenkelsen i utgangspunktet skyldes andre. Derfor er det er bare stater som kan dømmes for å bryte menneskerettighetene.
- Menneskerettighetene er en gren av folkeretten, som regulerer forholdet mellom stater. Det betyr at det bare er internasjonale menneskerettighetsdomstoler som kan dømme en stat for menneskerettighetsbrudd.
Tanken om at det finnes universelle rettigheter som gjelder for alle mennesker, går tilbake til antikken. Etter andre verdenskrig ble rettighetene formulert i internasjonale avtaler som de fleste land i verden er enige om å følge.
I 1948 vedtok FN Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Den består av 30 artikler som definerer hva som menes med menneskerettigheter, og blir sett på som det viktigste grunndokumentet for menneskerettigheter.
Senere har FN vedtatt ni konvensjoner som utdyper det som står i verdenserklæringen. Av disse er FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) som ble vedtatt i 1966, de mest sentrale.
Alle land i verden har sluttet seg til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter.
Eksempler på sivile og politiske rettigheter er
- retten til liv
- retten til å ikke bli torturert
- retten til ikke å bli fengslet uten lov og dom
- ytringsfrihet
- religionsfrihet
- organisasjonsfrihet
- stemmerett
Eksempler på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er
- retten til arbeid
- retten til utdanning
- retten til en tilfredsstillende levestandard
FNs ni kjernekonvensjoner om menneskerettigheter:
- FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter
- FNs konvensjon for økonomiske og sosiale rettigheter
- FNs barnekonvensjon
- FNs kvinnekonvensjon
- FNs konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne
- FNs rasediskrimineringskonvensjon
- FNs torturkonvensjon
- FNs konvensjon mot tvungen forsvinning
- FNs konvensjon for migrasjonsarbeideres rettigheter
Andre erklæringer og konvensjoner om menneskerettigheter:
I tillegg fins det regler om urfolk, flyktninger og statsløses rettigheter:
- FNs erklæring om urfolks rettigheter
- ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter
- Flyktningkonvensjonen
- FNs konvensjon om statsløses stilling
- Konvensjon om begrensning av statsløshet
Regionale avtaler
Det er ikke bare FN som vedtar internasjonale avtaler om menneskerettigheter. Andre regionale organisasjoner har vedtatt egne konvensjoner. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er en av disse. Den ble vedtatt av Europarådet i 1950, og gjelder for de europeiske landene.
Hvorfor er menneskerettigheter viktige?
Historien har vist at stater er villige til å begå forferdelige overgrep mot sin egen og andres sivilbefolkning. FN og menneskerettighetskonvensjonene ble til i kjølvannet av to verdenskriger der millioner av menneskeliv hadde gått tapt. De fleste var enige om at det var nødvendig med et internasjonalt regelverk som satte grenser for hva en statsmakt kan gjøre mot sin egen befolkning, og definerte hvilke forpliktelser staten skal ha.
I dag er menneskerettighetenes viktigste funksjon å være dette rammeverket.
Menneskerettighetene er lagd for å sikre at vi tar vare på de mest sårbare gruppene i samfunnet. Grupper som ofte er utsatt for vold eller diskriminering har et like stort krav på vern fra staten de bor i som alle andre. For barn, kvinner, mennesker med funksjonshemminger, etniske minoriteter, eller homofile/lesbiske/transpersoner, er dette vernet veldig viktig.
Hva er et menneskerettighetsbrudd?
Det er altså stater som er forpliktet til å følge det som står i verdenserklæringen og menneskerettighetskonvensjonene. I folkeretten er det derfor bare stater som kan holdes ansvarlig for å bryte menneskerettighetene. Det gjør de hvis de ikke sørger for at innbyggerne får oppfylt det som står i konvensjonene.
I FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter står det for eksempel at ingen skal utsettes for tortur, og at slaveri er forbudt. Hvis noen blir torturert eller utsatt for tvangsarbeid i Norge, er det et brudd på deres menneskerettigheter hvis norske myndigheter ikke sørger for å stanse dette, straffe de som er ansvarlige for overgrepet og gi de som har blitt utsatt oppreisning gjennom rettsvesenet.
Utfordringen med dette systemet er når det er staten selv som begår handlinger som strider mot menneskerettighetene. Hvis staten for eksempel nekter innbyggerne sine å si det de mener, og deretter nekter dem tilgang til å prøve dette for retten, bryter de menneskerettighetene.
Det er stor forskjell på hvordan stater oppfyller menneskerettighetene til befolkningen sin.
Menneskerettigheter i ulike land
Du kan finne ut hvordan verdens land overholder menneskerettighetene på flere måter:
Amnesty International har landprofiler om menneskerettighetssituasjonen i alle land.
Les Amnestys landprofiler (engelsk)
FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) publiserer rapporter fra komiteene som jobber med at land skal overholde sine menneskerettighetsforpliktelser. Rapportene er sorter etter land.
Les FNs rapporter om menneskerettigheter (engelsk)
FN-sambandet har en egen temaside om menneskerettighetssituasjonen i Norge.
Gå til temasiden Norge og menneskerettighetene
Hva gjør FN for menneskerettighetene?
Alle de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene er forhandlet frem av FN. FNs menneskerettighetskonvensjoner har egne komiteer. Komiteene skal passe på at landene som har sluttet seg til konvensjonene følger det som står i dem.
Komiteene består av uavhengige eksperter. Disse evaluerer rapporter medlemslandene sender inn, og kommer med råd til hvordan hvert enkelt land kan forbedre seg.
Komiteene rapporterer til FNs generalforsamling. De kalles også traktatorganer.
FNs menneskerettighetsråd
Menneskerettighetsrådet er FNs øverste organ i menneskerettighetsspørsmål, og er direkte underlagt FNs generalforsamling. Alle FNs medlemsland møtes i Menneskerettighetsrådet for å diskutere menneskerettighetsspørsmål.
Dette er hovedoppgavene til Menneskerettighetsrådet:
- Å gå gjennom og vurdere menneskerettighetssituasjonen i alle land i verden. 48 land blir vurdert hvert år, og det skal gå cirka fire år mellom hver gang et land blir vurdert. Denne ordningen kalles "Universal Periodic Review" (UPR).
- Å diskutere menneskerettigheter fordelt på tema, og vedta resolusjoner hvis det er nødvendig.
- Å diskutere klageprosedyrer
Les mer om FNs menneskerettighetsråd her
FN har kontorer og ansatte over hele verden som jobber med å hente inn, og spre, informasjon om menneskerettighetssituasjonen.
FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR)
Høykommissæren for menneskerettigheter har ansvar for å koordinere FNs menneskerettighetsarbeid. Høykommissæren leder et kontor, OHCHR, som har hovedsete i Genève. OHCHR henter inn informasjon og gjennomfører undersøkelser, driver med rådgivning og undervisning, og mottar rapporter og klager.
Les mer om FNs høykommissær for menneskerettigheter her
FNs spesialrapportører for menneskerettigheter
Spesialrapportørene er personer eller grupper som får i oppgave av Menneskerettighetsrådet å overvåke menneskerettigheter.
Rapportørene følger opp klager, utfører feltstudier, bidrar med rådgivning til land, og promoterer menneskerettigheter generelt. I tillegg rapporterer de om sitt felt til Menneskerettighetsrådet og offentligheten.
De blir utstyrt med personell fra kontoret til Høykommissæren for menneskerettigheter (OHCHR), som også hjelper til med logistikk og annet forberedende arbeid.
Spesialrapportørene har enten ansvar for et spesifikt land, eller for et spesielt tema.
Les mer på hjemmesiden til FNs spesialrapportører
Tematiske spesialrapportører
Spesialrapportøren for minoriteters rettigheter er et eksempel på en tematisk spesialrapportør. Rapportøren har som oppgave å undersøke, rapportere og gi råd til alle FNs medlemsland om hvordan de kan overholde og sikre rettighetene til minoritetene i landet. Hvis spesialrapportøren oppdager at et land bryter disse rettighetene, rapporteres dette til Menneskerettighetsrådet.
Oversikt: Spesialrapportører for tema
Spesialrapportører for land
I noen land mener FN det er spesielt viktig å følge menneskerettighetssituasjonen tett. Derfor kan Menneskerettighetsrådet opprette egne spesialrapportører for enkeltland. Syria er et av landene FN har opprettet en egen spesialrapportør for.
Menneskerettighetenes dilemmaer
Menneskerettighetene er universelle og udelelige. Det betyr at de gjelder for alle, og at det ikke går an å velge og vrake mellom de ulike rettighetene. Retten til å utøve religionen din er i prinsippet like sterk som retten til å gå på skole.
Selv om det er lett å være enig i dette, oppstår det stadig vekk dilemmaer og debatter knyttet til menneskerettighetene. Dette er noen av dem:
Hva skjer når din ytringsfrihet gjør at mine menneskerettigheter begrenses?
Enhver skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett omfatter frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og tanker av alle slag (…)
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter Artikkel 19.2
Retten til å ha en mening, og å ytre den fritt, står sterkt. De fleste er enige om at takhøyden for ytringsfriheten skal være høy, fordi et samfunn som lager regler for hva folk kan si og tenke raskt bikker i retning av diktatur. Samtidig sier FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter at ytringsfriheten også innebærer forpliktelser og ansvar. Det kan innføres noen begrensninger for ytringsfriheten, hvis dette er nødvendig for å ta vare på andres rettigheter eller nasjonal sikkerhet.
I Norge har vi lagd en slik begrensning gjennom den såkalte «rasismeparagrafen» i straffeloven. Den forbyr ytringer som er diskriminerende eller hatefulle overfor minoriteter. Men hva er egentlig en hatefull ytring? Og hvor skal grensene for dette gå?
Eksempel: Høyreekstrem demonstrasjon i Fredrikstad
Da den høyreekstreme gruppen «Den nordiske motstandsbevegelsen» ønsket å demonstrere i Fredrikstad under parolen «Knus homolobbyen», forbød politiet demonstrasjonen. De fryktet voldelige motdemonstrasjoner. Episoden førte til en stor debatt, som blant annet stilte spørsmålene:
- Burde gruppen fått lov til å demonstrere, fordi de har rett til å ytre seg som alle andre?
- Burde vi forby denne typen demonstrasjoner, fordi budskapet er hatefullt og en trussel mot demokratiet?
- Bidrar slike demonstrasjoner og ytringer til at minoriteter – i dette tilfellet homofile, men i andre tilfeller jøder eller innvandrere – ikke lengre tør eller vil delta i offentlige debatter? Og er ikke det i så fall en begrensning av deres menneskerettigheter?
- Er det greit å forby folk å ytre seg, bare fordi en er veldig uenig i det de sier?
Alle har menneskerettigheter – eller?
Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art (...)
FNs verdenserklæring for menneskerettigheter Artikkel 2
Menneskerettighetene er universelle; de gjelder for alle mennesker. Men det kan være vanskelig å akseptere konsekvensene av dette prinsippet. For hva hvis noen har gjort noe helt forferdelig? Skal de da ha det samme menneskerettighetsvernet som alle andre?
Etter 22. juli 2011 var det mange som mente at gjerningsmannen burde fått dødsstraff. Det ville i så fall betydd at vi som samfunn sa at det han hadde gjort var så grusomt at vi ville sette menneskerettighetene hans til side.
Da gjerningsmannen senere saksøkte staten fordi han mente han ble utsatt for så mye isolasjon i fengslet at det grenset mot tortur, skapte det debatt. Får han ikke som han fortjener? Hvorfor skal vi bruke tid og ressurser på han?
Gjerningsmannen fikk delvis medhold i Tingretten, men tapte ankesakene i både Lagmannsretten og Høyesterett. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg avslo å behandle saken videre der.
Det denne saken viser er at Norge har institusjoner, lover og systemer på plass for å beskytte menneskerettighetene til alle – også de mest forhatte blant oss.
Dette er viktig, fordi:
- Hvis ikke menneskerettighetene ikke skal gjelde for alle; hvem er det da som skal bestemme hvem de skal og ikke skal gjelde for? Er det staten? Er det folk flest? Domstolene?
- Hvis det skulle settes en grense for når det er greit å oppheve noens menneskerettigheter – hvor skulle den ha gått? Ved seksuelle overgrep? Ved vold? Ved drap? Hva om forbrytelsen skjedde i selvforsvar – burde det ha noe å si?
Menneskerettighetene mine er brutt – hva kan jeg gjøre?
På vår temaartikkel om menneskerettigheter i Norge kan du lese mer om hvordan du går frem hvis du mener at menneskerettighetene dine er brutt.
Menneskerettighetenes historie
Menneskerettighetene slik vi kjenner dem i dag oppsto ikke før midten av 1900-tallet. Ideen om at mennesket har universelle rettigheter har imidlertid utviklet seg gjennom mange hundreår.
Tidslinje
Ideen om menneskerettighetene strekker seg tilbake til den greske antikken. Filosofer som Platon og Aristoteles var opptatt av likhet for loven, politiske rettigheter, lik respekt for alle borgere og lik stemmerett. Stoikerne, en filosofisk retning fra rundt 300 f.Kr., innførte begrepet naturrett. Med det mente de normer som var felles for alle mennesker, uavhengig av tid, sted og status, og som sto over de menneskeskapte normene.
Romerne tok med seg deler av dette tankegodset når de utviklet sine rettssystemer. Likevel var det ikke før den britiske kongen, adelen og de geistlige inngikk avtalen Magna Carta i 1215 at beskyttelsen av individets frihet ble forpliktende. Magna Carta regnes ofte som forløperen til andre juridiske dokumenter som tar for seg menneskerettighetene.
Ideen om naturretten og universelle rettigheter ble videreutviklet av filosofer i løpet av opplysningstiden. John Locke (1632-1704) mente at alle individer har rett til eiendom, frihet, og til å tenke og si hva de vil. De som sitter ved makten får sin makt fra folket, på betingelse av at de beskytter folkets rettigheter. Gjør de ikke det, mente Locke at folket hadde rett til å avsette dem. Dette kalles folkesuverenitetsprinsippet.
På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet dannet det seg moderne nasjonalstater i store deler av Europa og Vesten. Gjennom for eksempel den amerikanske uavhengighetserklæringen og grunnlover ble universelle rettigheter tatt inn i den nasjonale lovgivningen. Felles for disse dokumentene er at de ikke er like dekkende som de internasjonale konvensjonene vi har i dag.
Under andre verdenskrig ble det begått alvorlige overgrep mot sivilbefolkningen. Da FN ble dannet etter krigens slutt var det enighet om at verden trengte mekanismer som sørget for at denne historien aldri kunne gjenta seg. Menneskerettighetene ble formalisert gjennom FN-pakten og Verdenserklæringen om menneskerettigheter, og det ble dermed opprettet et internasjonalt system som skulle ivareta disse universelle menneskerettighetene.
Flere ressurser om menneskerettigheter
For tilbakemelding eller spørsmål, kontakt:
Iselin Løvslett Danbolt
Seniorrådgiver kommunikasjon og prosjektkoordinator
iselin.danbolt@fn.no+47 474 84 209
