Introduksjon
Borgerkrigen som startet 2013 hadde en tydelig etnisk-religiøs dimensjon, der muslimer og kristne organiserte seg i hver sine militsgrupper og kjempet mot hverandre.
Landet har også et svakt statsapparat som sliter med å holde kontrollen i store deler av landet. Dette har både gitt rom for mange opprørsgrupper, og gjort myndighetene avhengig av støtte fra andre land som har dratt med seg egne interesser inn i konflikten.
Bakgrunn
Den sentralafrikanske republikk (SAR) har vært et svært ustabilt land siden det ble frigjort fra Frankrikes kolonistyre i 1960. Frankrike hadde da kontrollert SAR i over 70 år. Det var en tid preget av undertrykkelse og utnyttelse av befolkningen.
Etter det brutale Bokassa-regimet i perioden 1965-1979, ledet av Jean-Bédal Bokassa, opplevde landet en periode med en rekke statskupp og uroligheter. Kuppene var drevet fram av militære ledere som alle hadde fått sin militære utdanning under det franske koloniregimet.
I 2003 tok geriljaleder og tidligere forsvarsjef François Bozizé makten i SAR. I 2005 og 2011 ble det arrangert presidentvalg, der Bozizé ble erklært vinner.
Den utløsende årsaken til konflikten
I tiden etter valget i 2011 vokste det frem sterk misnøye mot Bozizé-regimet. Han ble beskyldt for å favorisere sin egen etniske gruppe (gbaya-folket), og for ikke å oppfylle forpliktelsene i en fredsavtale han hadde inngått med opprørere i 2007.
Misnøyen førte til dannelsen av en koalisjon av opprørsgrupper i november 2012, kalt Séléka. De tok raskt over områder i nord og i sentrum av SAR. Séléka tok deretter over hovedstaden Bangui i mars 2013 og gjennomførte statskupp. President Bozizé flyktet fra landet. Sélékas leder, Michel Djotodia, utropte seg selv til president. Maktovertakelsen utløste borgerkrig i landet.
2013: Fra kupp til borgerkrig
Séléka var en allianse av opprørsgrupper med tyngdepunkt fra områder øst i Den sentralafrikanske republikk (SAR). Disse områdene hadde stor grad av selvstyre under fransk kolonistyre og har blitt diskriminert av sentralmakten i SAR siden landet fikk selvstendighet.
Siden soldatene i Séléka primært var muslimer, i et land er rundt 80 prosent av befolkningen er kristne, ble konflikten i økende grad preget av religiøs identitet. Séléka-koalisjonens maktovertakelse i 2013 førte til at noen kristne i SAR dannet en egen koalisjon av militsgrupper. Denne koalisjonen fikk navnet «Anti-balaka».
Balaka betyr machete (som er en halvmeter lang kniv) og blir vanligvis brukt i jordbruk. Machete var også blitt brukt i brutale drap gjennomført av grupper som hevdet tilhørighet til Séléka. Opprettelsen av Anti-balaka-koalisjonen var altså en motreaksjon til Sélékas vold og maktovertakelse.
Internasjonalt har borgerkrigen i SAR i stor grad blitt beskrevet som en religiøs konflikt, til frustrasjon for mange sentralafrikanere. Viktige underliggende årsaker som dårlig styring, fattigdom og ulikhet blir lett oversett. Religion fortsetter å være en viktig faktor også i dag, men må ses i et større perspektiv dersom en ønsker å forstå konflikten i SAR.
Partene i borgerkrigen
- Séléka – en koalisjon av opprørsgrupper dominert av muslimer.
- Anti-balaka – en koalisjon av militsgrupper bestående av kristne som er imot Séléka.
- Ex-Séléka-militser – militsgrupper som ble dannet av tidligere Séléka-soldater.
- Frankrike – tidligere kolonimakt i SAR. Har vært involvert i konflikten med store militære bidrag.
- Tsjad – nabolandet i nord, med strategiske interesser i SAR. Har blitt beskyldt for å ha støttet Séléka-styrkene under kuppet i 2013.
- MINUSCA – FNs fredsbevarende styrke, støtter myndighetene i å skape fred og stabilitet i SAR.
Krigen fortsetter etter at Séléka oppløses
Etter å ha oppløst Séléka-koalisjonen i september 2013 på grunn av manglende enhet, gikk Djotodia av som president i januar 2014, delvis på grunn av press fra Frankrike og ledere i nabolandene. Tidligere Séléka-soldater dannet deretter nye militsgrupper (Ex-Séléka-militser).
I februar 2014 var det ca. 900 000 mennesker på flukt inne i SAR, og halvparten av landets 4,6 innbyggere var i akutt krise og trengte humanitær hjelp.
Faustin-Archange Touadéra ble valgt til president i 2016 og overtok makten etter overgangsregjeringen. Til tross for det demokratiske og fredelige maktskiftet, har ikke regjeringen klart å få bukt med militsgruppene.
Underliggende årsaker til konflikten
De underliggende årsakene til konflikten i Den sentralafrikanske republikk (SAR) er trolig å finne i en vanskelig arv fra fransk kolonistyre, maktpolitikk fra Tsjad, en svak sentralmakt i SAR, og økonomisk og sosial ustabilitet.
På overflaten representerte maktovertakelsen av den muslimske Séléka-koalisjonen i 2013 en brå og grunnleggende endring i det politiske landskapet i SAR. Det var første gang siden landet ble uavhengig at en muslimsk bevegelse fra den nordlige- og østlige delen av landet kom til makten. Dette gjorde at religion og etnisitet (som kollektiv identitet) fikk større betydning for følelsen av sikkerhet. Frykten for «de andre» økte.
De påfølgende voldelige sammenstøtene mellom Séléka og Anti-balaka-militsene skapte mistillit og fiendtlighet mellom den kristne og muslimske sivilbefolkningen. Spesielt drap og forfølgelsen av den muslimske minoriteten har blitt rapportert som ekstremt brutal.
Drivkrefter i konflikten
Anti-balaka og Ex-Séléka-militsene har i økende grad også blitt kriminelle grupper. Likevel er koblingen mellom militsene og lokalsamfunnene sterke, der Ex-Séléka ses på av mange som beskyttere av muslimer, mens Anti-balaka som beskyttere av kristne. Militsgruppene undergraver statens autoritet, i tillegg til sikkerheten og tilliten i samfunnet.
Til sammen har de ulike militsgruppene hatt styring på opptil 80 prosent av landets territorium, samtidig som de har drevet store deler av befolkningen fra sine hjem. Mangel på en enhetlig organisasjon og ledelse har samtidig gjort fredsforhandlinger vanskelige.
75 prosent av befolkningen i SAR er under 35 år. Arbeidsledigheten er høy, særlig blant de unge, noe som øker sannsynligheten for rekruttering til væpnede opprørsgrupper.
Krigføringen, med utbredt vold og overgrep mot sivilbefolkningen, har fungert som en egen drivkraft i konflikten. Vold har avlet vold og mistillit. Statsapparatet i SAR har samtidig vært for svakt til å sette en ordentlig stopper for militsgruppene.
Andre lands innblanding i konflikten
Mange land har interesser i Den sentralafrikanske republikk (SAR). Spesielt den gamle kolonimakten Frankrike og nabolandet Tsjad har spilt aktive roller i konflikten. Franske kommandostyrker har ofte vært involvert i både innsettelse og avsettelse av presidenter i SAR. Frankrike grep også inn militært i kjølvannet av statskuppet i 2013.
Nabolandene Tsjad og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville) var involvert både da Djotodia overtok makten i SAR i 2013, og da han ble avsatt som president i 2014.
Også land som Sør-Afrika, Russland, Sudan, Uganda og Kina har interesser i SAR. Det samme har private aktører, slik som olje- og gasselskaper.
SAR grenser også til konfliktfylte land som Sudan, Sør-Sudan og DR Kongo (Kongo-Kinshasa), noe som bidrar til at SAR forblir et urolig og konfliktfullt land.
SAR har porøse landegrenser og et svakt statsapparat, noe som har gjort at andre land har kunnet blande seg inn i konflikten - og motsatt; andre lands involvering har bidratt til ustabile landegrenser og et statsapparat med liten evne til å kontrollere forhold utenfor hovedstaden.
Konfliktlinjene i dag
I 2020 opprettet den tidligere presidenten, François Bozizé, opprørsgruppen CPC, bestående av ex-Seleka og anti-balaka styrker, som deretter angrep hovedstaden Bangui. Myndighetene, ledet av president Touadéra, klarte å slå ned opprøret, med hjelp fra sine russiske og rwandiske allierte. Opprørerne trakk seg tilbake til distriktet, og til nabolandene Tsjad og Sudan.
Siden da har landet vært i en sikkerhetsmessig og humanitære krise. Myndighetene står overfor mange av de samme truslene som i 2013: veksten av opprørsgrupper i distriktene, uro i hovedstaden, og press fra andre land.
En av disse truslene ble bekreftet i 2023, da opprørsgruppen CPC på ny gikk til angrep, men denne gangen i distriktet. Touadéras dilemma er om han skal sende flere styrker fra hovedstaden til distriktene for å bekjempe opprørerne, men da samtidig gjøre hovedstaden mer sårbar for angrep. Hans kontroll over Bangui kan også bli utfordret av opptøyer fra misfornøyde borgere, som opprørerne samtidig kan utnytte.
USA kan bli en mer relevant aktør i SAR
USA misliker at myndighetene i SAR får hjelp av den russiske militærorganisasjonen Wagner-gruppen, spesielt etter Ukraina-krigens utvikling februar 2022. USA har tilbudt seg å spille en større rolle i SAR, men da på bekostning av Wagner.
Touadéra står derfor overfor enda et viktig valg for han og landets fremtid: Skal han skifte allierte? Hvilke følger vil i tilfelle det få for hans egen maktposisjon og landets mange kriser?
I tillegg til de nevnte krisene forsøker presidenten seg på reformer som svekker demokratiet og drar landet i en mer autoritær retning, i tillegg til at landet står overfor store økonomiske utfordringer.
Den humanitære situasjonen
- Over 760 000 mennesker har flyktet fra landet, og over en halv million er internt fordrevne, ifølge Flyktninghjelpen (2023).
- Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA), har 3,4 millioner mennesker behov for nødhjelp i SAR (2023). SAR regnes som ett av de farligste landene i verden for hjelpearbeidere.
FNs rolle i konflikten
Rundt 17 400 uniformerte personer utgjør FNs fredsbevarende stryke MINUSCA. Styrken har vært i Den sentralafrikanske republikk (SAR) siden april 2014.
MINUSCAs prioritet er å beskytte sivile. FN-styrken skal også støtte opp om det humanitære arbeidet, beskytte menneskerettigheter, bistå med avvæpning av militser og få disse integrert inn i samfunnet igjen.
Tidligere FN-operasjoner i SAR
FNs første fredsbevarende styrke i SAR var på plass allerede i april 1998. Den ble kalt MINURCA og skulle stabilisere situasjonen i hovedstaden Bangui og områdene rundt. Styrken ble trukket ut igjen i februar 2000, da situasjonen i landet ble ansett som mer stabil.
Ettersom konflikten i området blusset opp igjen ble det i 2007 satt inn en ny fredsbevarende styrke, i grenseområdene mellom Tsjad og SAR (MINURCAT). Operasjonen var del av en langsiktig strategi for å stabilisere forholdene i Darfur og andre områder som ble påvirket av konflikten der. Styrken ble trukket ut igjen i desember 2010.
I år 2000 opprettet FN et kompetansesenter i SAR kalt BINUCA som skulle hjelpe landet med råd og fredsbygging.
Sommeren 2013 opprettet Den afrikanske union (AU) en styrke, kalt MISCA, for å holde urolighetene nede, men situasjonen forverret seg kraftig utover høsten. I desember ble AU-styrken økt til 6000 soldater på grunn av kampene mellom Séléka og Anti-balaka. Samtidig opprettet Frankrike en styrke på 1600 soldater, som sammen med AU-styrken fikk mandat fra FNs sikkerhetsråd til å gjenopprette lov og orden i landet.
Den nåværende fredsbevarende FN-styrken, MINUSCA, tok over ansvaret etter både BINUCA og MISCA i april 2014, og har samarbeidet med og delvis tatt over rollen til de franske styrkene i SAR.
FN-styrkene beskyldes for overgrep
I 2015 ble FN-soldater beskyldt for seksuelle overgrep mot barn i SAR. Franske FN-soldater ble etterforsket i Frankrike for disse anklagene. Amnesty International anklaget senere de fredsbevarende styrkene i SAR for flere tilfeller av drap og voldtekt. Anklagene førte øyeblikkelig til at lederen for FN-styrken i SAR, Babacar Gaye, gikk av. Det oppstod nye anklager mot medlemmer av de fredsbevarende FN-styrkene om seksuelle overgrep i februar 2016.
Kilder
BBC, International Crisis Group, Fellesrådet for Afrika, Flyktninghjelpen, Peacekeeping.UN.org, FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA), The Economist.
Relaterte land og konflikter
Les våre landprofiler for land involvert i konflikten:
Les våre konfliktprofiler som er relatert til konflikten:
Skrevet av: Jonas Iversen, kommunikasjonsrådgiver, FN-sambandet.