Introduksjon

Ukraina-konflikten begynte i 2014 og har foregått på ulike nivåer: mellom grupperinger innad i Ukraina; mellom Ukraina og Russland; og mellom NATO og Russland. Det er en konflikt om landområder, makt og sikkerhet, hvor spørsmål knyttet til historie, identitet og folkerett er viktig.

Bakgrunn

Fra 1922 til 1991 var Russland og Ukraina deler av Sovjetunionen. Fram til 1954 tilhørte Krimhalvøya den russiske delen av det enorme Sovjetunionen. Ledelsen i Sovjetunionen bestemte da å legge Krim (Krym) til den ukrainske delen. Krim var fortsatt i Sovjetunionen, men var administrert av Den ukrainske sovjetrepublikk. Makten over både Krim og Ukraina lå likevel i Moskva, hovedstaden i dagens Russland.

Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 erklærte Ukraina seg som en selvstendig stat, etter at 90 prosent av befolkningen stemte for uavhengighet. Ledelsen i Moskva godtok at Krim ble en del av det nye Ukraina, til tross for at flertallet av innbyggerne på Krim var såkalte etniske russere. Krim ble dermed folkerettslig en del av den suverene staten Ukraina etter den kalde krigens slutt.

Forholdet mellom Moskva og Vesten har ikke siden den kalde krigen være så spent som nå. Hovedtrusselen da var faren for atomkrig. Den trusselen er fortsatt til stede.

Den kalde krigen var en konflikt mellom øst og vest fra 1945 til 1991. Perioden var preget av våpenkappløp, trussel om atomkrig, og maktkamp med fokus på ideologi. Østens ideologi var kommunisme, mens Vestens ideologi var kapitalisme og demokrati.

Den fremste makten i øst var Sovjetunionen, som var styrt fra Moskva. Den fremste makten i vest var USA, med vesteuropeiske land som de viktigste allierte. Alliansen i Vesten ble organisert gjennom NATO, en militærorganisasjon og forsvarsallianse som ble dannet i kampen mot Sovjetunionen.

Ukrainas valg mellom øst og vest

Ukraina grenser til både Russland og EU. Ukraina har dermed i utgangspunktet interesse av et godt forhold til begge parter. Likevel har ulike grupper innad i Ukraina favorisert et tettere samarbeid med kun én av partene. Identitet spiller en viktig rolle for hvilken side man har foretrukket.

Forenklet så har ukrainerne som bor vest i landet vært EU-tilhengere, mens de i øst har foretrukket Russland. Det var valget mellom en tilknytning til EU/Vesten eller Russland som skapte krisen i Ukraina.

Utløsende årsaker til konflikten

Viktor Janukovitsj var president i Ukraina frem til februar 2014, da parlamentet fjernet han fra makten. Foranledningen var at EU hadde tilbudt Ukraina en såkalt assosieringsavtale. Denne avtalen ville ført Ukraina nærmere EU. EU insisterte samtidig på at en slik avtale utelukket et fremtidig medlemskap i en russiskledet økonomisk union. Russland hadde nemlig etablert en økonomisk union med blant annet Belarus (Hviterussland) og Kasakhstan, og hadde planer om å inkludere Ukraina i denne.

EUs forslag presset Janukovitsj til å måtte velge side. Janukovitsj var i utgangspunktet positiv til et tettere samarbeid med EU, men ønsket ikke å skape større avstand til Russland. Derfor avstod han fra å undertegne assosieringsavtalen med EU, og gjorde en avtale med Russland i stedet. Dette likte EU-tilhengerne i Ukraina dårlig og begynte med store demonstrasjoner på Maidan-plassen i hovedstaden Kyiv (Kiev), hvor flere hundretusen deltok, fra november 2013. Protestene var også motivert av misnøye rundt regjeringens manglene styring, blant annet på grunn av korrupsjon.

Demonstrasjon på Maidan-plassen
Demonstrasjon på Maidan-plassen i Kyiv, hovedstaden i Ukraina, 8. desember 2013. Foto: Flickr/CC BY 2.0/Alexander Solovyov.

Janukovitsj avsettes som president

Den ukrainske regjeringens harde reaksjon på demonstrasjonene førte til en eskalering av voldelige sammenstøt i Kyiv. Det endte med at parlamentet avsatte president Janukovitsj i februar 2014.

Handlingen kan defineres som et statskupp siden de folkevalgte ikke fulgte de prosedyrer, og ikke hadde det 3/4 flertall, som grunnloven krever for en slik avgjørelse. Mange omtaler det likevel ikke som et statskupp, muligens fordi flertallet i parlamentet tross alt stemte for avsettelsen av Janukovitsj.

Til tross for at avsettelsen av Janukovitsj kan sies å ha foregått på ulovlig vis, ble det likevel vurdert av mange som noe positivt for demokratiet i Ukraina. En slik tolkning vektla at det avsatte ukrainske styret var korrupt og autoritært, blant annet på grunn av den voldelige behandlingen av ukrainske demonstranter og innføringen av antiprotest lover.

Russland hadde et annet syn på det som hadde skjedd: Vesten hadde hjulpet demonstranter – flere av dem nynazister – å avsette den demokratisk valgte presidenten, for deretter senere å få en illegitim, pro-vestlig ledelse i Ukraina, som skrev under på assosieringsavtalen med EU.

Russland tar Krim

Russland reagerte på avsettelsen av Janukovitsj med å ta kontrollen over Krimhalvøya med bruk av væpnede styrker. Russland hadde allerede en lovlig militærbase på Krim, som gjorde operasjonen rask og uten kamper. Deretter ble det avholdt valg på Krim om å slutte seg til Russland. Nesten alle som deltok, stemte ja. Valget ble ikke anerkjent internasjonalt. 13 av de 15 medlemmene i FNs sikkerhetsråd anså valget på Krim som ugyldig.

Et problem med valget var at befolkningen på Krim ikke hadde lov til å ta en slik type avgjørelse på egenhånd. Valgalternativene var også problematiske, siden det i praksis stod mellom to former for løsrivelse fra Ukraina. Prosessen foregikk også i en kontekst der væpnede styrker var aktive. Det hele kan derfor kalles et kupp og en ulovlig okkupasjon.

I mars 2014 vedtok Russland å annektere Krim, som betyr at Krim ble ansett for å være en del av Russland. De fleste landene i verden anerkjenner ikke at Krim er en del av Russland. Russlands handlinger på Krim var nok delvis motivert av bekymringer for at Krim kunne bli brukt som NATO-base under det nye ukrainske regimet. Handlingene var uansett i strid med folkeretten.

Prorussiske opprørere
Prorussiske opprørere øst i Ukraina i 2014. Foto: NTB Scanpix/Reuters/Marko Djurica.

Krig øst i Ukraina

Russland ga også støtte til prorussiske opprørere øst i Ukraina. Disse var imot myndighetene i Kyiv og var inspirert av Russlands annektering av Krim. Dette førte til kamper mellom de prorussiske opprørerne på den ene siden, og den ukrainske hæren og paramilitære nasjonalister på den andre, fra april 2014. Kampene foregikk hovedsakelig i provinsene Donetsk og Luhansk øst i Ukraina. Militærpersonell fra Russland var også involvert, og deltok på opprørernes side.

Russlands handlinger på Krim og i Øst-Ukraina ble ansett som klare brudd på folkeretten. Dette la grunnlaget for at Vesten innførte sanksjoner mot Russland, først og fremst økonomiske. Russland reagerte med tilsvarende sanksjoner mot Vesten. USA bidro samtidig med en militær opprustning av det ukrainske forsvaret.

I tillegg til å være en reaksjon på avsettelsen av Janukovitsj og avtalen med EU, ble Russlands handlinger på Krim og i Øst-Ukraina knyttet til ukrainsk innenrikspolitikk, blant annet rettighetene til etniske russere i Ukraina.

Underliggende årsaker til konflikten

Den lokale konflikten: Pro-russisk og anti-russisk

Ifølge er folketelling i 2001 bodde det rundt 17 prosent etniske russere i Ukraina, og enda flere snakker russisk som førstespråk. Myndighetene i Russland, med den mektige president Vladimir Putin i spissen, mener at Russland har et ansvar overfor etniske russere i Ukraina, hvor de fleste bor i øst. Dette til tross for at de er ukrainske statsborgere.

Noe av det som skapte uro i Ukraina, før og etter 2014, har vært spørsmålet om hvilken status det russiske språket skulle ha i Ukraina. Denne delen av konflikten økte da det ukrainske parlamentet vedtok, etter avsettelsen av Janukovitsj, å frata regionene i Ukraina retten til å gi russisk (og andre minoritetsspråk) status som offisielt språk.

Mange russisktalende ukrainere følte at Ukraina var i ferd med å bli mer fiendtlig overfor russisk identitet, og fryktet økt ukrainsk nasjonalisme. Dette gjaldt spesielt i øst, der reaksjonen var et ønske om mer selvstyre og fortsatt tette bånd til Russland. Ukrainsk nasjonalisme ble oppfattet som en trussel mot det flerkulturelle Ukraina, og ble sett på med uro også av andre etniske minoriteter i Ukraina enn de med tilknytning til Russland.

Den lokale konflikten handler altså om språkrettigheter og graden av selvstyre i regionene. Videre er dette knyttet til ulike syn på landets nasjonale identitet, som deretter har påvirket hvilken holdning ukrainerne har hatt til EU og NATO på den ene siden, og Russland på den andre.

Krigens påvirkning på konflikten

Etter Russlands storskala invasjon av Ukraina i 2022 har den lokale konflikten mellom ukrainerne kommet mer i bakgrunnen. Ukrainere som har vært positive til Russland kan ha snudd som en konsekvens av Russlands brutale krigføring. Andre, spesielt russiske ukrainere på Krim og i Øst-Ukraina, vil kanskje foretrekke en utgang på krigen som fortsatt gjør det mulig for dem å leve i et nært forhold til Russland.

Ukraina-konflikten har både handlet om den lokale konflikten innad i Ukraina, og Ukrainas forhold til Russland. Men de underliggende årsakene må også ses i lys av forholdet mellom Russland og USA. I dette perspektivet er Russlands handlinger i Ukraina en reaksjon på NATOs utvidelse østover siden Sovjetunionens fall. Planer om et ukrainsk NATO-medlemskap blir sett på av Putin-regimet, som at USA/NATO har gått for langt.

Putin
Russlands president, Vladimir Putin, taler her i FNs generalforsamling i 2015. Foto: UN Photo/Cia Pak.

Russlands konflikt med USA og NATO

Det var den kalde krigen som var årsaken til NATOs opprettelse i 1949. Likevel fortsatte NATO å eksistere etter at den kalde krigen var slutt. Organisasjonen fikk også mange nye medlemmer, noe som gjorde at NATO utvidet seg østover i Europa.

Tolv land ble medlemmer av NATO etter 1991: Tsjekkia, Ungarn, Polen, Bulgaria, Romania, Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Slovenia, Albania og Kroatia. I tillegg ble tidligere Øst-Tyskland (DDR) en del av NATO gjennom tysk sammenslåing i 1990.

De fleste av disse nyere NATO-landene hadde vært i militærallianse med Sovjetunionen under den kalde krigen, i den såkalte Warszawapakten. Russland mislikte spesielt at de baltiske landene (Estland, Latvia og Litauen) ble NATO-medlemmer, siden disse i tillegg hadde vært en del av selve Sovjetunionen. Det samme gjelder Ukraina.

NATO åpner døren for Ukraina og Georgia

I april 2008 vedtok NATO at Ukraina og Georgia vil bli medlemmer av NATO på sikt. USA var en pådriver for dette. Tyskland og Frankrike var derimot skeptiske fordi det ville være "en unødvendig fornærmelse" overfor Russland. Putin var gjest og sa til forsamlingen at en slik NATO-utvidelse "ville bli oppfattet i Russland som en direkte trussel mot landets sikkerhet".

Fire måneder etter at NATO åpnet døren for et fremtidig medlemskap for Ukraina og Georgia, brøt det ut krig mellom Russland og Georgia. Ett av Russlands mål med krigen kan ha vært å forhindre at Georgia ble medlem av NATO, enten ved en varig grensekonflikt eller gjennom regimeendring.

Planen om å innlemme Ukraina i NATO ble fryst idet Janukovitsj ble president i 2010, men gjenopptatt etter han ble avsatt. I desember 2014 vedtok parlamentet at Ukraina skulle gå bort fra sin status som alliansefri og heller jobbe for et NATO-medlemskap.

Kritikk av NATOs utvidelse østover

De som kritiserer NATOs utvidelse østover peker på at en slik utvidelse provoserer Russland, at russerne føler seg innsirklet av amerikanske militærbaser og våpensystemer, og at dette skaper en usikkerhet som fører til konflikt. Forsøk på å innlemme Ukraina (og Georgia) i NATO er derfor å gå for langt.

Den tidligere amerikanske forsvarsministeren, Robert Gates, er blant flere som har uttalt at å inkludere Ukraina og Georgia i NATO «undergraver formålet med alliansen og ignorerer hensynsløst det russerne vurderer som deres vitale nasjonale interesser». Tidligere statsminister i Norge, Kåre Willoch, hevdet at «ingen burde bli overrasket over at Russland kunne se det som en trussel».

NATO-utvidelse østover kan også oppleves av russerne som et løftebrudd fra USA, med bakgrunn i uttalelser fra amerikanske myndigheter under avviklingen av den kalde krigen. At utvidelsen skjer i land som tidligere ble styret av Moskva, slik som Ukraina ble, kan i tillegg oppleves ydmykende, spesielt for russere som liker å tenke på Russland som en stormakt.

Forsvar av NATOs utvidelse østover

Tilhengere av NATOs utvidelse ser heller for seg at øst-vest-konflikten er latent eller uunngåelig. NATO ses ikke på som truende mot Russland, men kun som en beskyttelse mot russisk aggresjon. Utvidelse vil dermed skape mer sikkerhet i Europa.

Russiske statslederes motiver tolkes i større grad som stormaktsambisjoner, ikke som reelle bekymringer om sikkerhet. All snakk om Russlands sikkerhetsbehov tolkes derfor som propaganda.

Et annet perspektiv er å argumentere ut ifra et demokratisk prinsipp om selvbestemmelse, nemlig at stater skal selv få lov til å velge hvilke organisasjoner de er med i. Russland skal altså ikke få bestemme om Ukraina skal være medlem av NATO eller ikke.

Demo for Ukraina
Fra en anti-krig-demonstrasjon utenfor FN-bygget i New York, 27. februar 2022. Foto: UN Photo/Loey Felipe.

Russlands identitet som stormakt

Putins politiske prosjekt i Russland har lenge handlet om å gjenreise Russland som en stormakt. Det innebærer blant annet å utfordre USAs dominerende posisjon i internasjonal politikk. Putins retorikk er samtidig preget av en type imperialistisk nasjonalisme, som trekker den russiske nasjonens identitet tilbake til Kievriket på 800-tallet, der Ukraina og hovedstaden Kyiv/Kiev er en viktig del av fortellingen.

Selv om det er vanskelig å vite hva den russiske ledelsen tenker og føler, så er det mye som tyder på at Putin-regimet opplever EU- og NATO-utvidelse som en slags trussel, spesielt når det kommer til Ukraina. Om ikke en direkte militær trussel, så i hvert fall en trussel mot Russlands posisjon som en stormakt.

Andre har vektlagt at Putin-regimet først og fremst er redd for at folkelige opprør for demokrati, som i Ukraina i 2014, skal spre seg til Russland. Den russiske ledelsen kobler uansett disse to "truslene" sammen, ved å fremstille de folkelige protestene som kun noe Vesten har stelt i stand for egne interesser.

Fredsavtaler og mer krig

Det ble signert en våpenhvileavtale mellom Ukraina, Russland og de prorussiske separatistene i Øst-Ukraina 20. september 2014, i regi av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Avtalen ble inngått i Minsk, hovedstaden i Belarus, og fikk kallenavnet Minsk-avtalen.

Våpenhvilen ble brutt av partene flere ganger, noe som førte til at en ny avtale ble inngått i Minsk, februar 2015, den såkalte Minsk II-avtalen. Også denne avtalen ble brutt gjentatte ganger av alle partene involvert.

Hovedinnholdet i Minsk II er mye av det samme som i Minsk I:

  • våpenhvile
  • opprettelse av en demilitarisert sone
  • fangeutveksling
  • OSSE-overvåking av grenseområdene
  • selvstyre for visse områder i Donetsk og Luhansk
  • alle fremmede styrker skal trekkes ut av Ukraina.

Høsten 2018 tilspisset konflikten seg på ny. Det som utløste eskaleringen var strengere russisk kontroll av ukrainske skip på vei inn og ut av Asovhavet. Russland hadde siden annekteringen av Krimhalvøya i 2014 hatt kontroll over Kertsjstredet, som ligger mellom Russland og Krim, og knytter Asovhavet til Svartehavet. Dette skapte uenighet mellom Russland og Ukraina om hvor territorialgrensene i Asovhavet egentlig gikk.

Myndighetene i Ukraina reagerte på den tilspissede konflikten ved å innføre militær unntakstilstand i landet, som betyr at normale lover er satt til side for at myndighetene skal få større spillerom under en krise.

Våren 2019 ble Volodymyr Zelenskij valgt til Ukrainas nye president. Han tilbydde å inngå nye samtaler med Putin for å få en slutt på konflikten. Putin og Zelenskij snakket sammen på telefonen flere ganger i løpet av sommeren 2019. De møttes for første gang ansikt til ansikt i desember 2019. De ble da enige om å gjennomføre en stor fangeutveksling, og fortsette samtalene i 2020.

Utgangspunktet for samtalene mellom Putin og Zelenskij var partenes posisjoner fra Minsk-avtalen i 2015. Russland mente at Ukraina må akseptere de pro-russiske separatistene sitt ønske om mer selvstyre og deres rett til å bruke det russisk språk. Ukraina mente at Russland må slutte å støtte separatistene og trekke seg ut av Øst-Ukraina, og at det deretter kan gjennomføres demokratiske valg i området med internasjonale observatører til stedet.

I desember 2019 var ikke Putin villig til å gi Ukraina kontroll over grensen før lokalvalg ble gjennomført i de separatistkontrollerte områdene, som var et krav Zelenskyj holdt fast ved. Partene kom dermed ikke til noen enighet om en varig fredsløsning.

Konfliktnivået steg igjen i 2021, da Russland beskyldte Ukraina for å ha flyttet større våpen inn i konfliktområdet. Russland var også kritisk til at den ukrainske presidenten, Zelenskyj, hadde sensurert den russisktalende opposisjonen i Ukraina ved å stenge tre av deres TV-kanaler. Ukraina hadde også innført sanksjoner mot en prorussisk politiker og forretningsmann i februar.

Som en reaksjon på dette økte Russland sin militære tilstedeværelse betraktelig i grenseområdet mot Ukraina i april. Dette fikk USA og resten av NATO til å reagere. NATO meldte om at de hadde økt sitt militære nærvær i Svartehavsregionen, med mer patruljering i lufta og større nærvær til havs. Zelenskyj jobbet deretter med å få Ukraina inn som medlem i NATO.

Russland plasserte over 100 000 soldater på grensen til Ukraina våren 2021. Mange av dem ble fjernet noen uker etterpå, som følge av samtaler mellom Putin og USAs president, Joe Biden. Men i november ble mange russiske styrker på ny plassert i grenseområdet. Det bidro til at konfliktnivået nådde nye høyder i 2022.

2022: Russland invaderer Ukraina

Etter utplasseringen av over 100 000 russiske militærstyrker nær grensen til Ukraina i november 2021, krevde Russland garantier for at ikke Ukraina skulle innlemmes i NATO. Opptrappingen førte til at flere NATO-land mobiliserte deler av sine militærstyrker, og økte sin tilstedeværelse øst i Europa – dette til tross for at Ukraina ikke er medlem av NATO.

Krisen tilspisset seg 21. februar, da Russland anerkjente de to utbryterrepublikkene øst i Ukraina, i Donetsk og Luhansk, som selvstendige stater. Russland gikk deretter til angrep på Ukraina med regulære styrker 24. februar, klart i strid med FN-pakten.

En ny fase av konflikten var i gang. Invasjonen gjorde at krigen ble mer brutal og rammet mye større deler av Ukraina direkte. Det inkluderte angrep mot hovedstaden Kyiv, der Russland håpet å kunne velte den ukrainske regjeringen, noe de mislyktes med.

Krigsødeleggelser
Mange byer i Ukraina er hardt rammet av krig. Foto: OCHA/Matteo Minasi.

Reaksjonene på den russiske invasjonen

Russland møtte sterk kritikk fra de fleste av FNs medlemsland. De var tydelige på at invasjonen er et klart brudd på folkeretten og Ukrainas suverenitet. Nesten alle NATO-landene reagerte med å innføre kraftige sanksjoner mot Russland, og med å sende våpen til Ukraina.

Selv om Russland i utgangspunktet var militært sterkere enn Ukraina, møtte de russiske styrkene mye motstand, noe Putin-regimet antakeligvis ikke hadde regnet med. Krigen utviklet seg raskt til å bli en såkalt stillingskrig, der grenselinjene mellom de stridene partene ikke endret seg så mye, og det ble stadig vanskeligere for begge parter å gå på offensiven. 

Ifølge Putin-ledelsens propaganda skulle invasjonen bekjempe nazismen i Ukraina, og beskytte befolkningen i Øst-Ukraina mot et folkemord. Ukraina har reagert med å ta saken til Den internasjonale domstolen (ICJ), i håp om at en konklusjon derfra vil tydeliggjøre at Russlands begrunnelse for invasjonen ikke holder.

Det er stor uenighet innad i flere av de vestlige landene om størrelsen på bistanden til Ukraina. Mest avgjørende for Ukraina er at støtten fra USA fortsetter. Det republikanske partiet er kritisk til pengebruken. Men som NATO-sjef Jens Stoltenberg har påpekt, så havner veldig mye av de pengene både USA og Europa gir til Ukraina, til slutt hos amerikanske våpenprodusenter, og er dermed bra for USAs økonomi og arbeidsplasser. Dette viser hvordan krigen i Ukraina ikke bare blir en del av de alliertes utenrikspolitikk, men også er knyttet til landenes økonomi, partipolitikk og andre interesser.

Den humanitære situasjonen

Ifølge FN ble det drept over 14 000 mennesker i Ukraina-konflikten mellom krigens begynnelse i 2014, og frem til Russlands storskala invasjon i 2022. Etter invasjonen 24. februar steg dødstallene raskt, men med stor usikkerhet rundt nøyaktig hvor mange som har blitt drept.

Ved inngangen til 2021 hadde krigen ført til at 734 000 ukrainere var internt fordrevne, og over 56 000 hadde flyktet fra landet, ifølge Flyktninghjelpen (2022). Disse tallene steg også dramatisk etter den større krigføringen begynte i februar 2022. Bare i løpet av den første uken hadde rundt en million ukrainere flyktet fra landet, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), og flere millioner blitt internt fordrevne. Antallet ukrainske flyktninger økte raskt til flere millioner.

FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) meldte i februar 2021 at 3,4 millioner mennesker i Ukraina hadde behov for humanitærhjelp og beskyttelse. Dette tallet har også økt dramatisk etter 24. februar i år.

Ukraina UNHCR Anna Liminowicz
FN hjelper ukrainere på flukt. Foto: UNHCR/Anna Liminowicz

Krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd

Som følge av Russlands folkerettsstridige angrep 24. februar 2022, opprettet FNs menneskerettighetsråd en uavhengig undersøkelseskommisjon for å vurdere om også andre folkerettsbrudd blir begått i Ukraina-krigen.

Kommisjonen har rapportert at krigsforbrytelser, i tillegg til brudd på menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett, har blitt begått.

Kommisjonens første rapport, fra 18. oktober 2022, konkluderte med følgende:

  • De russiske styrkene er ansvarlig for det store flertallet av de identifiserte bruddene.
  • De russiske bruddene inkluderer utenomrettslige henrettelser, tortur og voldtekt.
  • Russlands bruk av klasevåpen, raketter og luftangrep for å overta ukrainske byer, har ført til de største tapene av menneskeliv.
  • Ukrainske styrker har brutt internasjonal humanitærrett i få, enkelte tilfeller.

Kilde: Undersøkelseskommisjonens første rapport (okt. 2022)

Knebling av journalister og aktivister i Russland har også økt siden 24. februar 2022. Undertrykkelsen fra de russiske myndighetene utelukker praktisk talt offentlig protest og all deling av informasjon om krigen i Ukraina, ifølge Amnesty International (nov. 2022).

ICC vil straffeforfølge Putin

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) anklager den russiske presidenten, Vladimir Putin, for krigsforbrytelser. I mars 2023 kom ICC med en arrestordre på Putin. Domstolen viser til at Russland blant annet har deportert barn ulovlig fra Ukraina til Russland. Dette er basert på Undersøkelseskommisjonens andre rapport (mars. 2023).

Arrestordren fra ICC betyr at de 123 landene som er medlemmer i ICC, er forpliktet til å arrestere Putin om han kommer på besøk, og utlevere han til straffedomstolen i Haag. Det gjelder Norge og de fleste landene vest for Moskva, men de færreste landene østover, slik som Kina og India.

Zelenskyj taler til FN
Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, taler til FN sikkerhetsråd via skjerm fra Ukraina, 5. april, 2022. Foto: UN Photo/Loey Felipe.

FNs rolle i konflikten

Ukraina-krigen har blitt diskutert mange ganger i FNs sikkerhetsråd. Men siden Russland er både en part i konflikten og har vetorett i Sikkerhetsrådet, har ikke Sikkerhetsrådet klart å vedta noen sanksjoner mot Russland.

Etter at Russland invaderte Ukraina i 2022, ble saken tatt opp i FNs generalforsamling. Da Generalforsamlingen stemte over et vedtak 2. mars, som uttrykte sterk kritikk av invasjonen, var det kun Russland, Belarus (Hviterussland), Nord-Korea, Syria og Eritrea som stemte mot. Hele 141 land stemte for resolusjonen, som krever at Russland må stanse den militære offensiven i Ukraina.

FNs generalsekretær, António Guterres, har uttalt at Russlands invasjon er i strid med FN-pakten. Han har bedt om umiddelbar våpenhvile, og at partene velger dialog og forhandlinger.

  • 24. februar: FN mener at Russlands angrep på Ukraina bryter Ukrainas suverenitet og territorielle integritet, og er i strid med FN-pakten.
  • 2. mars: FNs generalforsamling vedtar en resolusjon som uttrykker at Russlands angrep på Ukraina er sterkt beklagelig. (141 stemmer for, fem imot, 35 avholdende).
  • 4. mars: FNs menneskerettighetsråd vedtar en resolusjon som oppfordrer til umiddelbar tilbaketrekning av russiske styrker fra Ukraina, i tillegg til opprettelsen av en uavhengig internasjonal undersøkelseskommisjon for krigen i Ukraina.
  • 16. mars: Den internasjonale domstolen (ICJ) beordrer Russland å umiddelbart avslutte sin militære operasjon i Ukraina.
  • 7. april: Generalforsamlingen vedtar en resolusjon som utestenger Russland fra Menneskerettighetsrådet. (93 stemmer for, 24 imot).
  • 4. april: FNs høykommissær for menneskerettigheter uttrykker forferdelse over bilder av døde folk i gatene i Butsja.
  • FNs generalsekretær besøker Ukraina og Russland i slutten av april.
  • 6. mai: Sikkerhetsrådet uttaler sterk støtte til generalsekretærens anstrengelser for å oppnå en fredelig løsning i Ukraina.
  • 100 dager etter invasjonen hevder FNs koordinator for Ukraina at krigen ikke vil få noen vinnere.
  • 22. juli: En viktig avtale om korneksport fra Ukraina via Svartehavet blir inngått. Den blir undertegnet av Ukraina, Russland og Tyrkia, med FN som observatør.
  • 23. september: Den uavhengige internasjonal undersøkelseskommisjonen, opprettet av Menneskerettighetsrådet 5. mars, legger frem bevis for at en rekke russiske krigsforbrytelser har blitt begått i Ukraina.
  • 29. september: Generalsekretæren erklærer at Russlands planer om å annektere fire okkuperte regioner i Ukraina vil være i strid med folkeretten, og bør fordømmes.
  • 30. september: Sikkerhetsrådet forsøker å fordømme annekteringsplanen, men Russland stopper resolusjonen med et veto.
  • 12. oktober: Generalforsamlingen vedtar en resolusjon som fraråder medlemsland å anerkjenne Russlands annektering av de fire regionene i Ukraina, og krever at Russland reversere den ulovlige annekteringen. (143 stemmer for, fem imot, 35 avholdende).
  • FN har gitt humanitærhjelp til over 8 millioner mennesker siden begynnelsen på krigen, i samarbeid med en rekke partnere.

Kilde: UNRIC.org

Zelenskyj og Guterres
Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, på pressekonferanse med FNs generalsekretær, António Guterres, i Lviv i Ukraina, 18. august 2022. Foto: UN Photo/Mark Garten.

Norges engasjement i konflikten

Etter Russlands annektering av Krim i 2014

Den norske regjeringen meldte i september 2014 at: «I kjølvannet av Russlands illegale annektering av Krim og destabiliserende rolle i Øst-Ukraina, har Forsvarsdepartementet besluttet å styrke forsvarssamarbeidet med Ukraina».

Norge har fulgt EUs sanksjoner mot Russland siden 2014, til tross for at det har rammet norske økonomiske interesser.

Etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022

Som følge av Russlands storskala invasjon av Ukraina 24. februar 2022, har EU innført enda kraftigere sanksjoner mot Russland. Disse EU-sanksjonene har Norge sluttet seg til.

Norske myndigheter har også valgt å sende våpen og annet militærutstyr til Ukraina, i likhet med flere andre NATO-land, til tross for at dette kunne øke sannsynligheten for at nabolandet Russland ser på Norge som en deltakerstat i krigen.

Regjeringen foreslo en langsiktig hjelpepakke til Ukraina i februar 2023. Stortinget vedtok dette forslaget, det såkalte Nansen-programmet, 14. mars. Det skal gi humanitær og militær støtte til Ukraina på til sammen 75 milliarder kroner for perioden 2023-2027. I tillegg skal 5 milliarder kroner gå til land i det globale sør som er særlig rammet av krigens ringvirkninger, blant annet på grunn av at prisen på energi, mat og andre varer har økt kraftig som følge av krigen.

Kilder

NRK, NTB, BBC, The Guardian, The Economist, regjeringen.no, Aftenposten, Morgenbladet, Dagbladet, Dagsavisen, OCHA, International Crisis Group, Amnesty International, Gallup, Store norske leksikon.

Bøker:

  • Tormod Heier (red.) "Krigen i Ukraina" (2023),
  • Richard Sakwa "Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands" (2015)
  • Andrew Wilson "Ukraine Crisis: What It Means for the West" (2014)

Relaterte land

Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:

Tidslinje over den internasjonale konflikten om Ukraina

Under den kalde krigen dannet Vesten militæralliansen NATO i 1949 og Sovjetunionen dannet militæralliansen Warszawapakten i 1955.

EUs opprinnelse er fra 1950 da 6 land dannet Kull- og stålunionen.

Siden slutten av den kalde krigen har EU utvidet seg østover. EU har fått 16 nye medlemsland siden 1990. De fleste av dem er tidligere Warszawapakt-land.

Sovjetunionen ble oppløst i 1991 og den kalde krigen var slutt. Moskvas makt i Europa hadde på kort tid blitt langt mindre. Samtidig utvidet NATO seg østover. Siden slutten av den kalde krigen har NATO fått 12 nye medlemsland. De fleste av dem var tidligere medlemmer av Warszawapakten.

Vladimir Putin har vært den mektigste i Russland siden år 2000, da han ble president for første gang.

Viktor Janukovitsj ble valgt til president i Ukraina i 2010. Han var prorussisk, men ønsket samtidig et godt forhold til EU. Da EU foreslo en frihandelsavtale med Ukraina førte det til at Janukovitsj måtte velge side mellom EU og Russland. Et slikt ultimatum la grunnlaget for splittelser innad i Ukraina.

Janukovitsj avviste EUs forslag og skrev under på en avtale med Russland i stedet. Det førte til store demonstrasjoner fra EU-tilhengere i Ukraina november 2013.

Anti-Janukovitsj demonstrasjoner førte til dødsfall i sammenstøt med politiet. Det ukrainske parlamentet stemte for å avsette den demokratisk valgte presidenten, 22. februar 2014. Janukovitsj hevdet at parlamentets avgjørelse var et statskupp, og forlot landet.

Det ukrainske parlamentet vedtok at landet skal gå bort fra sin status som alliansefritt og heller jobbe for et NATO-medlemskap. Allerede i 2008 vedtok NATO at Ukraina skulle bli medlem av NATO på sikt.

Avsettelsen av Janukovitsj førte til prorussiske reaksjoner øst i Ukraina og på Krim-halvøya. Prorussiske separatister tok kontrollen over Krim i februar 2014, og Russland annekterte den like etter. Russlands handlinger var i strid med folkeretten og utløste den internasjonale konflikten mellom Russland og Vesten.

Russlands annektering av Krim inspirerte prorussiske grupperinger i Øst-Ukraina til å protestere mot ledelsen i Kiev. Dette utløste borgerkrigen i Ukraina, der Russland støttet opprørerne.

Det ble signert en våpenhvileavtale mellom Ukraina, Russland og de prorussiske separatistene i Øst-Ukraina 20. september 2014, i regi av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) - den såkalte Minsk I-avtalen.

Våpenhvilen ble brutt av partene flere ganger, noe som førte til at en ny avtale ble inngått i februar 2015, den såkalte Minsk II-avtalen. Også denne avtalen ble brutt gjentatte ganger av alle partene involvert.

Høsten 2018 tilspisset konflikten seg på ny. Det som utløste eskaleringen var strengere russisk kontroll av ukrainske skip på vei inn og ut av Asovhavet. Myndighetene i Ukraina reagerte på den tilspissede konflikten ved å innføre militær unntakstilstand i landet.

Våren 2019 ble Volodymyr Zelenskij valgt til Ukrainas nye president. Han tilbydde å inngå nye samtaler med Putin for å få en slutt på konflikten. Putin og Zelenskij snakket sammen på telefonen flere ganger i løpet av sommeren 2019. De møttes for første gang ansikt til ansikt i desember 2019. De ble da enige om å gjennomføre en stor fangeutveksling.

I desember 2019 var ikke Putin villig til å gi Ukraina kontroll over grensen før lokalvalg gjennomføres i de separatistkontrollerte områdene, som var et krav Zelenskyj holdt fast ved. Partene kom dermed ikke til noen enighet om en varig fredsløsning.

Russland plasserte over 100 000 soldater på grensen til Ukraina våren 2021, og på ny i november. Dette bidro til at konfliktnivået nådde nye høyder i 2022.

I slutten av februar gikk Russland til angrep på Ukraina med regulære styrker. En ny fase av konflikten var i gang. Invasjonen møtte sterk fordømmelse fra FN, NATO og andre, som er tydelige på at dette er et klart brudd på folkeretten og Ukrainas suverenitet. Krigen førte raskt til mange tusen drepte og flere millioner flyktninger.

Skrevet av: Jonas Iversen, kommunikasjonsrådgiver, FN-sambandet.