Ekstremisme og terrorisme

Hva er ekstremisme?

Ekstremisme er ytterliggående forestillinger eller handlinger der vold anses som et akseptabelt middel for å tvinge igjennom dramatiske samfunnsendringer og oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål.

At ekstremisme er ytterliggående vil si at det anses som noe veldig unormalt. Hva som er ekstremt kan derfor være et spørsmål om perspektiv eller sosial sammenheng, men det blir uansett brukt som noe negativt.

Ekstremismen kan skyldes en ekstrem virkelighetsforståelse eller en ekstrem moralforståelse.

En ekstremist aksepterer bruk av vold for å oppnå bestemte mål, men tar ikke nødvendigvis i bruk vold selv.

Voldelig ekstremisme varierer i ideologi og voldsmetoder

I Norge har det blitt vanlig å skille mellom tre kategorier av ekstremistiske tanker og bevegelser: 1) høyreekstremisme, 2) islamistisk ekstremisme og 3) venstreekstremisme. Denne artikkelen fokuserer på de to første kategoriene, som er mest aktuelle i Norge og Europa i dag.

De tre kategoriene av ekstremismer kan deretter knyttes til mer konkrete ideologier, dvs. spesielle tankesett om hvordan samfunnet er og bør være. Ideologiene vektlegger bestemte mål, slik som nazismen i Hitler-Tyskland hadde jødeutryddelse som et mål. Ideologiene kan også fokusere på bestemte voldsmetoder.

Terrorisme er et eksempel på en voldsmetode som flere voldelige ekstremistiske ideologier anser som akseptable.

Hva er terrorisme?

Terrorisme er bruk av vold mot sivile for å skape frykt, med mål om politisk påvirkning. Terrorisme er en illegal voldsmetode og en form for voldelig ekstremisme.

FNs medlemsland har ikke klart å bli enige om en klar definisjon på terrorisme. Siden 2002 har det foregått forhandlinger om etableringen av en konvensjon som forbyr terrorisme.

I utkastet til denne konvensjonen handler terrorisme om intensjonelle, ulovlig og skadelige handlinger hvor målet er «å skremme en befolkning, eller å tvinge en regjering eller en internasjonal organisasjon til å gjøre eller frastå fra bestemte handlinger».

Uenigheten rundt denne definisjonen dreier seg spesielt om to ting: 1) om definisjonen inkluderer stater, i tillegg til ikke-statlige aktører; og 2) om definisjonen kan ramme frigjøringsbevegelser som har rett til selvbestemmelse og rett til å gjøre voldelig motstand mot okkupasjon.

Årsaker til radikalisering og voldelig ekstremisme

Ordet radikalisering brukes her om endringsprosessen en person gjennomgår når han blir en ekstremist. Spørsmålet om årsakene til voldelig ekstremisme handler da om hva som gjør at en person blir radikalisert.

Det finnes ikke én enkel forklaring på hvorfor en person radikaliseres og blir en voldelig ekstremist. Årsaken til radikaliseringen kan variere veldig. Likevel er det ofte bestemte drivkrefter eller motivasjonsfaktorer som forårsaker radikaliseringen. Disse kan deles inn i fire kategorier:

1. Søken etter tilhørighet og trygghet – ekstremister som blir drevet av et ønske om tilhørighet, vennskap og beskyttelse.
2. Idealisme og urettferdighet – ekstremister som er drevet av politiske og ideologiske mål, og engasjerer seg på grunn av andres lidelser.
3. Sosial frustrasjon – ekstremister som drives av et oppgjør med en vond fortid eller livssituasjon, og som kan ha erfart vold, diskriminering og rusmisbruk.
4. Søken etter spenning eller mening i livet – ekstremister som er drevet av fantasier om å være en helt som kjemper voldelig for det «gode» mot det «onde».

1) Søken etter tilhørighet og trygghet

Å oppleve utrygghet kan være en viktig drivkraft for hvorfor en person radikaliseres til ekstreme handlinger. De som lever under krig og konflikt for eksempel, kan føle på sårbarhet og frykt på en så sterk måte at synet på verden og holdningene til vold fort kan bli ekstreme. Søken etter trygghet fra krig og konflikt kan derfor være en viktig årsak til radikalisering og voldelig ekstremisme.

En person kan også føle på utrygghet hvis ens gruppeidentitet oppleves som truet. Sårbarheten kan skape ekstra samhold innad i gruppa, og aggresjon mot de som truer den. Gruppeidentitet handler om hvem man er i fellesskap med andre. Gruppeidentitet blir ofte definert gjennom religion, etnisitet eller nasjonalitet.

Det er viktig for folk å føle tilhørighet i det samfunnet de lever i. Føler man at ens gruppeidentitet ikke passer inn eller er velkommen der man bor, vil dette kunne bidra til misnøye og ekstreme holdninger. En sårbar gruppeidentitet kan derfor være en viktig årsak til radikalisering. Årsaken til sårbarheten kan variere, alt fra krig og kolonialisme til innvandring og arbeidsløshet.

Et eksempel på at innvandring kan oppleves som en ytre trussel mot en gruppes identitet kan være innvandring av muslimer til Europa. Noen europeere føler utrygghet knyttet til muslimsk innvandring på vegne av sin ikke-muslimske identitet. Det oppleves som noe fremmed og truende. Dette kan igjen bidra til at man blir mer mottakelig for ideologier som hevder å beskytte ens egen gruppeidentitet, og som rettferdiggjør vold mot muslimer og mot de som ses på som ansvarlig for at innvandringen skjer. Holdninger som legitimerer vold og diskriminering mot muslimer er en form for høyreekstremisme.

Ideologi kan spille en viktig rolle i søken etter tilhørighet og trygghet. Ekstreme ideologier har gjerne den funksjonen at de er med på å forme et sterkere fellesskap innad i den gruppen ideologien peker på som «de gode». Har man en felles fiende, et felles verdenssyn og et felles mål kan dette styrke følelsen av trygghet og tilhørighet.

2) Idealisme og følelsen av urettferdighet

Følelsen av urettferdighet kan være en annen viktig årsak for hvorfor en person radikaliseres mot ekstreme holdninger. Det handler spesielt om at en selv eller gruppen man føler tilhørighet til blir urettferdig behandlet. Følelsen av urettferdighet kan ha mange grunner, alt fra krig og fengsling til arbeidsledighet og fattigdom.

For høyreekstreme kan opplevelsen av at innvandring er grunnen til at de forblir arbeidsledig skape en følelse av urettferdighet. Denne følelsen kan spille en viktig rolle i radikaliseringsprosessen. Det er på et slikt tidspunkt man gjerne er mottakelig for ekstreme ideologier og miljøer fordi disse kan tilby en helhetlig forklaring på hvorfor man føler seg frustrert og urettferdig behandlet.

For islamistiske ekstremister er ofte idealismen og det politiske engasjementet knyttet til konflikter i muslimske land. Følelsen av urettferdighet kan skyldes opplevelsen av at muslimer blir drept i Midtøsten av det som oppleves som vestlig imperialisme. For en islamist som radikaliseres fremstår verden i økende grad som en krig mellom en god og en ond sivilisasjon, den islamske og den vestlige.

Idealismen kan rett og slett handle om et ønske om å støtte medmennesker som lider, og et ønske om å bidra til endring. Denne følelsen av urettferdighet kan gjøre personen mer mottakelig for ekstreme ideologier som lettere legitimerer bruken av vold.

3) Sosial frustrasjon

En person er mer utsatt for å bli radikalisert hvis han er frustrert over en vanskelig livssituasjon og har behov for en ny retning på livet. Dette behovet kan skyldes at en problematisk fortid, for eksempel en vanskelig oppvekst og familieproblemer. Mange ekstremister har en fortid som kriminell, hvor rusmisbruk har vært en del av livsstilen. Sosial frustrasjon kan også skyldes diskriminering og mobbing, eller at man faller utenfor samfunnet på grunn av arbeidsledighet og lignende problemer.

En som bærer på denne type sosial frustrasjon er i utgangspunktet lite opptatt av ideologi. De kan derimot ha mye sinne og aggresjon i seg, noe som gjør at vold og voldelig ekstremisme blir tiltrekkende. De sosialt frustrerte har ofte behov for noen å skylde på, en syndebukk, en fiende. Ideologi og personer de møter i ekstremistiske miljøer er med på å skape et slikt fiendebilde, og er samtidig med på å forklare at vold mot denne fienden er moralsk riktig.

Den sosiale frustrasjonen kan også være knyttet til kjønn og kjønnsroller. Hat mot kvinner og skeive (LHBT+-personer) er noe som går igjen i ekstreme miljøer. I tillegg blir nesten all terrorisme begått av menn. Ekstremismen kan derfor tolkes som et forsøk på å gjenopprette tapt maskulinitet.

4) Søken etter spenning eller mening i livet

De som deltar i voldelig ekstremisme i søken etter spenning og action er gjerne tiltrukket av vold, våpen og uniformer. Dette kombineres gjerne av fantasier om en heroisk rolle i en storslagen kamp. Voldelig ekstremisme er en måte å leve ut disse fantasiene om å være en helt. Også slike forestillinger er tett knyttet til ideer om maskulinitet. Heroisk maskulinitet er viktig i rekruttereringen og mobiliseringen av både islamister og høyreekstremister.

Ideologi kan gi personen en følelse av styrke og mening fordi ideologien gir et «viktig oppdrag» og skaper en mening i en ellers kjedelig eller meningsløs hverdag. Ideologien bidrar til å forenkle verden slik at den fremstår som en kamp mellom «de gode» og «de onde», hvor voldelige «løsninger» i økende grad ses på som det eneste riktige.

Hvordan forebygge radikalisering og ekstremisme?

Siden radikalisering kan ha mange årsaker, vil forebygging kunne skje på mange forskjellige vis. For de som radikaliseres av en søken etter tilhørighet og trygghet er det viktig at de kan finne alternative vennekretser og alternative fellesskap enn de ekstremistiske miljøene. Det handler om å skape et inkluderende samfunn hvor det er rom for ulikhet og hvor andres gruppeidentitet ikke oppleves som truende.

For de som radikaliseres av idealisme og følelsen av urettferdighet kan det være mulig å gå i dialog om de politiske sakene de er opptatt av. Gjennom dialog og møte hverandres holdninger og meninger, ved å aktivt lytte til den andre, kan en bryte ned fordommer og skape forståelse på tvers av ulikhet. Selv om en ikke er enige, vil en kunne oppleve å bli sett og hørt, noe som kan hindre videre radikalisering. Eventuelt at man kan utfordre deres ideologi på en måte som gjør den mindre tiltrekkende.

For de som radikaliseres av sosial frustrasjon og sinne kan bedre integrering i samfunnet og arbeidslivet være et viktig forebyggende tiltak. Det kan minske frustrasjonen og gjøre at de velger bort de kriminelle miljøene og aktivitetene som bidrar til økt radikalisering. På samme måte må det tilbys passende alternativer til de som radikaliseres av søken etter spenning og mening i livet. Actionfylte aktiviteter kan ha en forebyggende effekt på noen. Å få barn kan gi ny følelse av mening og fellesskap og sånn sett ha en forebyggende effekt.

Siden sosialt samhold er en sterkere drivkraft for radikalisering enn ideologi, spiller også sosialt samhold den viktigste rollen i veien ut av ekstremismen, der vennskap og tilhørighet i andre miljøer blir en del av løsningen.

Ellers er det viktig å ha et statssystem som bekjemper fattigdom, arbeidsledighet, korrupsjon og diskriminering, slik at enkeltpersoner ikke faller utenfor og mister tilliten til samfunnet en bor i.

Mer generelt er det viktig at staten bryter minst mulig menneskerettigheter, både i eget land og i andres, og samtidig ikke bidrar til mistenkeliggjøring, hat og rasisme mot enkelte grupper.

Høyreekstremisme

Begreper som fascisme, nazisme og rasisme brukes gjerne for å beskrive høyreekstremisme. Dette kapittelet konsentrerer seg om den type høyreekstremisme som er fiendtlig innstilt overfor muslimer.

Høyreekstremisme er et samlebegrep for flere former for politisk ekstremisme. Det knyttes til høyresiden i politikken fordi miljøene det er snakk om har tradisjonelt vært imot de politiske kreftene på venstresiden på den politiske venstre-høyre-aksen.

Likevel kan høyreekstremisme sies å ha flere fellestrekk med andre ekstremismer, slik islamistisk ekstremisme, enn det det har til moderat høyrepolitikk. Fellestrekkene handler blant annet om en sterk misnøye for det etablerte samfunnssystemet, kombinert med at man godtar voldsbruk for å endre det. Islamistisk ekstremisme kan også ses på som en type høyreekstremisme, men blir som regel omtalt som noe eget.

Generelt blir ideologier som er sterkt nasjonalistiske og innvandrerfiendtlige sett på som høyreekstreme.

Ideer og ideologier som oppfattes som høyreekstreme bygger ofte på forestillinger om at noen folk er bedre eller mer verdt enn andre. De ønsker ikke at ens «egen» gruppe blandes med andre grupper. De føler et behov for å holde sin gruppe «ren» for det de ser på som fremmed.

Høyreekstreme ideologier har gjerne lokale varianter, der målene og fiendene kan variere. Ku Klux Klan er et eksempel på en type høyreekstrem gruppe. Nazisme er et eksempel på en høyreekstrem ideologi. Ekstremister med lignende ideologi i dag kalles gjerne nynazister, og har i økende grad rettet frykten, hatet og volden mot muslimer.

Anti-muslimsk høyreekstremisme

For høyreekstreme grupper i Vesten i dag har muslimer i økende grad blitt sett på som hovedfienden. Frykten for islam og muslimer kalles islamofobi. Islamofobi skyldes gjerne at man tror at det å være muslim er det samme som å være en islamistisk ekstremist. Islam som religion blir dermed misforstått som en politisk ideologi. De islamistiske ekstremistenes syn på islam og verden oppleves dermed som det dominerende for hva muslimer generelt mener og tror. Dette skaper et feilaktig bilde av muslimer, og fører samtidig til frykt, hat og diskriminering mot muslimer.

Et eksempel på voldelig anti-muslimsk ekstremisme i Norge, som ble motivert av islamofobiske konspirasjonsteorier, er Anders Behring Breiviks terrorangrep 22. juli i 2011. Breivik drepte 77 mennesker på Utøya og i Oslo-sentrum. Han så massakren som en del av en krig for å stoppe muslimsk innvandring til Norge og Europa, og knytter selv sin ideologi til nazismen.

Konspirasjonsteoriens rolle i ideologiene

Mange ekstremisters forståelse av virkeligheten skjer med hjelp av konspirasjonsteorier. En konspirasjonsteori forsøker gjerne å forklare hendelser i samfunnet med at det skyldes en hemmelig, planlagt sammensvergelse fra noen få mektige personer. Det kan for eksempel være ideen om at innvandrergrupper har en plan for å overta, endre eller ødelegge samfunnet.

Problemet med konspirasjonsteorier er ikke at konspirasjoner ikke kan finnes, men at en påstått konspirasjon tillegges så stor betydning for alt som skjer i verden at det blir virkelighetsfjernt. Konspirasjonsteorier passer derfor godt inn i ekstreme ideologier som ofte forenkler verden på en altomfattende måte.

For europeiske anti-muslimske høyreekstremister er den største konspirasjonsteorien at Europa står foran et nærliggende kollaps på grunn av muslimsk innvandring, og står i fare for å bli tatt over av islamister som vil innføre strenge islamske lover (sharia) i europeiske land.

Hva er det de høyreekstreme frykter med muslimske innvandrere?

Opplevelsen av at muslimske innvandrere utgjør en trussel mot Europa finnes også i Norge. Utlendingene kan ses på som en økonomisk trussel, som bidrar til økt arbeidsledighet. Eller de kan ses på som en kulturell trussel, for eksempel som et angrep på Europas kristne identitet.

Innvandringen kan også oppleves som en fysisk trussel, gjerne da knyttet til frykten for islamistisk terrorisme.

Innvandring, arbeidsledighet og islamistisk ekstremisme kan på ulike måter styrke høyreekstreme miljøer. Et sinne mot myndigheter og etablerte systemer kan også være grunner til at noen trekkes mot ekstreme ideologier eller miljøer.

Islamistisk ekstremisme

Islamister ønsker at samfunnet skal styres i tråd med en bestemt politisk tolkning av islam. Islamister ønsker altså at islam ikke bare skal være en religion, men at det også skal være et politisk system med et islamsk lovverk (sharia) som tar utgangspunkt i Koranen.

Islamister kan jobbe for sine mål med fredelige og demokratiske midler. De som anser vold som et akseptabelt middel for å oppnå et islamistisk samfunn kalles islamistiske ekstremister.

Islamistiske ekstremister misbruker religionen islam til å rettferdiggjøre sitt syn og sine handlinger. Det gjør at muslimer oftere blir mistenkt for å være ekstremister, selv om de egentlig er sterkt imot det ekstremistene gjør og står for. Det er derfor viktig å skille mellom religionen islam på den ene siden, og den politiske ideologien islamisme på den andre.

Islam og islamisme

Av verdens over to milliarder muslimer er det en veldig stor andel som ikke er islamister. Og av islamistene er det veldig få som er villig til å bruke vold for å oppnå sine politiske mål, altså som kan kalles islamistiske ekstremister.

En stor spørreundersøkelse viser at muslimer verden over fordømmer vold som utføres i islams navn, og at de aller fleste muslimer i verden uttrykker støtte til demokrati som styreform. Ikke bare fordømmer nesten alle muslimer terrorisme og voldelig ekstremisme, men dette begrunnes ofte med at deres muslimske tro forbyr vold og terror.

Dette viser at religion kan brukes til både å fremme vold og til å fordømme vold, og at islam som regel blir brukt til det siste. Dette betyr ikke at islamistisk ekstremisme ikke har noe med islam å gjøre, men at muslimer generelt ikke har noe med islamistisk ekstremisme å gjøre.

Kilde: PEW Research Center 

Islamistiske ekstremistgrupper

Det finnes mange varianter av islamistiske grupper og ideologier i verden, noen fredeligere enn andre. Blant de mest kjente islamistgruppene som driver med voldelig ekstremisme og terrorisme er al-Qaida og Den islamske staten (IS). Disse to gruppene har mange ideologiske fellestrekk. Denne ideologiske retningen innen islamismen kalles ofte for «jihadisme», forstått som hellig krig ved bruk av vold og terror.

Den globale jihadismens fiende er Vesten generelt, og USA og Israel spesielt. Ideologien skaper et skarpt skille mellom «oss og dem», mellom muslimer og ikke-muslimer, hvor kun de som tolker islam på den «riktige» måten anses som ekte muslimer.

• Les mer om al-Qaida her
• Les mer om Den islamske staten (IS) her

Islamisme som anti-imperialisme

For islamistiske ekstremister dreier kampen seg først og fremst ikke om en økonomisk eller nasjonal kamp, men en religiøs kamp, en kamp om troen. Ifølge islamistene vil et islamistisk samfunn være et samfunn hvor rettferdighet og ekte frihet eksisterer, i motsetning til «forkastelig moral og imperialisme», som mange av dem mener Vesten representerer.

Det at islamismen presenterer seg som en motmakt til vestlig imperialisme er med på å gjøre islamismen populær, spesielt blant de muslimene som opplever å bli bombet og okkupert av vestlige land eller av deres allierte. Selv om islamismen er imot vestlig imperialisme, kan islamister selv føre en imperialistisk politikk.

Et annet stort problem er at det samfunnet islamistene presenterer som et alternativ, og de midlene ekstremistene aksepterer på veien mot et slikt idealsamfunn, som regel bryter grunnleggende menneskerettigheter. Praksis viser også at deres handlinger rammer lokalbefolkningen, inkludert sivile muslimer, mer enn noen andre. IS er blant annet beskyldt for å begå folkemord mot den religiøse minoriteten jesidiene i Irak i 2014.

Konfliktenes mobiliserende rolle

Internasjonale konflikter der muslimer er ofre og hvor vestlige land er involvert, kan spille en viktig rolle i radikaliseringsprosessen for islamister. Krig og konflikt i steder som Palestina, Afghanistan, Irak og Syria er med å forme islamisters ideologiske bevissthet om at Vesten angriper islam, og at internasjonal politikk dreier seg om en krig mellom muslimer og ikke-muslimer.

Det finnes mange eksempler på faktiske folkerettsbrudd som vestlige land er ansvarlig for som rammer muslimer. Disse bidrar til å bekrefte et slikt forenklet og feilaktig verdensbilde om at Vesten er i krig mot islam. Denne virkelighetsforståelsen kan bli forsterket gjennom manipulasjon, hatretorikk og propaganda.

Vestlig krigføring mot islamistiske terrorgrupper kan derfor fort skape flere islamistiske ekstremister enn det fjerner, siden krigføringen kan oppfattes som en krig mot islam og muslimer. Hvis krigføringen samtidig bryter menneskerettigheter og dreper sivile, vil denne effekten forsterkes.

Hat er en trussel mot oss alle. Å bekjempe hatretorikk er derfor en jobb for oss alle.

António Guterres, FNs generalsekretær, 2019

Kilder

Artikler/rapporter:

• «Hvem blir terrorister?», kronikk av Tore Bjørgo (2015)
• «The Future of Jihadism in Europe: A Pessimistic View», artikkel av Thomas Hegghammer (2016)
• «Høyreekstremisme i Norge», Tore Bjørgo (red.), rapport fra Senter for ekstremismeforskning (2018)
• «Hat er i ferd med å bli normalen», kronikk av António Guterres (Aftenposten, 1. juli, 2019)
• "Terrorister er nesten alltid menn, men det nevner ikke PST i sine trusselvurderinger" (Aftenposten, 16. feb. 2023)

Bøker:

• Sørensen, Hagtvet og Steine (red.): «Høyreekstremisme - ideer og bevegelser i Europa» (2012)
• Anders Ravik Jupskås: «Ekstreme Europa - ideologi, årsaker og konsekvenser» (2017)
• Bjørn Erik Rasch (red.): «Islamistisk terrorisme» (2005)
• Michael Weiss og Hassan Hassan: «ISIS - Inside the army of terror» (2015)
• Mike Smith: «Boko Haram - Inside Nigeria's unholy war» (2015)