Norge og menneskerettighetene

Menneskerettighetene mine er brutt – hva kan jeg gjøre?

Det er den norske staten som har ansvar for at menneskerettighetene blir beskyttet og respektert i Norge. Derfor skal alle anklager om menneskerettighetsbrudd som skjer i Norge, først behandles i alle rettsinstanser her. FN og menneskerettighetsdomstolene behandler ingen klager om menneskerettighetsbrudd før alle klagemuligheter i Norge har vært prøvd.

Ombudsordninger

Det finnes flere ombudsordninger som jobber for å ivareta rettighetene til norske innbyggere. Du kan kontakte disse hvis du mener menneskerettighetene dine er brutt:

• Sivilombudsmannen
• Barneombudet
• Likestillings- og diskrimineringsombudet
• Pasient- og brukerombudet
• Ombudsmannen for forsvaret

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter har god oversikt over hvor du kan få råd, og hvilke nasjonale klageordninger som kan være relevant for deg.

Internasjonale klageordninger

Hver menneskerettighetskonvensjon har sin egen klagemekanisme. Det kan være en komité som avgjør saker, eller en internasjonal domstol. Komiteen eller domstolen vurderer om rettighetene som står i konvensjonen de skal overvåke er brutt.

Norge har ikke sluttet seg til alle de internasjonale klagemekanismene som fins. Hvis Norge ikke er tilsluttet klageordningen, kan den ikke benyttes av norske innbyggere.

Disse internasjonale ordningene kan norske innbyggere klage til:

• FNs menneskerettighetskomite – vurderer brudd på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
• FNs kvinnediskrimineringskomité – vurderer brudd på FNs kvinnekonvensjon
• FNs torturkomité – vurderer brudd på FNs torturkonvensjon
• FNs rasediskrimineringskomité – vurderer brudd på FNs rasediskrimineringskonvensjon
• Den europeiske menneskerettighetsdomstolen – vurderer brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
• Den europeiske komité for sosiale rettigheter vurderer brudd på Den europeiske sosialpakt, som er vedtatt av Europarådet

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen kommer med rettslig bindende avgjørelser som norske myndigheter må rette seg etter. Avgjørelsene fra FN-komiteene er ikke rettslig bindende, men myndighetene retter seg ofte etter dem likevel.

Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) behandler bare saker mellom stater. Enkeltindivider kan ikke få opprettet sak i denne domstolen.

Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC) behandler bare saker mot enkeltindivider som har begått krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord.

Du kan lese mer om hva som skal til for at klagen din skal bli vurdert på hjemmesiden til Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter

Staten har ansvar for menneskerettighetene

Det er norske myndigheters ansvar å sørge for at menneskerettighetene til innbyggerne i landet blir beskyttet. I FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter står det for eksempel at ingen skal utsettes for tortur, og at slaveri er forbudt. Hvis noen blir torturert eller utsatt for menneskehandel i Norge, er det et brudd på deres menneskerettigheter hvis ikke norske myndigheter sørger for å stanse dette, straffe de som er ansvarlige for overgrepet og gi oppreisning til de som har blitt utsatt.

Staten har altså plikt til å beskytte menneskerettighetene ved å sørge for at landets lover, politiet og domstolene virker sammen for å forebygge og hindre at innbyggerne utsettes for overgrep og at de ansvarlige stilles for retten og dømmes.

Da den norske Grunnloven fylte 200 år i 2014 fikk den et eget Menneskerettighetskapittel. I Grunnlovens § 92 står det: «Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter». Beskyttelsesplikten er ekstra sterk ovenfor sårbare grupper som barn, eldre, funksjonshemmede og minoriteter.

Dette innebærer for eksempel at staten har ansvar for at:

• det fins nok ressurser i politi og rettsvesen til at overgrep blir etterforsket og prøvd for en domstol,
• det fins gode nok lover, retningslinjer og rutiner til at menneskerettighetene ikke blir brutt,
• alle har tilgang til skole, helsetjenester, arbeidsliv og en akseptabel bolig.

Norges forpliktelser

FN har vedtatt ni menneskerettighetskonvensjoner. Det er internasjonale avtaler som alle stater kan velge å slutte seg til (ratifisere). Hvis en stat ratifiserer en konvensjon, er den forpliktet til å følge reglene som står i konvensjonen. Menneskerettighetsloven fra 1999 gir fem menneskerettighetskonvensjoner «forrang». Det betyr at de går foran annen norsk lov, dersom den strider mot konvensjonene. Det gjelder:

FN har vedtatt ni menneskerettighetskonvensjoner. Det er internasjonale avtaler som alle stater kan velge å slutte seg til (ratifisere). Hvis en stat ratifiserer en konvensjon, er den forpliktet til å følge reglene som står i konvensjonen.

• Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter
• Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
• Kvinnekonvensjonen
• Barnekonvensjonen

• Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK)

Fra lov til praksis

Menneskerettighetene nyter stor respekt og er godt ivaretatt i lovgivningen i Norge. Det betyr likevel ikke at lovene og reglene alltid blir fulgt. Når FN eller domstolene skal vurdere hvordan Norge oppfyller menneskerettighetene ser de derfor på hva som skjer i praksis.

Da må de vurdere relevante spørsmål som f.eks. om politiet og domstolene har nok ressurser til å sørge for at rettighetene blir overholdt? Har barnevernet, helsevesenet og utdanningssystemet rutiner og retningslinjer som sørger for at alle innbyggere i Norge blir like godt ivaretatt? Gjør kommunene nok for å hindre at folk blir diskriminert i boligmarkedet? Det er slike spørsmål som avgjør hvor godt menneskerettighetene blir overholdt i Norge.

FNs vurdering

FN kommer jevnlig med anbefalinger om hvordan norske myndigheter kan overholde menneskerettighetene bedre.

Dette skjer på to forskjellige måter:

Behandling i FNs menneskerettighetskomiteer

Hver menneskerettighetskonvensjon har en komité. Den enkelte komité har ansvar for å sjekke om de statene som har forpliktet seg til konvensjonen følger det som står i den. Komiteene består av uavhengige menneskerettighetseksperter.

Med jevne mellomrom gjennomgår de ulike komiteene hvordan Norge overholder sine menneskerettighetsforpliktelser. La oss si at torturkomiteen skal gjennomgå hvordan Norge oppfyller torturkonvensjonen. Det skjer på denne måten:

1. Norske myndigheter sender inn en rapport til torturkomiteen. Der står det hvordan staten sikrer etterlevelse av torturkonvensjonen.
2. Andre norske aktører sender inn kommentarer og synspunkter på myndighetenes rapport. De trekker ofte frem saker som de mener Norge må gjøre bedre for å overholde reglene i torturkonvensjonen. Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, sivilombudsmannen og sivilsamfunnsorganisasjoner som Amnesty og Human Rights Watch er eksempler på aktører som sender kommentarer.
3. Norske myndigheter møter i Genève for å ha en høring med torturkomiteen. Der stiller medlemmene i komiteen spørsmål og kommenterer rapporten. Norske myndigheter kan utdype og besvare spørsmålene.
4. Komiteen kommer med synspunkter og anbefalinger om hvordan Norge kan jobbe bedre for å overholde det som står i konvensjonen. Disse samles i en konkluderende rapport.

Her kan du lese alle rapportene fra gjennomgangene til FNs menneskerettighetskomiteer

Universal Periodic Review (UPR)

UPR er FNs menneskerettighetsråds egen gjennomgang av menneskerettighetssituasjonen i medlemslandene. Alle FNs medlemsland skal ha UPR-gjennomgang hvert fjerde år. Gjennomgangen baserer seg på tre typer kilder:

1. Norges egne rapporter om menneskerettighetssituasjonen
2. Rapportene til menneskerettighetskomiteene til FN, FNs spesialrapportører og andre FN-organer.
3. Informasjon fra andre aktører som norsk sivilsamfunn, sivilombudsmannen og Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter

Norge hadde UPR-gjennomgang i mai 2019. Da kunne alle FNs medlemsland gi kommentarer til hvordan Norge oppfyller sine menneskerettighetsforpliktelser.

• Her finner du rapportene fra alle Norges UPR-gjennomganger
• Du kan lese mer om UPR-prosessen på FNs høykommissær for menneskerettigheters hjemmeside

De to prosessene utfyller hverandre

Mens menneskerettighetskomiteene består av utnevnte menneskerettighetseksperter, er UPR-prosessen drevet av statene selv, gjennom FNs menneskerettighetsråd. Ingen andre land kan påvirke kommentarene fra menneskerettighetskomiteene. Alle landene i Menneskerettighetsrådet kan kommentere under en UPR-gjennomgang.

For at et land skal ha en gjennomgang i en av menneskerettighetskomiteene må landet først ha ratifisert avtalen som komiteen overvåker. De landene som ikke har ratifisert kvinnekonvensjonen blir heller aldri gjennomgått av kvinnediskrimineringskomiteen, fordi de ikke er folkerettslig forpliktet til å følge konvensjonen.

Alle FNs medlemsland gjennomgår UPR – uavhengig av hvilke konvensjoner de har ratifisert og ikke. UPR er derfor en viktig mekanisme for å legge press på stater som ikke ønsker å forplikte seg til menneskerettighetsavtaler.

FNs menneskerettighetskomiteer har kommet med en lang rekke anbefalinger om, og synspunkter på, menneskerettighetssituasjonen i Norge. Norge har særlig fått kritikk på disse områdene:

Barnevern

Komiteen anbefaler at Norge

• reviderer prosedyrene for tvangsfjerning av barn fra foreldrene. En bør ikke bruke tvang, og alle som jobber med dette må få god nok opplæring
• forsker for å finne årsakene til at det er så store forskjeller på antall barn som blir plassert i fosterhjem mellom ulike land
• sørger for at søsken aldri blir separert fra hverandre når de plasseres i fosterhjem
• har jevnlige gjennomganger av fosterhjem og institusjoner for å sikre at de har god kvalitet, og sørger for at det er lett å rapportere dårlig behandling av barn under barnevernets beskyttelse.
• sørger for at barn av urfolk eller nasjonale minoritetsgrupper som er i fosterhjem får lære om kulturen sin
• forbedrer kommunikasjonen og informasjonsutvekslingen mellom barnevernet og familier – særlig familier med innvandrerbakgrunn

Diskriminering

Nasjonale minoriteter: Rom og tatere

Rom (sigøynere) og romanifolk (tatere) trekkes fram som grupper som ofte blir forskjellsbehandlet. FN mener Norge må gjøre mer for å bekjempe rasediskriminering og stereotypier mot disse to nasjonale minoritetene.

FN anbefaler at Norge

• utarbeider strategier og planer for å sikre rom og tateres rett til arbeid, bolig, helse og utdanning
• sikrer at barn av rom og tatere får gå på skole
• bekjemper hatefulle ytringer mot rom og tatere

Funksjonshemmede

Komiteen for funksjonshemmedes rettigheter hadde sin første gjennomgang av Norge i 2018/2019. Du finner komiteens konkluderende rapport her.

Fengsel og arrest

Isolasjon

Isolasjon innebærer at fanger holdes adskilt fra andre fanger. Flere av FNs komiteer har tatt opp at det brukes for mye isolasjon i politiarrest og fengsler i Norge. Komiteene påpeker at bemanning, kapasitet og økonomi ikke er god nok grunn til å holde fanger isolerte.

FN anbefaler at Norge

• endrer lovverket for å begrense bruken av isolasjon, og setter et tak på antall dager en fange kan holdes isolert
• bygger flere og bedre fasiliteter for å hindre at fanger isoleres på grunn av kapasitetsproblemer
• sikrer at det er nok kvalifisert fengselspersonell
• samler inn statistikk om bruk av isolasjon i fengsler og politiarrest

Psykisk syke innsatte i fengsler

FN anbefaler at Norge

• øker kapasiteten på psykiatriske avdelinger i fengsler
• forbyr bruk av isolasjon mot psykisk syke fanger – i spesielt når det gjør dem sykere
• sikrer at alle fanger får god nok mental helsehjelp

48-timersregelen

Hovedregelen er at den som sitter i politiarrest skal løslates eller overføres til fengsel innen 48 timer etter pågripelsen. Det åpnes imidlertid for unntak hvis dette er praktisk umulig, for eksempel fordi det er fullt i fengslet.

FN-komiteene mener Norge er for dårlig til å overholde 48-timersregelen, altså at for mange sitter for lenge i politiarrest.

Flyktning og asyl

Enslige mindreårige asylsøkere

Barn under 18 år som kommer alene til Norge og søker om asyl kalles enslige mindreårige asylsøkere. Barn under 15 år blir tatt hånd om av barnevernet, mens ungdommer mellom 15 og 18 år bor på egne mottak for enslig mindreårige.

FN anbefaler at Norge

• sørger for at enslige mindreårige mellom 15 og 18 år får like god beskyttelse som andre barn – for eksempel gjennom at de blir tatt hånd om av barnevernet
• undersøker hvorfor barn forsvinner fra mottak, finner dem og hjelper dem hvis de har vært utsatt for overgrep og vold
• etterforsker saker der barn forsvinner fra mottak – særlig med tanke på mulig trafficking
• etablerer et system for å automatisk gjenoppta søknader til enslige mindreårige som har fått midlertidig oppholdstillatelse, og innvilge oppholdstillatelser som varer lengre enn i dag

Non-refoulement

Det er et brudd på menneskerettighetene å sende en asylsøker tilbake til et land der han/hun risikerer å bli utsatt for tortur eller forfølgelse. Dette prinsippet kalles non-refoulement i folkeretten.

FN anbefaler at Norge

• reviderer utlendingslovgivningen for å sikre at asylsøkere får bedre beskyttelse mot å bli returnert til land der de risikerer tortur
• sørger for at asylsøkere på mottak får medisinske undersøkelser som kan avdekke om de har blitt utsatt for tortur, og risiko for tortur hvis de sendes ut av landet
• sikrer at barn og deres familier aldri blir sendt tilbake til land der livet deres står i fare

Hatefulle ytringer og hatkriminalitet

Flere av FNs menneskerettighetskomiteer er bekymret for utbredelsen av hatefulle ytringer og hatkriminalitet i Norge – særlig mot minoritetsgrupper.

FN anbefaler at Norge

• Endrer straffeloven slik at utsagn som går på kjønn også defineres som kriminelle hatutsagn
• Jobber mer for å implementere regjeringens strategi mot hatefulle ytringer
• Strømlinjeformer registreringen av hatkriminalitet og hatefulle ytringer, og systematiserer datainnsamlingen
• Styrker kapasiteten i politi og rettsvesen, slik at alle saker – også de som foregår på internett - blir etterforsket og rettsforfulgt
• Etablerer etterforskningsenheter for hatkriminalitet i alle politidistrikter

Likestilling

FNs menneskerettighetskomiteer mener Norge har flere utfordringer knyttet til likestilling. 

FN anbefaler at Norge

• jobber hardere for å minske lønnsgapet mellom kvinner og menn – for eksempel gjennom å sørge for at diskrimineringslovene blir fulgt
• sørger for at begge foreldrene deltar like mye i familielivet, og gjeninnfører 14 ukers fedrekvote. (Denne anbefalingen kom i 2017. I 2018 vedtok Stortinget en tredeling av foreldrepermisjonen. Nå har begge foreldrene krav på 15 uker foreldrepermisjon)
• sikrer at familieliv ikke har negativ effekt på kvinners lønn
• vurderer å innføre midlertidig kvotering for å sikre at flere kvinner får lederstillinger i akademia.

Samers rettigheter

Samer har status som urfolk i Norge. I tillegg til de generelle menneskerettighetskonvensjonene er urfolks rettigheter beskrevet i en egen konvensjon, kalt ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter. Den sikrer urfolk kollektive rettigheter til sine tradisjonelle landområder.

FN anbefaler at Norge

• lovfester at Sametinget skal konsulteres i saker som berører den samiske befolkningen direkte. (Regjeringen har i 2018 levert inn et forslag om en slik regel i sameloven)
• forbedrer lover og regler for samiske land-, fiske- og reindriftsrettigheter
• følger opp forslagene fra Samerettsutvalget om land- og ressursrettigheter i samiske områder utenfor Finnmark
• slutter seg til den nordiske samekonvensjonen
• Øker rekruttering og utdanning av samiske språklærere
• Sørger for at samiske barnehagebarn i hele landet har tilgang å lære samisk språk

Tvang i psykiatrien

Flere av FNs menneskerettighetskomiteer mener det brukes for mye tvang mot pasienter ved psykiatriske institusjoner i Norge.

FN anbefaler at Norge

• gjør endringer i lovverket slik at tvangsbehandling kun kan brukes som aller siste utvei, og i kortest mulig tid.
• lager klare og detaljerte regler for bruk av binding og andre tvangsmetoder, og søker for at de samme reglene praktiseres over hele landet
• definerer hvilke omstendigheter som kan tillate bruk av elektrokonvulsjonsbehandling (ECT), og vurderer å gjøre det ulovlig.
• sikrer at alle pasienter – uavhengig av om de er frivillig eller tvangsinnlagt – er fullt informerte om behandlingen, og har mulighet til å nekte behandling som ECT.
• sikrer at bruk at tvangsbehandling blir registrert, og at statistikken blir offentliggjort
• etablerer effektive klagemekanismer og sikrer tilgang til rettshjelp for pasienter
• gjør det mulig at verger kan være med å ta beslutninger om bruk av tvangsbehandling
• sørger for rehabilitering av pasienter som har blitt utsatt for tvangsbehandling.

Vold og overgrep

Voldtekt og vold i nære relasjoner

Flere av FN-komiteene er bekymret for utbredelsen av vold i nære relasjoner og voldtekt i Norge. FN er særlig bekymret for forekomsten av vold i samiske miljøer.

FN anbefaler at Norge

• etablerer nok krisesentre
• gjør det lettere å anmelde og rapportere voldtekt
• øker kapasiteten og kunnskapen til politi, rettsvesen og dommere, og sikrer at alle saker som blir anmeldt etterforskes ordentlig
• endrer definisjonen av voldtekt i straffeloven, slik at «mangel på samtykke» også regnes som voldtekt
• finner de underliggende årsakene til at det er høyere nivå av vold mot kvinner i samiske miljøer enn blant resten av befolkningen, og løser dem
• lager ny handlingsplan om vold mot kvinner og jenter – også i samiske miljøer
• samler inn disaggregert data om vold mot kvinner. Det betyr at en skal kunne dele inn statistikken etter for eksempel alder, etnisitet, funksjonshemminger eller seksuell legning, for å se om noen grupper er mer utsatt enn andre.

Trafficking og prostitusjon

Voksne og barn som utsettes for menneskehandel (trafficking) og tvinges til prostitusjon er blant de mest sårbare gruppene i Norge.

FN anbefaler at Norge

• gjør endringer i straffeloven slik at den eksplisitt forbyr salg av barn
• vedtar spesifikk lovgivning mot internettselskaper som tilbyr barneporno
• blir flinkere til å identifisere og hjelpe barn som er ofre for menneskehandel, og barn som er sårbare for å bli ofre for menneskehandel
• sørger for at alle kommuner definerer menneskehandel likt
• setter av nok ressurser til å finne og straffe overgriperne
• samler inn statistikk om ofre for menneskehandel, og sørger at det blir forsket på prostituertes levekår i landet
• styrker exitprogrammer for kvinner som vil forlate prostitusjon
• lager et nasjonalt system for å identifisere og følge opp traffickingofre, og gi dem helsehjelp og beskyttelse uavhengig av om de har oppholdstillatelse i Norge eller ikke

Kilder og videre lesning:

Rapportene til de ulike menneskerettighetskomiteene til FN

Årsrapporten til Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM)

NIMs sammenstilling av FNs anbefalinger til Norge 2017-2019

Temaside om menneskerettigheter

Temaside om demokrati og medborgerskap