Ukraina

Introduksjon

Ukraina-konflikten begynte i 2014 og har foregått på ulike nivåer: mellom grupperinger innad i Ukraina; mellom Ukraina og Russland; og mellom NATO og Russland. Det er en konflikt om landområder, makt og sikkerhet, hvor spørsmål knyttet til historie, identitet og folkerett er viktig.

Bakgrunn

Fra 1922 til 1991 var Russland og Ukraina deler av Sovjetunionen. Fram til 1954 tilhørte Krimhalvøya den russiske delen av det enorme Sovjetunionen. Ledelsen i Sovjetunionen bestemte da å legge Krim (Krym) til den ukrainske delen. Krim var fortsatt i Sovjetunionen, men var administrert av Den ukrainske sovjetrepublikk. Makten over både Krim og Ukraina lå likevel i Moskva, hovedstaden i dagens Russland.

Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 erklærte Ukraina seg som en selvstendig stat, etter at 90 prosent av befolkningen stemte for uavhengighet. Ledelsen i Moskva godtok at Krim ble en del av det nye Ukraina, til tross for at flertallet av innbyggerne på Krim var såkalte etniske russere. Krim ble dermed folkerettslig en del av den suverene staten Ukraina etter den kalde krigens slutt.

Forholdet mellom Moskva og Vesten har ikke siden den kalde krigen være så spent som nå. Hovedtrusselen da var faren for atomkrig. Den trusselen er fortsatt til stede.

Ukrainas valg mellom øst og vest

Ukraina grenser til både Russland og EU. Ukraina har dermed i utgangspunktet hatt interesse av et godt forhold til begge parter. Likevel har ulike grupper innad i Ukraina favorisert et tettere samarbeid med kun én av partene. Identitet spiller en viktig rolle for hvilken side man har foretrukket.

Forenklet så har ukrainerne som bor vest i landet vært EU-tilhengere, mens de i øst har foretrukket Russland. Det var valget mellom en tilknytning til EU/Vesten eller til Russland som utløste krisen i Ukraina i 2013-14.

Utløsende årsaker til konflikten

Viktor Janukovitsj var president i Ukraina frem til februar 2014, da parlamentet fjernet han fra makten. Foranledningen var at EU hadde tilbudt Ukraina en såkalt assosieringsavtale. Denne avtalen ville ført Ukraina nærmere EU. EU insisterte samtidig på at en slik avtale utelukket et fremtidig medlemskap i en russiskledet økonomisk union. Russland hadde nemlig etablert en økonomisk union med blant annet Belarus (Hviterussland) og Kasakhstan, og hadde planer om å inkludere Ukraina i denne.

EUs forslag presset Janukovitsj til å måtte velge side. Janukovitsj var i utgangspunktet positiv til et tettere samarbeid med EU, men ønsket ikke å skape større avstand til Russland. Den russiske presidenten, Vladimir Putin, la på sin side press på Janukovitsj, i tillegg til å tilby han penger. Putin skal visstnok ha truet med å okkupere Krim og de sørøstlige delene av Ukraina, hvis Janukovitsj valgte å signere avtalen med EU. 

Det hele førte til at Janukovitsj avstod fra å undertegne assosieringsavtalen med EU, og gjorde en avtale med Russland i stedet. Dette likte EU-tilhengerne i Ukraina dårlig og begynte med store demonstrasjoner på Maidan-plassen i hovedstaden Kyiv (Kiev), hvor flere hundretusen deltok, fra november 2013. Protestene var også motivert av misnøye rundt regjeringens manglene styring, blant annet på grunn av korrupsjon.

Janukovitsj avsettes som president

Den ukrainske regjeringens harde reaksjon på demonstrasjonene førte til en eskalering av voldelige sammenstøt i Kyiv. Det endte med at parlamentet avsatte president Janukovitsj i februar 2014.

Handlingen ble av mange oppfattet som et statskupp siden de folkevalgte ikke fulgte de prosedyrer, og ikke hadde det 3/4 flertall, som grunnloven krever for en slik avgjørelse. 

Mange omtaler det likevel ikke som et statskupp fordi flertallet i parlamentet tross alt stemte for avsettelsen av Janukovitsj. Hendelsen opplevdes også av mange som noe positivt for demokratiet i Ukraina, siden det avsatte ukrainske styret var korrupt, autoritært og voldelige mot ukrainske demonstranter.

Russland hadde et annet syn på det som hadde skjedd: Vesten hadde hjulpet demonstranter – flere av dem nynazister – å avsette den demokratisk valgte presidenten, for deretter senere å få en illegitim, pro-vestlig ledelse i Ukraina, som skrev under på assosieringsavtalen med EU.

2014: Russland tar Krim

Russland reagerte på avsettelsen av Janukovitsj med å ta kontrollen over Krimhalvøya med bruk av væpnede styrker. Russland hadde allerede en lovlig militærbase på Krim, som gjorde operasjonen rask og uten kamper. Deretter ble det avholdt valg på Krim om å slutte seg til Russland. Nesten alle som deltok, stemte ja. Valget ble ikke anerkjent internasjonalt. 13 av de 15 medlemmene i FNs sikkerhetsråd anså valget på Krim som ugyldig.

Et problem med valget var at befolkningen på Krim ikke hadde lov til å ta en slik type avgjørelse på egenhånd. Valgalternativene var også problematiske, siden det i praksis stod mellom to former for løsrivelse fra Ukraina. Prosessen foregikk også i en kontekst der væpnede styrker var aktive. Det hele kan derfor kalles et kupp og en ulovlig okkupasjon.

I mars 2014 vedtok Russland å annektere Krim, som betyr at Krim ble ansett for å være en del av Russland. De fleste landene i verden anerkjenner ikke at Krim er en del av Russland. Russlands handlinger på Krim var nok delvis motivert av bekymringer for at Krim kunne bli brukt som NATO-base under det nye ukrainske regimet. Handlingene var uansett i strid med folkeretten.

Krig øst i Ukraina

Russland ga også støtte til prorussiske opprørere øst i Ukraina. Disse var imot myndighetene i Kyiv og var inspirert av Russlands annektering av Krim. Dette førte til kamper mellom de prorussiske opprørerne på den ene siden, og den ukrainske hæren og paramilitære nasjonalister på den andre, fra april 2014. Kampene foregikk hovedsakelig i provinsene Donetsk og Luhansk øst i Ukraina. Militærpersonell fra Russland var også involvert, og deltok på opprørernes side.

Russlands handlinger på Krim og i Øst-Ukraina ble ansett som klare brudd på folkeretten. Dette la grunnlaget for at Vesten innførte sanksjoner mot Russland, først og fremst økonomiske. Russland reagerte med tilsvarende sanksjoner mot Vesten. USA bidro samtidig med en militær opprustning av det ukrainske forsvaret.

I tillegg til å være en reaksjon på avsettelsen av Janukovitsj og avtalen med EU, ble Russlands handlinger på Krim og i Øst-Ukraina knyttet til ukrainsk innenrikspolitikk, blant annet rettighetene til etniske russere i Ukraina.

Underliggende årsaker til konflikten

Den lokale konflikten: Pro-russisk og anti-russisk

Ifølge er folketelling i 2001 bodde det rundt 17 prosent etniske russere i Ukraina, og enda flere snakker russisk som førstespråk. Myndighetene i Russland, med den mektige president Vladimir Putin i spissen, mener at Russland har et ansvar overfor etniske russere i Ukraina, hvor de fleste bor i øst. Dette til tross for at de er ukrainske statsborgere.

Noe av det som skapte uro i Ukraina, før og etter 2014, har vært spørsmålet om hvilken status det russiske språket skulle ha i Ukraina. Denne delen av konflikten økte da det ukrainske parlamentet vedtok, etter avsettelsen av Janukovitsj, å frata regionene i Ukraina retten til å gi russisk (og andre minoritetsspråk) status som offisielt språk.

Mange russisktalende ukrainere følte at Ukraina var i ferd med å bli mer fiendtlig overfor russisk identitet, og fryktet økt ukrainsk nasjonalisme. Dette gjaldt spesielt i øst, der reaksjonen var et ønske om mer selvstyre og fortsatt tette bånd til Russland. Ukrainsk nasjonalisme ble oppfattet som en trussel mot det flerkulturelle Ukraina, og ble sett på med uro også av andre etniske minoriteter i Ukraina enn de med tilknytning til Russland.

Den lokale konflikten handler altså om språkrettigheter og graden av selvstyre i regionene. Videre er dette knyttet til ulike syn på landets nasjonale identitet, som deretter har påvirket hvilken holdning ukrainerne har hatt til EU og NATO på den ene siden, og Russland på den andre.

Krigens påvirkning på konflikten

Etter Russlands storskala invasjon av Ukraina i 2022 har den lokale konflikten mellom ukrainerne kommet mer i bakgrunnen. Ukrainere som har vært positive til Russland kan ha snudd som en konsekvens av Russlands brutale krigføring. Andre, spesielt russiske ukrainere på Krim og i Øst-Ukraina, vil kanskje foretrekke en utgang på krigen som fortsatt gjør det mulig for dem å leve i et nært forhold til Russland.

Ukraina-konflikten har både handlet om den lokale konflikten innad i Ukraina, og Ukrainas forhold til Russland. Men de underliggende årsakene må også ses i lys av forholdet mellom Russland og USA. I dette perspektivet er Russlands handlinger i Ukraina en reaksjon på NATOs utvidelse østover siden Sovjetunionens fall. Planer om et ukrainsk NATO-medlemskap blir sett på av Putin-regimet som en "rød linje", som at USA/NATO har gått for langt.

Russlands konflikt med USA og NATO

Det var den kalde krigen som var årsaken til NATOs opprettelse i 1949. Likevel fortsatte NATO å eksistere etter at den kalde krigen var slutt. Organisasjonen fikk også mange nye medlemmer, noe som gjorde at NATO utvidet seg østover i Europa.

Tolv land ble medlemmer av NATO etter 1991: Tsjekkia, Ungarn, Polen, Bulgaria, Romania, Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Slovenia, Albania og Kroatia. I tillegg ble tidligere Øst-Tyskland (DDR) en del av NATO gjennom tysk sammenslåing i 1990.

De fleste av disse nyere NATO-landene hadde vært i militærallianse med Sovjetunionen under den kalde krigen, i den såkalte Warszawapakten. Russland mislikte spesielt at de baltiske landene (Estland, Latvia og Litauen) ble NATO-medlemmer, siden disse i tillegg hadde vært en del av selve Sovjetunionen. Det samme gjelder Ukraina.

NATO åpner døren for Ukraina og Georgia

I april 2008 vedtok NATO at Ukraina og Georgia er velkommen til å bli medlemmer av NATO på sikt. USA var en pådriver for dette. Tyskland og Frankrike var derimot skeptiske fordi det ville være «en unødvendig fornærmelse» overfor Russland. Putin sa at en slik NATO-utvidelse «ville bli oppfattet i Russland som en direkte trussel mot landets sikkerhet».

Fire måneder etter at NATO åpnet døren for et fremtidig medlemskap for Ukraina og Georgia, brøt det ut krig mellom Russland og Georgia. Ett av Russlands mål med krigen kan ha vært å forhindre at Georgia ble medlem av NATO, enten ved en varig grensekonflikt eller gjennom regimeendring. Nåværende utenriksminister, Espen Barth Eide, reflekterte over dette i Morgenbladet i februar 2024, og sa at «det halvveis-signalet som ble sendt om at Ukraina kanskje kunne bli med i NATO på sikt, det var ikke lurt».

Planen om å innlemme Ukraina i NATO ble fryst idet Janukovitsj ble president i 2010, men gjenopptatt etter han ble avsatt. I desember 2014 vedtok parlamentet at Ukraina skulle gå bort fra sin status som alliansefri og heller jobbe for et NATO-medlemskap.

Kritikk av NATOs utvidelse østover

De som kritiserer NATOs utvidelse østover peker på at en slik utvidelse provoserer Russland, at russerne føler seg innsirklet av amerikanske militærbaser og våpensystemer, og at dette skaper en usikkerhet som fører til konflikt. Forsøk på å innlemme Ukraina (og Georgia) i NATO er derfor å gå for langt.

Den tidligere amerikanske forsvarsministeren, Robert Gates, er blant flere som har uttalt at å inkludere Ukraina og Georgia i NATO «undergraver formålet med alliansen og ignorerer hensynsløst det russerne vurderer som deres vitale nasjonale interesser». Tidligere statsminister i Norge, Kåre Willoch, hevdet at «ingen burde bli overrasket over at Russland kunne se det som en trussel».

NATO-utvidelse østover kan også oppleves av russerne som et løftebrudd fra USA, med bakgrunn i uttalelser fra amerikanske myndigheter under avviklingen av den kalde krigen. At utvidelsen skjer i land som tidligere ble direkte styrt av Moskva, slik som Ukraina ble, kan i tillegg oppleves ydmykende, spesielt for russere som liker å tenke på Russland som en stormakt.

Forsvar av NATOs utvidelse østover

Tilhengere av NATOs utvidelse ser heller for seg at øst-vest-konflikten er latent eller uunngåelig. NATO ses ikke på som truende mot Russland, men kun som en beskyttelse mot russisk aggresjon. Utvidelse vil dermed skape mer sikkerhet i Europa.

Russiske statslederes motiver tolkes i større grad som stormaktsambisjoner, ikke som reelle bekymringer om sikkerhet. All snakk om Russlands sikkerhetsbehov tolkes derfor som propaganda.

Et annet perspektiv er å argumentere ut ifra et demokratisk prinsipp om selvbestemmelse, nemlig at stater skal selv få lov til å velge hvilke organisasjoner de er med i. Russland skal altså ikke få bestemme om Ukraina skal være medlem av NATO eller ikke.

Russlands identitet som stormakt

Putins politiske prosjekt i Russland har lenge handlet om å gjenreise Russland som en stormakt. Det innebærer blant annet å utfordre USAs dominerende posisjon i internasjonal politikk. Putins retorikk er samtidig preget av en type imperialistisk nasjonalisme, som trekker den russiske nasjonens identitet tilbake til Kievriket på 800-tallet, der Ukraina og hovedstaden Kyiv/Kiev er en viktig del av fortellingen. 

Selv om det er vanskelig å vite hva den russiske ledelsen tenker og føler, så er det mye som tyder på at Putin-regimet opplever EU- og NATO-utvidelse som en slags trussel, spesielt når det kommer til Ukraina. Om ikke en direkte militær trussel, så i hvert fall en trussel mot Russlands posisjon som en stormakt. Motstanden mot NATO har vokst parallelt med Russlands stormaktsambisjoner.

Andre har vektlagt at Putin-regimet først og fremst er redde for at de skal miste kontrollen internt gjennom folkelige opprør for demokrati, som i Ukraina i 2014. Den russiske ledelsen kobler uansett disse to "truslene" sammen, ved å fremstille de folkelige protestene som kun noe Vesten har stelt i stand for egne interesser.

Den russiske frykten for NATO-utvidelse, og den autoritære, nasjonalistiske og imperialistiske retningen som Putin-regimet har bevegd seg i, kan ses på som to sider av samme sak. Å stå opp mot USA og NATO oppleves som et defensivt forsvar av russiske interesser, men har samtidig ført til en offensiv strategi der målet er å gjenerobre noe av kontrollen over tidligere sovjetrepublikker.

2022: Russland invaderer Ukraina

Russland plasserte over 100 000 militærstyrker nær grensen til Ukraina i november 2021, og krevde garantier for at ikke Ukraina skulle innlemmes i NATO. Opptrappingen førte til at flere NATO-land mobiliserte deler av sine militærstyrker, og økte sin tilstedeværelse øst i Europa – dette til tross for at Ukraina ikke er medlem av NATO.

Krisen tilspisset seg 21. februar, da Russland anerkjente de to utbryterrepublikkene øst i Ukraina, i Donetsk og Luhansk, som selvstendige stater. Russland gikk deretter til angrep på Ukraina med regulære styrker 24. februar, klart i strid med FN-pakten.

En ny fase av konflikten var i gang. Invasjonen gjorde at krigen ble mer brutal og rammet mye større deler av Ukraina direkte. Det inkluderte angrep mot hovedstaden Kyiv, der Russland håpet å kunne velte den ukrainske regjeringen, noe de mislyktes med.

Reaksjonene på den russiske invasjonen

Russland møtte sterk kritikk fra de fleste av FNs medlemsland. De var tydelige på at invasjonen er et klart brudd på folkeretten og Ukrainas suverenitet. Nesten alle NATO-landene reagerte med å innføre kraftige sanksjoner mot Russland, og med å sende våpen til Ukraina.

Selv om Russland i utgangspunktet var militært sterkere enn Ukraina, møtte de russiske styrkene mye motstand, noe Putin-regimet antakeligvis ikke hadde regnet med. Krigen utviklet seg raskt til å bli en såkalt stillingskrig, der grenselinjene mellom de stridene partene ikke endret seg så mye, og det ble stadig vanskeligere for begge parter å gå på offensiven. 

Ifølge Putin-ledelsens propaganda skulle invasjonen bekjempe nazismen i Ukraina, og beskytte befolkningen i Øst-Ukraina mot et folkemord. Ukraina har reagert med å ta saken til Den internasjonale domstolen (ICJ), i håp om at en konklusjon derfra vil tydeliggjøre at Russlands begrunnelse for invasjonen ikke holder.

Det er stor uenighet innad i flere av de vestlige landene om størrelsen på bistanden til Ukraina. Mest avgjørende for Ukraina er at støtten fra USA fortsetter. Det republikanske partiet er kritisk til pengebruken. Men som NATO-sjef Jens Stoltenberg har påpekt, så havner veldig mye av de pengene både USA og Europa gir til Ukraina, til slutt hos amerikanske våpenprodusenter, og er dermed bra for USAs økonomi og arbeidsplasser. Dette viser hvordan krigen i Ukraina ikke bare blir en del av de alliertes utenrikspolitikk, men også er knyttet til landenes økonomi, partipolitikk og andre interesser.

• Ett år med storkrig i Ukraina - hva er utsiktene for fred?

• To år med storkrig i Ukraina - hva nå?

Den humanitære situasjonen

Ifølge FN ble det drept over 14 000 mennesker i Ukraina-konflikten mellom krigens begynnelse i 2014, og frem til Russlands storskala invasjon i 2022. Etter invasjonen 24. februar steg dødstallene raskt, men med stor usikkerhet rundt nøyaktig hvor mange som har blitt drept.

Ved inngangen til 2021 hadde krigen ført til at 734 000 ukrainere var internt fordrevne, og over 56 000 hadde flyktet fra landet, ifølge Flyktninghjelpen (2022). Disse tallene steg også dramatisk etter den større krigføringen begynte i februar 2022. Bare i løpet av den første uken hadde rundt en million ukrainere flyktet fra landet, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), og flere millioner blitt internt fordrevne. Antallet ukrainske flyktninger økte raskt til flere millioner.

FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) meldte i februar 2021 at 3,4 millioner mennesker i Ukraina hadde behov for humanitærhjelp og beskyttelse. Dette tallet har også økt dramatisk etter 24. februar i år.

Krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd

Som følge av Russlands folkerettsstridige angrep 24. februar 2022, opprettet FNs menneskerettighetsråd en uavhengig undersøkelseskommisjon for å vurdere om også andre folkerettsbrudd blir begått i Ukraina-krigen.

Kommisjonen har rapportert at krigsforbrytelser, i tillegg til brudd på menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett, har blitt begått.

Kommisjonens første rapport, fra 18. oktober 2022, konkluderte med følgende:

• De russiske styrkene er ansvarlig for det store flertallet av de identifiserte bruddene.
• De russiske bruddene inkluderer utenomrettslige henrettelser, tortur og voldtekt.
• Russlands bruk av klasevåpen, raketter og luftangrep for å overta ukrainske byer, har ført til de største tapene av menneskeliv.
• Ukrainske styrker har brutt internasjonal humanitærrett i få, enkelte tilfeller.

Kilde: Undersøkelseskommisjonens første rapport (okt. 2022)

Knebling av journalister og aktivister i Russland har også økt siden 24. februar 2022. Undertrykkelsen fra de russiske myndighetene utelukker praktisk talt offentlig protest og all deling av informasjon om krigen i Ukraina, ifølge Amnesty International (nov. 2022).

ICC vil straffeforfølge Putin

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) anklager den russiske presidenten, Vladimir Putin, for krigsforbrytelser. I mars 2023 kom ICC med en arrestordre på Putin. Domstolen viser til at Russland blant annet har deportert barn ulovlig fra Ukraina til Russland. Dette er basert på Undersøkelseskommisjonens andre rapport (mars. 2023).

Arrestordren fra ICC betyr at de 123 landene som er medlemmer i ICC, er forpliktet til å arrestere Putin om han kommer på besøk, og utlevere han til straffedomstolen i Haag. Det gjelder Norge og de fleste landene vest for Moskva, men de færreste landene østover, slik som Kina og India.

FNs rolle i konflikten

Ukraina-krigen har blitt diskutert mange ganger i FNs sikkerhetsråd. Men siden Russland er både en part i konflikten og har vetorett i Sikkerhetsrådet, har ikke Sikkerhetsrådet klart å vedta noen sanksjoner mot Russland.

Etter at Russland invaderte Ukraina i 2022, ble saken tatt opp i FNs generalforsamling. Da Generalforsamlingen stemte over et vedtak 2. mars, som uttrykte sterk kritikk av invasjonen, var det kun Russland, Belarus (Hviterussland), Nord-Korea, Syria og Eritrea som stemte mot. Hele 141 land stemte for resolusjonen, som krever at Russland må stanse den militære offensiven i Ukraina.

FNs generalsekretær, António Guterres, har uttalt at Russlands invasjon er i strid med FN-pakten. Han har bedt om umiddelbar våpenhvile, og at partene velger dialog og forhandlinger.

Norges engasjement i konflikten

Etter Russlands annektering av Krim i 2014

Den norske regjeringen meldte i september 2014 at: «I kjølvannet av Russlands illegale annektering av Krim og destabiliserende rolle i Øst-Ukraina, har Forsvarsdepartementet besluttet å styrke forsvarssamarbeidet med Ukraina».

Norge har fulgt EUs sanksjoner mot Russland siden 2014, til tross for at det har rammet norske økonomiske interesser.

Etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022

Som følge av Russlands storskala invasjon av Ukraina 24. februar 2022, har EU innført enda kraftigere sanksjoner mot Russland. Disse EU-sanksjonene har Norge sluttet seg til.

Norske myndigheter har også valgt å sende våpen og annet militærutstyr til Ukraina, i likhet med flere andre NATO-land, til tross for at dette kunne øke sannsynligheten for at nabolandet Russland ser på Norge som en deltakerstat i krigen.

Regjeringen foreslo en langsiktig hjelpepakke til Ukraina i februar 2023. Stortinget vedtok dette forslaget, det såkalte Nansen-programmet, 14. mars. Det skal gi humanitær og militær støtte til Ukraina på til sammen 75 milliarder kroner for perioden 2023-2027. I tillegg skal 5 milliarder kroner gå til land i det globale sør som er særlig rammet av krigens ringvirkninger, blant annet på grunn av at prisen på energi, mat og andre varer har økt kraftig som følge av krigen.

Kilder

NRK, NTB, BBC, The Guardian, The Economist, regjeringen.no, Aftenposten, Morgenbladet, Dagbladet, Dagsavisen, OCHA, International Crisis Group, Amnesty International, Gallup, Store norske leksikon.

Bøker:

• Serhii Plokhy "The Russo-Ukranian War" (2023)
• Tormod Heier (red.) "Krigen i Ukraina" (2023)
• Richard Sakwa "Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands" (2015)
• Andrew Wilson "Ukraine Crisis: What It Means for the West" (2014)

Relaterte land

Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:

• Ukraina
• Russland
• USA

Skrevet av: Jonas Iversen, kommunikasjonsrådgiver, FN-sambandet.