5 grunner til at idrettsutøvere også fortjener anstendig arbeid

Verdens mest synlige – og sårbare – arbeidstakere

Fotballspillere, turnere og skiløpere fyller stadioner og TV-skjermer verden over. Men bak medaljer og millionkontrakter skjuler det seg en annen virkelighet.

Nå har Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) laget de første globale retningslinjene for anstendig arbeid i idretten.

— Dette er et viktig steg for å anerkjenne idrettsutøvere som arbeidstakere, slår ILO fast.

Retningslinjene bygger på grunnleggende prinsipper i arbeidslivet: retten til å organisere seg og kollektive forhandling, forbud mot barnearbeid, tvangsarbeid og diskriminering og krav om trygge og sunne arbeidsforhold.

Behovet er stort. Bare i fotball finnes det rundt 250 millioner spillere globalt. På tvers av idretter snakker vi om hundretusener – kanskje millioner – som lever av sporten.

Likevel behandles mange fortsatt ikke som arbeidstakere.

Disse nye retningslinjene bygger også på en egen avtale laget i 2022 for fotballspillere, mens disse retningslinjene handler om alle profesjonelle idrettsutøvere.

1. En milliardindustri – med store forskjeller

Idrett er blitt en global milliardindustri. For noen få superstjerner er lønningene enorme – på nivå med økonomien til små land.

Men dette gjelder bare et lite mindretall.

Og ifølge fagforeningen UNI har arbeidsgivere og sportsorganisasjoner ikke ønsket at ILO skulle ta tak i idrettutøveres rettigheter. Hvorfor det? Fordi det i stor grad er de som tjener mest på idrettsutøverne.

For mange andre er virkeligheten en helt annen: usikre kontrakter, lave inntekter og få rettigheter. Kvinner tjener gjennomgående langt mindre enn menn – også i Norge. I norsk toppfotball tjener kvinner i snitt under en femtedel av det menn gjør.

Det finnes likevel unntak.

I tennis har man kommet langt: I de største turneringene, som Wimbledon og US Open, får kvinner og menn lik premie. Dette er blant annet et resultat av langvarig press fra spillere som Serena og Venus Williams.

Men i de fleste andre idretter er forskjellene fortsatt store.

Det handler heller ikke bare om lønn, men om muligheter, synlighet og rettigheter – som svangerskapspermisjon og stillingsvern.

2. Psykisk helse – også en jobbutfordring i sporten

Mental helse har de siste årene blitt et stadig mer sentralt tema i idretten. Mange toppidrettsutøvere har begynt å dele sine personlige erfaringer med psykiske utfordringer, noe som har bidratt til økt bevissthet og forståelse for dette viktige aspektet av idretten.

Mentale helseutfordringer rammer en betydelig andel av idrettsutøvere rundt om i verden, og studier viser at opptil 35 prosent av eliteidrettsutøverne lider av utbrenthet, depresjon eller angst, mens 77 prosent oppgir å ha prestasjonsangst, ifølge Athletes for Hope.

Turnstjernen Simone Biles og svømmeren Michael Phelps har de siste årene vært fremtredende talspersoner for idrettsutøvernes mentale helse, og de snakker åpent om sine egne utfordringer med angst, depresjon og det enorme presset som følger med toppidrett.

Begge har valgt å prioritere sin egen velvære fremfor medaljer: Biles trakk seg fra øvelser under OL i Tokyo i 2020, mens Phelps har fortalt om sin kamp mot depresjon for å oppmuntre andre til å søke hjelp.

Presset i toppidretten er ekstremt, men støtteapparatet er ikke alltid til stede.

ILOs nye retningslinjer slår fast at idrettsutøvere har rett til et trygt og helsefremmende arbeidsmiljø – også for å sikre bedre mental helse.

3. Barn og unge må beskyttes

Ikke alle aktiviteter som barn deltar i for å oppnå økonomisk gevinst og/eller for å utvikle ferdigheter og karriere regnes som «forbudt» barnearbeid, og elitesport er avhengig av at lovende barn og unge idrettsutøvere finnes og pleies.

Barn får lov til drive med idrett, også på elitenivå, forutsatt at det finnes egnede beskyttelsestiltak og regler.

Fotballstjernen Lamine Yamal fikk ikke spille sene kveldskamper som sekstenårig under EM i 2024, også i ekstraomgangene i finalen mot England  – fordi han fortsatt var mindreårig og beskyttet av arbeidsregler.

Det viser noe viktig:
Dette er arbeid, og barn skal ikke utnyttes.

Samtidig er det ofte nødvendig å begynne tidlig for å nå toppnivå – som vi har sett med hockey-legenden Wayne Gretzky, golfspilleren Tiger Woods, og kunstløperen Tara Lipinski, men, ofte så tøyes grensene.

Her i landet har mange slått alarm om «den nye landeplagen i ungdomsidretten» med kraftige reaksjoner på barnespillere.

Samtidig vet vi at unge utøvere mange steder i verden blir presset, eller til og med lurt, inn i utrygge situasjoner i jakten på en karriere. «Fristelsen» ved en lukrativ idrettskarriere, sammen med komplekse og uoversiktlige spilleroverføringssystemer, blitt knyttet til barnehandel i idrettsmiljøet – ofte fra land i det globale sør til land i det globale nord, ifølge ILO.

Hvert år blir tusenvis av mindreårige smuglet fra Vest-Afrika til andre land for å begynne på fotballakademier eller spille i profesjonelle ligaer. Noen ganger er disse mulighetene falske, og «agenter» svindler dem for penger i prosessen. Mange havner på akademier med begrenset skolegang eller yrkesopplæring, utsettes for risiko for overgrep og skader, og tvinges til å gjennomgå intensiv trening under trussel om å bli stående uten papirer og uten ressurser. I 2023 reddet myndighetene 47 unge spillere (inkludert 36 mindreårige) fra Afrika, Asia og Sør-Amerika som antas å være ofre for menneskehandel fra et fotballakademi i Portugal.

Derfor løfter ILO fram behovet for sterkere vern mot utnyttelse og barnearbeid i sport.

4. Diskriminering og rasisme skal ikke være «en del av spillet»

Til tross for viktigheten av mangfold, inkludering og representasjon i idrettsverdenen, er diskriminering fortsatt altfor utbredt i sport.

Før OL i Paris i 2024, sa den franske idrettsministeren at ingen franske utøvere fikk lov til å delta hvis de bruker hijab, mens Amnesty og FN-eksperter «oppfordret» myndighetene og sportsmyndigheter til å sørge for at disse reglene ikke var i strid med menneskerettighetene.

Kampen mot rasisme i idrett er også langt fra over – heller motsatt. Real Madrid-spiller Vinícius Jr. har blitt utsatt for rasistiske tilrop fra tribunen og fra andre spillere. Det er for lett å kalle det «supporterkultur» eller «en del av spillet».

Han, selv om han er en av verdens mest berømte spillere, har ikke fått den støtten han (og andre) trenger, fra myndigheter, trenere og andre ansvarlige, og har blitt kalt for «vanskelig» når han reagerer og tar grep.

Men dette er et klart og tydelig eksempel på vold og trakassering på jobb.

ILO peker på at idretten må ta et tydeligere ansvar for å bekjempe diskriminering og sikre trygge arbeidsplasser.

Men hat og hets stopper ikke ved stadion. Netthets mot kvinnelige langrennsutøvere har vært et tilbakevendende tema i norsk idrettsdebatt. Under OL nå i februar opplevde flere kvinnelige langrennsutøvere, som Karoline Simpson-Larsen, grov netthets om kropp, utseende og prestasjoner i sosiale medier– bare fordi de var kvinner.

Dette viser at arbeidsplassen ikke bare er på banen – men også sosiale medier.

Retningslinjene understreker at arbeidsgivere og organisasjoner må bidra til å forebygge vold og trakassering – også digitalt.

5. Mange mangler en stemme

I mange idretter har utøverne liten innflytelse over egne arbeidsvilkår.

Kollektive forhandlinger er viktig for å ta opp problemstillinger i idrettssektoren og oppnå avtaler som tar hensyn til både idrettsutøvernes og arbeidsgivernes prioriteringer og behov.

Men, mange profesjonelle idrettsutøvere over hele verden sliter fortsatt med å utøve disse rettighetene, og tariffavtaler er fortsatt sjeldne utenfor noen få fremtredende lagidretter.

En undersøkelse gjennomført av en idrettsforening i 48 land innenfor ulike idretter i 2022 viste at nesten 60 prosent av spillerforeningene hadde opplevd åpenbare tilfeller av «fagforeningsfiendtlig oppførsel». Mens omfanget av diskriminering og trakassering av fagforeningsmedlemmer angivelig er høyt i fotball, er strategier for å unngå fagforeninger, som manglende anerkjennelse eller fortrinns behandling av alternative organiseringsformer, utbredt i individuelle idretter.

I mange land blir fagforeninger kun offisielt anerkjent dersom flertallet av medlemmene er formelt ansatt, noe som i praksis utelukker idrettsutøvere som driver med idretter der individuelle kontrakter er den vanligste ansettelsesformen, fra å organisere seg og føre kollektive forhandlinger om bedre arbeidsvilkår.

— Gjennom ILO-konvensjon nr. 87, nr. 98 og nr. 154 kan man oppnå kollektive forhandlinger, sa Alex Phillips, lederen av fotballfspillerforeningen FIFPRO som deltok på ekspertmøtet i ILO. I Colombia har vi klart å få dette til. Disse standardene kan bidra til å åpne døren for andre land i Sør-Amerika og andre steder, slik at fotballspillere kan få bedre arbeidsforhold, la han til.

ILO understreker at det er kun gjennom retten til å organisere seg og kollektiv forhandling at det er mulig med anstendig arbeid i idretten.

Hva skjer nå?

Retningslinjene skal behandles av ILOs styre senere i år, og kan bli et viktig verktøy for å styrke rettighetene til idrettsutøvere globalt.

Budskapet er enkelt:

Idrettsutøvere er ikke bare underholdning.
De er arbeidstakere.

Og de fortjener de samme rettighetene som alle andre.

Lær mer

Om de nye retningslinjene for profesjonelle idrettsutøvere (på ILOs sider)

Om rapporten bak forhandlingene (laget av ILO i 2024)

Om menneskerettigheter og idrett (på Amnestys sider)

Om ILO og ILOs arbeid