COP31: Ni spørsmål som kan avgjøre veien videre for klimaet

Mandag 9. november starter FNs 31. klimatoppmøte, COP31, i Antalya i Tyrkia. I to uker skal verdens land prøve å bli enige om hvordan de kan bremse den globale oppvarmingen og beskytte mennesker som allerede rammes av klimaendringene.

Men årets toppmøte åpner mot et alvorlig bakteppe.

Ifølge en ny rapport fra Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) blir 2026 ett av de fire varmeste årene som er målt. Den globale gjennomsnittstemperaturen lå 1,47 grader over førindustrielt nivå fra januar til september. Samtidig er havnivået rekordhøyt, og en svært kraftig El Niño ventes å forsterke ekstremvær og varme inn i 2027.

— Vi har gått inn i en ny tidsalder med ekstreme klimaforhold, advarer FNs generalsekretær António Guterres. Dette blir hans siste klimatoppmøte som FN-sjef.

Og utsiktene fremover er heller ikke spesielt oppløftende. Ifølge FNs miljøprogram (UNEP) vil verden passere 1,5 graders oppvarming, trolig allerede i løpet av de neste årene. Med dagens klimapolitikk styrer vi mot rundt 2,8 graders oppvarming innen slutten av århundret.

Det betyr at dersom – og vi understreker dersom – landene gjennomfører sine nyeste klimaløfter fullt ut, kan temperaturøkningen begrenses til rundt 2,6 grader. Det er fortsatt langt unna målene i Parisavtalen.

Og selv om verden har gjort fremskritt siden avtalen ble vedtatt i 2015, går utviklingen altfor sakte (les: i snegleskritt).

Så hva skal egentlig til for at COP31 blir mer enn enda et klimatoppmøte med store ord og gode intensjoner?

Spørsmålene er mange. Svarene foreløpig færre. FN-sambandet gir deg ni spørsmål det er verdt å følge med på når verdens land møtes til klimaforhandlinger i Antalya.

1. Er 1,5-gradersmålet fortsatt innen rekkevidde?

I år er det ti år siden Parisavtalen trådte i kraft. Avtalen forplikter verdens land til å arbeide for å holde den globale oppvarmingen godt under to grader, og helst begrense den til 1,5 grader.

Det har skjedd mye siden den gang.

Da Parisavtalen ble vedtatt, lå verden an til en temperaturøkning på mellom 3,7 og 4,8 grader innen 2100. Utbygging av fornybar energi, ny teknologi og strengere klimapolitikk har bidratt til å redusere den forventede oppvarmingen betydelig, ifølge Council on Foreign Relations. Men det er ikke nok.

FNs miljøprogram (UNEP) advarer om at en midlertidig overskridelse av 1,5-gradersgrensen nå er uunngåelig.

Samtidig viser WMOs ferske rapport hvor nær verden allerede er denne grensen. Men selv om temperaturen overstiger 1,5 grader i ett enkelt år, betyr ikke det at Parisavtalens langsiktige temperaturmål er endelig tapt. Målet gjelder oppvarmingen over tid, og det er fortsatt mulig å få temperaturen ned igjen dersom verdens land kutter utslippene raskt nok.

Jo høyere temperaturen stiger, og jo lenger den holder seg over 1,5 grader, desto større blir risikoen for ekstremvær, tørke, oversvømmelser, tap av natur og stigende havnivå.

Oppgaven i Antalya er derfor å finne ut hvordan verden kan begrense overskridelsen og få temperaturen ned igjen så raskt som mulig.

2. Klarer land å gå fra klimaløfter til handling?

Årets klimatoppmøte har ett tydelig hovedbudskap: Det er på tide å gjennomføre det verdens land allerede har lovet.

Under COP30 i Brasil i fjor var gjennomføring også et sentralt tema. Men flere viktige spørsmål ble stående ubesvart.

Blant annet klarte ikke landene å bli enige om et formelt veikart for overgangen bort fra fossile energikilder, til tross for støtte fra mer enn 80 land. Sluttdokumentet fra møtet nevnte ikke engang fossile brensler.

Det var et tilbakeslag for land, organisasjoner og alle som ønsker en raskere overgang fra olje, kull og gass.

Nå skal landene fortsette arbeidet med å kutte utslippene og forberede den andre globale gjennomgangen av Parisavtalen, som skal avsluttes i 2028.

Dette skal vise hvor langt verden har kommet med å oppfylle klimamålene, og hva som fortsatt mangler.

Tyrkias COP31-president, Murat Kurum, har derfor lagt særlig vekt på tiltak som kan gjennomføres i praksis, blant annet mer ren energi, energieffektive bygninger og mindre utslipp av metan.

Spørsmålet er (igjen) om landene klarer å omsette disse ambisjonene til konkrete resultater.

3. Hvem skal betale for klimakampen?

Som under tidligere klimatoppmøter blir penger ett av de vanskeligste spørsmålene.

Mange land i sør har bidratt lite til de globale klimagassutslippene, men rammes hardt av konsekvensene. De trenger støtte til å kutte utslipp, bygge mer klimahardføre samfunn og håndtere skadene fra ekstremvær.

Under COP29 i Aserbajdsjan ble landene enige om et mål om å mobilisere minst 300 milliarder dollar årlig til land i sør innen 2035.

Samtidig er det et bredere mål om å øke den samlede klimafinansieringen fra offentlige og private kilder til minst 1,3 billioner dollar årlig innen 2035.

Men pengene må faktisk komme frem. Og det har de jo ikke gjort.

Ifølge UNEP er behovet for finansiering av klimatilpasning langt større enn det som tilbys i dag. Selv en tredobling av dagens internasjonale offentlige støtte til klimatilpasning ville bare dekket mellom 23 og 29 prosent av land i sørs behov.

Uenigheten handler ikke bare om hvor mye penger som trengs, men også om hvem som skal betale, hvordan pengene skal fordeles og hvor mye som skal gis som lån eller støtte.

Ifølge UN News gikk bare 18 prosent av verdens investeringer i ren energi i 2025 til fremvoksende økonomier og land i sør utenom Kina, selv om nesten to tredeler av verdens befolkning bor der. Samtidig er det ofte langt dyrere å finansiere fornybar energi i fattigere land. For land som allerede sliter med høy gjeld, kan nye lån gjøre situasjonen enda vanskeligere.

For mange land som sliter med økonomien – og en rekke presserende behov – er dette avgjørende. Klimafinansiering handler ikke bare om fremtidige utslippskutt, men også om muligheten til å beskytte mennesker som allerede lever med konsekvensene av klimaendringene.

4. Hvordan skal verden tilpasse seg et varmere klima?

Selv om verdens land skulle lykkes med å kutte utslippene raskt, vil klimaendringene fortsette å påvirke mennesker og samfunn i mange år fremover.

Og det er jo de mest sårbare som er i klimaskuddlinjen. UNHCR anslår at nesten 90 millioner tvangsfordrevne mennesker – tre av fire på verdensbasis – bor i land som er utsatt for høy til ekstrem risiko for klimarelaterte farer, blant annet alvorlige tørker, dødelige flom og ekstrem varme. Mange har allerede flyktet fra konflikt, vold og forfølgelse, bare for å finne seg selv i en ny krise på steder der ressursene og mulighetene for å tilpasse seg er svært begrensede.

Derfor handler COP31 også om klimatilpasning.

Landene skal blant annet diskutere hvordan de kan måle fremgangen mot det globale målet om klimatilpasning, og hvordan de kan hjelpe samfunn med å tåle mer ekstremvær, tørke og stigende havnivå.

Et særlig viktig tema er ekstrem varme.

Høyere temperaturer truer både menneskers helse, matproduksjon og arbeidsliv. Samtidig øker behovet for kjøling, som igjen kan føre til høyere energiforbruk og utslipp dersom energien kommer fra fossile kilder.

Under COP31 vil derfor løsninger som energieffektive bygninger, ren elektrisitet og bærekraftig kjøling stå sentralt.

Også små øystater og land langs utsatte kystområder vil kreve større oppmerksomhet om klimatilpasning, tap og skade.

For dem handler ikke klimakrisen bare om fremtiden. Den handler om å beskytte hjem, arbeidsplasser og lokalsamfunn i dag.

5. Kan verden få fart på den grønne omstillingen?

En annen viktig oppgave blir å få fart på overgangen til renere energi.

Energisystemene står for rundt 70 prosent av verdens klimagassutslipp. Derfor er det avgjørende å redusere bruken av fossile energikilder og samtidig bygge ut fornybar energi.

For ti år siden var færre enn én av hundre nye biler som ble solgt i verden, elektriske. I 2025 var det én av fire, ifølge UN News. Det viser hvor raskt den grønne omstillingen kan gå når teknologien blir mer tilgjengelig. Og det er jo en gladnyhet.

Tyrkia har lansert initiativet «35 by 35», som har som mål å øke elektrisitetens andel av verdens samlede energiforbruk til 35 prosent innen 2035.

Landene skal også diskutere hvordan de kan redusere utslippene av metan, en kraftig klimagass som blant annet slippes ut fra olje- og gassproduksjon, landbruk og avfall.

Metankutt er særlig viktige fordi de kan bidra til å bremse oppvarmingen på kort sikt.

Men overgangen til en grønnere økonomi må også være rettferdig. Det betyr at de som sitter igjen med godene, ikke (bare) er de som alltid får godene.

Under COP30 ble landene enige om å utvikle en mekanisme som skal støtte en rettferdig omstilling. Nå må de bli enige om hvordan den skal fungere i praksis.

Det handler blant annet om å sikre at de som rammes hardest av klimaendringer, som kvinner, mennesker på flukt, urfolk, arbeidstakere, lokalsamfunn og land som er avhengige av fossil energi, ikke blir verken tilsidesatt eller etterlatt når og mens verden omstiller seg.

6. Kan naturen hjelpe oss med å bremse klimaendringene?

Klima- og naturkrisen henger tett sammen.

Skog, myr, mangrover og andre økosystemer tar opp og lagrer store mengder karbon. Samtidig beskytter de mennesker mot flom, stormer og andre konsekvenser av klimaendringene.

Ifølge Conservation International kan beskyttelse og restaurering av natur bidra med mer enn en tredjedel av klimaløsningene verden trenger. Likevel går bare en liten andel av klimafinansieringen direkte til naturvern.

Under COP31 vil det derfor også være oppmerksomhet rundt hvordan land kan beskytte skog og hav, samtidig som de reduserer utslippene.

Brasil, som ledet COP30 i fjor, har arbeidet videre med frivillige veikart for å stanse avskoging og skogforringelse innen 2030.

Dette arbeidet er særlig viktig for land med store tropiske skoger, men også for urfolk og lokalsamfunn som lever i og av naturen.

7. Hva vil Norge få til under COP31?

Norge skal også delta aktivt under klimatoppmøtet.

Statsminister Jonas Gahr Støre og klima- og miljøminister Sigrun Aasland reiser til Antalya, der Norge særlig vil prioritere regnskogsbevaring og elektrifisering.

Et viktig mål er å få flere land med på regnskogsfondet Tropical Forest Forever Facility (TFFF), som ble lansert under COP30 i Brasil.

Fondet skal belønne land som bevarer tropisk skog, blant annet ved å bruke avkastning fra investeringer til å finansiere skogbevaring.

Norge har varslet et lån på inntil 30 milliarder kroner til fondet, men bidraget er avhengig av at flere land blir med og at den økonomiske risikoen blir akseptabel.

Så langt er det mobilisert 7,8 milliarder dollar, mens målet er minst 10 milliarder dollar innen utgangen av 2026.

Norge vil også støtte Tyrkias initiativ for økt elektrifisering og dele erfaringer fra den norske omstillingen.

Samtidig viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå at Norges klimagassutslipp gikk ned med 1,9 prosent i 2025, til 44 millioner tonn. Siden 1990 har utslippene falt med 14,1 prosent.

Nedgangen skyldes blant annet overgangen fra fossile biler til elbiler.

Men Norge har fortsatt en betydelig jobb foran seg for å nå sine egne klimamål.

8. Klarer verdens land å samarbeide når stormaktene trekker i ulike retninger?

COP31 arrangeres i en tid med store geopolitiske spenninger og økende uenighet om internasjonalt samarbeid.

USA, som er verdens nest største utslippsland og historisk sett har sluppet ut mest klimagasser, trakk seg formelt fra Parisavtalen tidligere i år. Landet sender ingen offisiell delegasjon til Antalya, selv om amerikanske deltakere utenfor myndighetene vil være til stede.

Samtidig er det fortsatt store forskjeller mellom landenes økonomiske forutsetninger og politiske prioriteringer.

Dette gjør forhandlingene vanskeligere.

Tyrkia leder årets klimatoppmøte, mens Australias klima- og energiminister Chris Bowen har ansvaret for å lede de formelle klimaforhandlingene. Ordningen er et resultat av samarbeidet (les: uenigheten om vertskapet) mellom de to landene om COP31.

Det er ikke ventet at toppmøtet vil resultere i én stor, ny klimaavtale. Målet er snarere å sikre fremgang på flere områder og bygge videre på tidligere vedtak.

Og selv om klimatoppmøtene ofte kritiseres for å produsere flere løfter enn resultater, spiller de fortsatt en viktig rolle.

De samler verdens land rundt samme bord, holder klimaendringene høyt på den internasjonale dagsordenen og gir landene en mulighet til å samarbeide om løsninger de ikke kan få til alene.

9. Blir COP31 et vendepunkt for klimaet?

Det er lett å miste motet når klimaforskere stadig kommer med nye advarsler.

Men det finnes også grunner til håp.

Fornybar energi vokser raskt, ny teknologi gjør det mulig å kutte utslipp i stadig flere sektorer, og land over hele verden har vist at klimatiltak kan gi resultater.

I en ny rapport til COP31 fra SINTEF og NTNU understreker forskerne at mange av løsningene allerede finnes. Det som mangler, er blant annet investeringer, kompetanse og politiske virkemidler som gjør det mulig å ta dem i bruk raskt nok.

Det er nettopp dette COP31 handler om.

Ingen forventer at to uker i Antalya skal løse klimakrisen. Men det som skjer under forhandlingene, kan si mye om hvorvidt verdens land fortsatt klarer å samarbeide om en av vår tids største utfordringer.

Resultatene fra COP31 vil derfor ikke bare måles i hva landene blir enige om rundt forhandlingsbordet og i gangene utenfor møterommene. Det vi alle bør rette oppmerksomheten mot, er hvilke konkrete grep de tar – i dag, i morgen og, ikke minst, i fremtiden.

For det som er klinkende klart allerede nå, er at verden ikke mangler klimaløfter. Det som mangler, er handling – og, ikke minst, tid.

Lær mer

Om COP31 (på FNs sider)

Om klimaendringer

Om Parisavtalen