En viktig debatt i en verden i revers

Under Den internasjonale arbeidskonferansen holdt nå i juni i Genève, har en egen komité diskutert hvordan verden kan håndtere overgangen fra uformelt til formelt arbeid.

Den uformelle økonomien berører nesten seks av ti arbeidstakere og åtte av ti bedrifter i verden, ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO).

Men, som mange fra vår del av verden sa før diskusjonen begynte, angår egentlig dette oss?

Fra norsk side har YS deltatt i forhandlingene, og vi har tatt en prat med Rolf Vestvik, sjef for kommunikasjon og internasjonalt arbeid, som satt i komiteen. Her er det vi har lært.

Milliarder uten rettigheter

Uformelt arbeid skjer uten faste kontrakter, sosiale rettigheter eller skatteinnbetalinger. Det handler om alt fra folk som jobber i andres hjem og gateselgere til bygningsarbeidere og transportarbeidere.

Mange av dem jobber uten å være registrert i noen offisiell statistikk.

— Det er snakk om milliarder arbeidere, ikke millioner, sier Vestvik. Disse arbeidstakerne har få rettigheter, ingen sosial sikkerhet og bidrar heller ikke til statens inntekter. Det gjør det vanskelig å utvikle velfungerende samfunn.

Han understreker at det også bidrar til at uformell sektor kan gli over i det kriminelle – selv om uformelt arbeid ikke nødvendigvis er ulovlig, det kan, rett og slett, være den eneste jobb muligheten mange har.

— Skal vi få til bærekraftig utvikling, må vi klare å gjøre denne sektoren formell. Det er derfor denne debatten i ILO er så viktig.

Pandemien og digitale plattformer betyr mer uformelt arbeid

Pandemien rammet de uformelle aller hardest: Ingen rett til sykepenger, ingen permitteringsordninger, og mange ble stående helt uten inntekt. Mange i formelt arbeid måtte også flytte til mindre formelle virksomheter.

Samtidig har plattformarbeid, som transport- og leveringstjenester via apper, vokst voldsomt – ofte uten klare «spilleregler».

— Begge disse trendene har gjort at uformelt arbeid øker, forteller Vestvik. Og det er vel noen av mange årsaker til at ILO tar tak i dette nå.

Når verden går i revers

— Overskriften på denne komiteen kunne vært «En viktig debatt i en verden i revers», mener Vestvik.

Han beskriver en prosess hvor gamle, grunnleggende prinsipper igjen er til diskusjon. Det gjelder blant annet retten til kollektive forhandlinger – en rettighet mange arbeidsgivere nå utfordrer, ifølge Vestvik.

I tillegg pågår det ideologiske kamper om ordvalg: Skal man bruke det inkluderende begrepet gender, eller bare menn og kvinner?

— Det er nedslående at flere land – også USA – vil fjerne begrepet «gender», som er etablert i FN og i det internasjonale systemet, generelt. Det viser at vi ikke lenger kan ta likestilling for gitt, sier han.

Og klima? Det skal helst ikke nevnes i teksten i det hele tatt.

— USA og Argentina mener vi heller skal snakke om «natur», ikke klimaendringer. Men for arbeidere uten verneutstyr i ekstrem varme, er klimaendringer et faktum. Dette handler om folks liv og helse.

Enighet om at hastegrep må tas

Men enighet må jo komme. Komiteen skal ende med en resolusjon til medlemslandene og som styrer ILOS arbeid fremover – ikke en juridisk bindende konvensjon. I år var det to andre komiteer som utarbeidet konvensjoner under ILO-konferansen: Den ene førte til en ny konvensjon for biologiske helsefarer, mens den andre vil – forhåpentligvis – til neste år sikre en ny avtale rundt plattformarbeid.

— Det høres kanskje lite ut, men det er faktisk stort at verdenssamfunnet kan enes om en felles problembeskrivelse. Det er første steg på veien mot konkrete løsninger, sier Vestvik.

Resolusjonen skal både forklare hvorfor uformelt arbeid oppstår, og foreslå tiltak – alt fra store strukturreformer til bedre opplæring, bruk av teknologi og anerkjennelse av kollektive rettigheter.

Når resirkuleringsarbeidere gir håp

Noen tiltak imponerer mer enn andre. Vestvik trekker frem historier fra grasrota:

— I Peru har søppelplukkere organisert seg for bedre arbeidsvilkår. Og filippinske hushjelper i Midtøsten har presset frem nye lover. Det viser at endring er mulig, selv under tøffe forhold.

Vestvik understreker at det er i de landene som ligner litt på det vi har Norge som får det best til å bekjempe uformelt arbeid. Hvorfor det? Fordi de landene som klarer å organisere arbeidstakere kommer langt. Han peker også på at der hvor land faktisk gjennomfører ILO-konvensjoner og lovverk, skjer det forbedringer. Lover er én ting – at de etterleves, er noe annet.

Men, angår dette oss?

Mange tror vel kanskje at siden dette er noe som skjer mest i andre deler av verden er vi her i landet «immune». Men er vi egentlig det? Absolutt ikke, mener Vestvik. ILO understreker at selv om denne økonomien er mer utbredt i lav- og mellominntektsland, finnes den i alle deler av verden, også i høyinntektsland.

— Vi har hatt en diskusjon om dette. Den foreløpige konklusjonen er vel at nei, vi tror ikke at den uformelle sektoren er stor i de nordiske landene. Ja, det finnes såkalt «svart arbeid», og da er man inne på arbeidslivskriminalitet, men den uformelle sektoren er nok ganske liten.

Selv om den uformelle sektoren er liten i Norge, har vi heller ikke råd til å ignorere problemet. Vi er jo også en del av den globale økonomien.

— Her i Norge kjøper vi varer som er produsert av andre – og de fleste ønsker jo at de som lager det vi kjøper har en god lønn og bra rettigheter. Norske bedrifter opererer i utlandet og trenger også seriøse arbeidsforhold.

Men, uformelt arbeid kan også ramme i Norge – i form av arbeidslivskriminalitet og svart arbeid. Men Vestvik er tydelig på at forskjellen er stor:

— Svart arbeid i Norge er ulovlig. Uformelt arbeid i mange andre land handler om at folk ikke har mulighet til å jobbe formelt – på grunn av analfabetisme eller lite kunnskap om hvordan man kan registrere arbeid, mangel på systemer eller fordi arbeidsgiver ikke ønsker det.

Samarbeid under press – men ikke brutt

I en tid der internasjonalt samarbeid ofte svekkes, er det noe håpefullt i at ILO fortsatt fungerer som et viktig forum for det internasjonale arbeidslivet.

— Man skal være sjeleglad for multilaterale møter som ikke ender i kaos og anarki, sier Vestvik.

Han beskriver en genuin trepartsfølelse – mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter – hvor alle, til tross for uenigheter, og forskjellige standpunkter ønsker fremgang.

— Når enkelte store land som USA vil gå bilateralt og alene, gir det ekstra driv til de som tror på samarbeid. Og det gjør vi. For dette er problemer ingen løser alene.

Og hvordan gikk det til slutt?

«Slutten på visen» for resolusjonen (ikke problemet) viste at land og arbeidslivsparter kan bli enige.

Begrepet «gender» ble igjen, og det gjorde også viktigheten av kollektive forhandlinger og hvor viktig det er å beskytte arbeidere mot klimaendringer.

Og, la oss være helt ærlige, i 2025, er ikke dette (dessverre) bare-bare.

Lær mer

Les den endelige resolusjonen vedtatt 13. juni (på ILOs sider)

Finn ut mer om hva som skjedde hver dag under årets ILO-konferanse

Sjekk ut det siste om ILO og internasjonalt arbeidsliv