Av Iselin L. Danbolt

Publisert: 02. juni 2025

Mandag 2. juni: En storm i vente?

Nei, nå er dag 1 av året ILO-konferanse snart over for noen av oss her ved Palais des Nations i Genève. Og selv om litt regn kom nå i ettermiddag, ble det ingen storm, som meldt (skal si ifra til Verdens meteorologiorganisasjon, WMO, siden de ligger rett ved siden av).

Men man føler fortsatt at stormen (kanskje) er i vente. Blir ILOs program (og budsjett) endelig vedtatt? Går komiteene som de skal? Hva skjer med ILO i fremtiden?

Her er noen av dagens høydepunkter.

Ikke den mest lystige starten, for å være helt ærlig

Apropos storm i vente. Siden jeg kom til Genève for noen dager siden, merker man at hele (den internasjonale siden av) byen er preget av store budsjettkutt. På bussen hører man FN-ansatte som snakker om at de tror de får sparken, og i den uendelig lange kaffekøen hører man det samme – også fra ILO-ansatte. For her blir det kutt, i mange retninger.

Hvert år får ILO nytt «liv» når konferansen starter, dette er jo alle ILO-ansattes kalenderhøydepunkt. Men, i år, og tro det eller ei, var litt av den lystige stemningen bortevekk. Klemmer og vinking ble det mye av (som alltid), men man føler at folk helst vil snakke om været og ikke om hva som skjer i arbeidslivet – deres og globalt.

Åpningen var storslått, som alltid, men igjen, man merket at ILO-sjefen tar budsjettkutt og et akutt reformbehov innover seg. Her satt smilene litt lenger inne enn vanlig. Men, for å se på det positive: Afrika stiller særlig sterkt under årets sesjon av konferansen, med en konferansepresident, arbeidsministeren fra Zimbabwe, en visepresident som representerer arbeidsgivere fra Senegal, og en visepresident som representerer arbeidstakere fra Tunis. Endelig!

  • Les mer om åpningsseremonien her.

De neste to ukene vil bli utfordrende, fysisk og mentalt for alle de som jobber for at denne konferansen skal gå bra. Dette er jo en maraton. Mange ILO-ansatte jobbet til rundt 23.00 for å forberede komiteene i går kveld (søndag), og i kveld blir komitearbeidet ikke ferdig før 21.30, tidligst. For alle delegatene som sitter i sine komiteer vil denne uken være spesielt lang. Da hjelper det kanskje at været ikke er så flott som det pleier å være i Genève i juni.

Norge allerede i søkelyset

Noen av de første jeg så da jeg ankom FN-bygget var norske delegater, som representerer arbeidsgivere og arbeidstakere. De hadde allerede hatt en lang dag med flere gruppemøter da jeg traff dem rundt 9.15. Sånn kan det jo gå.

Flere ILO-ansatte huket også tak i meg for å finne ut av hvordan man uttaler navnet til statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, siden de er ansvarlige for ILO-sjefens bilaterale møter og protokoll.

Jeg har jo også et litt «eksotisk» mellomnavn for alle de som ikke snakker norsk – Løvslett – så det er vel kanskje ikke rart at navnet Per Olav Skurdal Hopsø virker vanskelig for noen. «Pair Olaf Skoordahl Hoppseu» var der vi landet. La oss se hva som skjer når innlegget kommer på torsdag. Jeg melder tilbake.

Men, det viktigste var jo at ILO vet at Norge støtter dem, også i disse vanskelige tider. Der fikk jeg mange (totalt ufortjente) «takkemeldinger». Mange følger med på hva som skjer denne uken og hva vi som land og delegasjon har i vente. Jeg må bare huske å videreformidle takken, når jeg får tid …

Enda mer sikkerhet enn vanlig

Sist, men ikke minst, så man enda mer sikkerhet enn vanlig under konferansen i år, med vakter overalt og skanning av adgangskort flere steder. For 20 år siden kunne man slippe inn i FN-bygget, og til ILO-konferansen, med et busskort, nærmest. Men det var da, nå er den globale konteksten annerledes, med litt flere trusler (kanskje). Da er det bare å plastre på smilet og si «merci, monsieur, merci, madame» til noen av arbeiderne som jobber hardest under en slik stor internasjonal arbeidskonferanse, uten mye av æren.

Følg med, følg oss! 

I morgen gleder jeg meg til å fortelle dere om hva som skjer i komiteene, og hva som har skjedd bak kulissene. Takk for meg.

Tirsdag 3. juni: Sakte men sikker fremgang

Nå er det dag to av årets ILO-konferanse, og folk begynner å se litt trøtte ut. Det som skulle bli en sen kveld for de fleste som sitter i komiteer, ble faktisk ikke så ille, men det kan endre seg i kveld. Uansett har vi to 10 dager igjen.

Så langt har Norge stilt sterkt, med flere innlegg fra arbeidslivspartene, og det er flott.

I dag har komiteene fortsatt – i full sving. Her er det vi har lært (mellom i går og i dag).

«Ikke så generelle» saker vedtas

Komiteen for «generelle saker» (vanskelig å oversette general affairs til noe bedre) har allerede hatt (nesten) to produktive dager. Komiteen gjenspeiler arbeidet og vedtakene til ILOs sitt styre, og i denne komiteen har Norge talerett, men ikke stemmerett.

Denne litt mystiske komiteen jobber med nokså konkrete saker, for å si det sånn. I denne omgang er det 4 ting på agendaen: Endringer til ILO-konvensjonen om sjøfolks rettigheter (nr. 186) som vedtatt tidligere i mai, hvordan jobbe med Myanmar og landets arbeidslivsaktører gitt den nåværende situasjon (også i lys av det katastrofale jordskjelvet for ikke lenge siden), Palestina og deltakelse av Palestina i ILO-møter, og en resolusjon – fremforhandlet av trepartsaktører – som skal til Verdens sosiale toppmøte, som holdes i Doha i november.

I går sto hva som kunne vært litt mer komplisert på agendaen (Myanmar og Palestina), men det ordnet seg til slutt, uten store problemer.

Komiteen gjennomgikk ILOs styres beslutning om undersøkelseskommisjonen som skal undersøke Myanmars manglende overholdelse av konvensjonen om foreningsfrihet og beskyttelse av organisasjonsretten, 1948 (nr. 87), og konvensjonen om tvangsarbeid, 1930 (nr. 29), og samtidig sikre støtte til det pågående arbeidet til (utsatte) fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner i landet, også via ILOs Yangon-kontor.

Palestina har nå fått oppgradert status i ILO – etter hele 50 år. Medlemmene ble til slutt enige om å oppgradere Palestinas status fra «nasjonal frigjøringsbevegelse» til «et ikke-medlem observatørland». Den endelige resolusjonen – som bare Ungarn stemte imot sies det, vil trolig bli formelt vedtatt under plenumsmøtet på torsdag.

Denne oppgraderingen gjør at ILOs anerkjennelse av Palestina samsvarer med anerkjennelsen fra andre FN-organisasjoner som UNESCO og Verdens helseorganisasjon (WHO), i samsvar med FNs generalforsamlings resolusjon ES-10/23 som ble vedtatt i mai 2024.

Dette betyr også at Palestina nå kan delta mer aktivt i ILOs aktiviteter. Disse utvidede rettighetene omfatter blant annet å avgi uttalelser om alle punkter på dagsordenen, legge frem forslag og delta i møter med trepartsdelegasjoner. Fra og med 2026 vil Palestina også kunne nominere representanter til ILO-konferansens presidentskap.

Men, tilbake til i dag. Flere jeg traff pustet lettet ut da de sa at i dag skulle de «bare» diskutere og bli enige om resolusjonen fra ILO som skal til Verdens sosiale toppmøte. Og det er der fokuset har vært i dag. Og det er ikke bare, bare det.

Plattformarbeid i søkelyset

Dette er vel kanskje den komitéen som tar litt mer av (enn så lenge) enn de andre. Dette kan jo endre seg raskt. Men her er det engasjement. Utover rekordmange innspill fra medlemsland i ILOs forberedende arbeid, har nå (nesten) rekordmange endringer i teksten kommet, og disse ble diskutert i går og i dag. Endringer på den første delen (punkt 1 til 11) er nå på 194 sider. Og det er jo heftig.

Og det synes komitemedlemmene også.

Rett ved kaffebaren i dag tidlig så man at den norske myndighetsrepresentanten satt med delegater fra land som Japan, Sveits og Tyrkia og jobbet iherdig, og denne (mektige) gruppen har kommet med en rekke forslag (jeg fant 13) til endringer som går ut på (for eksempel) definisjonene av en «digital arbeidsplattform», og en «digital plattformarbeider». Heia!

Trenger vi å bry oss om uformelt arbeid?

Ja, er svaret. Nå har jeg hørt fra mange hold at dette er jo ikke noe som angår «oss» - for i Norge (og flere andre land som ligger nært) er arbeidslivet godt regulert, og uformelt arbeid er sett på som arbeidslivskriminalitet.

Men, hvis man retter kikkerten litt lengre bort (kanskje til, jeg vet ikke, Sveits), ser man uformelle arbeidere veldig ofte. Det anslås at nesten 60 prosent av alle verdens arbeidere – 60 PROSENT – er i uformelt arbeid. Det vil si i arbeid uten arbeidsbeskyttelse, uten trygde- og velferdsordninger – det vil si langt unna anstendig arbeid. Og denne typen arbeid er også et problem for næringslivet – også når det gjelder forsyningskjeder.

I dag har komiteen hatt sin andre dag med diskusjoner, og det sies at Sør-Amerika-gruppen har vært spesielt vokale. Apropos, i går kom Norge med et innlegg som var veldig populært. Vi gleder oss til å dele dette. For om vi vil anerkjenne det eller ei, så er mangelen på anstendig arbeid ett sted, noe som angår oss alle.

Biologiske farer på jobben: Hvordan definerer man det?

Denne komiteen er jo kjempespennende, og det virker som man har kommet ett skritt videre i ferden mot en ny ILO-konvensjon (og kanskje rekommandasjon). Jippi.

I dag hørte vi at diskusjonen gikk mye ut på hva slags faktorer man bør ha i en slik konvensjon? Bør disse farene omtales som være brede og eksplisitte eller mer snevre? Her er det skoen trykker for tiden. I går kom hele 145 sider med endringer i den første delen av konvensjonen inn, og i dag kommer endringene til del to. Dette kan bli en sen kveld, sies det.

Norge holdt også et sterkt innlegg i denne komiteen, og selv om det er mye å ta innover seg med så mye informasjon fra alle hold, stoler vi på at vi faktisk er kommet enda nærmere en ny konvensjon til slutt – for dette er flinke folk. Selv om man kanskje må ofre litt søvn de neste dagene.

Hvem kommer til World of Work Summit neste uke?

Hver ILO-konferanse har jo en høynivådel, som nå setter søkelys på den globale koalisjonen for sosial rettferdighet. Her kommer det alltid litt glitter (det vil statsoverhoder) og i fjor deltok både Nepals president og Brasils president, som var fantastisk.

I år vet vi at tre kommer – Den dominikanske republikk og Zimbabwe, og en til (som jeg jobber iherdig for å finne). Perus president skal også ta turen til konferansen de neste dagene.

Følg med, følg oss!

I morgen begynner plenumsdelen av konferansen, og det norske innlegget skal komme på torsdag, holdt av statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet Per Olav Skurdal Hopsø. Utover dette innlegget, er dette også en anledning for arbeidslivsaktører fra alle medlemsland og si sitt om sine lands og gruppers prioriteringer og reagere på rapportene til ILO-sjefen og ILOs styreleder.

Her er det bare å glede seg!

4. juni: Verdens land snakker ut og opp om arbeidslivutfordringer (også i Palestina)

Vanligvis går man rett på sak (eller rett til plenuminnlegg) under den andre dagen av ILO-konferansene. Men i år hadde komiteene en hel dag først, før verdens land og arbeidslivparter trer inn i det store rommet, og på storskjermene til alle som følger med.

I dag har til sammen 63 innlegg blitt holdt (23 i dag tidlig, og 39 i ettermiddag). Disse skulle sette søkelys på en situasjonsoppdatering fra sine land og organisasjoner, og også reagere på rapporten til ILO-sjefen, samt annekset om arbeidslivet i de okkuperte palestinske områdene, og rapporten til ILOs styreleder.

På talerstolen i dag hadde vi arbeidsministre fra 23 land (inkludert Israel og Palestina), samt representantene fra IOE (International Organization of Employers) og ITUC (verdensorganisasjonen for fagforeninger), arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og delegater fra land, samt representanter fra noen andre land.

Betyr dette at komiteene fikk en (velfortjent) pause? Absolutt ikke – i dag har alle komiteene fortsatt sine viktige arbeid. Komiteen for anvendelse av standarder, har i dag sett på hele 3 landssaker der det kan ha oppstått brudd på rettigheter – Tsjad, Ecuador og Kirgisistan. Vi vil gi deg mer informasjon om denne komiteen om noen dager!

Her er det du bør få med deg fra i dag.

Hvor i all verden var kvinnene?

Med en så pass høy representasjon av kvinner under årets konferanse, var det påfallende at kun 9 av de som holdte innlegg på vegne av sine land og organisasjoner – eller 14,5 prosent – var kvinner. Det sier vel kanskje litt om stoda for kvinner i makt i verdens land.

Heia til Miriam Catarina Roquel Chavez fra Guatemala, Hind Kabawat fra Syria og selvsagt Enas Dadadha Attari – de tre kvinnelige arbeidsministrene vi fikk høre fra i dag. Men også heia til fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner som hadde flere kvinnelige representanter (enn land) som også fikk sagt sitt.

— Vi har hatt 35 talere så langt, og av dem har bare to vært kvinner, understreket konferansens visepresident da Palestinas minister, Enas Dadadha Attari, var invitert frem til talerstolen. Vi har en lang vei å gå når det gjelder å sikre kjønnsbalanse og at alle er representert, la han til.

På fjorårets ILO-konferanse, den 112. sesjonen var den samlede andelen kvinnelige delegater og rådgivere som var akkreditert på 37,8 prosent, noe som fortsatt er langt under det nivået som kreves for å oppnå likestilling mellom kjønnene (mellom 47 og 53 prosent).

Alle regjeringer og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner ble eksplisitt bedt om å ta hensyn til likestilling i sine delegasjoner i år. Dette gjenspeiles i resolusjonene om kvinners deltakelse i ILO-møter, som ble vedtatt av ILO-konferansene på den 60. sesjonen (i 1975), den 67. sesjonen (i 1981), den 78. sesjonen (i 1991) og senest på den 98. sesjonen (i 2009). Og jeg regner med at andelen ikke er så veldig mye lavere i år – men hvor er de? Jeg tenker nok at det er de som jobber bak kulissene og gjør det faktiske arbeidet i komiteene. Men, nok om det (til neste gang).

  • Les mer om kjønnsbalanse under tidligere ILO-konferanser her.

«Parlamentarisk språk, takk!»

Alle på talerstolen fikk alle fem (!!) minutter hver, og ble sterkt oppfordret til å holde seg til et «parlamentarisk språk».

— For det første, om bruken av det parlamentariske språket: Jeg vil oppfordre alle som skal tale i plenum, til å gjøre det med både den åpenhet og verdighet som sømmer seg for det høyeste internasjonale organet på det sosiale og arbeidsrelaterte området, sa konferansepresidenten Edgar Moyo innledningsvis. Ytringsfrihet er et viktig trekk ved ILO. For å kunne utøve denne friheten, i en ånd av gjensidig respekt, er det viktig at alle delegater respekterer den aksepterte prosedyren, bruker parlamentarisk språk, kun refererer til de sakene som er under behandling, og unngår å ta opp spørsmål som er fremmede for disse sakene, la han til.

Jaja, nei nei. Nei vel.

Funket denne oppfordringen? For å være helt ærlig – kollektivt vil jeg gi innleggene en sterk karakter 4 når det gjelder akkurat dette, som var litt annerledes enn i fjor. Eller har jeg kanskje blitt mer tolerant for «uparlamentarisk språk»?

Palestina, Palestina, Palestina!

Diskusjonen om Palestina (og Golanhøydene) handlet om resultatene av ILOs årlige undersøkelsesoppdrag, som har som mandat å vurdere situasjonen for arbeidere i de okkuperte arabiske områdene.

I fjor tok denne delen av konferansen litt (egentlig, helt) av – en hel dag var viet til å diskutere rapporten til ILO-sjefen om arbeidslivet i de okkuperte områdene. Der holdt også Norge et meget sterkt innlegg. Men, at en egen dag var viet til dette var ikke populært for alle. Det er vanskelig å snakke dette om uten å nevne hva som skjer i Gaza. Hva var funnene?

— Etter mer enn fem tiår med israelsk okkupasjon og, i Gazas tilfelle, 16 år med blokade før krigen, er den palestinske økonomien og det palestinske arbeidsmarkedet nå i ferd med å kollapse under sjokket, beskriver rapporten. I Gaza er de fleste bedrifter og arbeidsplasser ødelagt eller stengt, og hele industrier er desimert. Den økonomiske aktiviteten står nærmest stille, fastslår den.
  • Les rapporten om arbeidslivstilstanden i de okkuperte områdene her.

I år er dette nå en del av lands og organisasjoners hovedinnlegg. Og hva kan man virkelig si om situasjonen, i lys av all grusomheten som skjer rett foran øyene våre – fortsatt?

Nesten hver – om ikke hver – eneste taler kom med sterke oppfordringer til akutt handling for fred og solidaritet med Palestina. Bortsett fra Israel, da. Og det kom jo kanskje ikke overraskende på.

Israel har gjort alt de kan for å unngå krig, sier landets arbeidsminister

Landets arbeidsminister Ben Tzur, det 6. innlegget i ettermiddagssesjonen, begynte ikke så verst.

— Etter mitt syn er ILO en av de viktigste organisasjonene – om ikke den viktigste organisasjonen – fordi den arbeider med den mest kritiske ressursen som driver økonomien: menneskelig kapital.

Han understreket at behovet for å ivareta ILOs mål som en sterk og uavhengig organisasjon uten politiske hensyn er enda viktigere i lys av de drastiske endringene i arbeidsmarkedet vi ser i dag.

— Enhver involvering av organisasjonen i saker som ikke har noe med arbeidsmarkedet å gjøre, vil være et svik mot organisasjonens edle og viktige formål og skade den raske utviklingen i verdensøkonomien og milliarder av arbeidstakere over hele verden, la han til.

Så begynte en beskrivelse av hvordan Israel for tiden opplever en av de mest utfordrende periodene siden landet ble opprettet.

— Landets ledere har gjort alt for å unngå unødvendig krig, la han til. Og mens vi har strukket ut hånden i fred, har fiendene våre utnyttet ressursene våre til egen fordel.

Og selv om det var to minutter over de fem minuttene tildelt, det lengste så langt vel å merke, oppfordret han alle delegater til å ta grep for Israel fremtid – og mot Palestina, «for dette er ikke politikk, det er en moralsk og menneskelig forpliktelse», understreket han, til en litt svak applaus.

Så kom Palestinas arbeidsminister.

Bærekraftig utvikling i Palestina har blitt nesten umulig, advarer arbeidsminister

— Hilsener fra et folk med stolthet og motstandskraft, åpnet Palestinas arbeidsminister.

Så forklarte hun det siste fra grusomhetene som skjer hver dag i Gaza (og på Vestbredden) for tiden: hvor mange har blitt drept og skadet, hvordan all former for sikkerhet som mat, vann, husly og arbeidsliv – alt – ikke lenger finnes.

— Bevegelsen av varer, enkeltpersoner og arbeidere har blitt begrenset av etableringen av mer enn 900 militære kontrollposter og stålporter på Vestbredden, understreket hun.

De fleste av arbeiderne ved «den grønne linjen» er, ifølge ministeren, fortsatt forhindret fra å vende tilbake til jobbene sine i Israel. Nesten 200 000 palestinske arbeidere ble sparket siden krigsutbruddet.

— Dette skjer samtidig som en nedgang i ekstern støtte til Finansdepartementet, den fortsatte beslagleggelsen og hackingen av klareringsmidler og utnyttelse for å utøve politisk press på regjeringen, i et forsøk på å svekke den, siden regjeringen ikke er i stand til å betale fulle lønninger, la hun til.

Hun forklarte hvordan alt dette har hatt en negativ innvirkning på den sosiale og økonomiske situasjonen og på arbeidsmarkedet, og understreket at «bærekraftig utvikling har blitt nesten umulig».

Arbeidsledigheten har, ifølge ministeren, steget til et nivå man aldri har sett maken til, og ligger nå på rundt 52 prosent i Palestina, noe som fører til fattigdom.

— Dessverre skjer alt dette uten at noen stilles til ansvar, og i strid med traktater, internasjonale lover og FN-resolusjoner.

Hun la også til at Israels gjentatte nektelse - for andre gang på rad - av å slippe ILOs undersøkelsesgruppe få adgang til de palestinske områdene, gjenspeiler «et bevisst forsøk på å tilsløre sannheten og avvise åpenhet.

— Det reiser alvorlige spørsmål om hva okkupasjonsmakten forsøker å skjule når det gjelder arbeidstakerrettigheter, menneskerettigheter og internasjonal lov, la hun til.

Hun gikk også inn på det siste fra arbeidslivsaktører i landet, selv med disse enorme utfordringene.

— Vi fortsetter å samarbeide med våre partnere for å regulere arbeidsmarkedet gjennom partene i arbeidslivet, og vi har fokus på å endre arbeidsloven og lage arbeidskoder, sa hun.

Hun ba også om (fortsatt for noen) støtte til nødhjelpsprogrammene, til å gi akutt støtte til arbeidssektoren og støtte alle de som har vært arbeidsledige i de siste 17 månedene, og takket også alle som har hjulpet Palestina i sin ferd mot observatørstatus i ILO, noe som bør være klappet og klart i løpet av få dager.

Hva skjer nå?

— Som palestinere er våre endelige mål klare og tydelige: Å oppnå våre legitime rettigheter, også retten til selvbestemmelse, etablere vår uavhengige suverene stat med Øst-Jerusalem som vår hovedstad. Og å leve i vårt hjemland, der vi kan nyte sikkerhet, fred og sosial rettferdighet, understrekte hun.

Dette kan ikke gjøres uten å avslutte okkupasjonen, avsluttet ministeren, til dagens største applaus og mer enn to minutter over tiden.

Følg med, følg oss!

I morgen blir en stor norsk dag – da vil statssekretær Per Olav Skurdal Hopsø holde landets innlegg, mens LOs nestleder Are Tomasgard vil holde sitt. Vi vil selvsagt gi dere alt dere trenger å vite, så følg med, følg oss!

Torsdag 5. juni: En stor dag for Norge og ILO samtidig

Ja, dette har jo vært en dag som ikke vil gå inn i glemmeboken med det første. I dag har Norge vært opp, ned, rundt, frem og tilbake. I søkelyset, med andre ord.

Det gjelder også for oss – med over 20 000 skritt (ifølge mobilen), minst 8 kopper kaffe (!!) og en stappfull fotomappe på mobilen.

Her er noen av mange høydepunkter!

Endelig enighet(ish) om LHBT-språk i finanskomiteen

I går (onsdag) kveld ble finanskomiteen omsider enige, etter noen smertefulle dager, om ILOs program og budsjett for 2026-2027. Dette ble godkjent med et nødskrik, og vi har unngått atter et sammenbrudd i forhandlingene på den årlige konferansen. Da er nesten 880 millioner dollar reddet, og rettighetene til noen av verdens mest sårbare arbeidere (litt) bedre beskyttet.

Representanter fra mange land har jobbet dag og natt for å få dette i havn, med det betydelige hinderet om språk (som ble godkjent i 2023, vel å merke) rundt å sikre rettighetene til LHBT-personer på jobben. Dette har (igjen) skapt mye hodebry for ILO, for ILOs styre, og for alle aktører som ville at dette språket ikke skulle ytterligere vannes ut.

Meget kompetente ledere i denne komiteen, inkludert vår egen FN-ambassadør i Genève, Tormod C. Endresen, som i år var viseleder, klarte da å få gjennomslag, i 11. time.

— Norway stepped up, understrekte Gurchaten Sandhu, programdirektør for ILGA (The International Lesbian and Gay Association) som har fulgt nøye med forhandlingene til FN-sambandet. Han har gitt både FN-ambassadøren og ministerråd Jannicke Graatrud mye ros for hvordan de har vært støttespillere ikke bare under årets komité, men i lang tid på dette området.
— Nå må vi holde momentet gående og sørge for at vi fortsetter å kjempe for LHBT-rettigheter i alle multilaterale fora – og, ikke minst, på bakken, selv om dette kan være vanskelig, sa en (ikke norsk) FN-ambassadør til FN-sambandet i gangen. Han vært en viktig pådriver i dette arbeidet i lengre tid. Jeg tror dette er en mulighet med tanke på hva vi har vært gjennom de siste dagene, og alle de flotte menneskene vi har som støtter alles rettigheter, understreket han.

Seier!

Ja, det er mulig med bra jobber, rettigheter og vekst samtidig, sier Hopsø

Under Norges innlegg til arbeidslivets «verdensparlament» som fant sted litt over 10 i dag tidlig, la statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet Per Olav Skurdal Hopsø vekt på hvordan disse tre områdene er gjensidig forsterkende, også gjennom trepartssamarbeid.

— Kvinner i arbeid er en langt viktigere ressurs enn olje, understreket han.

Og da ble man jo litt stolt.

Ikke bare hadde han et utrolig sterkt innlegg i plenum, han har møtt ILO-sjefen og mange arbeidslivaktører fra mange land i bilaterale møter, og, ikke minst, svart på «fire kjappe» fra oss i FN-sambandet.

Vi gleder oss til dele hva statssekretæren har «hjertet» rundt ILO, hva han mener er viktigst å ta tak i, og hvor Norge kan bidra, med dere over de neste dagene.

  • Les mer om hva statssekretæren la vekt på i innlegget sitt her.

— ILO gir håp, sier LOs nestleder

Og når vi trodde at dagen var nesten fullkommen, ble den jo bedre. For på ettermiddagen, ca. 89 minutter inn i ettermiddagssesjonen, kom LOs andre nestleder, Are Tomasgard, med sterk støtte til ILO og for sosial rettferdighet, i sitt innlegg.

Foran flere tusen delegater fra nesten hvert eneste land i verden, delte Tomasgard sine – og LOs – syn på hva som er de største hindrene for arbeidere globalt, og hva som må til for å sikre en verden med sosial rettferdighet for alle.

— Organisasjonen ble grunnlagt etter en verdenskrig, i en tro på at fred bare kan vare hvis den er basert på sosial rettferdighet. Det er fortsatt sant i dag, sa han. Men sosial rettferdighet må være for alle, la Tomasgard til, men henvisning til diskusjonen om LHBT-rettigheter som har pågått de siste dagene (igjen).
  • Les mer om hva LOs andre nestleder la vekt på i innlegget sitt her.

Stor takk også til LO, og særlig LOs internasjonal avdeling, som har vært en flott støttespiller i dag (igjen), og var også snille nok til å låne oss en myggmikrofon.

Følg med, følg oss!

Vi er tilbake i morgen, og gleder oss til vår arbeidsgiverrepresentant. For med alt vi har sett i dag (og de siste dagene), vet vi at vi ikke blir skuffet.

Fredag 6. juni: Gjennomslag for sjøfolks rettigheter og Palestina!

Dette har vært en litt stillere dag enn i går – særlig for oss nordmenn- og kvinner. Finanskomiteen hadde sin siste sesjon i dag tidlig, og komiteene fortsetter sitt arbeid i dagene fremover.

I plenum ble til sammen nokså «nøkterne» 47 innlegg holdt – med Arbeidsministre fra land som Finland, Østerrike, Sør-Sudan og Colombia. Ukraina stilte med sin viseminister, Det hellige stol (dvs. Vatikanstaten) stilte med sin Apostoliske nuntius.

Plutselig satt jeg fast i rulletrappen med en enorm delegasjon, og det betyr jo som regel at et statsoverhode er på vei – som vanligvis er de eneste med denne typen entourage – men det var «bare» Ungarns utenriksminister. Jaja.

Her dagens høydepunkter (og litt sladder).

Bedre rettigheter for sjøfolk trengs

I ILO kan representanter fra myndigheter, arbeidstaker- og arbeidsgiver avgi sin stemme – og ikke bare land, som i FNs generalforsamling eller andre deler av FN-systemet. Til sammen kan man få 590 stemmer (siden noen land og organisasjoner ligger «litt» bakpå med betaling til kjernebudsjett osv. For at en resolusjon skal få gjennomslag må man til sammen skaffe seg 290 stemmer.

I går kveld oppsto det litt trøbbel med stemmemaskinene og det ble litt kluss for alle delegatene som prøvde å avsi sine stemmer om sjøfolks rettigheter, men det ordnet seg til slutt. Dette er faktisk en av de første glippene jeg har lagt merke til under årets ILO-konferanse, som på mange måter har gått nokså sømløst for seg (i kulissene).

Det var flere punkter som land, arbeidsgiver- og arbeidstakerrepresentanter skulle stemme på som endrer ILO-konvensjonen om sjøfolks rettigheter (nr. 186, eller Maritime Labour Convention, MLC som den er bedre kjent for).

Dette inkluderer:

  • Annerkjennelse av sjøfolk som nøkkelarbeidere
  • Tillatelse av landstigning uten visum eller spesialtillatelse og kunne gå i land uten diskriminering
  • Hjemsendelse/repatriering uten diskriminering
  • Vern mot vold og trakassering om bord på skip
  • Rettferdig behandling av sjøfolk ved ulykker til sjøs
  • Medisinsk opplæring

Alle punktene gikk gjennom, og det ble stemt på hver. Vedtaket som hadde mest gjennomslag var på det siste punktet over – medisinsk opplæring – der 405 delegater stemte for, 2 stemte mot og 23 avsto fra å stemme. Det «minst populære» vedtaket handlet (faktisk ikke om at land har ansvar for å bekjempe vold og trakassering på skip i sine farvann som var nummer to fra bunnen) om hvem som skal betale for repatriering. Der stemte 303 delegater for, 76 stemte mot og 30 avsto fra å stemme.

  • Se sendingen der resultatene ble kunngjort her.

Ett skritt fremover for Palestina i FN-systemet

Til slutt, og etter litt frem og tilbake, har Palestina nå fått sin status som observatørstat i ILO bekreftet, og de kan delta på organisasjonens møter – men dog med begrensede rettigheter.

Palestina-resolusjonen fikk 386 stemmer for, 15 stemmer mot og 42 delegater avsto fra å stemme. Selv om man ikke får se hvem som har stemt hva (og det er jo litt trist) kan vi bekrefte – på grunn av sine innlegg etter resultatene var klare – at myndighetene i USA og Israel stemte mot, og Tyskland avsto fra å stemme.

Den amerikanske myndighetsdelegaten Jeffrey Hay forklarte hvorfor de (ikke overraskende) hadde stemt mot denne resolusjonen:

— USA har hele tiden vært tydelig på at en varig fred i regionen bare kan oppnås gjennom direkte forhandlinger mellom partene, med Israels sikkerhet garantert og en vei videre for palestinerne i Gaza uten Hamas, sa han etter resolusjonen gikk gjennom. Som vi sa i FN 10. mai i fjor, med hensyn til FNs generalforsamlings resolusjon om saken, er det fortsatt USAs syn at denne resolusjonen ikke vil fremme dette målet. Vi stemte derfor mot resolusjonen i New York og igjen i dag. Vedtaket av denne resolusjonen gir ikke medlemskap i ILO, understreket han.

Israels myndighetsrepresentant Siba Khateeb viste også dyp misnøye med utfallet.

— Israel avviser på det sterkeste hvordan palestinerne har fremmet en politisk sak på, selv med støtte fra det internasjonale systemet som har lovet å være nøytralt og upartisk, sa hun i plenum.

Palestinas delegasjon virket veldig fornøyde, og takket alle land og arbeidslivsparter for støtten.

— Jeg vil takke alle som har støttet oss, slik at Palestina snart vil bli et fullverdig medlem av denne organisasjonen og i det internasjonale systemet generelt, sa Ibrahim Khraishi. Jeg ble overrasket over uttalelsen fra USA, vi har lært at vi alltid har oppnådd konsensus om Palestina, men i mars i år ble vi møtt med samme holdning som i FNs generalforsamling. Det ser ut som om USA prøver å opprettholde situasjonen, hevdet han.

Men, nå er det som det er og Palestina har blitt en observatørstat i ILO, som kanskje kan bety et viktig skritt fremover.

  • Se sendingen der resultatene ble kunngjort her.

Apropos Palestina

Her har dere «litt sladder» fra oss. I dag tidlig (eller sent i går natt) ramlet en liten «kommunikasjonsfloke» for ILO inn på X (tidligere Twitter, også apropos). 

En høytstående ansatt ble avbildet med et palestinaflagg rundt halsen på en fest som fant sted i går kveld. Dette hadde da Israels FN-delegasjon fått med seg, og de tvitret sin dype skuffelse over denne hendelsen, siden FN-ansatte skal – og må – være nøytrale. 

Så her kom kommunikasjonsavdelingen (mitt tidligere «episenter») på banen, og de gikk frem og tilbake på hvordan de skulle svare på dette, og om de skulle svare på dette i det hele tatt. 

Her kan man si jo (og mene) så mangt. Man kan stille spørsmål om man tar politisk stilling for et land (og, kanskje mest viktig, mot et annet) med et skjerf/flagg, om arrangementet var privat eller offentlig, osv. Og, jeg hadde nok lagt denne ligge, hadde jeg vært kommunikasjonssjef, men det er jo ikke. ILOs kommunikasjonssjef så ut som han hadde fått et ekstra grått hår mellom i går og i dag. Men, sånn kan det jo gå.

Følg med, følg oss!

Takk til alle som har sjekket ut høydepunktene våre denne uken, ILO-konferansens første uke, og nå tar (noen av oss) helg.

Men, det kan jeg love dere at mange ILO-ansatte ikke gjør, for sjefen selv har et fullpakket program med møter hele helgen, og det har også hans stab, samt mange jobber i komiteene. Pinse og Eid eller ei.

Ikke glem å sjekk ut del 1 av våre «Fire kjappe» med statssekretær Hopsø, som dere finner på FN-sambandets Instagram og Facebook. 

Vi kommer (sterkere) tilbake på mandag!

Mandag 9. juni:  En verden i revers og et lite tilbakeblikk

I dag, mens Genève-by – og mange andre – koser seg med en (velfortjent) fridag, fortsetter årets ILO-konferanse, nå i sin andre og siste uke.

I dag har 42 delegater holdt plenuminnlegg – 28 i dag tidlig, og 14 nå i ettermiddag.

I plenum har man også fått en presentasjon av finanskomiteens rapport – og fra og i med i ettermiddag skal resolusjonsforslagene stemmes over (jippi), og iPad-ene i gangen står klare.

Vi har også kost oss med presentasjonen fra komiteen for generelle saker, etterfulgt av diskusjoner og vedtakelse av utkastet til en resolusjon om det 2. verdenstoppmøtet om sosial utvikling, som holdes i Doha fra 4. til 6. november.

Men i dag, tenkte vi å gi et lite tilbakeblikk på noe av det norske delegater har sagt i sine komiteer.

Mer samarbeid for å bekjempe biologiske farer på jobben trengs, advarer Norge

Nå ligger løpet nokså klart for en ny ILO-konvensjon om biologiske helsefarer på arbeidsplassen, og det er jo noe å glede seg til senere denne uken.

Under sitt åpningsinnlegg forrige uke forklarte Henry Aglen fra Arbeidstilsynet litt mer om Norges posisjon om saken.

— Norge stiller seg sterkt bak ILOs arbeid med å utvikle en konvensjon og anbefaling om beskyttelse mot biologiske farer i arbeidslivet, sa Aglen. På globalt nivå ser norske myndigheter et behov for bedre regulering, ikke minst med tanke på covid-19-pandemien, la han til.

Aglen la også vekt på at mange aktører må på banen, ikke bare arbeidslivsparter, for å iverksette tiltak, og viste til flere eksempler fra Norge som har vært avgjørende.

— Jeg vil gjerne fremheve viktigheten av et tett samarbeid mellom folkehelse- og arbeidsmedisinske myndigheter, særlig når det gjelder smittevern, sa Aglen. I Norge har dette samarbeidet tidligere vært begrenset og hovedsakelig satt søkelys på yrkesvaksinasjon. Regulering av yrkesmessig eksponering for biologiske agens har tradisjonelt vært rettet mot industri og laboratoriearbeid. Pandemien viste oss behovet for en bredere og mer integrert regulering og samarbeid. Siden da har vi styrket dette partnerskapet, la han til.

Han oppfordret også ILO til å fortsette å knytte bånd med Verdens helseorganisasjon (WHO), spesielt, særlig når gjelder nye risikoer som biologiske farer, og foreslo å revitalisere den felles ILO-WHO-komiteen, som et viktig redskap.

Vi oppfordrer ILO til å fortsette og styrke samarbeidet med WHO, særlig når det gjelder nye risikoer som biologiske farer. Norge foreslår å revitalisere strukturer som den felles ILO-WHO-komitéen for å legge til rette for dette gjensidig fordelaktige samarbeidet.

Han la også vekt på forebygging av biologisk helserisiko som avgjørende, og mener at den nye konvensjonen og rekommandasjonen vil være viktige verktøy for å støtte dette arbeidet rundt om i verden.

Norge står opp for bedre arbeidsskadevern

Selv om landssakene i ILO-konferansens komité for anvendelse av standarder kanskje har fått mest oppmerksomhet i år, la ekspertkomiteen også frem en rapport basert på årets «ILO-undersøkelse» som handlet om arbeidsskadevern. Siri Lorentzen fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet holdt Norges åpningsinnlegg om dette temaet, allerede på konferansens første dag.

— Arbeidslivet er i stadig utvikling. Nye risikoer dukker opp, arbeidsmiljøer endres, og vår forståelse av arbeidshelse fortsetter å utvikle seg, advarte Lorentzen. Dette betyr at det juridiske rammeverket for beskyttelse mot yrkesskader må utvikles gjennom en kontinuerlig prosess med gjennomgang og forbedring, oppfordret hun.

Hun viste til en rekke konkrete tiltak som regjeringen har gjort den siste tiden, med tanke på rettferdig og forutsigbar erstatning for yrkesskader og yrkessykdommer, inkludert en revidert liste over yrkessykdommer, som nå også inkluderer psykiske lidelser knyttet til arbeid – som PTSD, depresjon. Dette høringsforslaget ble lagt frem i fjor.

— Dette er et viktig skritt i retning av å sikre at lovgivningen vår gjenspeiler hva som skjer i det moderne arbeidslivet, sa hun.

Men, hun la også vekt på at selv om land bør gjennomgå og oppdatere sine lister over yrkesrelaterte sykdommer og skader, kan ikke alt fanges opp i et «ark».

I sitt innlegg la Lorentzen også vekt på hvor viktig det er med en «sikkerhetsventil» i folketrygden – en mekanisme som skal sikre at arbeidstakere som lider av tilstander som ikke står på listen, likevel kan ha rett til ytelser under visse omstendigheter.

Et arbeidsliv i konstant i endring betyr også at man må se nærmere på hva «arbeidsulykker» innebærer. Ifølge Lorentzen er dette arbeidet godt i gang.

— Vi gjennomgår også definisjonen av «arbeidsulykke», særlig i lys av psykiske skader forårsaket av traumatiske hendelser på jobben. En revidert definisjon kan være spesielt viktig for arbeidstakere i høyrisikoyrker. Vi tar sikte på å sende et forslag på høring før sommeren 2025, informerte hun.

Hun la også vekt på arbeidet med å forbedre yrkesskadedekningen i bransjer der kvinner typisk er i flertall. Dette har fagforeningen Unio gått i bresjen for, og fremmet med myndighetene.

Innovasjon og likestilling mellom kjønnene nødvendig for å bekjempe uformelt arbeid, understreker nordiske land

Nesten 60 prosent av alle arbeidstakere over hele verden er fortsatt er i uformelt arbeid – ofte uten tilgang til rettigheter, beskyttelse eller bærekraftige levebrød. Dette er et alvorlig hinder for sosial rettferdighet, økonomisk robusthet og inkluderende vekst. På toppen av det, viser tall at nesten 80 prosent av alle bedrifter er en del av den uformelle økonomien.

Den siste uken har innovasjon og effektive tilnærminger til å bekjempe denne arbeidslivsutfordringer vært i søkelyset til komiteen, som var på ballen mandag til lørdag forrige uke, og så igjen i dag.

På mandag 2. juni holdt utredningsleder Tanya Samuelsen fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet. som også leder ILO-komiteen, det nordiske åpningsinnlegget.

— Vi mener at innovative tilnærminger er avgjørende for å bekjempe uformell økonomi på en effektiv måte, understreket hun. Vår erfaring viser at en omfattende skattefinansiert velferdsstat med en omfordelende profil, et gunstig miljø for bedrifter, sterke velferdssystemer, sosial dialog og en inkluderende arbeidsmarkedspolitikk er nøkkelen til å sikre rettigheter, sosial beskyttelse og en bærekraftig økonomisk utvikling.

Samuelsen fremhevet visse redskap som kan gjøre veien mot formelt arbeid lettere, som bruk av digitale plattformer og e-registrering – særlig for små bedrifter og selvstendig næringsdrivende, sterke arbeidslivsparter som står i bresjen for å utvikle politikk, at alle skal få tilgang til grunnleggende sosiale rettigheter, uavhengig av «ansettelsesstatus», og investeringer i livslang læring og yrkesopplæring.

Sterke parter i arbeidslivet og trepartssamarbeid mellom myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere er avgjørende for å utvikle en politikk som er både rettferdig og effektiv.

Kvinner i mange land er langt mer utsatte for uformelt arbeid, og de er som regel også de mest sårbare jobbene. Dette betyr at en ekstrainnsats må til for å sikre overgangen til formelt arbeid – med et likestillingsperspektiv.

— Gitt at uformell sektor også trives i kontekster med høy grad av ulikhet mellom kjønnene, mener vi at alle tiltak som iverksettes for å fremme formalisering, også må fremme likestilling og ikke-diskriminering, sa Samuelsen, på vegne av de nordiske landene.

Følg med, følg oss!

Vi dekker ILO-konferansen for deg. Et høydepunkt i dag har å ta en prat med Rolf Vestvik, internasjonal sekretær i YS, som i år har tatt del i komiteen som ser på uformelt arbeid, og vi gleder oss til å dele hva han sier om en «verden i revers» og hva som må til for å sikre rett kurs for arbeidere overalt med dere!

Sjekk også ut våre «fire kjappe» med statssekretær Per Olav Skurdal Hopsø på FN-sambandets Instagram og Facebook.

Tirsdag 10. juni: En ny konvensjon rett rundt hjørnet

Dette var vår siste dag på ILO-konferansen, selv om «klimaksen» er rett rundt hjørnet – en ny konvensjon. Typisk oss å gå glipp av det. Men sånn kan det jo gå.

I gangene så man at folk (offisielt) er slitne og kaffekøen har blitt lengre, etter hva som bare kan beskrives som en møtemaraton.

På konferansens 7. (eller 9. hvis man inkluderer helgen) dag ble hele 72 innlegg holdt, og resultatene fra avstemningen om ILOs program og budsjett ble kunngjort.

Her er to høydepunkt, samt et litt mindre lystig punkt.

Ble det en ny konvensjon i dag?

Dette vet vi faktisk ikke med sikkerhet (beklager), men ifølge ryktene var i dag den siste ordentlige arbeidsdagen til komiteen som har sovet veldig lite for å ferdigstille den nye ILO-konvensjonen om biologiske helsefarer.

Sesjonen skulle jobbe til kl. 22.00 og innen da regner vi med at teksten er ferdig, med alle prikker over i-en, og klar for behandling – og vedtak i plenum.

Uansett, en ny konvensjon blir det, og det er jo årets egentlige gladnyhet.

Hvem stemte på hva?

I dag trakk min tyske arbeidsgivervenninne meg til side for å fortelle meg at de mer detaljerte resultatene fra avstemningene har blitt offentliggjort, med et lite blink i øyene (som også kan være tretthet, selvsagt). «Ja ha», tenkte jeg.

Dette må vi jo se nærmere på, også for å sjekke om det finnes store forskjeller mellom land, selvsagt, men også der stemmene til forskjellige arbeidslivsparter spriker (siden det ikke bare er myndigheter, men også arbeidsgiver- og arbeidstakerrepresentanter som kan stemme). Selv om vi allerede vet hva de endelige resultatene ble handler det jo ikke bare om utfallet, it’s about the journey…

Så langt har man holdt avstemninger om Palestinas status i ILO, om endringer i konvensjonen om sjøfolks rettigheter, og om ILOs program og budsjett for 2026-2027. Når det gjelder Palestina-avstemningen får vi ikke se hvem som stemte hva (dessverre), men vi vet jo at 15 land stemme mot at Palestina blir en observatørstat og 42 avsto fra å stemme, selv om de aller fleste sa ja.

Ikke overraskende, ser det ut som om at Norges arbeidslivsparter er stort sett veldig enige og stemte unisont, og det finnes absolutt ingen grunn til å tro at dette ikke er tilfelle også om Palestina. Så, heia Norge. Vi er samkjørte.

Mauritania var det eneste landet som stemte mot ILOs program og budsjett (også på grunn av språk knyttet til kampen mot diskriminasjon av LHBT-personer, ville jeg tro), mens Belarus, Kambodsja, DR Kongo, Russland, og Zimbabwe avsto fra å stemme, og dette gjelder for like mange arbeidsgiverdelegater som myndighetsdelegater vel å merke. Fagbevegelsen var kun på «ja-siden» ser det ut som.

På rettighetene til sjøfolk var det igjen mange som stemte ja, men også noen som stemte nei. Og faktisk, her var det ikke USA som var mest vrange, de stemte bare ja eller avsto fra å stemme, hvis du lurer. Det var kun 1 delegat som stemte nei på alle 7 vedtak: Perus arbeidsgiverdelegat.

Russlands myndighetsrepresentant kom på andreplass i «nei-klubben for sjøfolks rettigheter» med 3 stemmer, pluss en avstående stemme for ILOs program og budsjett. Hva de stemte på når det gjelder Palestina vet vi jo ikke med sikkerhet, men landet har vært for et fullverdig FN-medlemskap for Palestina under tidligere avstemninger i Generalforsamlingen og i Sikkerhetsrådet.

Her er resultatene fra de forskjellige avstemningene:

  • ILOs program og budsjett for 2026-2027 finner du her.
  • Endringer i konvensjonen om sjøfolks rettigheter finner du her. 
  • Palestina som en observatørstat i ILO finner du her.

«The show must go on» til tross for store kutt

Dette er vel kanskje ikke et høydepunkt, heller et «lavpunkt», men i år har den «mørke skyen» som ligger over FN-systemet på grunn av enorme budsjettkutt, også kommet til Genève og der ILO-bygget ligger – route des Morillons. For å være helt ærlig har det vært vanskelig å se at noen av FN-systemets blideste arbeidere rett og slett er redde for fremtiden – sin egen fremtid, men også fremtiden til ILO og det multilaterale systemet.

Til tross for dette, har ILO-ansatte jobbet dag og natt for å sikre at konferansen går bra. Og ikke nok med det, de forskjellige teamene har fått tilbakemelding om at ILO-konferansens maskineri er mer velsmurt enn WHOs, som hadde sin årlige konferanse på akkurat samme sted, for bare noen uker siden.

Når sant skal sies er det ikke ILO som preges mest av USA-kuttene, men kutt blir det og folk kommer til å miste jobben (dette er tilfelle for over 200 ansatte så langt), mens andre må flytte. For eksempel de fleste i avdelingen som jobber daglig med å trappe opp kampen for fundamentale arbeidsrettigheter og prinsipper – dvs. ingen barnearbeid, tvangsarbeid og diskriminering – har kontrakter finansiert av USA, og disse vil ende i slutten av året.

Nå har det gått litt mer enn 10 dager siden et skriv om hva slags kutt man kan forvente ble delt med alle i ILO, etter måneder med rykter. På grunn av dette kledte alle ILO-ansatte seg i svart for å vise solidaritet med hverandre og som jobber for ILO i Genève og i felten, under konferansen forrige torsdag. Stemningen er mørk hos alle, fra avdelingsdirektører til dem som jobber for å vedlikeholde bygget. Og det vil den dessverre fortsette å være, selv om konferansen har gått bra.

Følg med, følg oss!

Selv om vi ikke lenger er i Genève, følger vi spent med på hva som skjer!

I morgen, den 11. juni, skal et stort arrangement holdes under konferansen og en ny lanseres med ferske tall om barnearbeid – laget av ILO og UNICEF. Selv om selve dagen er 12. juni, kommer markeringen en dag tidlig, og det blir spennende å følge med på.

Onsdag 11. juni: Barnearbeid fortsatt altfor stort problem

I dag fortsatte plenumsdiskusjonen, med til sammen 76 (!!!) innlegg fra arbeidslivsrepresentanter fra rundt om i verden.

Midt imellom dette ble et stort arrangement for å markere Verdensdagen mot barnearbeid holdt, selv om selve dagen først er i morgen, 12. juni. Men i morgen passer det jo litt dårlig, siden da skal den globale koalisjonen for sosial rettferdighet være i søkelyset. I alle fall er det jo 12. juni allerede noen steder i verden.

I dag ble også den ferdige teksten til den nye ILO-konvensjonen (og rekommandasjonen) om biologiske farer i arbeidslivet offentliggjort, som vil vedtas på fredag i plenum.

Her er noen (det vil si to) av dagens høydepunkter.

Oppsving i ratifikasjoner for likestilling

Ett av høydepunktene i dag var også offentliggjøringen av utkastet til rapporten til komitéen for anvendelse av arbeidsstandarder. Der kan man finne mye interessant.

Det vi la merke til er at, selv/særlig i en nokså mørk tid for kvinner og jenter generelt, har man også, det siste året, sett langt flere ratifikasjoner av likestillingsrelaterte instrumenter. Til sammen 13 ratifikasjoner har kommet de siste 12 månedene: 9 for konvensjonen om vold og trakassering, 2 ratifikasjoner av ILO-konvensjonen om arbeidstakere med familieansvar, 1 ratifikasjon til konvensjonen om mødrevern, og også 1 ratifikasjon av konvensjonen om anstendig arbeid for arbeidere i andres hjem.

  • Les komiteens rapportutkast her

Barnearbeid: Tydelige fremskritt, men det er (langt) mer å gjøre

I ettermiddag kom høynivåarrangementet for å markere Verdensdagen mot barnearbeid. Tidligere på dagen kom de nye ILO/UNICEF-tallene, som viser at i 2024 var 138 millioner barn fortsatt fanget i barnearbeid, som er 50 prosent mindre enn ved starten av århundret. Det høres jo bra ut, tenker kanskje mange. Neida. verden hadde lovet å betydelig minske barnearbeid innen 2025, så det målet (også) går jo ikke så bra.

Hvis man ser nærmere på tallene, er landbruket fortsatt den største sektoren for barnearbeid, med 61 prosent av alle tilfeller, etterfulgt av tjenesteytende sektor (27 prosent) – som husarbeid og salg av varer på markeder – og industri (13 prosent), inkludert gruvedrift og produksjon.

Asia og Stillehavsregionen har oppnådd den største reduksjonen i barnearbeid siden 2020, med en nedgang fra 5,6 prosent til 3,1 prosent (fra 49 millioner til 28 millioner barn). Latin-Amerika og Karibia oppnådde en relativ minskning på 8 prosent og en nedgang på 11 prosent i det totale antallet, ifølge rapporten.

Afrika sør for Sahara fortsetter å bære den tyngste byrden, og står for nesten to tredjedeler av alle barn i barnearbeid – rundt 87 millioner. Samtidig som andelen har (fra 23,9 til 21,5 prosent), har det totale tallet stagnert på grunn av befolkningsveksten.

  • Les mer om den nye barnearbeidsrapporten her

Men, tilbake til høynivåarrangementet. Dette hadde som mål å samle ILOs medlemmer og partnere for å diskutere hva disse nye globale estimatene og trendene innen barnearbeid betyr, og hva som må til for å få fortgang i arbeidet.

Dette høynivåarrangementet skulle være en mulighet til å reflektere over fremskritt, og det presserende behovet for sterkere tiltak for å nå de globale målene. Vi fikk besøk av UNICEF-sjefen, Catherine Russell, samt ILOs undergeneraldirektør Manuela Tomei, fikk høre på et interessant panel med en rekke arbeidslivsledere, og en rekke innlegg fra salen.

Rett og slett, hva funker? Her er det vi har lært.

Joda, man må tak i grunnleggende årsaker og sikre velferd- og trygdeordninger sånn at familier ikke må sende barn ut i arbeid, støtte barnevernsystemer, trappe opp innsatsen for kvalitetsutdanning særlig i kriserammede områder og på landsbygda, sikre anstendig arbeid for ungdom og voksne, men også sikre at lover håndheves og stille næringslivet til ansvar for å beskytte barn i leverandørkjeden.

  • Se sendingen fra arrangementet her

Torsdag 12. juni: Jakten på sosial rettferdighet i søkelyset

De siste ti årene har man hatt et eget høynivåforum under ILO-konferansene. Dette har gått fra å være en såkalt «World of Work Summit» til et årlig forum i Den globale koalisjonen for sosial rettferdighet – som er ILO-sjefens hjertesak.

Og litt glitter trenger man under en lang konferanse. I fjor kom både presidentene fra Brasil og Nepal, i år skulle tre statsledere delta (vi hørte rykter om Zimbabwes president og Mohammed Yunus eller president Mohammed Shahabuddin fra Bangladesh), men til slutt tok bare én turen til Genève – lederen av Den dominikanske republikk, mens Perus president, Dina Boluarte, kom med et digitalt innlegg.

Men, forumet samlet også over 20 ministre fra alle regioner, sammen med ledere for internasjonale organisasjoner og andre viktige aktører i arbeidslivet.

Senere på ettermiddagen (eller kveld for noen, kanskje) kom også 15 innlegg i plenum, samt vedtak av konklusjonene fra komiteen som diskuterte overgangen til formelt arbeid – som også er knyttet til sosial rettferdighet.

Her er høydepunktene.

Ett tett program

Nå, i dette forumets andre år, var søkelyset rettet mot konkrete tiltak og alle partneres forpliktelse til å skape reelle endringer og bedre liv. Og grep innen levelønn, ansvarlig forretningsatferd, rettferdig omstilling gjennom sosial dialog, fremme av en menneskerettighetsøkonomi, myndiggjøring av ungdom og ansvarlig bruk av kunstig intelligens for sosial utvikling.

Og dette skjedde fra alle hold og gjennom alle mulige formater, samtidig, i tre parallelle sesjoner på formiddagen og ettermiddagen – det vil si høynivåmøter, interaktive parallelle arrangementer, paneldiskusjoner, tematiske dialoger og partnerstyrte samtaler – som, ifølge ILO, var «skreddersydd» etter hvor langt de ulike tiltakene har kommet. Med andre ord, her var det mye.

— Arbeid er ikke bare knyttet til livsopphold, understreker presidenten av Den dominikanske republikk

President Luis Abinader åpnet forumet og understreket det at det haster med sosial rettferdighet i dagens arbeidsliv.

— I dag må vi mer enn noen gang innse at arbeid ikke bare er et middel til livsopphold, sa Abinader i sin tale. Arbeid er identitet, det er verdighet, det er broen mellom individuell innsats og kollektiv utvikling. Derfor er forsvaret av retten til arbeid et forsvar av selve sjelen i vårt demokrati, understreket han.
— Vi er samlet her fordi vi er overbevist om at sosial rettferdighet ikke er et eterisk ideal, men en konkret nødvendighet – en viktig forutsetning for bærekraftig utvikling», sa president Abinader. Og hvis det er ett område der denne rettferdigheten må slå rot, så er det i arbeidslivet, understreket han.
  • Se innlegget til president Abinader her

Ikke bare et slagord?

For mange er sosial rettferdighet kanskje et litt «diffust» konsept. Det handler, enkelt og greit, om verdier.

Altfor mange mangler tilgang til utdanning – ikke minst kvalitetsutdanning – samtidig som mange kvinner, menn og deres familier må leve uten anstendig arbeid, helsetjenester og trygdeordninger. Og i nesten alle deler av verden øker både fattigdom og ulikheter. Dette er på grunn av ettervirkningen av covid-19-pandemien, flere og verre naturkatastrofer knyttet til klimaendringer, økende geopolitiske spenninger og væpnede konflikter – for å gi noen eksempler.

Med sosial rettferdighet mener vi at alle skal ha lik tilgang til samfunnets goder.

Og her har vi da denne koalisjonen som nå har samlet ca. 370 partnere – regjeringer og arbeidslivsorganisasjoner, men også bedrifter, forskningsinstitutt og andre FN- og andre multilaterale aktører.

  • Finn ut hvem som har meldt seg inn i koalisjonen så langt her.
— På litt over et år har vi nå rundt 350 partnere fra alle regioner som har sagt «ja» til å slå seg sammen med oss, noe som gjenspeiler at det haster med å fremme sosial rettferdighet i en verden som er i rask endring. I en verden som er mer usikker, sa ILO-sjefen, Gilbert F. Houngbo.

Ble Norge «satt på gangen»?

Norge er det eneste skandinaviske landet som ikke med i denne koalisjonen. Her i landet har man stilt spørsmål ved koalisjonens merverdi, selv om selvsagt, og på alle måter, sosial rettferdighet er en prioritet.

Men hva betyr dette i praksis? I prinsippet førte dette til at den norske delegasjonen ikke slapp inn i salen under konferansens koalisjonsforum, og på noen måter «klimaks», som var litt kontroversielt. I fjor satt vi i «overflow»-salen, også av denne grunn.

Kan det at vi i fremtiden (kanskje) ikke slipper inn føre til at vi melder oss inn i partnerskapet? Vi får se.