Av Iselin L. Danbolt
Publisert: 12. februar 2024
Under kappløpet mot å kutte utslipp og tøyle klimaendringene, blomstrer også etterspørselen etter kritiske mineraler. Litium, kobolt og grafitt, for eksempel, er nødvendig for at elbilbatterier funker som de skal, og det samme gjelder for vindturbiner, solcellepaneler og andre lavkarbonteknologier som i økende grad driver verdens energisystemer.
Jakten på disse mineralene er allerede i gang på land, og nå vil flere – også Norge – «tappe» havbunnen for sine millioner av kvadratkilometer med metallmalm.
For én måned siden tok Norge et stort skritt mot å bli det første landet i verden som åpner havbunnen for kommersiell dyphavsgruvedrift, etter en svært omstridt stortingsavstemning. Det godkjente forslaget setter døren på gløtt for «bærekraftig og forsvarlig» gruvedrift innenfor et område på 281 000 kvadratkilometer i Norskehavet mellom Svalbard og Jan Mayen, omtrent på størrelse med hele Italia.
Dette har ført til mange sterke reaksjoner, og for noen dager siden vedtok EU-parlamentet – med stort flertall – en resolusjon som uttrykker sterk bekymring for Norges beslutning.
For er ikke «bærekraftig og forsvarlig gruvedrift» egentlig et oksymoron? FN-sambandet forklarer.
Hva menes med dyphavsgruvedrift?
Denne slags gruvedrift innebærer utvinning av havbunnsmineraler på dyp fra 200 til 6 500 meter under havoverflaten. Gruver settes typisk opp omkring områder med store mengder polymetalliske noduler eller undervannsventiler ved 1 400 til 3 700 meter under havets overflate.
Undervannsventilene skaper massive sulfidavleiringer, som inneholder verdifulle metaller som sølv, gull, kobber, mangan, kobolt og sink.
Et stort behov for metaller til det grønne skiftet, særlig kobolt, trekkes fram som argument for å starte dyphavsgruvedrift i norske havområder. To typer av havbunnsmineraler er påvist på norsk kontinentalsokkel: sulfider og manganrike skorper, som inneholder blant annet bly, sink, kobber, gull, sølv, mangan, jern, titan, kobolt, nikkel, cerium, zirkonium og sjeldne jordarter.
Et geopolitisk «sjakktrekk»?
Joda, vi trenger jo mineraler i overgangen til et lavutslippssamfunn. Spørsmålet er da om vi trenger akkurat disse mineralene.
Utvinning av havbunnen i ferd med å bli en strategisk og kommersielt attraktiv mulighet for land som ønsker å komme videre i det geopolitiske racet om råvarer. Dessverre utvinnes mineraler bare noen få steder (som i Kina) og dette gjøres av noen få selskaper – ofte med lavere miljøstandarder og dårligere arbeidsrettigheter.
Olje- og energidepartement mener at mineralene fra dyphavsgruvedriften både kan møte etterspørselen som kreves av den grønne energiomstillingen, og sikre en mer rettferdig forsyning av disse «juvelene». Og denne typen mineralvirksomhet vil jo være lønnsomt, selvsagt.
Dette kan også være en langsiktig strategi for å utvikle nye maritime næringer siden landets toppeksport, offshore olje og gass, forventes å avta om ikke altfor lenge.
Så, hva gjør man da – hvis man på én side fyrer opp startpistolen for gruvedrift på dypet, samtidig som man påstår at Norge prioriterer beskyttelsen av sine hav og bærekraftig fiske på den internasjonale scenen?
Det er sjelden vi har anledning til å stoppe en miljøkrise før den begynner. Dette kan være en av disse mulighetene.
(Veldig) mange advarer
Vi vet altfor lite om mye mellom «himmel og jord». Hvis vi ser enda lengre (det vil si til under havoverflaten), vet vi enda mindre. Bare fem prosent av havbunnen har blitt utforsket.
Det vi vet er at mange av de mest uberørte økosystemene på planeten vår finnes i dyphavsområder, og disse områdene spiller en avgjørende rolle i å regulere klimaet. Arktis-området er særlig sårbart.
Verdens økonomiske forum, Det internasjonale havpanelet Norge leder, et samlet forskningsmiljø, inkludert Miljødirektoratet og Havforskningsinstituttet, samt FNs miljøprogram (UNEP), og FNs høykommissær for menneskerettigheter er langt fra overbevist om at dette er den rette veien å gå.
Alarmbjellen ringer allerede, med advarsler om at gruvedriften vil påvirke fiskenæringen, forårsake sedimentær breksje (eller grus under vann), skade havbunnen, øke forurensning og bidra til en rekke andre ringvirkninger, som å øke omfanget og hastigheten på klimaendringene, som vist i en fersk studie.
Utvinning av dette unike og komplekse området av planeten vår vil skape irreversibelt økosystem- og habitattap, samt permanent ødelegge uvurderlig karbonlagring, har UNEP sagt.
Utover et trolig alvorlig skadet miljø og fiskeriforstyrrelser, finnes det et nokså store kunnskapshull om andre mulige ødeleggende miljøpåvirkninger av dyphavsmineralutvinning. Og disse kunnskapshullene må fylles, før man konkret kan ta stilling til veien videre.
— Til syvende og sist er alt liv på jorden avhengig av sunne havøkosystemer, sa kontoret til FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) i et faktaark om de menneskerettslige utfordringene rundt havbunnsgruvedrift. Det er økende vitenskapelig bevis for at dyphavsgruvedrift vil irreversibelt skade dem. Gruvearbeid på havbunnen kan påvirke flere havlag, skape varierte former for forurensning og forårsake systemisk skade, understreket FNs menneskerettighetskontor.
Til og med EU-parlamentet har blitt enige om at vi ikke trenger akkurat dette, akkurat nå. Ifølge VG, har EU-kommisjonær Janusz Wojciechowski gått hardt ut mot Norge og sagt: — Vi er veldig klare: Vi ønsker et forbud helt til vi vet at dette ikke vil ha noen ødeleggende effekt.
Neida, sier regjeringen. Her burde man ikke ta sorgene på forskudd. — Norge og EU har en felles interesse for og forpliktelse til omfattende, kunnskapsbasert og bærekraftig havforvaltning, som balanserer både bevaring og bærekraftig bruk av havressurser, sa statssekretær i Utenriksdepartementet, Maria Varteressian i en e-post til avisen Mongabay. Våre europeiske partnere kan være trygge på at disse prinsippene vil danne grunnlaget for all aktivitet i norske farvann, la hun til.
— Vi tar vår rolle som en bærekraftig havnasjon på alvor og vil fortsette å gjøre det i prosessen som kommer, understreket statssekretæren.
En «føre-var-tilnærming»
Det er ikke slik at regjeringen vil tillate boring og utvinning med én gang. Industrielle aktører må legge fram forslag, inkludert miljøvurderinger, som så vil måtte godkjennes av Stortinget.
Poenget med dette forslaget er at regjeringen vil undersøke mulighetene for om Norge kan bidra til å dekke verdens store mineralbehov på en forsvarlig måte i første omgang, som uttrykt på regjeringens sider. Dette vil da først og fremst dekke arbeidet rundt kartlegging og utforske mineraler, for å hente inn mer kunnskap, før man trykker på gassen og kjører på med en utvinning – på en forsvarlig og bærekraftig måte, selvsagt. Ifølge prognoser fra Walter Sognnes, administrerende direktør i dyphavsgruveselskapet Loke Marine Minerals basert i Norge, kan man forvente at fullskala gruvedrift kan være i gang i Norge tidlig på 2030-tallet – hvis regjeringen går videre med havbunnsgruvedrift utover letefasen.
— Med Stortingets vedtak legges det nå til rette for en skrittvis og forsvarlig utvikling av havbunnsmineraler, basert på en føre-var-tilnærming, sa regjeringen i en pressemelding.
Men, det er jo vanskelig å overse at vi da muligens går et skritt tilbake på våre klima- og miljøforpliktelser. Hvem er det som bestemmer at praksisen er bærekraftig?
— Å bestemme hva som er bærekraftig og forsvarlig dyphavsgruvedrift kan sette Norge i grumsete farvann ved å flytte grensene for flere internasjonale avtaler som landet har undertegnet, mener The Conversation.
Utover rettslige skritt vil det norske samfunnet, næringslivet og global politikk være med på å avgjøre hvordan denne kontroversielle industrien utvikler seg i resten av verden. Dette er også noe andre land, som nå går flere runder med seg selv rundt dette, bør ta til etterretning.
Hva med havavtalen(e)?
Havavtalen som FNs medlemsland ble enige om i mars 2023, og som land som Norge hadde kjempet lenge for, er sett på som en stor seier for havbeskyttelse og et viktig tegn på samarbeid på tvers av landegrenser. Avtalen er ment for å sikre en bedre forvaltning av to tredjedeler av havene utenfor et enkelt lands ansvar, også som «havreservater», eller områder med sterkt eller fullstendig vern i internasjonalt farvann. I disse områdene vil det være begrensninger på fiske, skipstrafikk og gruvedrift på havbunnen – som også kan føre til mange kompliserte juridiske spørsmål.
Ifølge FN har kystland som Norge en eksklusiv økonomisk sone på 200 nautiske mil som strekker seg ut fra kystlinjene, der land har rett til å utforske og bruke ressursene på havbunnen og vannsøylen. Og det er på havbunnen Norges foreslåtte dyphavsgruvedrift vil foregå.
I 2009 ble landets forespørsel om å utvide kontinentalsokkelen godkjent av FNs kommisjon for kontinentalsokkelens grenser (CLCS). Denne beslutningen tilførte ytterligere 235 000 kvadratkilometer havbunn til Norges territorium – selv om vannet over havbunnen, nokså avgjørende, ikke er inkludert i norsk farvann.
Selv om noen forskningsrapporter viser at gruveeffektene vil primært være lokale og ikke spres, vil gruvedrift på havbunnen «uunngåelig påvirke vannsøylen der havavtalen til slutt vil gjelde – med mulige og betydelig juridiske konsekvenser», ifølge Alla Pozdnakova, professor i sjørett ved Universitetet i Oslo. Og siden havavtalen ikke ennå har tredd i kraft, kan norsk ratifikasjon av denne avtalen skje samtidig som den første «letefasen» av Norges havgruveprosjekt. Dette kan ytterligere komplisere det juridiske og politiske landskapet for landet.
Utover Havavtalen, finnes det flere regionavtaler som kan vekke bekymring, inkludert Svalbardtraktaten fra 1920, og konvensjonen som beskytter det marinemiljøet i Nordøst-Atlanterhavet, kjent som OSPAR-konvensjonen, fra 1992.
Blir dette Norges «svarte merke» fremover?
Mange klima- og miljøforkjempere mener at Norge virkelig har «nådd bunnen». Ifølge The Guardian, har stiftelsen Environmental Justice (EJF) sagt at avgjørelsen vil være «et ugjenkallelig svart merke på Norges omdømme som en ansvarlig havstat».
— Dyphavsgruvedrift er en jakt på mineraler vi ikke trenger, med miljøskader som vi ikke har råd til, sa Steve Trent, stiftelsens administrerende direktør og grunnlegger.
— Vi vet så lite om dyphavet, men vi vet nok til å være sikre på at gruvedrift vil utslette et unikt dyreliv, forstyrre verdens største karbonlager og ikke gjøre noe for å fremskynde overgangen til rene økonomier, la han til, og viste til nye vitenskapelige studier i norske farvann som fremhever de alvorlige konsekvensene for havets dyreliv hvis denne gruvedriften fortsetter.
Dyphavsgruvedrift er ikke nødvendig for energiovergangen, ifølge en ECJ-rapport. Studier viser også at vi vil ha et lavere behov for disse mineralene enn tidligere trodd.
— Jeg tror det er stor fare for å bruke mye offentlige midler på noe som ikke fører til noe som helst annet enn en slags forestilling om en forlengelse og etterfølgelse av oljealderen, sa forsker Peter Haugan i et intervju med organisasjonen Greenpeace.
Vil FN ta grep?
Hvis denne regjeringsbeslutning kan se ut som nokså «grumsete farvann» for Norge, blir dette området mer og mer grumsete for FN.
Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA) – en FN-organisasjonen med mandat om kontroll og regulering av mineralrelaterte aktiviteter på dypt hav – startet prosessen med å utvikle et sett med forskrifter og instrumenter for kontroll og forvaltning av havbunnsmineraler og sokkelområder utenfor nasjonale grenser i 2011.
Forhandlingene om omfattende regelverk startet i 2016, men de har blitt hemmet av mangelen på vitenskapelig kunnskap om liv og økosystemer i dyphavet. På grunn av disse kunnskapshullene, og med den iboende risikoen for mulig gruvedrift på åpent hav og mineraler utvunnet mer enn 3000 meter under overflaten, var ISA ikke presset for tid – helt til 2021. Stillehavsøyen Nauru (som ligger i et område med omfattende dyphavsgruvedrift) fant et juridisk smutthull i FNs havrettskonvensjon (UNCLOS), kjent som «toårsregelen», der ISA måtte forsøke å fullføre disse reglene innen to år. Dette satte i gang en hard, og til slutt mislykket, tidsplan for møter og ekstraordinære økter ment å fullføre regelverket i 2023. Nå har tidskjemaet blitt dyttet frem to år i tid – frem til 2025. Siden ISA-rådet ikke klarte å bli enige om hvordan de skulle vurdere eventuelle søknadsforespørsler i mellomtiden, mener mange at et juridisk smutthull forblir åpent.
Veien videre for FN blir ikke enkel. Noen mener at drivkraften for å vedta gruveforskrifter i 2025 ikke bare usannsynlig, men den fremstår i økende grad som uansvarlig, siden rundt 25 land ber om en føre-var-pause eller et moratorium for dyphavsgruvedrift, og slutter seg til stemmer fra forskere, sivilsamfunn, finansorganisasjoner og selskaper som alle har uttrykt bekymring dyphavsgruveaktiviteter. Volker Türk, FNs høykommissær for menneskerettigheter, var i fjor den første FN-toppen som kritiserer dyphavsgruvedrift i et offentlig forum, da han oppfordret ISA-delegater til å sette på plass et moratorium for dyphavsgruvedrift, og advarte om stor mulighet for irreversibel skade på marinøkosystemer og klimaet.
Men nå har jo Norge klart å stikke kjepper i hjulene for en viktig bevegelse. Med så mange usikkerheter må også FN-organisasjonen trå forsiktig fremover.
Mange hadde jo kanskje håpet at Norge også hadde tenkt seg bedre om, for å unngå å falle ut i, om ikke grumsete farvann, en (nokså sikker) hengemyr. Han slipper jo å ro som lar seg drive med strømmen.
Lær mer
Hvorfor FN-avtalen som skal beskytte åpent hav er historisk
Alt du må vite om gruvedrift på havbunnen, ifølge Greenpeace