Av Iselin L. Danbolt
Publisert: 24. juni 2024
Den internasjonale arbeidskonferansen (International Labour Conference, ILC), som i år varte fra 3. til 14. juni, var en stor begivenhet for globalt samarbeid innen arbeidslivet, men også sosial- og økonomisk politikk. Den årlige konferansen er en plattform der arbeidslivspartene fra rundt om i verden samles og diskuterer viktige emner, suksesser og utfordringer.
Minst tre unike temaer drøftes i komiteer hvert år (denne gangen var kikkerten rettet mot biologiske farer, omsorgsøkonomien og grunnleggende arbeidsrettigheter og prinsipper), og en egen fast komité går gjennom iverksettelsen ILOs konvensjoner i forskjellige land. Grunnet den katastrofale situasjonen i Gaza, men også på Vestbredden, var arbeidslivsutfordringer i de palestinske territoriene temaet for en hel dags «special sitting», og statsoverhoder, arbeidslivsledere og FN-topper deltok i et eget forum for ILOs globale koalisjon for sosial rettferdighet.
I år stilte Norge med en sterk konferansedelegasjon – med representanter fra arbeidsgivere, arbeidstakere og regjeringen – ledet av statssekretær Per Olav Skurdal Hopsø fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID). Han tok over rollen som statssekretær i desember i fjor.
Men, hva synes han egentlig om Den internasjonale arbeidskonferansen, høydepunktet av årets arbeidslivskalender? Hva sitter han igjen med? Dette fant FN-sambandet ut.
— Å komme seg utenfor sin «egen navle» er nyttig, spesielt for oss som jobber politisk
ILO-konferansen, som nå avsluttet sin 112. sesjon, er årets apeks for alle de som jobber med arbeidslivsspørsmål, nasjonalt og internasjonalt. Over 6 000 delegater fra mer enn 187 land rundt om i verden, på vegne av regjeringer, arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner, tok turen til Genève for å dele sine syn på dagens og fremtidens arbeidsliv og veien mot sosial rettferdighet.
Statssekretær Per Olav Skurdal Hopsø fikk bryne seg på et spesielt tettpakket program i Genève. Han holdt han to innlegg i plenum – ett om arbeidslivsutfordringer i de okkuperte palestinske territoriene, det andre om ILO-sjefens nye rapport som ser på veien mot en fornyet «sosialkontrakt». Han deltok også på utallige møter med arbeidslivsrepresentanter fra mange land, ILOs ledelse, og selvfølgelig de nordmennene som jobber opp mot FN – og ILO – både under konferansen, men også hver dag.
— Å komme seg litt utenfor sin «egen navle» er nyttig for veldig mange, spesielt for oss som jobber politisk, sa Skurdal Hopsø etter sitt siste punkt på ILO-agendaen for denne gang. Vi får oppleve at verden ser litt annerledes ut, og det gir perspektiver både for det vi jobber med i hverdagen og også hvilke utfordringer som man står overfor i andre deler av verden, understreket han.
Norge har en lang historie med sosial dialog og reelt trepartssamarbeid. Men, dette er ikke tilfelle overalt. I mange land møter både arbeidstakergiver- og arbeidstakerorganisasjoner mye motstand, samtidig som uenighet rundt gjennomføringen av ILO-konvensjoner vedvarer. Fagforeningsledere i noen kontekster lever i frykt fordi de står opp for rettigheter, og organisasjoner som representerer næringslivet blir tilsidesatt eller forbigått. Uansett hvor man befinner seg på inntekts- eller utviklingsskalaen, om man bor i et land i konflikt eller krise eller ei, er arbeidslivsutfordringer til stede. Disse store kontrastene har gjort et stort inntrykk på statssekretæren.
— Når man sitter og snakker med representanter fra Myanmar og også møter Palestinas selvstyremyndigheter og arbeidslivsaktører fra Moldova, er det kontrastfylt, sa Skurdal Hopsø. Alle sliter med sitt. Jeg reflekterer jo over at vi har det ganske fint hjemme, la han til.
— Sosial dialog her i Norge har blitt bygd opp over tid
Denne ILO-konferansen kom for Norge på en litt spesiell tid. Knappe ti dager før «startskuddet» ble fyrt av kom nyheten om streik for Unio og Akademikerne – en streik som endte i tvungen lønnsnemd mens statssekretæren var i Genève.
— Vi kan jo være uenige om hvordan Rikslønnsnemda fungerer, for eksempel, men det er jo ikke alle land som har et frivillig tvisteløsningsorgan, så vi har kommet ganske mye lengre enn mange arbeidslivsdiskusjoner rundt om i verden, sa Skurdal Hopsø. Det er svært nyttig å få en påminnelse om at det er behov for å diskutere disse viktige internasjonale emnene. Ting som vi tar for gitt er ikke en selvfølge i resten av verden, understreket han.
Han har nå fått følt «på kroppen» at det finnes større forskjeller mellom arbeidsgivere og arbeidstakere enn det vi er vant med.
— Sosial dialog i Norge har blitt bygd opp over tid, forklarte statssekretæren. Fra hovedavtalen fra 1935 til der vi er i dag har det vært normalt at vi snakker sammen. Sånn er det jo ikke i alle land. Det er jo en påminnelse at vi lever litt i en «egen boble» i nordiske land, sa han.
Søkelys på Palestinas arbeidsliv
I en verden som slet med å gjenoppbygge og komme seg etter ødeleggelsene fra den første verdenskrigen, ble ILO opprettet i troen på at sosial rettferdighet er avgjørende for universell og varig fred. Men hvor er vi nå – mer enn 100 år senere?
Selv om ILO ikke er en humanitær organisasjon, spiller den en viktig rolle i å bevare enn viss stabilitet, sikre levebrød via lønnsstøtte, og gjenoppbygge arbeidsplasser som ligger i grus.
Mens noen mente at dette ikke var det rette forumet for å diskutere situasjonen og veien videre for Palestinas arbeidsliv, så man også stor oppslutning rundt ILOs viktige rolle i landet, i dag, men også fremover – basert på ILO-sjefens anbefalinger.
— Ja, det er viktig å snakke om arbeidsrettigheter, trepartssamarbeid og anstendig arbeid. Samtidig er Gazastripen bombet sønder og sammen, og det er nesten ingen arbeidsplasser igjen, sa statssekretær Skurdal Hopsø. Det er knapt at man klarer å opprettholde de helse- og skoleinstitusjonene man trenger for å få samfunnet til å være på et visst nivå, understreket han, og viste til en betydelig forverring også på Vestbredden. Flere hundretusener palestinske arbeidere som hadde en jobb før 7. oktober står i dag uten arbeid.
Statssekretæren fremhevet at denne diskusjonen er veldig viktig å ha – på et slikt globalt arbeidslivsforum. Han holdt selv et innlegg under diskusjonen på torsdag 6. juni.
— Det som skjer i Gaza en sosial og menneskelig krise, og det er helt åpenbart at man må, på en internasjonal arena som ILO, adressere dette og få et enda større press på en våpenhvile, sa han. For hver dag som går så vil situasjonen bare bli mer og mer uholdbar. Så det er bra at ILO tar opp dette i en slik «special sitting». Og jeg opplever, nå som jeg er her, et sterkt internasjonalt engasjement for å få stanset krigen så fort som overhodet mulig. Og det må vi få til, understreket han.
Norge fikk mye ros under konferansen for å anerkjenne Palestina som egen stat, sammen med andre land som Spania, Irland og Slovenia.
— Vi anerkjente Palestina som en egen stat fordi vi må raskt diskutere permanente løsninger, sa Skurdal Hopsø. Dette handler om mennesker, som meg og deg, som skal vokse opp, gå på jobb, få en lønn å leve av, og ha frihet til å styre sitt eget liv. Det virker nesten umulig for palestinerne i dag. Det er viktig at det adresseres, la han til.
Hvordan kan Norge bidra? Statssekretæren hadde gjort seg mange tanker om hva vi konkret kan gjøre, og hva Norges rolle bør være fremover.
— Det er viktig for Norge å være tilgjengelig
Ifølge statssekretæren bør land sikre at ILO får den støtten som trengs til å best mulig sikre at de palestinske territoriene – og andre land i krise og konflikt – får den hjelpen de trenger. Dette inkluderer RBSA-mekanismen (eller Regular Budget Supplementary Account) som er en mekanisme for frivillige kjernebidrag. Denne ressursen sikrer fleksible, ikke-øremerkede bidrag som gjør det mulig for ILO å bruke ressurser der de trengs mest. I 2022-2023 utgjorde denne «potten» 31,6 millioner dollar til sammen, og Norge stilte med 3,855 millioner dollar i denne perioden.
— Mitt budskap er at man må støtte innsatsen via ILO-virkemidler som RBSA-mekanismen, sa Skurdal Hopsø, også i sitt innlegg. Fra et norsk perspektiv er dette viktig, og det bør man bruke. Man må bruke de virkemidlene man har, og de bør brukes for å raskt sette på plass tiltak når det trengs, la han til.
Men utover støtten som går til FN-organisasjonen for arbeidslivet kan Norge spille en viktig rolle bilateralt. Statssekretæren understreket at vi kan – og bør – både lære fra andre og dele våre egne arbeidslivserfaringer og den norske «modellen» for sosial dialog. Han skjønner at mange er interesserte i denne typen samarbeid, i større grad, og viste til at flere land han møtte gjerne ville samarbeide tettere med Norge.
— Moldova har vist interesse for nærmere kontakt, sa han. Det er viktig for Norge å være tilgjengelig. Det kan jo være vår rolle i veldig mange sammenhenger – å dele våre erfaringer, uten å pålegge andre at de skal gjøre akkurat det samme. Samtidig skal det ikke oppleves slik at det alle andre gjør er «feil». Man har ulike tilnærminger i ulike land. Vi har våre erfaringer og de kan man dele. Og jeg opplever at vår delegasjon til denne ILO-konferansen gjør akkurat det, sa han.
Fra Trøndelag til Genève
Selv om dette på ingen måte var en «enkel» oppgave for statssekretæren – med et hektisk program og nye innslag som dukket opp hele veien – sitter han igjen med gode minner.
— For to år siden sto jeg og snakket om næringspolitikk, biogass og gründere i Trøndelag – og så plutselig står du i Genève og snakker om Gaza, bemerket han.
Han følte at alt gikk bra under hans offisielle reise, men spøkte at det hadde vært artig med en pulsmåler.
— Ikke når jeg står på selve talerstolen, men når man driver med den formelle «stolleken» før du skal opp og flytter ett hakk nærmere «ilden», forklarte han. Da stiger pulsen med hvert hakk du flytter oppover. Men når man først er der oppe går det jo fint, sa han med et smil.
Han satt også pris på den støtten han fikk under besøket, og alle de forskjellige menneskene han traff.
— Det er veldig hyggelige folk her, understreket han. De er helt vanlige mennesker – om det er ministre fra andre land eller de som jobber bak kulissene. Jeg opplever at man er som en stor familie under denne konferansen, og man kan være uenige om noen ord, men det går jo bra til slutt, sa statssekretæren.
Dette var hans første ILO-konferanse, men vi håper jo at han kommer tilbake til neste år. Og skulle det ikke bli slik kan man jo håpe at konferansen, ILOs viktige rolle og internasjonalt arbeidslivsamarbeid forblir mer enn bare et flott minne, men også en prioritet.
Lær mer
— ILOs mandat og arbeid er mer nødvendig enn noensinne, sier statssekretær Per Olav Skurdal Hopsø
Den internasjonale arbeidskonferansen 2024: Høydepunkter
Viktig for deg, viktig for meg: Den internasjonale arbeidskonferansen gjennom tidene