Den internasjonale arbeidskonferansen 2024: Høydepunkter

Mandag 3. juni: Konferansen åpner med skyhøye håp og store forventninger

Ja, da er vi tilbake i Genève, midt i smørøyet av det som sannsynligvis blir to uker med opp og ned, spenning, diskusjoner, motgang – og selvsagt (??) enighet til slutt.

Som det passer seg fikk åpningen et par regndråper i «sløret» - bokstavelig talt, men kanskje også metaforisk. Stort sett gikk ting nokså bra den første dagen, ILO-ansatte smilte sa at de gledet seg til høydepunktet i deres årlige kalender. For det er akkurat det det er: Det viktigste (og festligste) for de som jobber i ILO. — Under konferansen jobber vi faktisk som et ordentlig team, sa en kollega i ILOs forskningsavdeling.

Og det er vel faktisk det som trengs for å komme seg gjennom (minst) ti lange dager. I år er det liten tvil om at kikkerten virkelig er rettet mot ILO, og om hvorvidt arbeidslivsparter fra 187 land klarer å bli enige i hva veien videre er.

Men, nok om det. Åpningen av den 112. internasjonale arbeidskonferansen satte på plass konferansepresidenten (denne gangen fra Moldova) og visepresidentene (fra India, Zimbabwe og Frankrike), de operasjonelle ordningene for konferansen ble vedtatt og sammensetningen av komiteer ble kunngjort.

Åpningen varte i to timer og inneholdt også åpningstalen til presidenten for konferansen, innlegget fra ILOs generaldirektør, og talen fra lederen av arbeidsgivergruppen og lederen av arbeidstakergruppen. Et litt overaskende gjesteinnlegg fra den (flotte og) fremstående økonomen Jayati Ghosh, satte «prikken over i-en».

Her kan du lese alt som skjedde under åpningen.

Ny konferansepresident fra Moldova

Arbeids- og sosialminister Alexei Buzu ble valgt til president for den 112. sesjonen av Den internasjonale arbeidskonferansen.

Hans CV virker imponerende og med en rolig fremtoning er det sannsynlig at han kommer til å klare to lange uker med folk som nekter å holde seg til tidsfristen i sine innlegg, og skulle store utfordringer eller krangler bryte løs.

Dette blir nok bra!

ILO-sjefen er klinkende klar i sin tale

Det var ingen tvil om at ILOs generaldirektør Gilbert F. Houngbo var forberedt da han holdt sitt innlegg, og ønsket de nesten 5 000 delegatene velkommen inn i «sitt hjem». Men han var også tydelig preget av hvor alvorlig situasjonen er for arbeidere, og folk generelt, i mange land.

— Siden forrige konferanse har jeg ofte lurt på hvor vi er på vei hen, reflekterte han. Hvor går verden og arbeidslivet? På den ene siden ser vi bemerkelsesverdige fremskritt, men på den andre siden ser vi kriser og utfordringer på toppen av hverandre. Den globale makroøkonomiske situasjonen er stabil, tatt i betraktning hvor vi kommer fra. Samtidig ser vi at de geopolitiske spenningene har økt, la han til, og viste til den grufulle situasjonen i Gaza, men også det faktum at verdens land, bare for noen dager siden ikke klarte å bli enige om en pandemiavtale under Verdens helseforsamling (WHA).

Selv om ILOs prognoser om arbeidsledighet er litt bedre for i år enn det man hadde trodd, kan man ikke unngå å stille spørsmål rundt hvem som faller tilbake. Og, igjen, her er det kvinner som atter en gang ikke har nok arbeidsmuligheter.

Hans årlige rapport til konferansen setter igjen søkelyset på sosial rettferdighet og hvorfor vi nå trenger en ny «sosial kontrakt», kanskje mer enn noensinne. Situasjonen i Palestina kommer opp på torsdag, og da skal land i plenum diskutere ILO-sjefens rapportanneks.

Hvis man klarer å lese litt mellom linjene er det to ting under denne konferansen Houngbo gleder seg mest til: Dialogen som kommer på torsdag (6. juni) om forberedelsene for Verdens toppmøte for sosial utvikling i 2025, som blir et viktig øyeblikk for ILO, men også det første forumet til koalisjonen for sosial rettferdighet (torsdag 13. juni). Sist, men absolutt ikke minst, ILO-sjefen vil også stå for feiringen av 80 årsdagen til ILOs Philadelphia-erklæring, og da han snakket om denne erklæringen, fikk mange tårer i øynene og applausen Houngbo fikk var også den mest bragende (på samme nivå som Jayati Ghosh kanskje, mer om det senere).

«Streikerett-sår» har ikke grodd igjen for arbeidsgivere

Innleggene til arbeidstaker- og arbeidsgiverrepresentantene er alltid interessante for der får man litt mer «fingeren på pulsen» av hva som preger arbeidslivspartene.

Det var klart og tydelig at «sårene» fra mange år med disputt rundt streikeretten, og henvisningen til Den internasjonale domstolen (ICJ), ikke enda er grodd igjen. Arbeidsgiverens talsperson Renate Hornung-Draus delte sitt syn på ILOs arbeid på dette området, siden å finne konsensus innad, mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, ikke har vært mulig. Og her kom sterke ord:

— Henvisningen til ICJ var ikke en refleksjon av ILOs mandat, sa Hornung-Draus. Hadde ILO opptrådt respektfullt, ville de ha overlatt saken til ILO-konferansen. Dette bør være en lærdom for fremtiden. Det er store forventninger til generaldirektøren om at han skal rette opp i situasjonen og vise ILOs merverdi, understreket hun.

Professor Jayati Ghosh glitret som alltid

For å være helt ærlig har slike åpningssesjoner en tendens til å være litt institusjonelle. Men, stemningen i rommet endret seg helt da den indiske økonomen og professoren Jayati Ghosh på scenen med et stort smil. Hennes innlegg, om hvorfor ILOs arbeid er så viktig i dag, og hvorfor Philadelphia-erklæringen fortsatt er relevant (she understood the assignment, for å si det slik), var velformulert og tankevekkende.

Hun er (enig eller ei) en visjonær, og var utrolig flink til å sette ord på hvordan sosial rettferdighet skulle være en konsekvens av økonomisk vekst, men det ble jo ikke slik for alle, overalt, heller motsatt.

— Dette har skapt splittelse og polarisering mellom og innad i land, understreket hun.

Hun brøt ned alt det man kanskje (feilaktig) tror om at bruttonasjonalprodukt (BNP) er den beste KPI-en (key performance indicator) for utvikling og rettferdighet. Hennes innlegg finner du her: ILO Live - Opening of the 112th International Labour Conference.

Tirsdag 4. juni: ILO-konferansen (og Norge) «gir full gass»

I dag skinner solen, og Konferansen er virkelig i gang. Det sies at opptil 6 700 delegater har tatt turen til Genève – en rekord.

På menyen for dagen: I ettermiddag har diskusjonene i plenum begynt, og de forskjellige komiteene har virkelig fått mye å «tygge på» etter startskuddet i går. Flere viktige norske innlegg har blitt holdt under konferansens to første dager.

Her er høydepunktene.

Debatten rundt arbeidslivsutfordringer begynner

I dag har debatten i plenum om rapportene til ILO-sjefen og lederen av ILOs styre begynt. Her kommer land (i dag 27) med sine innspill til innhold, men plattformen brukes også til å dele med alle hva ståa er i sine land. Bare i ettermiddag, har ministre fra 12 land tatt turen opp til talerstolen (Mali, Egypt, Saudi-Arabia, Maldivene, Kamerun, Libya, Timor-Leste, Samoa, Mauritius, Turkmenistan og Guinea), samt viseministeren fra Belarus, og flere høytstående arbeidstakerrepresentanter og arbeidsgiverrepresentanter. Med andre ord, et fullpakket program. Det norske innlegget, ved statssekretær Per Olav Skurdal Hopsø, kommer på ettermiddagen fredag 7. juni. Så her er det bare å glede seg.

— Omsorgsarbeid må også være anstendig arbeid, understreker Norge

Det haster med å gi bedre beskyttelse og annerkjennelse av arbeidstakere i omsorgsøkonomien, hovedsakelig kvinner og migranter (dvs. de som får minst lønn, de verste arbeidskontraktene). Og komiteen som jobber med dette temaet (i den «generelle komiteen», CDG), er kanskje den som har fått mest oppmerksomhet så langt. I dag tidlig så man en rekke delegater fra verdens land, også fra Norge, ta på seg skjorter med diverse «slogans» rundt tematikken, som var flott å se. Vi kommer alle til å trenge omsorg, og vi har en mulighet til å sikre at vi viser hvor verdifulle disse livsviktige arbeidere faktisk er. Allerede i går holdt Norge og ministerråd Jannicke Graatrud her ved FN-delegasjonen, et innlegg som imponerte mange.

— Et regulert og velorganisert arbeidsliv der rettighetene til alle er sikret, er nøkkelen til å bekjempe ulikhet, sa Graatrud. Omsorgsøkonomien spiller en viktig rolle for å oppnå likestilling, siden den er avgjørende for å sikre kvinners deltakelse i arbeidsmarkedet, noe som igjen skaper økonomiske verdier både for familier og for land. Nok en gang setter Norge stor pris på ILOs arbeid på dette området, og vi står klare til å fortsette samarbeidet på dette feltet, understreket hun i sitt innlegg.

Hva må vi gjøre fremover? Bedre anerkjenne, minske og omfordele ubetalt omsorgsarbeid er en god start. Det betyr at investeringer i omsorgssystemer og infrastruktur må trappes opp, samtidig som man må kjempe mot kjønnsstereotyper i utdannings- og yrkesvalg, inkludert å få flere menn i kvinnedominerte sektorer. Sist, men ikke minst, anstendig arbeid for omsorgsarbeidere er sårt trengt. Og nøkkelen vil da være å sikre organisasjonsfrihet, sosial dialog og kollektive forhandlinger for omsorgsarbeidere er nøkkelen til å oppnå dette.

Vi gleder oss til å se hva komiteen kommer frem til i de neste dagene!

Norge sier «ja, takk,» til ny arbeidsstandard om biologiske farer

Komiteen om omsorgsøkonomien er ikke den eneste som galopperer videre med et sterkt norsk innlegg. Årets eneste komité som skal utarbeide en ny arbeidsstandard (for eksempel rekommandasjon eller konvensjon) ser på biologiske farer, noe som er like skummelt som de høres ut. Dette er da CN-komiteen, hvis man liker forkortelser (som man gjør i FN-systemet, og ikke minst i ILO).

I dag var Arbeidstilsynets Henry Aglen i søkelyset. Han delte regjerings syn på en ny arbeidsstandard – hva det nå blir, til slutt, vi får nesten se i 2025. Komiteen skal arbeide over to år med et slikt juridisk «verktøy».

— Norge støtter ILOs arbeid med å utvikle en konvensjon og anbefaling om beskyttelse mot biologiske farer i arbeidslivet, sa Aglen. På et globalt nivå ser norske myndigheter et behov for bedre regulering, ikke minst etter covid-19-pandemien, la han til.

Aglen gikk også innpå visse utfordringer vi ser i Norge.

— En god del av det som foreslås er i tråd med norsk arbeidsmiljøregelverk, men mye av det som er spesifikt regulert for biologisk helsefare, reguleres av generelle arbeidsmiljøkrav, sa han. Et eksempel på dette er at leger skal melde fra om all sykdom som de antar skyldes arbeidstakerens arbeidssituasjon. En utfordring som både Norge og andre land opplever med slike systemer, er underrapportering, både generelt og for smittsomme sykdommer, understreket han.

Han gikk også inn på andre tilnærminger som vi ser her i landet. For eksempel samarbeid mellom folkehelse- og arbeidsmedisinske myndigheter om smittevern.

— Tidligere handlet dette samarbeidet mest om yrkesvaksinasjon. Den norske reguleringen av yrkesmessig eksponering for biologiske agens har tradisjonelt vært rettet mot industri og arbeid i laboratorier. Under covid-19-pandemien ble det klart at vi trengte et bredere regelverk tilpasset håndtering av en pandemi, sa Aglen.

Avslutningsvis sa han at forebygging globalt er nøkkelen, som betyr at satsningen på en konvensjon og anbefaling vil være et viktig virkemiddel i dette arbeidet.

Hva viser undersøkelsen om arbeidslivsmyndigheter?

Aldri to uten tre, sies det. Mens komiteene, temaene og fokuset (naturligvis) endres hvert år, er komitéen for anvendelse av standarder (Committee on the Application of Standards, eller CAN på godt fransk), fast på ILO-konferansens agenda.

I år vil denne komiteen behandle 2024-rapporten til Ekspertkomiteen som ser nærmere på om hvorvidt ratifiserte konvensjoner er respektert i alle medlemsland, samt den generelle oversikten over rapporter i henhold til artikkel 19 og 22 i ILOs grunnlov. Den generelle oversikten som ble lagt frem for denne sesjonen, har tittelen «Labour Administration in a Changing World of Work», eller arbeidslivsmyndigheter i en tid med arbeidslivsendringer (på litt dårlig norsk).

Og her igjen er Norge på banen. Siri Lorentzen, seniorrådgiver i Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID), holdt i dag et innlegg som rettet søkelyset mot utfordringer hjemme, og der ute i den «store verden», som sosial dumping og migrasjon, og manglende (eller dårlig) koordinering mellom forskjellige arbeidslivsetater.

— God arbeidsforvaltning er sentralt i vår arbeidsmarkedsmodell. Norge ratifiserte konvensjonen om arbeidsadministrasjon i 1980. Vi mener at effektive arbeidslivsmyndigheter er nøkkelen til å oppnå sosial rettferdighet, anstendig arbeid og bekjempe ulikheter på arbeidsplassen og utnyttelse av arbeidstakere, understreket Lorentzen.

Hun sa at for Norge har arbeidsinnvandring (eller migrasjon) og fri bevegelighet rundt om i Europa vært positivt for Norge, samtidig som det kan legge press på arbeidsmarkedet, lønninger og sosiale ytelser. Hun viste til sosial dumping og lavlønnskonkurranse som økende utfordringer, særlig i bransjer med mer atypisk arbeid. Mange utnytter arbeidsmarkedet, og arbeidstakere, samtidig som konkurransen vris og samfunnsstrukturene våre undergraves, sa Lorentzen.

— For å motvirke disse problemene trenger vi en helhetlig tilnærming og samarbeid både mellom land og på tvers av sektorer, understreket hun.

Men, som vi alle vet, kan samarbeid mellom etater kan være utfordrende, også i en tid der man også prøver å verne personopplysninger.

— Når vi tar tak i problemstillinger som sosial dumping og «svart arbeid», blir det tydelig at disse problemene overskrider landegrensene, sa Lorentzen. Norge legger derfor vekt på internasjonalt samarbeid og samarbeider tett med arbeidstilsynsmyndighetene i de nordiske landene og de baltiske statene for å løse utfordringer, la hun til.

Og hvilket forum er best egnet til å finne felles internasjonale løsninger på hva som er (trolig nokså) felles nasjonale utfordringer? Jo, ILO.

Onsdag 5. juni: «Plenumsmaratonet» fortsetter, landssaker og klima er i fokus

Solen skinner fortsatt her i Genève, men nå (allerede) ser man at folk begynner å bli litt slitne. 

— «Bare» åtte dager igjen, sa ILOs kommunikasjonsdirektør oppmuntrende i gangen. 

Flere ILO-ansatte sa at det var «stille før stormen». Og med stormen mener de Palestina-diskusjonen i morgen, der Norge skal spille en viktig rolle (Den arabiske arbeidsorganisasjonen, Arab Labour Organization, arrangerer et arrangement i kveld i solidaritet med palestinske arbeidere). De neste dagene kommer også det norske innlegget, for å ikke snakke om dialogen rundt FNs verdensforum for sosial utvikling 2025, som kommer på fredag. Men selv om det er mye å glede seg til, kan man ikke si at lite skjedde i dag.

64 innlegg i plenum var på listen, og LOs nestleder Steinar Krogstad holdt sitt, på vegne av Norges arbeidstakere (han gikk bare 36 sekunder over tiden, som faktisk er ganske bra). Komitéen for anvendelse av standarder (Committee on the Application of Standards, eller CAN) har begynt å gå gjennom de rundt 24 landene som har fått spørsmål om mulige brudd på ILO-konvensjoner. Og ILO viser sitt klimaengasjement, gjennom VR og samtaler.

Her er høydepunktene.

— ILOs agenda for anstendig arbeid er svaret, understreker LOs nestleder

I dag var LOs nestleder, Steinar Krogstad, (helt tilfeldigvis, selvsagt) nummer to i talerrekken (på 28) under morgenens plenumsdiskusjon om ILO-sjefens rapport og rapporten til ILOs styreleder.

Han rettet kikkerten mot omsorgsarbeid, likestilling mellom kjønnene velferdssystemet, trepartssamarbeid og kampen mot arbeidskriminalitet – der han brukte den danske dokumentaren «den sorte svane» som et konkret eksempel på «arbeidslivskjeltringer».

— ILO-sjefens rapporten har en dyster start, sa Krogstad innledningsvis. Den advarer oss om at tilliten til styresmaktene er på vikende front, og at mange føler at systemet er rigget mot dem. Vi ønsker diskusjonen om hvordan vi kan fornye samfunnskontrakten velkommen, men jeg tror vi allerede har svaret: Gjennomføringen av agendaen for anstendig arbeid, understreket han.

Mye har endret seg når det gjelder annerkjennelsen av anstendig arbeid som en «hovednøkkel» for å oppnå bærekraftig utvikling. — Under FNs generalforsamling i 2015 ble de fire pilarene i agendaen for anstendig arbeid innlemmet i 2030-agendaen, sa LOs nestleder. Vi bør fortsette å vektlegge agendaen for anstendig arbeid som vår løsning for å nå bærekraftsmålene.

Han gikk i dybden av hva som skal til for å sikre annerkjennelsen og respekt for omsorgsarbeid (det vil si investeringer i omsorgssystemer- og infrastruktur), samt hvordan vi er langt unna å sikre kvinners rettigheter og likestilling mellom kjønnene i arbeidslivet.

— For å oppnå likestilling trenger vi også data, sa Krogstad. I dag kan færre enn halvparten av FNs medlemsland måle fremgangen på likestillingsområdet. Vi kan ikke oppnå det vi ikke kan måle, advarte han. Bedre data kan revolusjonere beslutningsprosessen, og beregninger viser at sterkere datasystemer vil frigjøre en kraftig dividende, med 32 dollar i avkastning for hver dollar som investeres.

Sosial beskyttelse kan hjelpe mennesker med å håndtere risikoene de står overfor, som fattigdom, sosial ekskludering, ulikhet og matmangel, og beskytte de mest sårbare mot sjokk og påkjenninger gjennom hele livet.

— I sin rapport spør ILOs generaldirektør om universell sosial beskyttelse kan være vårt beste håp om å inspirere til global solidaritet, få bærekraftsmålene tilbake på sporet, og fremme en mer rettferdig og bærekraftig verden, sa Krogstad. Det er jeg enig i!

Han brukte også Norges ferd mot en velferdsstat som et eksempel.

— Som arbeiderdelegat fra Norge har jeg vært vitne til den bemerkelsesverdige utviklingen av den norske velferdsstaten gjennom hele mitt liv, fortalte han. Oppdraget og fellesskapet som gir sosial trygghet fra vugge til grav, ble i stor grad virkeliggjort mellom 1945 og 1970, allerede før Norge ble en rik nasjon. Det handlet om vilje, planlegging og ikke minst sterke fagforeninger, understreket Krogstad.

Men (selv) Norge er jo ikke uten sine arbeidslivsutfordringer. LOs nestleder viste til vedvarende sosial dumping, korrupsjon og utnyttelse av arbeidere – også som vist i dokumentaren «den sorte svane». Hva er svaret?

— Ved å gjenopplive trepartssamarbeidet og anvende prinsippene for godt styresett kan vi oppmuntre til bærekraftige investeringer. Dette vil bidra til å fornye samfunnskontrakten, understreket han avslutningsvis.

Se hele innlegget her ILO Live - Plenary debates – Morning sitting (fra -2:15:00)

Arbeidsrettigheter ikke alltid respektert i alle land

En viktig del av konferansen, og det som kanskje får mest oppmerksomhet, er de forskjellige landssakene som Komitéen for anvendelse av standarder (Committee on the Application of Standards, eller CAN) går gjennom. I år er det rundt 25 land som vil bli diskutert, og brudd kan være på alle mulige områder, som likelønn, barnearbeid, organisasjonsfrihet, osv.

På denne listen finner man land fra alle verdens hjørner (som Japan, Kambodsja, Spania, Eswatini og Tunisia) og i dag var Uganda, Paraguay og Tyrkia i «ilden». Disse landene må svare på spørsmål rundt respekten for tre konvensjoner: ILO-konvensjon nr. 138 om minstealder for adgang til sysselsetting (i Ugandas tilfelle), respekten for ILO-konvensjon nr. 81 om arbeidstilsyn i industri og handel (i Paraguays tilfelle) og ILO-konvensjon nr. 98 om retten til å organisere seg til å føre kollektive forhandlinger (i Tyrkias tilfelle). CAN-komiteen arrangerte også et eget møte om Belarus, der Norge kom med et sterkt innlegg (som vi skal snakke mer om senere).

I gangene: Søkelys på klima, en rettferdig overgang og sosial dialog

Selv om sesjonene i de store møterommene har vært planlagt lenge, har ILO i år også et nokså fancy oppsett i gangene. Her kan du ta bilder ved flere (!!) selfie-vegger, ILO-eksperter står til rådighet skulle noen lure på noe innen et teknisk område, uformelle arrangement holdes og ILOs kommunikasjonsavdeling har laget et eget virtuell virkelighet-rom, der man kan ta på seg VR-briller og ta en reise til flere land rundt om i verden for å se hva som skjer på bakken. Ikke for å skryte (!!!), men FN-sambandet var den første som fikk gå inn i denne verdenen, og tok turen til Mexico, der landbruksarbeidere sliter med hete. Dette gjorde inntrykk, man følte nesten heten på kroppen mens svetten rant hos de som jobber i heten. «ILC-samtaler» er et lunsjarrangement med ILO-eksperter og representanter fra myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere, med et nytt tema hver dag. I dag var klimaendringer og arbeidslivet i søkelyset. ILO har lenge jobbet med klima som tema, så det var absolutt på sin plass at klimaendringer, en rettferdig overgang og sosial dialog, selv om dette ikke diskuteres så mye i andre deler av årets konferanse, var i «rampelyset». Man kan se ILC-samtale-sendingene her: ILO Live - ILC conversations

Torsdag 6. juni: Palestina, Palestina, Palestina!

I dag, og kanskje litt brått på, kom klimakset til denne ILO-konferansen (ILC) – gjennom plenumsdiskusjonen om arbeidslivet i De okkuperte palestinske områdene (eller de okkuperte arabiske territorier som inkluderer Palestina, samt Golanhøydene, for å være helt korrekt).

Kort fortalt, ILOs generaldirektør har laget en rapport som ser på hvordan arbeidslivet har blitt lagt i grus siden 7. oktober i Palestina. I dag var det annekset som ble diskutert, og dette annekset har anbefalinger og veien videre. Les annekset her: The situation of workers of the occupied Arab territories 

Det mest bemerkelsesverdige i dag var (for én gangs skyld) hverken prosess eller innhold. Til tross for streng instruks om å holde seg til «parlamentarisk språk», slapp man ikke unna noen «gullkorn»: USA mente at å arrangere denne diskusjonen var i bunn og grunn «upassende», og Israels regjeringsrepresentant understrekte at diskusjonen om arbeid i Gaza, faktisk enhver diskusjon om Gaza, uten å ta opp Hamas terrorisme, er «meningsløst og absurd, og påstandene om at Israel har brutt internasjonale konvensjoner, er ubegrunnede og usanne».

Det som de fleste kommer til å huske er alle de sterke følelsene. Her var alle – på sin måte – preget av alvoret.

Vi var vitne til alt fra stående applaus og walkouts, til grining, Palestinaskjerf og veldig mange veldig lidenskapelige innlegg om den katastrofale situasjonen. Og for å være helt ærlig er det ikke ofte man tar til tårer under en ILO-konferanse, men det skjedde i dag. Aldri si aldri.

(Nesten) ikke ett eneste øye var tørt da tårene begynte å trille ned kinnene til Catelene Passchier, arbeidstakernes vararepresentant fra Nederland, da hun snakket om situasjonen for barn i Gaza. 

— Vi forventer at dette temaet blir tatt opp igjen, som en hastesak, på neste møte i ILOs styre den 15. juni – med sikte på å bli enige om ytterligere tiltak, sa hun. For dette må være vårt løfte til barna i Gaza, som desperat kjemper mot vold og ødeleggelse i sine provisoriske telt uten noe trygt sted å være, uten mat i magen, noen ganger til og med uten foreldre og slektninger til å beskytte dem. De er mennesker som resten av oss, og de fortjener en bedre fremtid. Det er vårt ansvar og vår plikt å sørge for at dette blir virkelighet. 

Da ble det for mye for meg også. Heldigvis hadde flere lommetørklær i vesken – alltid beredt.

Det er nesten for vanskelig å gi noen få høydepunkter fra i dag, for listen her er lang. For å summere, vi har hatt én arbeidsminister fra Palestina, én LO nestleder og én statssekretær på talerstolen – pluss over 60 flere innlegg som førte til at mange av oss sitter igjen med et hav av følelser.

ILO-sjefen: — Dette har vært det vanskeligste året for palestinske arbeidere siden 1967, aldri før har situasjonen vært så dyster

I sin introduksjon til rapporten sin var ILO-sjefen, Gilbert F. Houngbo, veldig tydelig preget. 

— Deres innspill er avgjørende, sa ILO-sjefen i sin presentasjon. I dag ligger Gaza i ruiner. Levebrød er knust, og det er mangel på arbeid. Arbeidstakerrettighetene har blitt desimert. Arbeidstakere og arbeidsgivere opplever stadig større vanskeligheter. Hundrevis av bedrifter har stengt, og tusenvis av arbeidsplasser har gått tapt. Jeg må innrømme at dette har vært det vanskeligste året for palestinske arbeidere siden 1967. Aldri før har situasjonen vært så dyster, understreket han.

Han forklarte at i 1980, på den 66. arbeidskonferansen, ble en resolusjon vedtatt som uttrykte bekymring for den israelske bosettingspolitikken, med vekt på de økonomiske og sosiale konsekvensene av bosettingene og de skadelige virkningene på arbeidstakerrettigheter og sysselsetting av arbeidstakere. For 44 år siden var rundt 100 000 bosettere spredt rundt i de okkuperte områdene. I dag er Vestbredden vertskap for anslagsvis 700 000 bosettere, forklarte Houngbo.

— I Gaza er hele familier blitt utslettet, og barn er traumatiserte for resten av livet, sa han. De fleste arbeidere og arbeidsgivere har blitt fordrevet, ofte flere ganger. De fleste er nå hjemløse. De fleste arbeidsplassene er ødelagt. ILO anslår at mer enn 200 000 har mistet jobben siden oktober i fjor, noe som utgjør mer enn 2/3 av sysselsettingen. Tapte arbeidsinntekter beløper seg til mer enn 3 millioner dollar hver dag. Elendigheten i Gaza har kastet lange skygger over Vestbredden, som har opplevd alvorlige ringvirkninger. Arbeidsledigheten er mer enn fordoblet, forklarte ILO-sjefen.

Arbeidslivsutfordringene, er, med andre org større enn man kan gi utrykk for. Tidligere var arbeid i Israel en livline for mange palestinske arbeidere. Antallet palestinere som er ansatt i Israel og i bosetningene, har økt jevnt og trutt gjennom årene. Siden oktober i fjor er det bare et svært begrenset antall som har adgang til landet. Arbeidsforholdene for palestinere i Israel gir imidlertid grunn til bekymring. Arbeidstillatelser og meglerpraksis må reformeres, ifølge Houngbo.

Så hva gjør man nå? Hvordan vil ILO prioritere? 

— I disse mørke tider har det vært sterke oppfordringer til ILO om å komme på banen. Det er klart at ILO og den rettighetsbaserte tilnærmingen har en viktig rolle. Vi må planlegge for en jobbrik tidlig gjenoppbygging, samtidig som vi iverksetter humanitære tiltak, understreket han. 

Anstendig arbeid må stå i sentrum for gjenoppbyggingen av infrastruktur og tjenester. Initiativer innen velferd og sosial beskyttelse må raskt utvides; sosial dialog vil være nøkkelen. Arbeidstakerrettigheter må opprettholdes.

— Men for å være helt ærlig vil ikke noe av dette være mulig uten at den pågående krigen avsluttes og alle gislene løslates, avsluttet ILO-sjefen. Sosial rettferdighet er veien ut av krisen, og en oppfordring til handling for oss alle, individuelt og kollektivt.

Palestinas arbeidsminister får stående applaus

Palestinas arbeidsminister var en av de første som fikk si noen ord, som er naturlig.

— Mine damer og herrer, i rundt 40 år har organisasjonens generaldirektør sendt et undersøkelsesoppdrag for å finne ut hvordan situasjonen er for palestinske arbeidere, og rapportene har gjennom årene blitt historiske dokumenter som viser de faktiske forhold som utspiller seg på bakken, åpnet hun. Men disse rapportene har ikke blitt omgjort til arbeidsplaner eller mekanismer som kan iverksettes, og derfor er den palestinske økonomien fortsatt «gissel» for okkupasjonspolitikken, la ministeren til.

Hun snakket om hvor dyp krisen er for Palestinas arbeidere, også de som har jobbet i Israel, og de som over natten mistet jobben sin etter 7. oktober. 

— Arbeiderne som jobber på det israelske arbeidsmarkedet, har blitt utsatt for grove brudd på internasjonale arbeidsstandarder og israelske arbeidsstandarder, sa hun. I dag mister en arbeider 3-4 timer i løpet av arbeidsdagen på å gå gjennom ydmykende kontrollposter for å komme seg på jobb. De fortsetter å arbeide under uanstendige arbeidsforhold. Det har blitt en dødsfelle. Arbeiderne får ikke lønn på lik linje med israelere, og de får heller ikke kompensasjon for ekstra arbeidstimer, forklarte Dahadha.

Enas Dahadha kom forberedt, med en tiltaksliste for ILO og alle andre. 

— Rapporten kommer etter mange måneder og gjenspeiler virkeligheten gjennom et dystert og tragisk bilde av det palestinske arbeidsmarkedet. Det var godt gjort av generaldirektøren å legge ved anbefalinger og endelige konklusjoner i rapporten, og vi ber om at disse blir satt til verks som hastetiltak for å få slutt på «blødningen», sette på plass nødhjelp og økonomisk gjenoppbygging, sa hun.

Hun ber om syv tiltak:

1. Å sikre en årlig diskusjon under ILO-konferansen, en reel oppfølging av anbefalingene, samt å koordinere gjennomgangen av tiltak gjennom en spesialisert teknisk komité.
2. Å legge frem en framdriftsrapport for anbefalingene til ILC hvert år.
3. Opprettelsen av en komité som skal jobbe mot anstendig arbeid for alle, gjennom å sikre bevegelsesfrihet og trygg ankomst til arbeidsplassen, og stoppe fenomenet med arbeidstillatelsesmeklere.
4. At ILO jobber med den israelske regjeringen for å anerkjenne palestinernes arbeidsrettigheter,
5. Å pushe for at kompensasjon og lønninger til arbeidere og deres familier når frem og blir utbetalt.
6. Å sikre at Israel overfører nettingmidler til palestinske myndigheter, siden offentlige ansatte har ikke blitt betalt, fullt ut, på ett år.
7. Å støtte fondet for arbeidere og arbeidsgivere som er berørt av katastrofen, opprettet av Arab Labour Organization (den Arabiske arbeidsorganisasjonen).

Hun (som mange andre) oppfordret ILO til å gjøre alt de kan for å se på Palestinas status i ILO (her har de også kun observatør-status), i samsvar med FNs generalforsamlings resolusjoner. m dette vil få effekt, er spennende å se.

Krogstad: — Israel kan ikke ha vetorett over Palestinas selvbestemmelse

For å være helt ærlig var de fleste fagbevegelsesinnleggene sterke i dag. LOs nestleder, Steinar Krogstad, holdt sitt andre innlegg i plenum i dag tidlig, og dette var en litt annen Krogstad enn det vi så i går. Her er det ingen tvil om hvor opptatt fagbevegelsen er av situasjonen på Gaza.

— Jeg vil gjerne takke generaldirektøren for å ha organisert denne sesjonen og for å ha lagt frem en godt gjennomarbeidet rapport til tross for at Israel har nektet å gi tilgang til å dokumentere situasjonen, åpnet han.

Utover katastrofen, tok Krogstad også tak i manglende givervilje for responsplaner.

— FNs medlemsland har nå bare utbetalt 31 prosent av det beløpet de har bedt om for å dekke de mest kritiske behovene i Palestina, sa han.

Han som de fleste andre på talerstolen, trengs grep for å ta tilbake Israels «tilbakeholdelse av skatteinntekter». 

— Vi må ta tak i Israels ulovlige tilbakeholdelse av skatteinntekter, slik det fremheves i punkt 62 i rapporten, sa han. Selv om jeg anerkjenner generaldirektørens anbefaling, er det tydelig at Israel ikke viser noen vilje til å etterkomme ILOs krav. Derfor oppfordrer jeg ILO og dens medlemmer til å holde Israel ansvarlig i henhold til internasjonale standarder ved å iverksette konkrete tiltak.

Og her fikk Krogstad masse applaus: 

— Israel kan ikke ha vetorett over Palestinas selvbestemmelse. Vi er stolte over at Norge har anerkjent Palestina som stat, understreket han.

Palestinerne må få mulighet til å utvikle sin egen økonomi uten restriksjoner, inkludert fri tilgang til forskning, handel og investeringer, la han til.

— La oss iverksette de nødvendige tiltakene for å sikre at internasjonale standarder overholdes og at verdigheten til disse arbeiderne ivaretas.

Statssekretær Hopsø: — Det er avgjørende at ILO fortsetter sin innsats for å møte behovene til arbeidstakere og arbeidsgivere i Palestina

Nå er statssekretær Per Olav Skurdal Hopsø på plass i Genève og han holdt regjeringens innlegg rundt 16.00 i dag. Han gikk heller ikke ett sekund over de tre minuttene hver taler har (en av de få, vel å merke), og det er jo imponerende!

— Vi er forferdet over at nok en skole i Gaza er blitt bombet, og at så mange sivile nok en gang er blitt drept, åpnet statssekretæren og viste til atter en grufull hendelse bare i dag tidlig.

Han understreket også støtte til forsøkene på å få til en omfattende og varig våpenhvile i Gaza, som president Biden har presentert. 

— Vi oppfordrer alle parter til å forhandle og iverksette i god tro, understreket han.

Som de fleste før ham, snakket statssekretæren om den umenneskelige virkeligheten på bakken. 

— Arbeidsledigheten i Palestina er høy, og det daglige inntektstapet er så alvorlig at vi står overfor en økonomisk og sosial krise, sa Hopsø. Mangelen på mat, strøm, vann, medisiner og helsetjenester er en katastrofe for befolkningen i Gaza. Virksomheter er ødelagt, og befolkningen sulter, la han til.

Han, som flere viste også til den norske annerkjennelsen av Palestina som stat (dette kom frem i innleggene til Spania og Irland også selvsagt). 

— Dette understreker den norske holdningen som lenge har vært gjeldende, nemlig at en varig løsning på konflikten bare kan oppnås gjennom en tostatsløsning.

Hopsø sa også noen pene ord til ILO, og arbeidet de gjør, under veldig utfordrende omstendigheter i Palestina. 

— Vi mener at det er avgjørende at ILO fortsetter sin innsats for å imøtekomme de umiddelbare behovene og oppfordringene om øyeblikkelig bistand fra arbeidstakere og arbeidsgivere i Palestina, understreket han.

Så hva skjer nå? Hva blir ILOs rolle fremover? Selv om det er vanskelig å «se inn i krystallkulen» finnes det ingen tvil om at arbeidslivet er og forblir i grus, selv om det blir fred til slutt. 

— Den alvorlige situasjonen i Palestina viser oss at lidelsene ikke vil ta slutt når krigen endelig er ferdig, sa Hopsø.

Han understreket at Norge har vært en langsiktig bidragsyter til ILOs ikke-øremerkede finansieringsordning (RBSA). 

— Vi pris på hvordan RBSA gjør det mulig for ILO å reagere raskt i raskt skiftende kontekster, avsluttet statssekretæren.

Hans andre innlegg kommer i morgen (før lunsj trolig), så her er det bare å følge med, og kanskje finne frem igjen lommetørklær.

Fredag 7. juni: — ILOs mandat og arbeid er mer nødvendig enn noensinne, sier statssekretær Per Olav Skurdal Hopsø

I dag kom innlegget mange (av oss) hadde ventet på – talen til Per Olav Skurdal Hopsø, statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID). Og i kjent stil brukte han ikke ett sekund lenger enn de fem minuttene han fikk tildelt, i motsetning til mange. Men, dette var ikke det eneste som var på agendaen i dag – fire nokså gamle og utdaterte ILO-konvensjoner har blitt opphevet, og FNs 2025 forum for sosial utvikling var i søkelyset.

— Samfunnskontrakten er på sett og vis som et ekteskap, sier Hopsø

Vårt innlegg var ett av de siste, og vi var nummer fem av tretten innlegg i plenumsalen i dag tidlig. Og det var verdt å vente på!

Statssekretæren rettet søkelyset mot et arbeidsliv i endring og under press, også i Norge. Han understreket at sosial dialog er nøkkelen for fremtidens arbeidsliv, noe vi er godt kjent med.

— Dialogen mellom regjeringen og partene i arbeidslivet har bidratt til viktige reformer for å sikre et bærekraftig og stabilt samfunn, selv om vi til tider har ulike preferanser, sa han.

Selv om Norge gjør det forholdsvis bra når det gjelder deltakelse i arbeidslivet og relativt få er arbeidsledige, har heller ikke vi nådd våre mål om å sikre anstendig arbeidsmuligheter for alle.

— Vi har også nasjonale utfordringer, sa Hopsø. Vi opplever for eksempel at for mange unge menn faller ut av skole og arbeidsliv, og vi utvikler politikk for å bekjempe dette.

Hopsø foreslo flere grep som kan være med på å «pleie» samfunnskontrakten – i lys av dagens utfordringer, og bygge broen til fremtidens arbeidsliv. Dette inkluderer å investere i enda mer anstendig og bærekraftig arbeid – særlig i den grønne økonomien, men også i omsorgsøkonomien.

Han la vekt på viktige hensyn man må ta, for å sikre at ingen blir etterlatt, som for eksempel balansen mellom arbeid og privatliv, gi ekstra oppmerksomhet til utsatte grupper, bekjempe alle former for diskriminering og støtte godt styresett i arbeidstilsyn.

— Samfunnskontrakten er på sett og vis som et ekteskap, den må pleies og investeres i kontinuerlig, sa Hopsø. Akkurat som den sosiale dialogen mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter må være en systematisk arena der trepartssamarbeidspartene lytter aktivt til hverandre for å finne et felles grunnlag, la han til.

Etter han var ferdig fikk vi i oppgave å finne Palestinas arbeidsminister, som vi gjorde, og da fikk vi enda flere høydepunkter: En flott foto-mulighet i gangen, etterfulgt av et (aldri så) lite intervju med FN-sambandet, som vi kommer til å publisere til uken.

Du kan lese mer om innlegget til statssekretæren her: — ILOs mandat og arbeid er mer nødvendig enn noensinne, sier statssekretær Per Olav Skurdal Hopsø 

Vi sier «au revoir» til fire ILO-konvensjoner

De siste 24 timene har delegater stemt på hvorvidt man kan – og bør – med god samvittighet oppheve fire ILO-konvensjoner.

To handler om sikkerhet og helse på arbeidsplassen (ILO-konvensjon nr. 45 som handler om gruvearbeid for kvinner fra 1935 og ILO-konvensjon nr. 62 som handler om sikkerhetsbestemmelser for bygg fra 1937). Konvensjon nr. 63 (fra 1938) handler om statistikk over lønn og arbeidstid i de viktigste gruve- og fabrikkindustrier, byggevirksomhet medregnet, og i jordbruket, og konvensjon nr. 85 (fra 1947) handler om arbeidstilsyn i ikke-metropolområder.

Disse konvensjonene anses ikke lenger å være relevante og ikke lenger nyttige for å oppnå organisasjonens mandat. Dette er femte gang ILO-konferansen har blitt bedt om å avgjøre skjebnen til de foreldede arbeidslivsstandardene. Tre ILO-konvensjoner til sammen har blitt fjernet siden 2017, og nå som vi har resultatene blir dette tallet syv konvensjoner.

For et slikt grep skal få gjennomslag må minst 286 delegater stemme ja, og det må være (minst) et to-tredjedels flertall som stemmer ja. Og det fikk vi i dag.

• 410 stemte for opphevelsen av konvensjon nr. 45, mens 7 stemte mot og 7 stemte avholdende
• 407 stemte for opphevelsen av konvensjon nr. 62, mens 8 stemte mot og 7 stemte avholdende.
• 406 stemte for opphevelsen av konvensjon nr. 63, mens 10 stemte mot og 8 stemte avholdende.
• 402 stemte for opphevelsen av konvensjon nr. 85, mens 11 stemte mot og 11 stemte avholdende.

Så, nå vet vi det.

Verdenstoppmøtet for sosial utvikling 2025 i kikkerten

I ettermiddag koste vi oss med en dialog om forberedelsene til det andre verdenstoppmøtet for sosial utvikling som skal finne sted i 2025. Og ILO girer allerede opp. Peter van Roij, ILOs partnerskapsdirektør, med glimt i øyet fortalte oss hvor glad han var for denne debatten siden avdelingens hans allerede har begynt med planleggings- og påvirkningsarbeidet, som er flott.

Gilbert F. Houngbo, ILOs generaldirektør har understreket at det andre verdenstoppmøtet for sosial utvikling vil være det første etter Fremtidens toppmøte nå i september som vil bane vei for oppnåelsen av bærekraftsmålene og 2030-agendaen. Det første verdenstoppmøte i 1995 hadde konkrete konsekvenser for ILOs arbeid, og nå menes det at det neste må ha en enda større innvirkning.

I ettermiddag ble synspunkter – fra alle hold – utvekslet, med FN-ambassadør Kridelka fra Belgia og FN-ambassadør Hilale fra Marokko, som står for prosessen. Møtet ble i dag åpnet av ILC-presidenten, og inkluderte en uttalelse fra ILOs generaldirektør, etterfulgt av en uttalelse fra en representant for arbeidstaker- og arbeidsgivergruppen. Etter det tok mange delegater fra de forskjellige gruppene og landene til orde og fortalte hva de mener verdenstoppmøtet bør handle om.

— Jeg vil takke dere for denne interaktive debatten med tanke på det kommende toppmøtet, sa Marokkos FN-ambassadør i New York. Vi har notert oss alle tankene og synspunktene. Når det gjelder ILOs rolle, er vi her fordi vi legger stor vekt på det dere gjør her i Genève og på det ILO gjør generelt. Vi har følt generaldirektørens støtte og interesse, og vi tror at ILO kan gi verdifulle og vesentlige bidrag og institusjonelle minner fra det første verdenstoppmøtet, understreket han.

For de som tviler litt på utfallet til Fremtidens toppmøte om noen måneder, er det kjekt å vite at vi (minst) har en «plan B».

Mandag 10. juni: Pent språk og ytringsfrihet i en krisetid

Da er vi tilbake etter noen rolig(ere) dager over helgen. For ikke altfor lenge siden varte en ILO-konferanse i hele tre uker, og flere av oss føler (skyld på alderen?) at to uker nå er mer enn nok.

I dag har vi hatt den 10. plenumssesjonen, flere spennende saker i Komiteen for anvendelse av arbeidsstandarder (CAN) og et giverlandmøte om ILOs responsplan for Palestina.

For hva betyr vel ytringsfriheten og et «pent språk» i en krisetid?

— Parlamentarisk språkbruk takk, og hold dere unna Palestina-diskusjonen

I dag har 68 representanter sagt sitt om hva de mener veien er videre for å oppnå sosial rettferdighet for alle, det vil si 30 på morgenen, og 38 i ettermiddag. Kalkulatoren sier at det er 340 minutter med innlegg, eller litt under seks timer, pluss pluss. Med (maks) fem minutter hver, er det ikke så mye man kan si, og det er heller ikke en lett jobb for Konferansepresidenten å holde styr på to lange sesjoner, etter en allerede lang uke.

— Jeg håper at i hvert fall noen av dere har hatt en fredelig helg, sa Alexei Buzu fra Moldova innledningsvis.

Han understreket også at dette ikke er forumet for diskusjon rundt Gaza, siden en egen sesjon ble holdt på torsdag forrige uke.

— Når det gjelder bruken av det «parlamentariske språket», vil jeg for det første oppfordre alle som skal tale, til å gjøre det med den åpenhet og verdighet som er passende i dette høyeste internasjonale organet, når det gjelder sosiale og arbeidsrelaterte spørsmål, sa Buzu.

Så gikk han inn på ytringsfriheten, som er grunnmuren i ILOs arbeid.

— Ytringsfriheten er en viktig del av ILO. For å utøve denne friheten i en ånd av gjensidig respekt er det viktig at alle delegater respekterer de aksepterte prosedyrene, bruker parlamentarisk språk, kun refererer til de sakene som er under behandling og unngår å ta opp spørsmål som er fremmede for disse sakene, la Buzu til.

Men er dette mulig? Det andre (pent språk) virket greit nok, men å holde seg helt unna diskusjoner rundt Gaza og de okkuperte arabiske territoriene (som innebærer Palestina og Golanhøydene) ble vanskelig for de mest berørt.

Fagforeningsdelegaten fra Libanon, Hassan Fakih, gikk rett på sak og rettet søkelyset mot landet sitt og hvor mye den pågående konflikten, og opptrappingene i vold mellom Israel og Libanon, er trusler mot landet, og mot alle arbeiderne i Gaza.

— Gaza har blitt fullstendig ødelagt av Israel, og alle de vestlige landene som støtter dem, bryter menneskerettighetene og ser den andre veien, og lar den største massakren i vår tid skje, sa han, og bryt den nokså strenge instruksen fra presidenten. Med menneskelige og moralske prinsipper i bakhodet må vi fordømme disse massakrene som fortsetter å ramme det palestinske folket, understreket Fakih.

«Vi krever en uavhengig palestinsk stat», sa han og takket de landene som nå har anerkjent Palestina som egen stat (selv om han glemte å nevne Norge, jaja nei nei).

Arbeidsgiverrepresentanten fra Israel, Ishai Pollack, kom på scenen med en annen tilnærming.

— Dessverre har arrangørene av denne konferansen og mange ILO-medlemmer glemt at styrken og essensen i denne konferansen ligger i de faglige aspektene rundt arbeidslivsrelasjoner og ikke i politikken, mente Pollack.

Han gikk inn på hvor mye 7.oktober-massakrene har preget arbeidslivet, økonomien og næringslivet, og at mange har mistet hjemmene sine rundt grensen. Og så gikk han litt til angrep.

— I motsetning til staten Israel som land og oss som arbeidsgivere, respekterer mange av de landene som har valgt å angripe Israel i regi av denne konferansen, ikke menneskelige relasjoner og menneskeverd, og de bryter menneskerettighetene regelmessig, blant annet ved å diskriminere kvinner, utnytte kvinner og barn, tillate æresdrap og mer. Flertallet av disse landene opplever hyppige statskupp, preget av betydelige tap av menneskeliv blant egen befolkning, sa Israels arbeidsgiverrepresentant. Så nevnte han en liste av arabiske land, og beskylte palestinske arbeidere for å delta i Hamas-massakren.

— ILO er avgjørende for å opprettholde en balanse og trepartssamarbeid mellom medlemslandene. Jeg forventer at en profesjonell organisasjon som ILO unngår å gå inn i latterlige politiske angrep, sa Pollack.

— Takk til deg, sa Konferansepresidenten, og annonserte neste taler, litt oppgitt. Sånn kan det gå.

Nord og sør: Fire nye land «kalt inn på teppet»

I dag har Komiteen for anvendelse av arbeidsstandarder (CAN, eller CAS hvis man foretrekker den engelske forkortelsen) gått igjennom fire interessante landssaker, i hele tre forskjellige sesjoner. Til sammen skal denne komiteen komme seg gjennom nesten 30 slike saker under årets konferanse.

El Salvador og Eswatini har måttet svare på spørsmål rundt brudd på ILO konvensjon nr. 87 (om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten), Peru har måttet forsvare seg for brudd på ILO-konvensjon nr. 169 (som omhandler rettighetene til urfolk og stammefolk), og Spania har fått refs for iverksettelsen av ILO-konvensjon nr. 144 om trepartsrådslagning med sikte på å fremme gjennomføring av internasjonale standarder for arbeidslivet.

Med andre ord, her var det både «hummer og kanari», og ingen er for gode til å bli kalt in på teppet. Brudd på ILO-konvensjoner skjer fra det globale nord, til det globale sør, fra øst til vest, og tilbake. Og det vakre (!!!) ved ILO-systemet er at alle stiller likt, og alle kan bli til en egen «sak».

Og det kan også Norge, det må vi aldri glemme (#tvungenlønnsnemd).

Støtte trengs til ILOs responsplan for Palestina

ILO og organisasjonens partnere arbeider for å lindre de ødeleggende sosioøkonomiske virkningene av krisen i de okkuperte Palestinske områdene. Et eget giverlandsmøte ble holdt i ettermiddag/kveld (kun ved invitasjon, selvsagt) om akkurat dette, for veldig lite av de 20 millioner dollarene som trengs for å gjennomføre responsplanens første gjenoppbyggingsfase har blitt lovet og overført.

— En ordning med felles finansiering fra flere giverland gir maksimal fleksibilitet, tilpasningsdyktig programmering og kostnadseffektivitet, sier ILO.

Men hvordan bidrar ILO? Så langt har ILO hjulpet over 9 000 arbeidere fra Gaza som er strandet på Vestbredden, og lagt til rette for transport av 130 containere som eies av bedrifter i Gaza og har stått i israelske havner siden oktober, til Vestbredden. ILO samler også inn viktige data som gjør det mulig å analysere krigens innvirkning på det palestinske arbeidsmarkedet.

ILOs nødhjelpsplan bygger på ILOs ekspertise innen gjenoppbygging av arbeidsmarkedet etter katastrofer, og innlemmer prinsippene om anstendig arbeid i nødhjelpsarbeidet og den tidlige gjenoppbyggingsinnsatsen. Planen kartlegger en rekke tiltak på tvers av tre sammenkoblede søyler: nødhjelp, gjennomgang og gjenoppbygging, i tråd med sammenhengen mellom humanitær bistand, utvikling og fred. Gjenoppbyggingsprogrammet har som mål å gjenopprette arbeidsplasser og virksomheter på Vestbredden og Gaza-stripen gjennom sysselsettingsfremmende tiltak, sosial beskyttelse og gjenoppbygging av virksomheter som en del av FNs bredere gjenoppbyggingsinnsats.

Dette møtet kom i «grevens tid», og her er det bare å krysse fingrene for at land åpner sine (fete) lommebøker og forstår at gjenoppbyggingen av landet, økonomien og arbeidslivet må allerede være en prioritet nå.

Her finner du ILOs responsplan for Gaza.

Tirsdag 11. juni: Forbedring og fornying er «et must», sier NHO (og alle andre)

I dag ser det ut som vi har (nesten) kommet oss gjennom rekken med plenuminnlegg, og igjen stiller Norge sterkt. I dag har NHOs Henrik Munthe hatt sine fem minutter (pluss 12 sekunder) på talerstolen – for å dele sine syn på rapporten til ILO-sjefen.

Og så har vi noen gode nyheter! Gårdagens giverlandsmøte om Palestina har ført til mer støtte til ILOs responsplan. På toppen av dette er det nå offisielt: Både Brasils president og Nepals president vil delta på åpningsforumet til den globale koalisjonen for sosial rettferdighet på torsdag. Alt blir jo mer interessant når statsoverhoder er til stede.

Dessverre har vi også mindre gode nyheter. Komiteen som ser på omsorgsøkonomien har støtt på en «bitteliten» hindring. I går kveld kunngjorde komitélederen at han trekker seg – i 11. time. Så kanskje veien videre for arbeidet ser litt tyngre ut. Eller gjør den virkelig det?

Her har du alt du trenger å vite.

NHO etterlyser større privat sektor-annerkjennelse og bedre tilpasningsevne blant arbeidslivsparter

I fjor hadde NHOs Henrik Munthe æren av å være en av visepresidentene under konferansen, en oppgave han virkelig fortjener ros for. Og i dag formiddag var det Munthes tur til å stå, ikke sitte, og holde sitt innlegg, på vegne av Norges arbeidsgivere. Han rettet søkelyset mot arbeidsgiveres utfordringer, og hvordan kollektive forhandlinger og tariffavtaler bør se ut i fremtiden – for å sikre anstendig arbeid og en fornyet «sosialkontrakt», som etterlyst av ILOs generaldirektør.

— Mange av analysene som presenteres i ILO-sjefens rapport er av høy kvalitet, men sett fra et arbeidsgiverperspektiv kunne man ha ønsket at den private sektorens viktige rolle hadde blitt fremhevet i større grad, åpnet Munthe. Ikke bare arbeidere, men også bedrifter opplevde tøffe tider under pandemien. Innsatsen fra bedriftenes side fortjener å bli anerkjent, understreket han.

Og covid-19-pandemien har vært katastrofal for næringslivet i nesten alle land, og gjenvinningen tar både tid og krefter.

— For å bedre situasjonen på arbeidsmarkedet er det nødvendig å skape et gunstig miljø for bærekraftige bedrifter. Et mangfold av blomstrende selskaper er viktig for et fruktbart klima med gjensidig tillit, sa Munthe.

Vi har en lang historie med å finne arbeidslivsløsninger – på tvers av arbeidspartene – i Norge, og mange land har utviklet sin egen samarbeidsmodell.

— Sosial dialog, både to- og trepartssamarbeid, er av den største betydning, sa Munthe. Sosial dialog kommer i mange former, basert på ulike politiske, historiske og økonomiske omstendigheter, la han til.

I en tid med mye diskusjon rundt kollektive forhandlinger og tariffavtaler er det viktig å se innad, på hvordan nye arbeidslivstvister kan bedre løses i fremtiden.

— Jeg kommer fra Norge, og min bakgrunn er fra et land der vi har hatt en intensiv sosial dialog mellom sterke parter i arbeidslivet i mer enn 100 år, forklarte Munthe. Kollektive forhandlinger og tariffavtaler på alle nivåer er utbredt, men dette kan ikke tas for gitt.

Han understreket at man bør være bekymret for hvordan fremtiden ser ut for det sterke samarbeidet (og avtalene) i Norge, og hvordan dette systemet kan bevares. Dette er spesielt viktig i en kontekst der arbeidslivet er i konstant endring.

— Arbeidsgiverne i Norge har et sterkt syn på at disse avtalene skal bidra til stabilitet og sikre konkurransekraften i privat sektor. Den modellen vi ofte omtaler som «temposettermodellen», det vil si at den mest konkurranseutsatte sektoren forhandler først og setter nivået for resten av avtalen, er en hjørnestein i vårt system og bør fortsatt være det, oppfordret Munthe.

Det som trengs er et system der hensynene til en enkel bedrift, og ikke bare på et sektornivå ivaretas.

— Vi er for en modell som kombinerer forhandlinger på sektor- og lokalt nivå. Tariffavtaler må være balanserte og ikke bare være til fordel for arbeidstakerne og deres fagforeninger, understreket Munthe. I vårt system, som i andre land, har vi fredsplikt, noe som betyr at så lenge det finnes en gjeldende tariffavtale, kan det ikke streikes eller iverksettes andre former for arbeidskamp. Dette er selvsagt et insentiv for bedriftene til å inngå forhandlinger og avtaler, la han til.

Han sa at tariffavtalene lenge har vært både konservative og statiske, med store utfordringer, også når man prøver å lette bestemmelser som har blitt en del av avtalen.

— Det er ikke lett å få bedriftene til å skrive under på en avtale som de mener hører fortiden til. Vi har en utfordring i å modernisere disse avtalene, i samarbeid med fagforeningene, advarte Munthe.

Kompetansekrav- og endringer kommer også til å prege hvordan man inngår forhandlinger og avtaler. — Vi kan rett og slett ikke kopiere det som har vært vanlig tidligere, sa Munthe. Nye bransjer og nye kompetansekrav må resultere i nye og mer moderne avtaler. Vi trenger et system som sikrer en akseptabel inntektsfordeling blant de ansatte, og som tar hensyn til kompetanse, ikke bare alder og ansiennitet, la han til.

Selv om Norge ofte blir sett på som en skinnende trepartssamarbeidsmodell i en ILO-sammenheng, er vi heller ikke redd for å innrømme at vi ikke er perfekte. Det skal vi ha.

— Som dere har forstått, har vi utfordringer med å holde liv i systemet vårt i Norge, selv om vi har hatt en utbredt og tillitsbasert sosial dialog siden slutten av 1800-tallet, sa Munthe. Men hvis alle tre parter – arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter – kan tilpasse seg nye behov, tror jeg arbeidslivspartene vil ha et godt utgangspunkt for å takle de vanskelighetene som vil ramme oss i fremtiden. På den måten kan vi bidra til å fornye samfunnskontrakten, slik det beskrives i rapporten fra ILOs generaldirektør, avsluttet han – til stor (og velfortjent) applaus.

Endelig mer støtte til ILOs Palestina-innsats

Ett av gårdagens høydepunkter var giverlandsmøtet arrangert av ILO for å sikre støtte til organisasjonens responsplan for Palestina. Nå har dommen falt – flere land har lovet å trappe opp støtte – både økonomisk og i andre former. 20 millioner dollar trengs for å gjennomføre den første fasen av ILOs respons- og gjenoppbyggingsplan, og nå er organisasjonen ett skritt nærmere.

Sigrid Kaag, FNs seniorhumanitærkoordinator og gjenoppbyggingskoordinator for Gaza, og FNs koordinator for fredsprosessen i Midtøsten, Muhannad Hadi, deltok også på møtet og understreket den integrerte rollen anstendig arbeid, arbeidsplasser og inntekt spiller i FNs bredere respons på krisen i det palestinske territoriet.

Belgia og Kuwait, som hadde representanter som deltok på møtet sammen med ILOs generaldirektør, samt Indonesia, Nederland og Qatar, kunngjorde bidrag til ILOs gjenoppbyggingsinnsats på over 8 millioner dollar, og mange andre partnere ga uttrykk for at de snart vil støtte arbeidet. Belgia skal gi én million euro til arbeidet, og Nederland har lovet hele 4,3 millioner dollar.

— Anstendig arbeid for alle er en hovedprioritet for Belgia, og vi setter pris på ILOs innsats for å bringe oss alle sammen for å bidra til jobbskaping og tidlig gjenoppbygging av det okkuperte palestinske territoriet, sa Marc Pecsteen de Buytswerve, landets FN-ambassadør i Genève. Belgia har gitt et bidrag på én million euro til ILO og ser frem til å samarbeide tettere med ILO og andre partnere for effektivt å ta tak i de utfordringene regionen står overfor i dag, forklarte han.

Da blir det spennende å se om andre (og Norge) følger etter, men det er en god nyhet at dette viktige arbeidet støttes – fra alle mulige hold.

Komitéleder trekker seg: Hva er veien videre?

Ingen ILO-konferanse uten intrige sies det (hos oss). Og selv om vi bør holde oss for gode for sladder, kom rykteflommen – som nå er bekreftet – sent i går kveld at lederen for komiteen som ser på omsorgsøkonomien, Carlos D. Sorreta fra Filippinene, hadde trukket seg uten advarsel. Og det er jo uheldig, eller er det det?

Siden i går har komiteen diskutert endringer i utkastet til konklusjoner i komiteens plenum. På sitt siste møte forventes komiteen å vedta et sluttdokument (konklusjoner) som vil bli lagt frem for konferansens plenum for vedtak fredag 14. juni.

For de som har jobbet i slike konferanser før vet man jo at lange dager, lite søvn, og uenighet blant representanter kan være en skummel kombinasjon. Sorreta sa at han trakk seg av helsemessige årsaker (som kan være sant), men ryktet gikk om at «kapteinen av dette skipet» ikke hadde helt orden i sakene og bidro til et enda vanskeligere arbeidsmiljø enn nødvendig.

Men, komiteen som ler sist ler jo best, sies det jo. Og arbeidsministeren fra Barbados, Colin Jordan, skal ha steppet inn i siste sekund for å hjelpe komiteen ferdigstille sitt arbeid de siste dagene.

— Heldigvis kom Colin på banen, sa en ILO-ansatt som jobber i komiteen. Nå går ting mye bedre, så dette var «hell i uhell», sa hun.

Og det lover jo godt for komiteen, og for alle som er opptatt av anstendig arbeid for omsorgsarbeidere rundt om i verden.

Onsdag 12. juni: Verdensdagen mot barnearbeid, rettighetsbrudd og Russlands invasjon av Ukraina i søkelyset

Nå går vi mot siste innspurt av denne ILO-konferansen. I morgen holdes det første forumet for Den globale koalisjonen for sosial rettferdighet – med deltakelse fra Brasils og Nepals statsoverhoder, samt en rekke arbeidsgiverledere, fagforeningstopper, sjefer av FN-organisasjoner, og flere. Avslutningsseremonien holdes på fredag.

Men, den tid, den sorg/glede. I dag, 12. juni, er Verdensdagen mot barnearbeid – en merkedag som ILO har markert siden 2002. ILO anslår at 160 millioner barn – 97 millioner gutter og 63 millioner jenter – er ofre for barnearbeid i dag. 79 millioner av disse er i farlig og risikofylt arbeid. Siden det nå er 25 år siden ILOs konvensjon nr. 182 (om de verste formene av barnearbeid) ble vedtatt, har ILO i dag markert denne viktige milepælen i et høynivåarrangement.

Vi har hørt mer om Ukrainas arbeidslivsutfordringer i plenum – både fra landets første viseminister for sosialpolitikk, og delegaten for arbeiderbevegelsen.

Og ITUC – International Trade Union Confederation, den internasjonale arbeidstakerorganisasjon som består av en rekke nasjonale fagforeninger – har lansert sin globale rettighetsindeks i ettermiddag.

— Russlands krigføring fratar Ukraina utviklingsmuligheter og oppnåelsen av alle bærekraftsmål, sier Ukrainas første viseminister for sosialpolitikk

I dag var flere Ukrainere på talerstolen, inkludert Dariia Marchak som er landes første viseminister for sosialpolitikk.

— Vi diskuterer grunnleggende prinsipper og rettigheter på arbeidsplassen i en turbulent tid, noe som setter dem i høyeste fare, men også fornyer deres betydning, sa Marchak. La oss minne alle om at 2030-agendaen er vårt felles fyrtårn, understreket hun.

Marchak snakket nokså lenge om arbeidslivsutfordringene Ukraina står overfor, som en fallene livskvalitet, kritiske demografiske utfordringer, høy arbeidsledighet og et misforhold mellom arbeidstakernes ferdigheter og kompetanse og arbeidsgivernes behov.

— Vi jobber intenst med å forbedre systemet for å identifisere sårbare arbeidstakere, la hun til.

Men, hvor lenge kan man unngå å snakke om den store elefanten i rommet? Det tok, i dette tilfellet, nesten 2 minutter.

— Dessverre er disse arbeidslivsutfordringene i en svært kritisk fase på grunn av den pågående russiske aggresjonen, sa Marchak. Aggresjonen har en svært ødeleggende innvirkning på livskvaliteten til alle ukrainere. Fra det daglige strømbruddet - i mer enn ti timer per dag – til det faktum at en fjerdedel av ukrainerne, ifølge Verdensbankens estimater, for tiden lever under fattigdomsgrensen som følge av den russiske krigen. Nesten fem millioner mennesker er internt fordrevne i Ukraina, og fem millioner ukrainere har flyktet til utlandet, la hun til.

Så kom noen (velformulerte?) ord om hvordan Russland har bidratt til en nedoverspiral for den globale økonomien og arbeidsmarkeder i mange land.

— Det er Russland som er den viktigste bidragsyteren til og drivkraften bak kaskadekriser i verden, noe som truer integriteten til den regelbaserte internasjonale ordenen, sa hun.

Og ikke nok med det.

— Ved å starte en fullskala angrepskrig mot Ukraina, og ved å nekte å avslutte den, fratar Russland Ukraina – som et utviklingsland, i likhet med mange andre og de minst utviklede landene – muligheten til å iverksette sosiale og utviklingsmessige strategier og oppnå hvert eneste av bærekraftsmålene, sa Ukrainas minister.

Da var hennes tid nesten ute, men hun hadde anledning til å nevne den store fredskonferansen som holdes i Sveits fra 15. til 16. juni (en fest der Russlands invitasjon ser ut til å ha forsvunnet i posten).

Så kom støtet vi alle hadde ventet på:

— Det er avgjørende for oss å legge internasjonalt press på angriperstaten for å få den til å avslutte krigen. Enhver samfunnskontrakt er bare mulig under forhold der en person kan leve et trygt liv. Ikke i en situasjon der all oppmerksomhet er rettet mot daglig overlevelse.

Hun avsluttet ved å vise til at Russland ikke ser ut som å ha iverksatt noen av de seks vedtakene fra ILOs styre når det gjelder den væpnede aggresjonen mot Ukraina.

— Dette konstante mønsteret av fornektelse og manglende etterlevelse krever at ILOs styrende organ og konferansen selv vurderer dette - som et tilbakevendende diskusjonspunkt på dagsordenen, sa Ukrainas viseminister, og takket for seg.

«La oss handle i tråd med våre forpliktelser: Stopp barnearbeid»

Siden Verdens dag mot barnearbeid i 2024, som de fleste år, faller mitt under ILO-konferansen, er dette alltid en gylden anledning til å rette søkelyset mot et vedvarende arbeidslivsproblem. Selvsagt er et høynivåarrangement i et møterom litt mindre festlig enn den type feiringen ILO arrangerte for ti til femten år siden, men la gå. Dette er en viktig sak.

Årets høynivåarrangement fokuserte på feiringen på 25-årsjubileet for av vedtakelsen av ILO-konvensjonen om de verste formene for barnearbeid (nr. 182), som i 2020 var den første ILO-konvensjonen som ble ratifisert av alle land.

Etter en innledning fra ILO-sjefen, Gilbert F. Houngbo, og Nobels fredsprisvinner Kailash Satyarthi (som deltok digitalt, ble to panelsamtaler holdt. Den første handlet om «Avskaffelse av barnearbeid – fremgang, utfordringer og veien videre». Her deltok Marokkos arbeidsminister, Younes Sekkouri, sammen med fagforeningslederen Paola Del Carmen Egusquiza Granda fra Peru, og Ugandas arbeidsgiverforeningsleder Douglas Opio.

Den andre panelsamtalen handlet om «Samarbeid for å trappe opp tiltak». Her deltok Nederlands arbeidsviseminister, Karien van Gennip, Thea Lee som er USAs visestatssekretær i Direktoratet for internasjonale arbeidslivsspørsmål, Claudia Fuentes Julio, Chiles FN-ambassadør i Geneve og leder av Alliansen for bærekraftsmål 8,7, Claudia Fuentes Julio – med et felles digitalt innslag fra Sør-Amerika, med deltakelse fra Arbeidsministeren fra Colombia, Gloria Inés Ramirez Rios, Cicero Pereira arbeidstakerrepresentant fra Brasil, og Laura Giménez, en arbeidsgiverrepresentant fra Argentina.

Da alle verdens land vedtok 2023-agendaen og bærekraftsmål 8.7 forpliktet alle seg til å avskaffe alle former for barnearbeid innen 2025, som (bokstavelig) er rett rundt hjørnet.

Joda, dette var kanskje ikke det mest «spenstige arrangementet» noensinne, men man kommer ikke unna at det er vanskelig å snakke om å forbedre barnearbeidssituasjonen uten trepartssamarbeidspartene. I dag fikk de en sjanse til å diskutere fremskritt og utfordringer, og det er vel enda mer viktig enn underholdning.

Se sendingen fra høynivåarrangementet på Verdens dag mot barnearbeid under ILO-konferansen.

Arbeidsrettigheter – går vi (atter en gang) i feil retning?

Nå i sitt 11. år gir ITUCs globale rettighetsindeks overblikk over kampen for å forsvare og utøve demokratiets grunnpilarer: grunnleggende rettigheter og friheter for arbeidere og fagforeninger.

Ifølge rapporten som ble lansert i dag, lever vi i en tid der arbeidere verden over i økende grad står overfor umulige daglige valg, for eksempel om de skal gi barna mat eller klær, og blir «sviktet av sine myndigheter og ledere».

— Samtidig som millioner av husholdninger sliter med pressede inntekter og en fastlåst levekostnadskrise, innskrenker beslutningstakere og næringslivsledere aktivt arbeidernes rett til kollektivt å kreve mer rettferdige lønninger eller til å utøve streikeretten sin, sier ITUC.

Demokratiet står rett og slett på spill, mener de.

Nesten ni av ti land verden over bryter streikeretten, mens rundt åtte av ti land nektet arbeidstakere retten til å forhandle kollektivt om bedre vilkår og betingelser.

Denne spennende rapporten viser og så en bekymringsfull utvikling fra i år: 49 prosent av land i indeksen vilkårlig arresterte eller fengslet fagforeningsmedlemmer, en økning fra 46 prosent i 2023, mens mer enn fire av ti land nektet eller begrenset ytrings- eller forsamlingsfriheten.

Så, hva har vi lært? Hvis vi ser på rangeringen, er Norge (igjen) i toppskiktet – det vil si med «sporadiske krenkelser» av rettigheter (hmmm), sammen med Østerrike, Danmark, Tyskland, Island, Irland, Italia og Sverige. Finland dessverre er i år på listen over land med «gjentatte rettighetsbrudd» med en liten skummel stjerne som viser at situasjonen forverres.

Enda verre er det for Sveits som nå anses som et land med «regelmessige brudd på rettigheter». Også de fikk den skumle røde skriften og en liten stjerne for å viser at piler peker nedover.

Uff og huff. Dette var jo ikke den gladnyheten ILO-konferansens vertsland hadde håpet på. Men, glasset er jo – som alltid – halvfullt. Så forbedringspotensial kan (og må) man leve med.

Les ITUCs rettighetsindeks 2024.

Torsdag 13. juni: «Stjerneskudd 1, 2 og 3»

I dag har (nesten) hele konferansen vært viet til det første forumet til Den globale koalisjonen for sosial rettferdighet – med all pomp og prakt mulig. Men våre tanker går også til de som har jobbet nesten hele natten i komiteene – det tok ekstratid for å gjøre seg ferdig, og ikke minst, å bli enige.

Hele dagen har man hatt sikkerhetsvakter overalt, køer for å komme inn og ut, rulletrapper som har blitt slått av, egne klistremerker på adgangskort, et arrangement så stort at det er spredt over to forskjellige rom, og en seteplan så omfattende at man føler at man er i verdens største bryllup. Og FN-sambandet har fått VIP-billettene i rommet, slik at vi kan følge med på alt som skjer når det skjer.

Dette forumet har da tatt plassen til det som tidligere var «World of World Summit», et to-tre-dagers høynivåsegment med stats- og regjeringsoverhoder.

Den globale koalisjonen har vært ILO-sjefens «hjertebarn» siden han tok over i oktober 2022. Siden lanseringen i fjor har denne koalisjonen vokst i en sjeldent rask fart (særlig når man snakker om ILO, der fart og spenning kanskje ikke er normen).

Samtidig, som CNN-journalisten og moderator Femi Oke sa til paneldeltakere på ettermiddagen «Jeg elsker poesi, men vakre ord er ikke nok. Hva har dere gjort for å sikre sosial rettferdighet i deres land»? Og det er jo det mange lurer på med denne koalisjonen. Hva skjer egentlig på landnivå.

Heldigvis hadde vi to statsoverhoder, og en FN-topp, som ga oss (nesten) alt vi trenger å vite, samt tårer i øynene. Alle gode ting er jo tre, og her er høydepunktene.

— Det er vårt ansvar å sørge for at arbeidslivets goder deles med arbeidere over hele verden, sier Nepals president

Høydepunktet i morges var da Nepals president, Ramachandra Paudel, kom for å tale foran tusenvis av deltakere. Han rettet søkelyset mot sosial rettferdighet, klimarettferdighet og fred.

Sosial rettferdighet: I går, i dag, i morgen

— ILO ble født med det utgangspunkt at universell og varig fred bare kan bli en virkelighet gjennom sosial rettferdighet, sa president Paudel innledningsvis. Over hundre år senere fortsetter ILO å stå fast for sosial rettferdighet og bære arven fra trepartssamarbeidet videre, la han til.

Han rettet søkelyset mot et arbeidsliv i rask endring, der nye kompetanser, ferdigheter og nye måter å gjøre ting på kreves. Dette betyr at en større tilpasningsevne, nye arbeidsplasser og mer arbeidslivsinnovasjon er viktigere enn noensinne. Dette er også viktig for ILOs arbeid og fokus i årene fremover.

— En kjerneverdi forblir imidlertid uendret. Vår kollektive innsats for å oppnå bærekraftig fred gjennom sosial rettferdighet. Dette er like relevant i dag som det var for 100 år siden, understreket president Paudel.

Nepal er et spesielt klimautsatt land, som man har sett de siste ti årene.

— Klimaendringene har ført til alvorlige endringer i vannforsyningen, naturmangfoldet og helsetilstanden, og har presset mange millioner mennesker ut i fattigdom, advarte president Paudel.

Siden klimaproblemene har gått hardt utover livsbrød i Nepal – som mange andre steder – understreket presidenten hvor viktig det er med tilstrekkelig finansiering, tap og skade-kompensasjon og teknologi for å bekjempe klimaendringene.

Den siste COPen, COP28, holdt i november til desember i 2023 satt på plass et fond for å støtte land mest utsatt for klimaendringer.

— Alle mennesker må få lov til å oppleve rettferdighet, uten sult og frykt

President Paudel har viet store deler av sitt liv til veien mot demokrati, for å løfte og respektere menneskerettigheter, og har selv vært arrestert og sittet i fengsel i over 15 år. Med en slik bakgrunn var han den rette til å sette rammen for dagens diskusjoner om sosial rettferdighet.

— Å sikre likhet, likeverdighet og rettferdighet for arbeidstakere er vår kollektive beslutning og løfte, sa Nepals president. Jeg appellerer til alle om å respektere arbeidskraften, og sikre at alle mennesker må få lov til å oppleve rettferdighet og bli befridd fra sult og frykt, avsluttet han.

Her kan du lese mer om hva Nepals president sa under åpningen av forumet for den globale koalisjonen for sosial rettferdighet

— Sosial rettferdighet er kjernen i WHOs arbeid – det er derfor vi sier «helse for alle»

Den alltid veltalende WHO-sjefen, Dr. Tedros, var et overraskende innslag, men et bra et. WHO og ILO jobber nært sammen, og WHO er en av partnere til ILOs koalisjon for sosial rettferdighet.

— WHO er stolt av å være ILOs partner og nabo, understreket Dr. Tedros innledningsvis.

ILO og WHO-byggene ligger ved siden av hverandre, og deler til og med samme busstopp.

WHO, og særlig Dr. Tedros siden han tok over som WHOs sjef, har snakket mye (og sterkt) for sosial rettferdighet, mangfold og inkludering. Derfor forventet vi noen ikke bare flotte ord, men noen sterke ord. Og det fikk vi:

— Sosial rettferdighet er det moralske kompasset som veileder oss for å sikre at alle mennesker har tilgang til grunnleggende menneskerettigheter og ressurser som trengs for å trives og lykkes, sa Dr. Tedros. Kjernen i sosial rettferdighet er prinsippet om rettferdighet. Det krever at vi fjerner barrierer og hindre og utfordrer institusjoner og systemer. Tenk deg hvordan verden ville se ut hvis alle fikk utnyttet sitt fulle potensial?

Selvsagt, hans organisasjon er FNs helseorganisasjon, så hva er lenken mellom sosial rettferdighet og god helse for alle?

— Alle temaene innen sosial rettferdighet er relevante for helse, sa han. Vi er forpliktet til å samarbeide med ILO - arbeidstakere, myndigheter og arbeidsgivere - for å oppfylle organisasjonens oppdrag. SJ er faktisk kjernen i WHOs oppdrag. Det er derfor vi sier «helse for alle», som er et mål i seg selv, men også et middel til utvikling, avsluttet WHOs leder.

President Lula: — Uten demokratiet ville en metallarbeider aldri ha blitt president av Brasil

President Luiz Inácio Lula da Silva fra Brasil holdt det siste hovedinnlegget under det første forumet til ILOs globale koalisjon for sosial rettferdighet, som han medleder. — Aldri har sosial rettferdighet vært viktigere for menneskeheten, understreket han.

President Lula fra Brasil er et politisk «stjerneskudd» nesten uten sidestykke, også i ILO. Han fikk stående applaus før han kom frem til scenen, men også midt i talen, rett etter talen og da han forlot rommet.

— Jeg kan ikke beskrive alle følelsene jeg føler når jeg står her i dag, åpnet Brasils president. Rundt oss så man tårer i øynene. Jeg kommer tilbake til ILO med fornyet håp om at arbeidsgivere, arbeidstakere og regjeringer sammen kan bidra til å løse mange av de problemene vi ser i verden i dag. Verden har henvendt seg til ILO mange ganger for å finne løsninger i vanskelige tider, understreket han.

Han viste til av verdens samfunn begynner å komme seg etter covid-19, men dessverre i ulikt tempo, med nye geopolitiske konflikter dukker opp i ulike deler av verden.

— Under hvert tre finner du et medlem av urbefolkningen, så du må beskytte treet

President Lulas klimaengasjement kan få si noe på. Under introduksjonsrunden snudde ILO-konferansens president, Alexei Buzu, seg mot presidenten og sa: 

— Takk for alt du gjør for å redde Amazonas, takk for alt du gjør for å redde oss (og viste følelser for første gang, er det mulig?).

Effektene av klimaendringene har forringet livskvaliteten til mennesker over hele verden. 2 milliarder arbeidere er rammet av varmestress, ifølge ILO.

— Vi trenger ikke løsninger på Mars, vi trenger løsninger her på jorden, understreket Lula. Oversvømmelsene vi nettopp har sett i Brasil, i Kenya, Tanzania og Uganda, viser oss at jorden ikke lenger tåler det, la han til. Under hvert tre finner du et medlem av urbefolkningen, så du må beskytte treet, understreket presidenten av Brasil.

— Aldri før har sosial rettferdighet vært så viktig for menneskeheten

President Lula er medleder for ILOs forum for sosial rettferdighet. 

— Aldri før har sosial rettferdighet vært så viktig for menneskeheten, sa han. Derfor takket jeg ja til invitasjonen om å lede Koalisjonen for sosial rettferdighet, understreket han.

Les mer om innlegget til President Lula: — Uten demokratiet ville en metallarbeider aldri ha blitt president av Brasil

Fredag 14. juni: «Av en god begynnelse blir det en god slutt»

Da var årets ILO-konferanse over for denne gang. Og for en konferanse det har vært.

Siden klokken 9 i dag tidlig har man sett veldig slitne delegater sovende på sofaer (velfortjent), andre med en stor (og også velfortjent) kaffe i hånden. En kollega som jobbet i komiteen på fundamentale arbeidsrettigheter og prinsipper sa at han endelig fikk sovet litt i natt – han har hatt maks 4 timers søvn i to uker. Nå skal han kose seg med tvillingene sine som er 8 år gamle og sa «natta» til ham hver morgen fordi de viste at de ikke kom til å se pappa hver kveld. Og sånn er det jo hvert år for mange ILO-ansatte. Ikke minst for delegatene som har reist langt og er borte fra nære og kjære i flere uker, med få måltider, lite søvn og veldig tunge dager.

Først på agendaen kom vedtakelsen av de diverse komiteenes rapporter og resolusjoner. Norge har stilt særskilt sterkt i år med deltakelse i komitearbeidet til nesten alle de syv komiteene. Det trenger de ros for!

Konferansepresidenten slet med å få alle til å sette seg i plenum for å følge med, og det kan man jo skjønne.

Her har du høydepunktene fra dagen.

1. Fullmaktskomiteen

Denne komiteen, som vurderer fullmakt til å delta i konferansen, i løpet av to korte (?) uker så på 17 innsigelser (hvorav en var alvorlig nok til å berettige overvåking), tre klager og seks meddelelser. Komiteen behandlet også fire overvåkingssaker fra fjorårets konferanse.

De holdt til sammen syv møter og hadde tre medlemmer, en som representerte arbeidsgiverorganisasjoner, en som representerte arbeidstakerorganisasjoner og en fra en regjering.

— Erfaringen har gitt meg stor innsikt i den viktige rollen komiteen spiller for å sikre en reell trepart-sammensetning av konferansen. Dette er noe jeg setter stor pris på som en ekte tilhenger av sosial dialog, sa komiteens referent, Aniefiok Etim Essah fra Nigeria.

Denne komiteen så på situasjoner der, for eksempel flere parter sa de representerte myndighetene (Myanmar), om arbeidstakerdelegatene faktisk representerte fagforeninger (Belarus), og i sitasjoner der arbeidsgiverorganisasjoner har blitt truet (Nicaragua).

Med andre ord, dette er en viktig komité, kanskje særlig så fordi ILO-konferansen da insisterer på å ha delegater fra alle tre arbeidslivsgruppene.

2. Komiteen om biologiske farer i arbeidsmiljøet

— Jeg er stolt over at komiteen har kommet til enighet om at Konferansen bør vedta standarder for biologiske farer i arbeidsmiljøet, og at disse bør ha form av en konvensjon, supplert med anbefalinger, sa komiteens referent Petrina Nghidengwa fra Namibia. Jeg må si at en slik enighet ikke var lett å oppnå, men snarere et resultat av langvarige og til tider opphetede debatter. Komiteen har lyktes i å foreslå et sett konklusjoner i konsensus - med sikte på en konvensjon, la hun til.

Dette oppnådde komiteen gjennom trepartsforhandlinger og kompromisser, etter intensive og konstruktive drøftinger i 25 møter over 11 dager. Om ett år – i 2025 – skal en konvensjon (med rekommandasjoner) diskuteres under den 113. sesjonen av Den internasjonale arbeidskonferansen.

— Retten til en trygg arbeidsplass vil bli betydelig styrket ved at det vedtas en konvensjon og veiledende anbefalinger om biologiske farer i 2025, sa komiteens nestleder som representerte arbeidstakerne, James Ritche. Og så langt har vi en klar og utvetydig tekst til denne foreslåtte konvensjonen. Gitt pandemierfaringen, sammen med de økende tilfellene av antimikrobielle resistente patogener og den økte risikoen for eksponering for biologiske farer som følge av klimakrisen og tap av biologisk mangfold, finnes det ikke noe annet legitimt alternativ innenfor FNs rammeverk for å fremme rettigheter, fred og bærekraft enn å gjøre alt vi kan for å forbedre beskyttelsen mot biologiske farer i arbeidsmiljøet, understreket han.

Da konklusjonene ble vedtatt i plenum sa Konferansepresidenten, Alexei Buzu:

— Dette var kanskje det enkleste som har skjedd over de siste to ukene, med et smil.

3. Komiteen om grunnleggende arbeidsrettigheter og prinsipper

— Vårt engasjement og vår lidenskap gjorde det mulig for oss å komme frem til konklusjoner som vi alle kan stille oss bak, sa referenten Corine Elsa Angonemane Nvondo fra Kamerun.

Komiteen har hatt 12 møter, og fra mandag til onsdag jobbet de sent om natten for å diskutere og behandle 160 endringsforslag.

— Jeg vil ikke nekte for at det har vært en uke med svært intense, men livlige og til tider ganske vanskelige debatter, sa Magnus Nordahl, komiteens nestleder fra arbeidstakersiden fra Island. Men til syvende og sist var det en kollektiv vilje til å komme til enighet om konklusjonene. Fra arbeidstakergruppens perspektiv mener vi at de endelige konklusjonene er balanserte og viser en tydelig vei for det arbeidet vi som medlemmer og ILO må gjøre for å realisere de grunnleggende arbeidsrettighetene og prinsippene fullt ut.

Han understreket at ILOs arbeid fremover vil ta hensyn til pågående utfordringer rundt fem tematiske områder: uformell økonomi, bedrifter og leverandørkjeder, kriser og sårbarhet, med to nye områder: rettferdig overgang og den digitale økonomien.

— Konklusjonene understreker at de fundamentale arbeidsrettighetene og prinsippene er mer nødvendig og relevant enn noen gang, sa komiteleder, Chiles FN-ambassadør Claudia Julio-Fuentes. De er avgjørende for menneskeverdet, for å skape mer likeverdige og rettferdige samfunn og for å sikre at økonomisk og sosial fremgang går hånd i hånd. De er også avgjørende for å skape en verden med mer fred i en tid der freden er i fare, på internasjonalt nivå, understreket hun.

4. Komiteen for anstendig arbeid og omsorgsøkonomien

Dette var en av de mest spennende komiteene i år, og arbeidet gikk langt fra knirkefritt. Men til slutt så ordnet det seg jo.

— Temaet for denne diskusjonen er svært viktig for mitt land, Spania, sa komitereferenten Alfredo Novales Bilbao fra Spania. I løpet av de siste årene har Spania gjort betydelige fremskritt med banebrytende innovative tilnærminger innen sosial omsorg, helsetjenester og familiestøtte. Dette har ført til bedre helseresultater, høyere forventet levealder og bedre livskvalitet for innbyggerne – inkludert balanse mellom arbeid og privatliv for både kvinner og menn, understreket han.

Han la til at komiteen har vært enig i at diskusjonene var svært betimelige, og at det haster med å gjøre noe med anstendig arbeid i omsorgsøkonomien.

Totalt hadde komiteen 12 plenumsmøter med to utvidede møter. I tillegg hadde redaksjonsgruppen seks sesjoner med ett utvidet møte.

— Antallet sesjoner som ble viet til de 228 innkomne endringsforslagene, er et bevis på vår kollektive innsats som har ført til disse omfattende konklusjonene, sa Novales Bilbao.

Da resolusjonen med komiteens konklusjoner ble vedtatt hørte man dagens høyeste applaus.

5. Komiteen for anvendelse av arbeidsstandarder

Diskusjonsgrunnlaget var den årlige rapporten fra ekspertkomiteen (på 1067 sider), samt undersøkelsen som så på arbeidstilsyn.

— Som et av ILO-konferansens faste organer er dette unike trepartsforumet autorisert i henhold til 10.1 i forretningsordenen til å se nærmere på iverksettelsen av de konvensjonene landene frivillig har ratifisert, sa komiteens referent Abdelkrim Siyoucef fra Algerie.

Komiteens rapport består av to deler: Den generelle rapporten, som inneholder et referat av den generelle diskusjonen og resultatene av diskusjonene om undersøkelsen om arbeidstilsyn, og tilfeller av alvorlige mangler i rapporteringen.

Komiteen har holdt et spesialmøte om Belarus sin iverksettelse av konvensjon nr. 87 om organisasjonsfrihet og konvensjon nr. 98 om retten til å organisere seg og føre kollektive forhandlinger, i tillegg til 24 enkeltsaker – fra nesten alle verdens hjørner, og om institusjonelle ordninger til spørsmål som handler bokstavelig talt om liv og død, rund ratifiserte konvensjoner.

Den andre delen av rapporten inneholder ordrett referat fra komiteens diskusjoner.

Dette blir gjort tilgjengelig i engelsk, fransk og spansk, innen 30 dager. FN-sambandet har også tatt en prat med Rolf Vestvik, internasjonal sekretær i YS, som har fulgt denne komiteen for første gang, så det er bare å følge med.

Og med det takker vi for oss! Med en heftig diskusjon rundt Palestina, til krangling og komiteledere som går av, presidenter, ministre og statssekretærer i vinden, er denne konferansen en vi nok aldri kommer til å glemme. Til tross for at FN-sjefen selv ikke dukket opp, som vi hadde håpet på.

I løpet av de neste dagene gir vi deg også et intervju med statssekretær Per Olav Skurdal Hopsø, som var regjeringens politiske representant i år. Men først, kanskje litt søvn.