Av Iselin L. Danbolt
Publisert: 02. desember 2024
Dette har kanskje ikke vært den beste «sesongen» for (veldig) konstruktive miljø- og klimaforhandlinger, kan man jo si.
I oktober endte FNs naturtoppmøte COP16 i forvirring og uten enighet om naturfinansiering, og i november førte FNs klimatoppmøte COP29 bare til enighet(-ish) – i den 11. time. Nå, akkurat én uke senere, klarte ikke dypt splittede forhandlere å komme frem til en banebrytende FN-avtale for å begrense plastforurensning på søndag 1. desember, og gikk dermed glipp av en selvpålagt tidsfrist.
Den siste uken har delegater fra nesten 200 land møttes i Sør-Korea for å kjempe for å finne ut hvordan de skal hindre at millioner av tonn plastavfall havner i naturen hvert år.
Plastforurensning finnes overalt i dag. Den er så allestedsnærværende at man har funnet mikroplast på de høyeste fjelltoppene, i de dypeste havgravene og spredt over nesten alle deler av menneskekroppen.
For to år siden ble landene enige om at de skulle finne en måte å løse krisen på innen utgangen av 2024.
Og her er vi da. I uke 49. Uten en plastavtale.
Et skuffende resultat
Forhandlingene i Busan har blitt beskrevet av mange som krevende og preget av motpoler.
Én ukes forhandlinger klarte ikke til sist å løse de dype motsetningene mellom «høyambisiøse» land som ønsker en globalt bindende avtale om å begrense produksjonen og fase ut skadelige kjemikalier, og «likesinnede», hovedsakelig oljeproduserende land som ønsker å sette søkelys på avfall.
— Jeg er svært skuffet over at det ikke var mulig å bli enige om en avtale i Busan, sa utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim, i en pressemelding på regjeringens sider. Forhandlingene har vært krevende. Jeg skal ikke legge skjul på at vi har møtt svært harde fronter, understreket Tvinnereim.
I år skulle utviklingsministeren egentlig lede deler av forhandlingene, men måtte bli hjemme grunnet sykdom.
Dette skulle være den siste runden – etter to og et halvt år med forsøk – på å lande verdens første internasjonale plastavtale.
Men, slik ble det jo ikke, som (dessverre) også kanskje er representativt for et år preget av manglende «gladnyheter».
Fra jubel til antiklimaks?
I mars 2022, på Verdens miljøforum i Nairobi ble man enige – med stor jubel – om at man trenger en juridisk bindene avtale for å stanse plastforsøplingen i verden, og at FN skulle lage nye regler og praksis for hvordan vi håndterer og produserer plast.
— Tusen takk. Vi skaper historie i dag og dere bør alle være stolte, sa daværende klima- og miljøminister Espen Barth-Eide, ifølge NRK, som på den tiden var president for FNs femte miljøforsamling i Nairobi.
Og siden den tid har verdens land og FN kastet seg rundt, i en rekke forhandlingsrunder. Dette var den femte, og dessverre ikke den siste.
Dype motsetninger kommer til overflaten
Når sant skal sies, var det jo ikke slik at denne avtalen var «bankers». Man hadde sett stor uenighet gjennom fire forhandlingsrunder før Busan, og utkastet til avtalen som ble offentliggjort søndag ettermiddag etter flere forsinkelser, var 70 sider langt og inneholdt et bredt spekter av alternativer, og mange motstridende formuleringer – noe som gjenspeiler den pågående uenigheten.
Møtelederen Luis Vayas Valdivieso erkjente sent søndag at «noen få kritiske spørsmål fortsatt hindrer oss i å komme frem til en omfattende avtale».
— Disse uløste spørsmålene er fortsatt utfordrende, og vi trenger mer tid for å løse dem på en effektiv måte, sa han. Det er enighet om å gjenoppta den nåværende sesjonen på et senere tidspunkt for å avslutte forhandlingene.
Flere land tok ordet for å støtte kravet om mer tid – men enigheten endte der. Rwandas delegat Juliet Kabera uttrykte «sterk bekymring over at en liten gruppe land krever at bindende bestemmelser som er uunnværlige for at traktaten skal være effektiv, skal fjernes fra teksten».
Hun holdt en tale på vegne av flere titalls land, der hun krevde en traktat med mål om å redusere produksjonen og fase ut problematiske kjemikalier.
— En traktat som mangler disse elementene og kun baserer seg på frivillige tiltak, vil ikke være akseptabel, sa hun, og inviterte delegasjonene som støttet henne til å reise seg til stor applaus fra plenumssalen, og de fleste gjorde jo akkurat det.
Et «enormt gap»
En fransk minister beskyldte den likesinnede gruppen for «vedvarende hindring», mens Fijis Sivendra Michael beskyldte en «veldig minoritetsgruppe» for å «blokkere prosessen».
Diplomater har nektet å navngi direkte hvem som hindret avtalen, men offentlige uttalelser og innlegg har vist at Saudi-Arabia, Iran og Russland har forsøkt å blokkere produksjonskutt og andre ambisiøse mål.
Saudi-Arabias Abdulrahman Al Gwaiz gikk imidlertid hardt ut mot en fortsatt diskusjon om produksjon eller problematiske kjemikalier.
— Hvis man tar tak i plastforurensningen, burde det ikke være noe problem å produsere plast, for problemet er forurensningen, ikke plasten i seg selv, sa han.
Med støtte fra allierte, deriblant andre arabiske land, Russland og Iran, insisterte han på at alle deler av det siste tekstutkastet bør «være åpne for forslag» dersom forhandlingene fortsetter.
Også Iran sa at det fortsatt var et «enormt gap» mellom partene, mens Russland advarte om at en avtale «hindres av for høye ambisjoner hos enkelte parter».
Delegasjoner som ønsket en ambisiøs traktat, advarte tidligere om at en håndfull land standhaftig blokkerte fremgang. Så resultatet kom vel, igjen, som ingen overraskelse, egentlig.
Norge så for seg en streng avtale
Norge har siden 2014 jobbet for sterkere globale forpliktelser for å redusere plastforurensing.
Norge har spilt en aktiv rolle som pådriver i plastforhandlingene helt siden FNs femte miljøforsamling, under ledelse av daværende klima- og miljøminister Espen Barth Eide, vedtok å få på plass en internasjonal avtale mot plastforurensing i 2022. Siden har Norge ledet en høyambisjonskoalisjon sammen med Rwanda for å drive forhandlingene mot en sterkest mulig avtale. Med Fiji som nylig medlem, teller koalisjonen nå 68 medlemmer og representerer land fra alle verdens regioner, ifølge regjeringen.
De aller fleste land – inkludert Norge – og afrikanske og latinamerikanske nasjoner så for seg en streng avtale med begrensninger på produksjon. Uten dette, vil man jo ikke egentlig ta for seg forurensing. Fortsetter vi i dagens tempo vil plastforurensingen trolig dobles innen 2040, sammenlignet med 2020.
Norge ønsket en:
- En juridisk bindende avtale med tiltak for å redusere plastproduksjon og plastforbruk
- Forbud mot enkelte plastprodukter
- Forbud mot farlige tilsetningsstoffer i plast
Men hva gjør vi nå?
Allerede nå advarer miljøgrupper om at en ny forhandlingsrunde kan bli tilsvarende «hemmet», og kommentarene mener at nye forhandlinger kan komme til å følge samme mønster som i Busan, der presidentskapets gjentatte forsøk på å sammenfatte og «strømlinjeforme» teksten møtte motstand.
Ett skritt nærmere
Nå må vi se fremover, lære fra erfaringer og satse på bedre resultater i 2025.
Det innebærer også å se på glasset som «halvfullt» og ikke «halvtomt».
Var disse forhandlingene en total fiasko? Selv om det kan se sånn ut på overflaten, mener noen at det ikke gikk så verst likevel.
FNs miljøsjef sa at landene som deltok gjorde «svært gode fremskritt» til tross for at de ikke klarte å undertegne en avtale, ifølge France24.
— Denne rundet mislyktes åpenbart ikke, understreket UNEPs leder Inger Andersen. Verdens engasjement for å få slutt på plastforurensningen er tydelig og ubestridelig. Her i Busan har forhandlingene ført oss nærmere en avtale om en global, juridisk bindende traktat som vil beskytte helsen, miljøet og fremtiden vår mot plastforurensningen, la hun til, ifølge UN News.
Hun kalte den toårige tidslinjen for avtalen som ble satt i 2022 for «svært ambisiøs». Og det er jo et poeng. Har vi vært for ambisiøse, særlig når det gjelder tidsfrist?
— Norge vil arbeide med alle parter for å finne frem til en enighet som kan forene oss, også med land som er bekymret for hva en global avtale kan bety for deres økonomiske interesser, understreker Tvinnereim. Og det lover jo bra.
Samtidig som det ikke ble oppnådd enighet om en avtale, så man fremskritt på møtet, blant annet på tekster om avfallshåndtering og utslipp.
Og dette er jo et positivt tegn.
Da kan man bare krysse fingrene for at alle gode ting er «seks» når det gjelder plastforhandlingene, og følge nøye med på årets siste miljø- og klimaforhandlingrunde, den 16. partskonferansen (COP16) under FNs konvensjon om bekjempelse av ørkenspredning som begynner denne uken.
Miljøet trenger – og fortjener – en seier. Og det gjør vi i grunnen også.
Lær mer
Verden kom ikke til enighet om global plastavtale – forhandlingene fortsetter i 2025