COP29 avslutter med enighet(-ish) rundt nytt finansieringsmål

Da var FNs klimatoppmøte over for denne gang. Ble utfallet på COP29 det man hadde håpet? Ikke egentlig, er vel det beste svaret. FN-sambandet forklarer.

Hva ble verdens land enige om på COP29, og har dette virkelig vært det verste COP-toppmøtet på ti år? FN-sambandet forklarer. Foto: UN Climate Change/Kiara Worth

Av Iselin L. Danbolt

Publisert: 25. november 2024

De siste ukene har mellom 40 000 og 50 000 klimaforhandlere, regjerings- og sivilsamfunnsrepresentanter og FN-ansatte jobbet dag og natt (bokstavelig talt) i Baku for å komme frem til et realistisk og gjennomførbart veikart for å bedre håndtere verdens klimakrise.

Toppmøtet skulle etter planen vært over på fredag ettermiddag. Men de nesten 200 landene klarte ikke å bli enige innen fristen. Dermed fortsatte forhandlingene på overtid. Natt til søndag ble klimatoppmøtet avsluttet, 33 timer senere enn planlagt – for å være nøyaktig.

Men delegatene på COP29, den 29. partskonferansen under FNs klimakonvensjon (UNFCCC) ble til slutt enige om et nytt finansieringsmål som skal hjelpe verdens land med å beskytte befolkningen og økonomiene sine mot klimakatastrofer, og ta del i de enorme fordelene ved «ren energi-boomen».

Men hva ble verdens land enige om, og har dette virkelig vært det verste COP-toppmøtet på ti år? FN-sambandet forklarer.

Kort fortalt

Dette klimatoppmøtet – som man kalte for «finansierings-COPen» kom frem til en avtale som vil:

Tredoble finansieringen til land i det globale sør, fra det tidligere målet på 100 milliarder dollar årlig, til 300 milliarder dollar innen 2035.
Sikre at alle aktører samarbeider om å øke finansieringen til land i sør, fra offentlige og private kilder, til 1,3 billioner dollar per år innen 2035.

Avtalen, som formelt er kjent som New Collective Quantified Goal on Climate Finance (NCQG), ble inngått etter – ikke bare to uker med intensive forhandlinger, men også – flere års forberedende arbeid, i en prosess som krever at alle landene er enstemmig enige om hvert eneste ord i avtalen. Dette melder UNFCCC, sekretariatet til Klimakonvensjonen.

— Jeg er glad for at vi fant en løsning, sa klima- og miljøminister Tore O. Sandvik i en pressemelding. Klimafinansiering er viktig og helt nødvendig. Vi har nå fått satt et mål på over 3 000 milliarder kroner årlig frem mot 2035. Dette vil gjøre at finansieringen øker. Norge bidrar tungt og det skal vi fortsatt gjøre, opplyste Sandvik.

Landene ble også enige om reglene for et FN-støttet globalt «karbonmarked». Dette markedet vil legge til rette for handel med karbonkreditter, noe som vil gi land insentiver til å redusere utslippene og investere i klimavennlige prosjekter.

Det alle spør seg nå er om dette er nok? Absolutt ikke, vil nok de fleste (fra det globale sør og veldig mange andre) si.

Det man har måttet ta stilling til de siste dagene har vært om en ugunstig (les: ræva) avtale er bedre enn ingen avtale i det hele tatt.

For lite, for sent?

COP er et kaleidoskop av utfordringer, problemer, forslag og beslutninger i et normalt år – og dette var ikke noe normalt år. De tusenvis av menneskene som har vandret rundt i hallene på Baku Stadium de siste to ukene, har også hatt utallige ulike agendaer.

I de siste dagene av COP29 var forhandlingsteamene fra industrilandene og land i det globale sør fastlåst rundt en endelig avtale, og det ble rapportert at representanter fra de «minst utviklede landene» og Alliansen av små øystater (AOIS) hadde forlatt forhandlingsbordet og rommet – i protest. Dette skal ha skjedd da 250 milliarder dollar i finansiering ble foreslått, og det kan man jo skjønne. Langt mindre enn én fjerdedel av det som trengs er på ingen måte er bra nok.

Men, de kom tilbake, og, etter ganske mange timer, traff «klubba» bordet.

Mens noen delegasjoner brøt ut i applaus og klappet hverandre på ryggen, uttrykte andre, også de fleste fra land i sør (og land i nord), dyp skuffelse over det de mente var et «fornærmende» finansieringsmål. Land i sør, som hadde presset på for å få mer, hadde imidlertid mange reelle problemer med sluttsummen.

Det ble anslått at land i sør trenger over 1 000 milliarder dollar i klimabistand. Da er vel kanskje ikke den endelige avtalen en enorm seier. Land i sør og øystater kalte avtalen på 300 milliarder for en «fornærmelse». De understreket den ikke ga dem de vitale ressursene de trengte for virkelig å ta tak i klimakrisens komplekse utfordringer.

Indias representant fordømte det nye målet på det sterkeste, og kalte det en «ussel sum», ifølge UN News.

— Vi ønsker en mye høyere ambisjon fra industrilandene [og beløpet man har blitt enige om] inspirerer ikke til tillit til at vi vil komme ut av dette alvorlige problemet med klimaendringene, la Indias representant, Chandni Raina, til.

Sierra Leones representant, som var en av de som forlot rommet i protest, sa at de afrikanske landene var skuffet over utfallet, som «signaliserer mangel på velvilje fra industrilandenes side».

— Avtalen på 300 milliarder dollar er mindre enn én fjerdedel av det vitenskapen viser er nødvendig, og knapt nok til å forhindre en klimakatastrofe, understreket Sierra Leones representant.

Til slutt ble land som trenger mest støtte tvunget til å godta denne avtalen, og mange rike land pekte på at USAs påtroppende president Donald Trump, som er en kjent klimaskeptiker, ville komme til makten neste år og hevdet at de ikke ville få en bedre avtale. «Kniven på strupen», ville man kanskje si.

«Synk eller svøm»

For mange land har håndtering av klimakrisen blitt et spørsmål om å «synke eller svømme», bokstavelig talt.

— Etter at COP29 er over, kan vi ikke bare seile inn i solnedgangen. Vi er bokstavelig talt i ferd med å synke, understreket en representant fra en gruppe små øy nasjoner.

Det som har blitt klinkende klart under COP-konferansen er at vi ikke er i samme båt når det gjelder sårbarhet for klimakrisen. Sårbare land – og særlig øy nasjoner – vet at de ikke kommer til å overleve med mindre hastegrep tas. Samtidig somler industrilandene – både når det gjelder utslippskutt, men også når det gjelder å åpne «sparegrisen» – selv om de har lovet dette i mange år.

Mange av de rike landene var forundret over at land i sør (og også mange i nord) var misfornøyde med det som på overflaten virker som et enormt forlik. Det er jo en forbedring – i forhold til det nåværende bidraget på 100 milliarder dollar per år. EUs representant virket strålende fornøyd med utfallet.

— Det nye klimafinansieringsmålet ganske enkelt vil bringe mye, mye mer private penger på bordet, og det er det vi trenger. Og med disse midlene er vi sikre på at vi kommer til å nå målet på 1,3 billioner, mente EU-representanten.

De fleste har vel en litt mer realistisk tilnærming, inkludert FNs klimasjef, og selve FN-sjefen selv, António Guterres. For mange sårbare land gir dette resultatet muligens (men ikke trolig) et bittelite glimt av håp – men bare hvis forpliktelsene omsettes i handling. Denne avtalen er bare verdt noe hvis forpliktelsene bli til penger, og det må skje raskt.

— Dette nye finansieringsmålet er en forsikringspolise for menneskeheten, midt i en tid med forverrede klimakonsekvenser som rammer alle land, sa Simon Stiell, FNs klimasjef, som selv kommer fra en øystat. Men som enhver forsikringspolise fungerer den bare hvis premiene betales i sin helhet og i tide. Løftene må holdes for å beskytte milliarder av liv, understreket han.

Utslippskutt i kikkerten

Men pakken blir også kritisert for å være kortsiktig, fra industrilandenes perspektiv, ifølge BBC News. Argumentet går ut på at hvis man ønsker å beskytte verden mot stigende temperaturer, må de rikere landene hjelpe fremvoksende økonomier med å kutte utslippene sine, for det er der 75 prosent av utslippsveksten har funnet sted det siste tiåret.

En fersk FN-rapport advarer om at hvis vi fortsetter med dagens politikk vil vi sette verden på sporet av en oppvarming på rundt 3-grader ved slutten av århundret. Dette er langt over målet i Parisavtalen – som rundt 200 land undertegnet i 2015 – om å begrense oppvarmingen til 1,5-grader over det førindustrielle nivået.

Ifølge FN er 1,5-gradermålet fortsatt «teknisk mulig», men det vil kreve betydelige utslippskutt i løpet av de neste ti årene. Med nye nasjonale planer for hvordan hvert enkelt land skal begrense utslippene av klimagasser i løpet av de neste ti årene rett rundt hjørnet (det vil si i 2025) hadde et mer sjenerøst kontantoppgjør på COP29 utvilsomt hatt en positiv effekt på denne innsatsen.

— Jeg hadde håpet på et mer ambisiøst resultat – både når det gjelder finansiering og klimatiltak – for å møte den store utfordringen vi står overfor, sa FN-sjefen. Guterres understreket at en avtale på COP29 var helt avgjørende for å holde 1,5-gradersgrensen i live.

Men denne avtalen gir et grunnlag man kan bygge videre på, understreket han.

— Denne avtalen må innfris i sin helhet og i tide. Forpliktelser må raskt bli til penger. Alle land må stå sammen for å sikre at dette nye målet blir nådd.

Han oppfordret også alle land til å samarbeide for å nå den øvre delen av det nye finansieringsmålet.

I år ledet Norge, og klima- og miljøministeren, sammen med Sør-Afrika forhandlingene om utslippskutt. I fjor, under COP28 i Dubai, ble verdens land enige om et veikart for å holde verden på sporet av 1,5 grader. Sandvik har sammen med Sør-Afrikas miljøminister ledet forhandlingene om utslippskutt på klimatoppmøtet i Baku. Så hvordan gikk dette, da? Kanskje ikke så veldig mye lengre.

— Vi skal levere på 1,5-gradersmålet, understreket klima- og miljøministeren. Vi skulle ønske vi hadde kommet videre. Utfallet ble svakere enn ønsket. Men de viktige bestemmelsene om utslippsreduksjoner fra i fjor står fortsatt ved lag, sa Sandvik.

Hva skjedde med utfasing av fossilt brensel?

Siden COP29 bygde videre på tidligere fremskritt når det gjelder mål for utslippsreduksjoner, en raskere energiomstilling og en lenge etterlengtet avtale om karbonmarkeder, er det mange som kanskje har glemt at utfasing av fossilt brensel, som var en av få seire på fjorårets COP, også bør ligge i kortene. Men, neida, der er vi tydeligvis ikke. Mange uttrykker skuffelse over det faktum at den vedtatte teksten ikke bygger videre på det som ble vedtatt i fjor, og som oppfordret landene til å «omstille seg bort fra fossilt brensel». Sånn kan det jo gå.

Noen lurer på om industrilandene økte sitt opprinnelige tilbud på 250 milliarder dollar i året til 300 milliarder dollar i bytte mot å sette på plass en ny forpliktelse til fjorårets løfte om å «gå bort fra fossilt brensel»? Mange stusser også over hvem som sto bak at sluttdokumentene ikke så mye som nevner ordene «fossilt brensel».

Teksten er imidlertid tydelig på at «overgangsbrensler» kan spille en rolle i å legge til rette for energiomstillingen og samtidig sikre energisikkerhet. Gass – et fossilt brensel – har ofte blitt betraktet som et overgangsbrensel. Denne uklarheten vil dessverre uunngåelig føre til bekymring for at noen land kan bruke dette som en unnskyldning for å fortsette å utvinne og brenne mer gass.

Tilbakeskritt for kvinners rettigheter og menneskerettigheter?

Det kommer jo som ingen nyhet at kvinner og jenter er langt mer utsatt for klimaendringer enn gutter og menn. FN anslår at kvinner og jenter i dag utgjør 80 prosent av mennesker på flukt som følge av klimaendringene. Ifølge UN Women vil nærmere 240 millioner flere kvinner og jenter oppleve matmangel som følge av klimaendringene innen 2050, sammenlignet med 131 millioner flere menn og gutter. Samtidig går bare 0,01 prosent av den globale finansieringen til klimaprosjekter som også tar hensyn til kvinner.

— Vi vil arbeide for et nytt arbeidsprogram og en ny handlingsplan for likestilling som er ambisiøse og egnet for formålet, og som støtter arbeidet med både UNFCCC og Parisavtalen, understreket EU landene og Norge, i sitt innlegg.

Neida, heller ikke dette gikk som man hadde håpet. Våre «venner» i Vatikanet blokkerte diskusjoner om kvinners rettigheter etter en krangel om LHBT-personers rettigheter, ifølge BBC News. Den hellige stol hadde alliert seg med Saudi-Arabia, Russland, Iran og Egypt for å hindre en avtale som ville ha gitt mer støtte, inkludert økonomisk hjelp, til kvinner som står i spissen for klimaendringene, ifølge Colombias miljøminister.

På COP29 i Aserbajdsjan skulle landene oppdatere FNs ti år gamle handlingsplan for å sikre at alt arbeid med klimaendringer tok hensyn til kvinners erfaringer og kanaliserte mer penger til dem. I et tiår har den blitt kalt for «Lima Work Programme on Gender».

I den nye planen ønsket afrikanske land og EU-land også å inkludere en setning om at ikke alle kvinner opplever klimaendringene på samme måte – at effektene kan være forskjellige avhengig av «kjønn, alder og rase».

Men, ordet «kjønn» ble for mye for Vatikanet, og co. som ikke ville se – eller høre – ordet «kjønn». Hvorfor det? Fordi det kan muligens, kanskje, også inkludere transkvinner og også (sjokk) kvinner som ser på seg selv som noe annet en «hetero». Dette satte kjepper i hjulene hele avtalen om å fremme kvinners tilgang til støtte i møte med klimaendringene.

Men har ikke dette ordet har vært brukt i offisiell dokumentasjon det siste tiåret? Selvfølgelig har det det. Men, igjen. Sånn har det blitt.

Selve COP-en i «hardt vær»

Det var alltid en tøff oppgave å få 200 land til å bli enige om en innviklet avtale om klimafinansiering. Men for vertslandet Aserbajdsjan, et land som ikke har den lengste historien med involvering i COP-prosessen, viste dette seg å være en nesten uoverkommelig oppgave.

Landets president, Ilham Aliyev, gjorde ikke saken bedre ved å beskrive olje og gass som en «gave fra Gud». Hans skarpe angrep – der han beskyldte «vestlige falske nyhetsmedier», veldedige organisasjoner og politikere for å «spre desinformasjon» - gjorde ikke saken bedre. Angrep og enighet henger jo sjeldent på greip.

Det at Aserbajdsjan ble valgt – også rett etter Egypt og De forente arabiske emirater –kan vekke bekymring for hvordan vertslandene blir valgt ut. Aserbajdsjan har, i likhet med De forente arabiske emirater – og Norge, verdt å merke – en økonomi som er bygget på olje- og gasseksport, noe som synes å være i strid med en prosess som er ment å hjelpe verden bort fra kull, olje og gass.

Halvveis gjennom møtet gikk en gruppe tidligere FN-topper, som inkluderer tidligere generalsekretær i FN Ban Ki-moon, FNs tidligere klimasjef Christiania Figueres, Irlands tidligere president Mary Robinson, og den anerkjente klimaforskeren Johan Rockström hardt ut mot UNFCCC. I et fellesbrev til FN mener de at klimatoppmøtene bør holdes oftere, at lavinntektsland får større plass, og at disse toppmøtene bør holdes i land som faktisk «jobber for å komme ut av klimakrisen».

Og ikke nok med det, under hele COP29 viste en rekke forhandlingslederne sin frustrasjon over det de kalte for «det verste COP-toppmøtet på et tiår».

Så hva er konklusjonen? COP29 klarte å unngå umiddelbar fiasko, men var langt fra en suksess.

— Resultatet for det globale finansieringsmålet er historisk dårlig når det gjelder størrelse, kvalitet og forordning, skriver Forum for utvikling og miljø, som var til stede i Baku. Norge har, sammen med andre vestlige land, lagt seg på en minimumsløsning langt under beregningene som er gjort av reelle behov, understreker de.

Dette toppmøtet vil nok (dessverre) bli mest kjent for milliardavtalen som nesten ikke ble noe av. Og med en ny Trump-periode rett rundt hjørnet er det (også dessverre) en risiko for at dette blir det beste vi får til over den kommende perioden.