Kampen i Qatar er langt fra over

Debattinlegg av FN-sambandets generalsekretær, Catharina Bu:

VM i Qatar vil bli husket for Messis dominans på banen, Kanes straffebom og fantastiske Mbappe, Kroatias overraskende seier mot Brasil og ikke minst tribuneyndlingen Marokko. Men mest av alt vil vi huske dette mesterskapet for slavearbeid blant migrantarbeidere, undertrykking av kvinner og hat mot skeive. For FIFAs maktdemonstrative holdning, og Qatarske myndigheters skjønnmaling av eget land. Qatar-VM har også vært skammens VM.

Myndighetene har riktignok myket opp visse rettigheter, blant annet innført nye lover om minstelønn. Det er likevel mye som gjenstår, og langt mellom ord og handling. Grove menneskerettighetsbrudd dekkes over eller forsvares, implementering av de nye lovene går tregt og flere arbeidsgivere nekter fortsatt migrantarbeidere å bytte jobb.

At dette avdekkes, diskuteres og fordømmes internasjonalt viser at Qatar ikke har lyktes med sin sportsvasking. For de fotballinteresserte iblant oss, og som kanskje ville, men ikke klarte å boikotte, er det en trøst at VM, tross alt, har satt søkelys på menneskerettighetssituasjonen i Qatar.

Universelle rettigheter

Nå må vi spørre oss hva som vil skje nå når fans, journalister og tv-team har pakket sakene og forlatt landet. Er det grunn til å tro at menneskerettighetssituasjonen i landet vil endres? Tvilsomt. I hvert fall på kort sikt. Erfaring fra lignende sportsarrangementer i Kina og Russland forteller oss det.

I mange land forsøker ikke myndighetene en gang å skjule at de bryter internasjonale vedtatte regler og normer. En rekke land opptrer som at disse reglene ikke angår dem i det hele tatt, og mener det er et vestlig anliggende.

Dette er feil. Alle har menneskerettigheter, også arbeiderne som bygget VM-stadionene i Qatar, og kvinner og LHBTQI+-personer som systematisk diskrimineres. Menneskerettigheter er rettigheter alle mennesker har, uavhengig av kjønn, alder, legning, livssyn, nasjonalitet eller om de bor i Canada eller Qatar.

Dette står nedfelt i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. Da FN ble opprettet etter andre verdenskrig, og med Hitlers grusomme overgrep i sin nære historie, ble menneskerettigheter en av hovedoppgavene til organisasjonen. Allerede i 1946 begynte arbeidet med å lage en verdenserklæring om menneskerettigheter. Komiteen som fikk i oppgave å lage et utkast bestod av en representant fra Frankrike, USA, Storbritannia, Canada og Australia, men også fra Libanon, Sovjetunionen, Kina, og Chile. At menneskerettighetene er en vestlig konstruksjon, er derfor en sannhet med modifikasjoner.

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter er ett av de viktigste grunndokumentene i dag som gjelder for alle FNs medlemsland.

Anstendig arbeid

I tillegg finnes «menneskerettigheter på jobben», nemlig ILOs arbeidsstandarder. Beskyttelse av rettigheter på arbeidsplassen er en viktig del av å oppfylle menneskerettighetsforpliktelser. Fem prinsipper anses som grunnleggende, og må respekteres og iverksettes selv når land ikke har ratifisert de relevante FN-konvensjonene. Disse er: organisasjonsfrihet og retten til kollektive forhandlinger, eliminering av tvangsarbeid, avskaffelse av barnearbeid, eliminering av diskriminering, og et trygt og sunt arbeidsmiljø.

Dette gir oss konkrete regler vi kan måle Qatar på. Under mesterskapet innrømmet VM-sjefen at «flere hundre» arbeidere har mistet livet siden landet fikk VM for 12 år siden. Han holdt likevel fast på at det kun er tre dødsfall som har skjedd i tilknytning til arbeid på stadioner. Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty International, døde over 15 000 ikke-qatarere i perioden 2009-2019.

FNs prosedyrer og mekanismer er viktig

Informasjonen om de mange rettighetsbruddene kommer fra modige personer i Qatar. Slike menneskerettighetsforsvarere trenger å vite at de har det internasjonale samfunnet, inkludert FN i ryggen.

Da er det helt sentralt å opprettholde og støtte etablerte menneskerettighetsmekanismer som setter kontinuerlig og kritisk søkelys på land og myndigheter. I FNs menneskerettighetsråd for eksempel, må alle medlemsland jevnlig gjennom en periodisk landhøring der de høres om menneskerettighetssituasjonen i sitt land. I tillegg til å komme med konkrete anbefalinger, bidrar disse høringene til konstruktive debatter, og et stort engasjement og innspill fra det sivile samfunn som igjen bidrar til større åpenhet rundt menneskerettighetsutfordringer overalt. FNs høykommissær for menneskerettigheter innehar også en sentral rolle i å verne og fremme menneskerettighetene på landnivå, som uavhengig pådriver og talsperson.

FNs prosedyrer og mekanismer spiller en nøkkelrolle i å avdekke, diskutere og sanksjonere framover. På den måten vil qatarske myndigheter ikke kunne dekke over eller lykkes med å lure seg unna krav om endring. Snarere vil de måtte fortsette å lytte til verdenssamfunnet, selv om det da vil være diplomater, arbeidslivseksperter og sivilsamfunn og ikke fotballsupportere som peker finger. Neste fase av ILOs samarbeidsprogram vil være avgjørende for å se om Qatar virkelig er villig til å spille ball. Én ting er sikkert. Å endre menneskerettighetssituasjonen i Qatar vil kreve systematisk og langsiktig arbeid som må fortsette, selv om dommeren har blåst i fløyta og fotballen triller videre.