Av Jonas Iversen
Publisert: 24. februar 2023
Hva er regjeringens egen konklusjon?
Norge gikk ut av FNs sikkerhetsråd 31. desember 2022, etter en periode på to år. I januar holdt utenriksminister Anniken Huitfeldt en redegjørelse for Stortinget om Norges medlemskap. Utenriksministeren trakk frem det hun mente var tre kjennetegn ved Norges rolle i Sikkerhetsrådet:
- Norge har snakket med alle rådsmedlemmene. Også Russland, i saker som ikke gjelder krigen i Ukraina.
- Norge har vært gjenkjennelig, med tydelige prinsipper knyttet til folkeretten.
- Norge har hatt erfaring, nettverk og kompetanse, blant annet fra freds- og forsoningsarbeid, som har gitt større gjennomslagskraft.
Under den påfølgende debatten om Norges rolle i Sikkerhetsrådet, la Huitfeldt frem regjeringens forslag om at Norge igjen skal søke om medlemskap. Neste mulighet er perioden 2039-40.
Advarsel i forkant: Norge vil havne i skvis mellom stormaktene
Før Norge begynte sin periode i FNs mektigste organ i 2021, var forventingene av ymse slag. Journalist og forfatter Tove Gravdal, som har fulgt Norges rolle i Sikkerhetsrådet tett, var blant flere som forventet at Norge kom til å havne i skvis mellom mektige vetomakter.
Sikkerhetsrådet har som kjent fem vetomakter: USA, Kina, Russland, Storbritannia og Frankrike. FNs handlingsrom begrenses derfor ofte av stormaktsinteresser og maktkampen mellom disse fem.
Norges viktigste allierte er USA, i tillegg til NATO-landene Storbritannia og Frankrike. Samtidig er Norge naboland til atomvåpenstaten Russland, og har handelsinteresser med Kina, et stadig viktigere land i verdensøkonomien.
Det var derfor en god antakelse å tro at Norge ville havne i en skvis mellom mektige vetomakter, fordi Norges interesser kan gå på tvers av disse stormaktenes interesser.
Konklusjonen i ettertid: Norge unngikk stormaktskvis
Tove Gravdal peker på tre årsaker til at Norge unngikk stormaktskvis:
- Biden er mer FN-vennlig enn Trump;
- Kina var opptatt med pandemien;
- Russlands angrep på Ukraina fjernet behovet for norsk balansegang.
Det var altså flere grunner til at Norge ikke havnet i den stormaktskvisen i Sikkerhetsrådet som mange fryktet på forhånd. Mye tyder på at utenriksminister Huitfeldts egen konklusjon stemmer: «Vi har fått flere, ikke færre, venner av å sitte i Sikkerhetsrådet».
Men hvordan brukte så Norge det handlingsrommet som var der? Er det ikke fortsatt slik at vetoretten gjør Sikkerhetsrådet til stormaktenes verktøy og fort blir handlingslammet?
Ikke helt, sier ekspertene. Det finnes andre veier til innflytelse i FNs sikkerhetsråd, noe Norge visstnok utnyttet på en god måte.
Veier til innflytelse i Sikkerhetsrådet – og Norges utnyttelse av dem
To som forsker på Norges rolle i FN, Kristin Haugevik og Niels Nagelhus Schia fra Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), peker på tre måter valgte medlemsland kan ha innflytelse i FNs sikkerhetsråd:
- Penneholderrollen
- Presidentskapet
- Koalisjonsbygging
NUPI-forskerne konkluderer med at Norge utnyttet alle disse tre mulighetene godt som rådsmedlem i 2021–22. De nevner at Norge delte for eksempel penneholderansvaret med Estland på Afghanistan-mappen i 2021.
Alle landene i Sikkerhetsrådet bytter på å fungere som president i møtene. Da Norge satt som president valgte de norske representantene å løfte frem fredsdiplomati og beskyttelse av sivile i urban krigføring, i tillegg til tematikken kvinner, fred og sikkerhet.
Norge har også vært opptatt av at de valgte medlemslandene i større grad skal søke samarbeid. Det handler om koalisjonsbygging på områder av felles interesse, blant annet for å kompensere for at de valgte medlemmene ikke har vetorett.
Tove Gravdal mener at Norge har opptrådt pragmatisk og konstruktivt. De norske representantene har blant annet evnet å samarbeide med Kina. For eksempel sto Norge sammen med Kina og ba Israel og Hamas inngå en våpenhvile i mai 2021. Da var det USA som stoppet en uttalelse fra Sikkerhetsrådet mens volden pågikk, skriver Gravdal.
Ukraina-krigen endret dynamikken i Sikkerhetsrådet
FN-direktør i tankesmien International Crisis Group (ICG), Richard Gowan, har også skrytt av Norges rolle i Sikkerhetsrådet, ifølge Gravdal. Norge fikk blant annet skryt for å ha loset i havn et fornyet mandat for FN-operasjonen i Afghanistan. Saken var da truet av et russisk veto og skjedde kort tid etter Russlands invasjon i Ukraina. På det tidspunktet var det brudd i kommunikasjonen mellom vetomaktene USA og Russland.
Russland klarte ikke å stoppe Sikkerhetsrådet fra å jobbe med krigen i Ukraina, selv om alle forsøk på å lage en resolusjon som fordømte angrepet ble blokkert med veto.
I noen tilfeller vedtok dermed Sikkerhetsrådet at spørsmålet skulle behandles i FNs generalforsamling i stedet. Det kan ha vel så god effekt når spørsmålet uansett ikke handler om å få vedtatt kraftfulle tiltak, slik som sanksjoner eller bruk av militærmakt. Resultatet i Generalforsamlingen var at mange flere, 141 medlemsland, stilte seg bak en resolusjon som var sterkt kritisk til Russlands brudd på Ukrainia suverenitet.
Sikkerhetsrådet avholdt møter om Ukraina opptil en gang i uken i 2022. Dette bidro til å opprettholde presset mot Russland, belyse krigshandlinger og dokumentere krigsforløpet, skriver Haugevik og Nagelhus Schia.
Ekspertenes konklusjon på Norges innsats i Sikkerhetsrådet: – Vel blåst!
Tove Gravdal konkluderer med at Norges ettermæle i FNs sikkerhetsråd er overveiende positivt. Det hun savner er evnen til å formidle hva som har stått på spill de to siste årene. Hun vektlegger hvor viktig det er å forsvare FN og folkeretten i dagens verden.
Ifølge Gravdal får Norge også skryt av Kenyas FN-ambassadør Martin Kimani, som mener den norske delegasjonen har lyttet mer enn andre gjør. Kimani sier at Norge har håndhevet prinsipper, men har greid å kombinere dem med praktiske løsninger for å redde menneskeliv.
Alt i alt ser det ut til at ekspertene som har fulgt Norges rolle i Sikkerhetsrådet – i tillegg til de aller fleste i både regjeringen, på Stortinget og i Utenriksdepartementet – mener Norge har gjort en god jobb, og at det hele var verdt ressursbruken.
Konklusjonen gjelder enten man ser på Norges interesser, eller på viktigheten av å kjempe for en reglebasert verdensorden.