Av Iselin L. Danbolt
Publisert: 15. September 2025
FNs generalforsamling (eller UN General Assembly, UNGA) er én av grunnpilarene i globalt diplomati, og kalenderhøydepunktet til alle oss som brenner for fred, menneskerettigheter, klima og utvikling rundt om i verden.
Under høynivåuken (som i år varer fra mandag 22. til mandag 30. september) flokker nesten 200 verdensledere, samt tusenvis av rådgivere og andre, til FNs hovedkvarter i New York for å diskutere – og forhåpentligvis finne løsninger på – de viktigste utfordringene vi står overfor.
Og i år feirer FN hele 80 år, samtidig som verden som står ved et veiskille. Selve FN står også overfor en periode med endringer, hvor fremtiden for multilateralt samarbeid fortsatt er usikker. Samtidig blir verdensøkonomien og dens vekstdrivere omformet av skiftende geopolitiske dynamikker, rask teknologisk utvikling og en stadig varmere planet.
De neste ukene vil FN-sambandet dekke alt som skjer på scenen – og bak kulissene – i verdens mest representative forum, og årets UNGA-guide kommer senere denne uken.
I mellomtiden, gir vi deg ti «fun facts» om Generalforsamlingen.
1. UNGA + september = sant
September er tiden på året da solen begynner å rase mindre og trærne begynner å miste bladene. September er også en av de beste månedene i «det store eplet».
Men, hvorfor åpner UNGA alltid i september? Jo, fordi en september start gjør det mulig å få gjort mye før juleferien.
2. UNGA + New York = ikke alltid sant
Selv om vi forbinder UNGA med New York og FNs hovedkvarter, har møtene ikke alltid funnet sted i «Det store eplet». Den første sesjonen i 1946 ble holdt i London, og flere av de første årene ble møtene flyttet mellom Paris og New York. I 1988 ble møtet flyttet til Genève for at Yasir Arafat skulle kunne delta, siden han ikke fikk visum fra USA.
I år, 2025, har spørsmålet igjen blitt reist etter at Palestina-delegasjonen fikk avslag på visum til å reise til landet, som er et klart brudd på ansvaret til et vertsland, ifølge mange, også FN-eksperter.
Ifølge FN betyr ikke dette (så langt) at selve høynivåuken må pakke kofferten og reise til Genève som i 1988, men det er mulig at noen møter, som møtet om tostatsløsningen mellom Israel og Palestina vil finne sted et annet sted, for å sikre deltakelse fra Palestinas president.
Dette viser at selv etter 80 år er «New York = UNGA» ikke helt skrevet i stein.
3. UNGA = verdens mest representative forum, ikke det mest likestilte
Generalforsamlingen samler alle 193 medlemsland og er sett på som verdens mest representative forum. Men, likestillingen har fortsatt langt å gå.
Frem til nå har bare fem kvinner – inkludert presidenten av den nåværende 80. sesjonen, Tysklands tidligere utenriksminister Annalena Baerbock, noensinne ledet forsamlingen. Vijaya Lakshmi Pandit fra India ledet UNGA i 1953, Angie Brooks fra Liberia ledet UNGA i 1969, Sheikha Haya Rashed Al-Khalifa fra Bahrain var UNGA-presidenten i 2006, og María Fernanda Espinosa fra Ecuador hadde ansvaret for UNGA i 2018.
Og ikke bare det, andelen kvinnelige talere under hoveddebatten er fremdeles altfor lav.
Ifølge Women’s Power Index, har 26 FN-medlemsland en kvinnelig stats- eller regjeringssjef, sammenlignet med en topp på 30 land i 2023 (per 1. januar i år). Kvinner er både stats- og regjeringssjefer i Island, Bosnia-Hercegovina, Trinidad og Tobago, samt Barbados.
På tirsdag 23. september, under hoveddebatten, skal hele fire kvinnelige presidenter holde sine lands innlegg på samme dag: Dina Boluarte (Peru), Jennifer Geerlings Simons (Surinam), Natasa Pirc Musar (Slovenia) og Claudia Sheinbaum (Mexico).
Og apropos Barbados, landets statsminister – Mia Mottley – som også er én av «favorittene» til å bli den nye FN-sjefen, skal igjen holde landets innlegg på fredagen under høynivåuken – samme ukedag som i 2024, 2023, 2021, 2019 og 2018.
Selv om mer innsats må til, har UNGA vært en arena for (noen) viktige øyeblikk for likestilling, også fra norsk side: Frieda Dalen fra Norge var den første kvinnen som talte under UNGA i 1946, og i 2019 stilte Norge med en ren kvinnedelegasjon.
4. Generalforsamlingssalen = ikke bare en sal, men et eget bygg
Generalforsamlingssalen er en av verdens mest berømte saler, og en sal med historie. Denne salen har også har blitt brukt i filmer og TV-serier, blant annet i Superman IV og House of Cards.
Men visste du at Generalforsamlingen har sitt eget bygg? Generalforsamlingsbygget, som er ett av syv bygg ved FNs hovedkvarter i New York, ble ferdigstilt i 1952 og har fire etasjer.
5. Niger = hedersplassen i salen i år
Det er alltid spennende å se hvem som sitter først i rekken hvert år.
På dagen for valget av Generalforsamlingspresidenten trekker FN-sjefen lodd for å avgjøre hvilken delegasjon som skal innta første sete i Generalforsamlingssalen (i høyre ende av første rad sett fra talerstolen).
I år skal Niger sitte først (i fjor var det Jemen sin tur) og sitteplasseringen følger deretter den engelske alfabetiske rekkefølgen av landenes navn. Den gjelder for hele sesjonen og gjelder også for de formelle møtene i hovedkomiteene.
6. UNGAs hoveddebatt = ikke egentlig en debatt
Hoveddebatten kalles ofte «FNs bankende hjerte», men det er i praksis en serie med innlegg – ikke en reell debatt. Hvert land får sin tur til å legge frem sitt syn på verdenssituasjonen.
Men, land kan også kommentere på innleggene. Retten til å svare på en uttalelse utøves skriftlig av en statsleder. Brevet sendes til generalsekretæren, som sender det videre til alle medlemsstatene.
Under hoveddebatten kan land «svare på andre talere» ved slutten av hver dag, men FN understreker at ingen bør komme med mer enn to svarinnlegg hver dag. Ifølge «reglene» bør det første innlegget fra en delegasjon begrenses til ti minutter, og det andre innlegget bør begrenses til fem minutter.
Man kan også vise at man er (dypt) uenig på andre måter: En delegasjon eller en gruppe delegasjoner kan vise sin uenighet med et innlegg ved å reise seg samtidig og forlate generalforsamlingssalen under en tale. Dette skjedde for eksempel i 2017 da president Trump holdt sitt første innlegg i UNGA. Det er lite sannsynlig at mange «tør» å gjøre dette i år.
7. Brasil = (nesten) alltid først ut
Brasil har siden «børjan» vært det første landet som taler under hoveddebatten. Det er flere grunner til dette. Brasil meldte seg frivillig til å gå først når ingen andre ville under den første Generalforsamlingssesjonen, men dette er ikke den eneste grunnen.
Siden den første sesjonen kom rett etter andre verdenskrig var Brasil sett på som diplomatisk nøytral, siden landet ikke hadde alliert seg med verken Sovjetunionen eller USA under andre verdenskrig. På toppen av dette ble ingen søramerikanske land utnevnt til faste medlemmer av Sikkerhetsrådet, og denne posisjonen var sett på som en trøstepris eller en kompensasjon.
To ganger har USA (som vertsnasjon) talt først: i 1983 og i 1984, etterfulgt av Brasil. I år vil President Lula holde sitt innlegg rett før president Trump, på tirsdag 23. september.
8. UNGA + språk = sant
Generalforsamlingen er sett på som verdens største «språk-bonanza». Alle innlegg tolkes samtidig til FN sine seks offisielle språk (arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk), samt internasjonale og nasjonale tegnspråk. FN har totalt 100 tolker, og, for å være helt ærlig, har simultantolker kanskje verdens mest krevende jobb.
Land kan også velge å holde sine innlegg på egne språk (utover de seks offisielle), selv om dette krever nøye planlegging og koordinering. For noen år siden tok det litt av da statslederen for et sentralasiatisk land valgte å tale på sitt morsmål. Han hadde med seg sin egen tolk som skulle tolke innlegget til engelsk, men tolken gikk seg vill i FN-bygget akkurat da det var statslederen sin tur på den grønne talerstolen.
Da måtte en av de engelske tolkene «ta en spansk en» og lese den skriftlige oversettelsen på engelsk, selv om hun ikke snakket språket. Dette er risikabelt siden man ofte endrer innleggene i siste minutt. Til slutt, da innlegget var nesten over, fant de tolken – som avsluttet innlegget. Og, heldigvis, merket veldig få forskjellen.
9. Alle land + 15 minutter = ikke sant
For alle som har jobbet med og i FN vet man at å holde tiden er superviktig. Særlig når man har nesten 40 innlegg – på høyt nivå – hver dag.
Men, dette betyr i praksis at man kan forvente store forsinkelser hvis (og når) lands representanter ikke begrenser sine innlegg til 15 minutter.
For i realiteten kan verdensledere snakke så lenge – eller så kort – som de vil, uten å bli straffet for det. Det lengste innlegget noensinne (så langt) var Kubas daværende leder Fidel Castro som holdt et innlegg på 4 timer og 29 minutter i 1960, mens andre er langt mer kortfattede. I 1953 brukte Konge Hussein av Jordan bare 3 minutter på sitt innlegg, og det er en rekord.
Men, det er jo mest sannsynlig at man snakker lengre enn kortere. I 2023 måtte statsminister Jonas Gahr Støre «hive seg» på flyet hjem torsdag 21. september, fordi landene før Norge «i køen» hadde brukt for mye tid. Da måtte daværende utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim ta over, og innlegget ble holdt to dager senere siden de som får snakke først er de som er høyest på «rangstigen».
I år kommer Norges innlegg igjen på en lørdag (også fordi statsministeren ikke lengre vil være til stede), som det 14. landet i rekken – med mindre ting endrer seg i siste liten.
10. UNGA = langt mer enn høynivåuken
Høynivåuken er den mest synlige delen av UNGA, når statsledere taler fra talerstolen. Men Generalforsamlingen varer faktisk hele året: Fra september til desember i vanlige sesjoner og deretter ved behov.
Rundt 150 saker diskuteres, og mer enn 300 resolusjoner vedtas hvert år – alt fra budsjettspørsmål til valg av sikkerhetsrådsmedlemmer. Spesialsesjoner og nødssesjoner kan innkalles når verdenskriser oppstår.
Den 80. sesjonen av UNGA varer helt frem til 8. september 2026.
Lær mer
«Håp eller hodepine» – hva kan skje under #UNGA80?
Om FNs 80. generalforsamling (på FNs sider)
Om Norges delegasjon til UNGA80