Ti konflikter du bør følge i 2024

Mens krigene i Palestina og Ukraina vil fortsette å dominere nyhetsbildet også i 2024, er det viktig å vite at det finnes flere andre kriser og konflikter som omverden ikke må glemme. Rundt 300 millioner mennesker i 72 land vil trenge humanitærhjelp og beskyttelse i år, ifølge FNs beregninger. Her er ti av de konfliktene du bør følge i 2024.

1. Sudan

I Sudan trenger 25 millioner mennesker (over halvparten av befolkningen) humanitærhjelp. I tillegg er over sju millioner drevet bort fra sitt hjem. Bakgrunnen for dette er en krig som brøt ut i april i fjor.

Krigen er mellom de to største militærmaktene i Sudan: regjeringsstyrkene (hæren) på den ene siden, og den paramilitære gruppen Rapid Support Forces (RSF) på den andre. Krigen har ført til at tusenvis har blitt drept, og samfunnet står på kanten til kollaps.

I desember kom RSF på offensiven inn i delstaten El Gezira, øst for hovedstaden Khartoum. Byen Wad Madani, der rundt en halv million internt fordrevne hadde søkt tilflukt, ble tatt nesten uten kamp. Det er altså RSF som er på offensiven, og hæren som kjemper for ikke å tape.

Rapporter tyder på at RSF får sine våpen fra De forente arabiske emirater, mens regjeringsstyrkene blir støttet av Egypt.

Siden verken RSF eller hæren vil gi fra seg makt på fredelig vis, så er kanskje den beste veien til at krigen opphører at begge partene inngår en pakt om maktfordeling, skriver International Crisis Group. Det kan være avgjørende for å få slutt på krigføringen, men vil samtidig være en urettferdig fred der de ansvarlige ikke straffeforfølges, men heller belønnes ved fortsatt å kunne sitte ved maktens bord, på udemokratisk vis.

• Les mer om krigen i Sudan her

2. Gazastripen

Forholdet mellom Israel og palestinerne har vært ekstremt blodig siden 7. oktober i fjor. Etter at palestinske militser fra Gazastripen drepte over 1100 personer inne i Israel, reagerte Israel med hensynsløs maktbruk, der nå over 25 000 palestinere er drept.

Ødeleggelsen av Gazastripen skjer i et tempo og et omfang som er uten sidestykke i nyere historie. Over 75 prosent av Gazas 2,3 millioner innbyggere har forlatt sine hjem, ifølge FN, som advarer om katastrofale ringvirkninger knyttet til sult og infeksjoner. Overgrepene som det israelske samfunnet var offer for 7. oktober, kan ikke rettferdiggjøre den ødeleggelsen som Israel nå påfører den palestinske befolkningen. Israel anklages nå for folkemord i Den internasjonale domstolen i Haag.

I tillegg til å ødelegge Gazastripen er Israel også mer aggressiv på Vestbredden, som er den andre av de to palestinske områdene som er under israelsk okkupasjon. Israelske bosettere, støttet og bevæpnet av den israelske regjeringen (der flere av ministrene også er bosettere), har blitt enda voldeligere enn før. Palestinere kastes ut av sine landsbyer med makt.

Enkelte i den israelske regjeringen sier offentlig at de håper at forholdene på Gaza blir så dårlige at den palestinske befolkningen forlater området. Israel fornekter likevel at dette er landets politikk. USA har så langt støttet Israel, så og si uten forbehold. Tidlig i desember stoppet USA et vedtak om våpenhvile i FNs sikkerhetsråd ved bruk av sin vetorett.

Lite tyder på at Israel klarer å utrydde Hamas. Uansett vil den væpnede palestinske motstanden fortsette så lenge den israelske okkupasjonen pågår. Samtidig har 7. oktober-volden skapt enda mer motstand i det israelske samfunnet mot opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat. Aldri før i konfliktens historie har fred virket så fjernt, ifølge International Crisis Group.

• Les bakgrunnen for Palestina-konflikten her

3. Armenia-Aserbajdsjan

I september i fjor iverksatte Aserbajdsjan en militæroffensiv i Karabakh-regionen, som var kontrollert og bebodd av etnisk armenere, men folkerettslig en del av Aserbajdsjan.

Militæroffensiven mot enklaven varte kun en dag, men førte til at nesten hele den armenske befolkningen som bodde der, over 100 000 personer, forlot området. Kampen om Karabakh ble på mange måter avgjort gjennom en aserbajdsjansk seier.

Spørsmålet nå er om Aserbajdsjan vil gjøre et nytt offensivt grep, denne gangen overfor de omstridte grenseområdene mot Armenia. Aserbajdsjan ønsker seg nemlig en vei til et aserbajdsjansk område som ligger inne i Armenia, til eksklaven Nakhitsjevan. Dette vil innebære å ta kontroll over områder som verden anerkjenner som en del av Armenia, og vil derfor kunne få langt kraftigere reaksjoner enn offensiven i Karabakh-regionen.

En annen mulig fremtid er at nabolandene nå endelig vil komme frem til en varig fred, etter flere tiår med konflikt, ifølge International Crisis Group.

• Les mer om Karabakh-konflikten her

4. Ukraina

Krigen mellom Russland og Ukraina pågår fortsatt med full kraft, men grenselinjene mellom de stridene flytter seg knapt. Det er en såkalt stillingskrig, eller utmattelseskrig, som primært foregår øst og sør i Ukraina.

Den russiske ledelsen føler nok at tiden er på deres side. Russland har klart å få nok inntekter fra salg av olje og gass til å holde krigsmaskineriet gående, til tross for sanksjoner mot seg. Eksportinntektene har blitt brukt på import av nødvendige ressurser til egen våpenproduksjon, der fabrikkene jobber døgnet rundt.

Selv om mye ser ut til å gå Putins vei for øyeblikket, kan stemningen i landet snu. Folkelig motstand mot krigen kan vokse som følge av at over en tredel av statsbudsjettet brukes nå på militæret, og fordi flere tusen russere mister livet i krig hver måned.

Ukraina er bekymret for å miste den store støtten de så langt har hatt fra Vesten, spesielt fra sin viktigste allierte, USA. Ukraina-støtten har blitt en partipolitisk uenighet, der republikanerne, med Trump som partiets ledende presidentkandidat, er mer kritisk. Han og andre republikanere ønsker en mer tilbakeholden linje. I tillegg har europeiske land vært trege til å øke sin produksjon av våpen, spesielt av mer ammunisjon, som er sårt treng på slagmarken i Ukraina.

Mulighetene for fredsforhandlinger ser likevel ikke ut til å ha blitt bedre. Ingen av de stridene partene virker villige til å inngå kompromisser. President Zelenskyj kan samtidig risikere å miste jobben, hvis han åpner opp for samtaler med Putin, som jo er den som er ansvarlig for krigen i utgangspunktet.

For Putins del virker det bedre å vente og se om Trump vinner presidentvalget i USA. Det vil sannsynligvis gi Russland bedre muligheter, enten til å vinne mer land med militære midler, eller til å presse gjennom en enda mer fordelaktig fredsavtale. Hvis Ukraina kapitulerer, kan landet bli tvunget til å avskaffe sitt militærvesen og/eller å få innsatt et Russland-lydig regime i Kyiv. Og hvis Russland klarer å erobre mer av Ukraina, er det ikke utenkelig at deler av andre tidligere Sovjet-republikker er neste på Putins liste, ifølge International Crisis Group.

• Les bakgrunnen for Ukraina-konflikten her

5. Etiopia

Krigen i Tigray-regionen i Etiopia har ført til at flere hundretusen mennesker har mistet livet. Fredsavtalen som kom i november i 2022 var derfor veldig viktig, ikke minst for befolkningen i Tigray. Men avtalen har også blitt en kilde til videre konflikt i andre regioner i Etiopia, og med nabolandet Eritrea. Grunnen til det er at flere av gruppene som har kjempet mot TPLF-opprørerne i Tigray, sammen med regjeringsstyrkene, er bekymret for at regjeringen har gitt for mye til opprørerne gjennom fredsavtalen. 

Det er spesielt militser i naboregionen Amhara som er urolige. Deres bekymring handler blant annet om et område som lenge har vært omstridt. Det ligger på grensen mellom Amhara og Tigray, som Tigray hadde kontroll over før krigen, men som Amhara har fått kontroll over som følge av krigen. Amhara-militsene er altså bekymret for at Abiy-regjeringen vil støtte TPLFs krav om å få dette område tilbake.

Nabolandet Eritrea er også blant dem som er misfornøyd med fredsavtalen mellom Abiy-regjeringen og TPLF, der sistnevnte er en gammel fiende Eritrea ønsket å knuse fullstendig. Eritreiske styrker har forblitt inne i Etiopia, i strid med fredsavtalen, og har koblinger til Amhara-militsene som kontrollerer de omstridte områdene på grensen til Tigray.

Konfliktnivået mellom Etiopia og Eritrea har også økt som følge av at president Abiy har hevdet at Etiopia har rett til å ha tilgang til havet, der han vektla Etiopias historiske krav til Rødehavskysten. Denne kysten er i dag er en del av Eritrea.

• Les mer om Etiopia-Tigray-konflikten her

6. Haiti

Haiti sliter med omfattende vold fra kriminelle gjenger. Gjengene river landet i stykker og kontrollerer store deler av hovedstaden. Myndighetene klarer ikke å få bukt med problemet.

• Rundt 5,2 millioner mennesker, over halvparten av befolkningen, trenger humanitærhjelp og beskyttelse.
• Over 4 000 mennesker ble drept av gjengvold i 2023, som er en 80 prosent økning fra året før.
• Voldtekt og kjønnsbasert vold er på et historisk høyt nivå.

Nå skal internasjonale politistyrker, ledet av Kenya, hjelpe Haiti i kampen mot gjengvolden, som har vokst voldsomt siden president Jovenel Moise ble drept i 2021.

Haiti har dårlig erfaring med å få hjelp fra internasjonale styrker. I perioden 2004-2017 hadde FN en fredsbevarende operasjon i Haiti, som brakte med seg både kolera og seksuelle overgrep. Likevel er problemene på Haiti så store nå at folk flest støtter det å få hjelp utenifra, ifølge meningsmålinger.

Oppdraget vil uansett bli en stor utfordring for de kenyansk-ledede politistyrkene, som i første omgang har fått ett års mandat til å hjelpe Haitis politistyrker til å bekjempe gjengvolden og skape mer sikkerhet for befolkningen, ifølge International Crisis Group.

• Les mer om Haiti her

7. Mali, Niger og Burkina Faso

De siste årene har alle disse tre landene i den vestafrikanske delen av Sahel-området, opplevd militære statskupp. Militær-regimene i Mali, Niger og Burkina Faso har det til felles at de kom til makten militærmakt og på bakgrunn av en konkret misnøye i befolkningen.

Den felles misnøyen er knyttet til frykt og avsky overfor islamistiske opprørsgrupper, og at man var lei av innblanding fra Frankrike. De anti-franske holdningene har bidratt til at de tre landenes alliansepolitikk har endret seg, fra et nært forhold til Frankrike og Vesten, til et tettere samarbeid med Russland og russiske leiesoldater.

Selv om noe er nytt, så er metoden disse regimene bruker for å bekjempe opprørsgrupper, påfallende lik den som har blitt brukt i flere år. Det er hard militærmakt som er middelet, ofte med grove menneskerettighetsbrudd og massedrap av sivile som en del av resultatet. Folk lider og er på flukt.

• I Mali trenger 8,8 millioner mennesker nødhjelp, og rundt 400 000 er internt fordrevne.
• I Niger trenger 4,3 millioner mennesker nødhjelp, og rundt 335 000 er internt fordrevne.
• I Burkina Faso trenger 3,7 millioner nødhjelp, og over 2 millioner er internt fordrevne.

Når sivile rammes gir det grobunn for at opprørsgrupper kan rekruttere og alliere seg med nye støttespillere. Militære offensiver kan gi kortsiktige fordeler, men fred over tid er avhengig av dialog og avtaler, hevder International Crisis Group.

• Les mer om konflikten i Mali her

8. Myanmar

Siden militæret i Myanmar strammet grepet om makten i 2021, har ulike opprørsgrupper forsøkt å gjøre motstand. Motstandsaksjoner har blitt møtt med luftangrep og artilleri, som ikke bare har slått ned opprørene, men også straffet sivilbefolkningen.

Den største utfordringen for militæret så langt har vært opprørere på offensiven i nordøst, høsten 2023. Opprørerne er en koalisjon bestående av flere militser. Denne opprørskoalisjonen tok over flere byer og militære posisjoner, og skaffet seg både stridsvogner og tunge våpen fra militæret.

At offensiven til opprørerne skjedde nær grensen til Kina, gjorde det vanskeligere for militæret å bombe dem fra luften. Kina viste samtidig ingen tegn til å hjelpe Myanmar med å slå ned offensiven, men bidro heller til at opprørerne og militæret inngikk en våpenhvileavtale i desember. Det gjorde at opprørerne beholdt makten i områdene de hadde tatt over.

Militæret i Myanmar sitter fortsatt med et godt grep om makten i landet, men misnøyen og motstanden vokser på flere fronter. Hele 2,5 millioner er internt fordrevne. Disse kommer i tillegg til de flere hundretusen rohingyaene som ble fordrevet i 2017. Det er vanskelig å se at denne konflikten vil løses med det første.

• Les mer om Myanmar og rohingyaene her

9. Israel og USA mot Iran og deres allierte i Midtøsten

Israels brutale krigføring på Gazastripen har skapt fare for andre konfrontasjoner i Midtøsten. På den ene siden har vi propalestinske grupper som Hizbollah i Libanon og houthiene i Jemen, som begge støttes av Iran. På den andre siden har vi Israel, men også deres viktigste allierte USA, som selv har store interesser og tilstedeværelse i Midtøsten. Disse forholdene gjør at konflikten mellom Israel og palestinerne kan eskalere til å bli mye, mye større, selv om ingen av aktørene kanskje ønsker en regional konfrontasjon.

Som en propalestinsk organisasjon føler Hizbollah seg forpliktet til å stille opp for palestinerne nå. Samtidig ønsker verken Hizbollah eller deres viktigste støttespiller Iran, å bli dratt inn i en storkrig med Israel og USA. Likevel har det vært rakettutvekslinger mellom Israel og Hizbollah, som kan eskalere raskt til en ny storkrig mellom dem.

Iran-støttede grupper i Syria og Irak har også utvekslet skudd med amerikanske styrker i disse landene, der USA har militærbaser og diplomater.

Houthi-militsen i Jemen har også meldt seg på. De har angrepet flere lasteskip langs handelsruta som går gjennom Rødehavet, og hevder angrepene er en reaksjon på Israels brutale krigføring mot palestinerne. USA og Storbritannia har svart med å bombe i Jemen.

USA ønsker nok å unngå en større krig i Midtøsten, siden Biden er mest opptatt med å støtte Ukraina, demme opp for Kina, og føre valgkamp til presidentvalget til høsten. Likevel makter ikke USA å føre den politikken som ville hatt best effekt for å forhindre en slik krig, nemlig å legge tyngde bak et tydelig krav til Israel om en våpenhvile, hevder International Crisis Group. Og selv om ingen av de involverte aktørene ønsker en storkrig, så kan mye gå galt når situasjonen er så intens, og når krigføringen på Gazastripen bare fortsetter og fortsetter.

• Les mer om USA og Israels konflikt med Iran her
• Les mer om Libanon og Hizbollah her
• Les mer om Jemen-konflikten her, der 21,6 millioner mennesker trenger nødhjelp.

10. Kina-USA

Rivaliseringen mellom USA og Kina fortsetter også i 2024. Hauker på begge sider av konflikten ser rivaliseringen som et null-sum-spill, der det ikke finnes løsninger som gagner begge. Løs prat om krig normaliserer ideen.

To områder spesielt kan bidra til at konflikten eskalerer. Det første brennpunktet er Taiwan. Der har det nettopp vært valg, og det sittende regjeringspartiet vant. Det var det mest provestlige av de tre aktuelle partiene. Det er et parti som Kinas myndigheter liker dårlig og omtaler som separatister.

Det andre brennpunktet er kontroll i Sør-Kinahavet. Her er den militære aktiviteten til de to stormaktene stadig økende. Det markeres og patruljeres mye med både fly og skip. En umiddelbar krig er ikke i kortene, men faren for ulykker er økende, hevder International Crisis Group. Konflikten kan eskalere raskt hvis for eksempel kinesiske og amerikanske fly eller skip, kolliderer.

Andre kriser og konflikter som vil prege 2024

• DR Kongo, der nesten 7 millioner er internt fordrevne, og over 25 millioner er i matkrise.
• Syria, der 15,3 millioner trengte nødhjelp allerede før jordskjelvene i februar i fjor, og 120 000 er fordrevet bare siden oktober.
• Venezuela, der 7,7 millioner mennesker trenger nødhjelp.
• Afghanistan, der 23,7 millioner mennesker trenger nødhjelp.

Denne artikkelen er basert på analyser gjort av International Crisis Group og The New Humanitarian.