Av Jonas Iversen
Publisert: 19. februar 2024
FN har beregnet at rundt en halv million soldater har blitt drept eller såret i krigen, der de fleste av dem er russiske. Over 10 000 sivile er registrert drept, men FN er tydelig på at det tallet nok er langt høyere. I tillegg er mange ukrainere på flukt: 6,5 millioner har forlatt landet, og 3,7 millioner er internt fordrevne.
Ukrainsk motoffensiv – endret ingenting
I løpet av det første året med storkrig i Ukraina, hadde krigssituasjonen kjørt seg fast i en såkalt stillingskrig eller utmattelseskrig. Kampene foregikk med full styrke, men grenselinjene mellom russiske og ukrainske styrker flyttet seg knapt.
En ukrainsk våroffensiv ble varslet i februar i fjor, men kom i gang først på sommeren. Store ambisjoner skapte store forventninger. Ukraina gjenerobret noen landsbyer i fylkene Donetsk og Zaporizjzja, men motoffensiven innfridde ikke forventningene om at dette skulle bli et avgjørende vendepunkt i krigen.
Grenselinjene mellom russiske og ukrainske styrker endret seg marginalt i Ukrainas favør – til tross for at tusenvis mistet livet i brutal krigføring. Den ukrainske motoffensiven endret sånn sett lite på krigssituasjonen. At motoffensiven hadde endt opp i en ny stillingskrig, ble erkjent som et faktum av en ukrainsk general i november. Og i månedene etter har det vært russiske styrker som har vært på offensiven.
Wagner-gruppens angrep på Moskva – endret ingenting
I juni 2023 gikk mange av de russiske soldatene til angrep på egne styresmakter. De var misfornøyde leiesoldater organisert i den private organisasjonen Wagner-gruppen, ledet av den russiske oligarken Jevgenij Prigozjin.
Wagner-soldatene var i utgangspunktet i krigssonen i Ukraina, men 23. juni reiste de plutselig på krigsstien mot Moskva. Det offisielle målet var å gjøre opprør mot ledelsen i Russlands forsvarsdepartement.
Wagners marsj mot den russiske hovedstaden endte med at presidenten i Belarus, Alexander Lukashenko, forhandlet frem en avtale med Prigozjin, som godtok å avslutte opprøret. Wagner-opprøret fremstod som et mislykket kuppforsøk. To måneder etter ble Prigozjin drept i en flystyrt, sammen med andre ledere i Wagner.
Hele episoden med at Wagner-gruppen vendte seg mot Moskva, ga inntrykk av at Putin-regimet var i ferd med å rakne innenfra. Det var mye snakk i Vesten om at Putins tid var over, at dette var begynnelsen på slutten. Men Putin befestet sin maktposisjon, og fortsatte som før. Wagner-gruppens opprør endret sånn sett ingenting på krigen i Ukraina.
Valg i USA til høsten – kan endre alt
Den viktigste bekymringen for Ukraina nå, er å miste den store støtten de får fra USA. Det er en reell mulighet, spesielt hvis Donald Trump og Republikanerne vinner presidentvalget i USA til høsten. Trump er langt mer kritisk til USAs bistand til Ukraina. Dette bekymrer både ledelsen i Ukraina og deres allierte i Europa.
NATO-sjef Jens Stoltenberg har vært i USA og snakket om viktigheten av å opprettholde støtten til Ukraina. Ett av argumentene til Stoltenberg var at det aller meste av pengene som USA og Europa gir til Ukraina, havner til slutt hos amerikanske våpenselskaper, og at det dermed er i USAs egeninteresse å støtte Ukraina. Håpet er at selv med en republikansk president, vil USA fortsette å støtte Ukraina – om ikke for Ukrainas del, så for sin egen del.
Støtten fra USA er helt avgjørende for Ukraina, siden USA er det landet som gir dem mest i form av både penger og våpen. En ny president i USA kan altså få store konsekvenser for Ukraina-krigen. Det kan endre på alt. Det er en av grunnene til at vestlige ledere, som Norges utenriksminister Espen Barth Eide, nå snakker mer om mulighetene for fredsforhandlinger, og ikke bare om behovet for mer våpen.
Når er tiden inne for fredsforhandlinger?
Mulighetene for fredsforhandlinger ser ikke ut til å ha blitt bedre etter et nytt år med krig. Ingen av de stridene partene virker villige til å inngå kompromisser. For Putins del er det kanskje best å vente og se om Trump vinner presidentvalget i USA.
– Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om, skriver Robert Mood i Klassekampen, 14. februar. Mood er tidligere sjef for FN-operasjoner i Midtøsten og tidligere president i Norges Røde Kors.
Ukraina-ekspert Anatol Lieven vektlegger det samme som Mood, nemlig at det haster for Ukraina, ikke bare på grunn av valget i USA og utviklingen på slagmarken, men også fordi samholdet i den ukrainske ledelsen begynner å slå sprekker. Hvis Kyiv venter for lenge med å inngå et kompromiss med Russland, er det fare for at det ikke blir noe igjen å forhandle om, konkluderer Lieven.
Vi vet ikke hvor stor den reelle forhandlingsviljen er verken hos den ukrainske regjeringen eller hos Putin-regimet. Det er grunn til å tvile på begges. Men som Kai Eide påpeker i Klassekampen 16. februar: «man finner det ikke ut før man har prøvd». Kai Eide er tidligere toppdiplomat og var FNs spesialutsending til Afghanistan i 2008-2010.
Hva sier FN-sjefen?
FNs generalsekretær, António Guterres, sa i begynnelsen av storkrigen, i mars 2022, at «det er på tide med en diplomatisk løsning». Året etter var tonen en annen. Da så han ingen muligheter for å organisere en seriøs fredsforhandling. I dag er budskapet til Guterres at «vi må jobbe for en rettferdig og bærekraftig fred, men en fred som er i tråd med FN-pakten og folkeretten».
På den ene siden fremstår fredsforhandlinger som noe virkelighetsfjernt, gitt partenes tilsynelatende kompromissløshet. På den andre siden virker det som fredsforhandlinger er noe som haster mer enn for et år siden.
For et år siden var det også diskusjon om mulighetene for fredsforhandlinger. Da handlet forslagene om å involvere FN, nøytrale stater eller løfter fra NATO, i en fremtidig fredsavtale mellom Ukraina og Russland. Og som i fjor får vi håpe at veien til en varig fred er kortere enn den ser ut til.