Av Iselin L. Danbolt
Publisert: 04. November 2025
I dag, på tirsdag 4. november, gikk startskuddet for Verdenstoppmøtet om sosial utvikling – det andre i rekken – med mer enn 40 statsledere, 170 ministre og tusenvis av representanter fra FN, sivilsamfunn, arbeidslivsparter og ungdomsorganisasjoner på plass i Doha, Qatar.
Denne uken skal handle om noe som angår oss alle: Fattigdomsreduksjon, anstendig arbeid og sosial inkludering.
I sentrum står Doha-erklæringen, som fornyer verdens forpliktelse til å bygge rettferdige, inkluderende og bærekraftige samfunn – et nødvendig løft i en tid der samarbeid settes på prøve.
FN-sambandet er på plass, og her er det vi har lært så langt.
Doha-erklæringen: Løftene vi trenger nå
Erklæringen som ble vedtatt under åpningen – Doha-erklæringen – fornyer verdens løfte om å sette mennesker i sentrum for utvikling. Den kobler sosial rettferdighet til fred, klima og menneskerettigheter, og gir et etterlengtet løft for FNs bærekraftsmål.
Dette trengs sårt. Bærekraftsmålene er ikke i nærheten av oppnåelse, fattigdom og ulikheter øker, flere livsviktige samfunnsgrupper står i fare for å bli etterlatt, anstendig arbeid forblir et fjernt håp for mange – om ikke de fleste – i verden, og, ikke minst, samarbeidsklimaet er langt fra det beste.
FN-sjefen: – Et løft for utvikling
FNs generalsekretær António Guterres kalte erklæringen «et booster-shot for utvikling» – et løft for en verden som sliter på mange fronter.
— Dette er folkets veikart – folkets plan for å utvide universell sosial beskyttelse, sikre rettferdig tilgang til helse og utdanning, skape anstendige arbeidsplasser og minske det digitale skillet, understreket FN-sjefen under åpningsseremonien.
Men nå skal det bli bedre. Eller?
Veien fra «Køben» til Doha
Det første toppmøtet om sosial utvikling ble holdt i København i mars 1995 – i bokstavelig en helt annen og kanskje litt mer lystig tid. Konferansen var da den største noensinne arrangert, og 186 medlemsland forpliktet seg til at målet om å utrydde fattigdom, skape full og produktiv sysselsetting og fremme sosial inkludering skulle bli «overordnede utviklingsmål». Toppmøtet resulterte i København-erklæringen.
Dette var et historisk øyeblikk fordi København-erklæringen og handlingsprogrammet har vært retningsgivende for multilaterale tiltak for sosial utvikling siden den gang. Den la vekt på utrydding av fattigdom som en etisk, sosial, politisk og økonomisk nødvendighet.
Erklæringen markerte også starten på en global bevissthet om at sosial utvikling ikke bare er en «penge-greie» som handler om bistand eller velferd, men kjerneelementet i bærekraftig utvikling og teamwork på tvers av grenser.
Samarbeid, samarbeid, samarbeid!
Nå, 30 år senere, er det er nokså voldsomt (og kanskje litt rørende) å se 14 000 deltakere, inkludert stats- og regjeringssjefer, minister, sivilsamfunn, ungdom, arbeidslivsparter og FN-organisasjoner, myldre rundt i Doha. Men denne erklæringen og selve tanken bak toppmøtet, ett av de siste for FNs nåværende sjef, handler ikke bare om ord på papir. Den viser at det fortsatt finnes vilje til samarbeid – selv i en tid der verdenspolitikken ofte handler om konflikt.
København-erklæringen har denne uken blitt oppgradert. Den fornyer og utvider forpliktelsene fra 1995 for å møte dagens komplekse utfordringer, og styrker tiltakene som må sees i sammenheng. Den etterlyser, blant annet, universell, kjønnsresponsiv trygdebeskyttelse og rettferdig tilgang til helse og utdanning. Ikke minst, understreker erklæringen hvor viktig det er å bekjempe feilinformasjon og hatprat som truer demokratiske verdier.
For Norge er dette en gylden mulighet til å løfte saker som er spesielt viktig for landet – nasjonalt, men også internasjonalt.
Fattigdomsbekjempelse er ett av disse målene.
— En stabil verden forutsetter at kampen mot fattigdom lykkes, sa utviklingsminister Åsmund Aukrust som deltar på toppmøtet, ifølge en pressemelding. I dag har han lagt vekt på at temaene på menyen under toppmøtet er utrolig viktig for Norge –Vi må holde trykket oppe på arbeidet med å utrydde fattigdom, spesielt i en tid hvor vi ser at fattigdomsutviklingen har begynt å gå feil vei igjen, understreket Aukrust.
Likestilling og kvinners rettigheter, kanskje vårt mest berømte eksportprodukt er et annet eksempel der Norge går i bresjen.
— Når likestilling er en integrert del av politikken vår, forsvarer Norge ikke bare menneskerettighetene. Vi bidrar også til inkluderende økonomisk vekst og robuste samfunn som er helt avgjørende i kampen mot fattigdom, sa utviklingsministeren. Det å styrke kvinners stilling er både økonomisk smart og en strategisk investering i bærekraftig utvikling, understreket han.
Poenget er vel at ingen av disse store målene kan oppnås alene. Her trenger land å samarbeide med hverandre, arbeidslivsparter og sivilsamfunn må være sterke, og FN må få lov til å gjøre det de gjør best: sette den internasjonale agendaen.
Når verdens ledere reiser hjem, tar de med seg mer enn en erklæring i kofferten. De tar med seg et felles løfte om å bygge samfunn der alle får en plass. Vi har ikke råd til å ikke ta grep.