Hva gjør UNAIDS?

UNAIDS' logo

FNs aidsprogram (UNAIDS) – eller «The Joint United Nations Programme on HIV/AIDS» på engelsk – står i fronten for å ende den globale aidsepidemien innen 2030. Dette programmet samarbeider med mange FN-organisasjoner, land og grasrotgrupper for å hindre nye smittetilfeller, gi behandling og støtte til dem som lever med hiv, og bekjempe stigma og diskriminering.

Selv om nye hiv-tilfeller har gått ned siden 2010, smittes fortsatt mange – særlig blant utsatte grupper som menn som har sex med menn, personer som bruker narkotika og transpersoner. Stigma, diskriminering og dårlige lover gjør det vanskelig for mange å få hjelp.

Over hele verden har finansieringen til hiv og aids krympet de siste årene. Men nå er det virkelig krise.

I desember 2024 mottok over 20 millioner mennesker – 560 000 av dem barn – antiretroviral behandling gjennom støtte fra USA. I januar 2025 stanset den amerikanske regjeringen utenriksstøtten, noe som forstyrret livreddende hiv-tjenester for millioner av mennesker i 55 land, hovedsakelig i Afrika. En permanent stans kan føre til 6 millioner nye hiv-infeksjoner (eller 2 000 nye tilfeller hver dag) og 4 millioner aids-relaterte dødsfall innen 2029.

Innenlandsk finansiering og donor finansiering er fortsatt ikke nok til å erstatte denne støtten raskt, noe som setter fremgang i fare. Norge har også drastisk redusert bidraget til UNAIDS de siste årene. Samtidig har hele 25 land, inkludert Botswana, Kenya og Nigeria, forpliktet seg til å trappe opp innsatsen og tjenestene ved hjelp av innenlandske ressurser i 2026.

Global solidaritet er fortsatt avgjørende for å beskytte fremgangen og redde liv. UNAIDS samler inn og deler kunnskap og statistikk om hiv og aids i hele verden. De støtter land med hiv-testing, medisiner, forebygging og kampanjer for bedre lovverk og rettigheter. En viktig del av arbeidet er å stoppe smitte fra mor til barn, sikre behandling til barn og unge, og satse på forskning på vaksiner og nye løsninger.

UNAIDS er et samforetak av elleve organisasjoner i FN-systemet som jobber for å hindre spredning av hiv, behandle hiv-smittede og dempe virkningen av aids-epidemien.

Hvorfor ble UNAIDS opprettet?

Siden de første tilfellene av hiv ble rapportert for mer enn 35 år siden, er det anslått at mer enn 91 millioner mennesker har blitt smittet av hiv, og mer enn 44 millioner kvinner, menn og barn har dødd av aids-relaterte sykdommer. I 2024 levde 40,8 millioner mennesker med hiv rundt om i verden.

Hiv og aids rammer særlig fattigere land, og marginaliserte samfunn og enkeltpersoner mer enn andre – som man også har sett med andre sykdommer som koronapandemien.

Selv om UNAIDS ble offisielt opprettet av en FN-resolusjon i Det økonomiske og sosiale rådet (ECOSOC) i 1994 og lansert i 1996, kan røttene til FN-programmet spores tilbake til det første registrerte tilfellet av hiv/aids 15 år tidligere i 1981.

Det globale nettverket av mennesker som lever med hiv/aids(«GNP+») ble opprettet i 1986 av Dietmar Bolle, en hiv-positiv sykepleier og aktivist, som hadde som mål å samle mennesker som lever med hiv/aids rundt i verden.

Siden 1996 har programmet gått i bresjen for og inspirert tiltak, innovasjon og samarbeid for å få slutt på hivepidemien globalt, regionalt, nasjonalt og lokalt. Det er på tide at hiv går i historieboken.

Voldsomme finansieringskutt fra internasjonale givere, særlig fra USA, som man har sett i 2025, truer med å ødelegge tiår med hardt oppnådde fremskritt, med mindre verdens land radikalt revurderer hvordan de finansierer og leverer hiv-tjenester.

Hvordan er UNAIDS organisert?

UNAIDS har klart å jobbe tett med sivilsamfunnsorganisasjoner globalt og på landnivå. UNAIDS sin globale aidsstrategi for 2021–2026 ble vedtatt i mars 2021.

UNAIDS er det eneste samforetaket eller fellesprogrammet i FN-systemet. UNAIDS trekker på erfaringen og ekspertisen til 11 FN-organisasjoner.

Organisasjonene som bidrar til UNAIDS sitt arbeid:

Winnie Byanyima
Winnie Byanyima fra Uganda er organisasjonens administrerende direktør, og hun tiltrådte i rollen 1. november 2019. Foto: UNAIDS

UNAIDS ledes av sitt programkoordinerendestyre (PCB). Dette styret består av 22 representanter fra land i alle geografiske regioner, samt fem representanter fra frivillige organisasjoner, innbefattet organisasjoner for personer som lever med hiv/aids.

Denne styringsstrukturen er unik i FN-systemet på grunn av programmets forholdsvis lille størrelse og graden av inkludering, med medlemsland, FN-organisasjoner, sivilsamfunn, inkludert mennesker som lever med og er berørt av hiv.

UNAIDS var det første FN-programmet som tok med representanter fra sivilsamfunns- og grasrotorganisasjoner, i styret.

Winnie Byanyima fra Uganda er organisasjonens administrerende direktør, og hun tiltrådte i rollen 1. november 2019. UNAIDS har i dag kontorer i 70 land. Sekretariatet er i Genève, Sveits.

Norge og UNAIDS

Norge har vært en viktig støttespiller og samarbeidspartner for UNAIDS siden organisasjonen ble opprettet. I seks perioder har Norge vært ett av medlemmene i det programkoordinerende styret, og landet satt i styret frem til januar 2024.

Norske kjernebidrag til UNAIDS har som regel vært på «topp-3 listen». Men i det siste har Norge dramatisk kuttet støtte til FN-organisasjonen. I statsbudsjettet for 2024 foreslo regjeringen et kutt på hele 56 prosent – fra 45 millioner kroner til 20 millioner kroner. I 2024 var Norge bare den 14. største giveren til UNAIDS.

Hiv-tilfeller finnes også i Norge

Hiv er også en utfordring her i landet, selv om tallene er nokså lave. I 2023 ble det meldt totalt 332 hiv-tilfeller i Norge, mot 245 i 2022. Ifølge UNAIDS levde 5 400 kvinner, menn og barn med hiv i Norge i 2024. Over halvparten av alle mennesker som lever med hiv i Norge bor i Oslo, og det er også byen hvor flest nye infeksjoner i Norge blir diagnostisert. I 2022 ble Oslo den andre nordiske byen som sluttet seg til UNAIDS-initiativet «Fast-Track Cities», og undertegnet Paris-erklæringen om byer som vil avslutte aids-epidemien. Dette betyr at Oslo har sluttet seg til et nettverk av over 400 byer og kommuner rundt om i verden som jobber for lokalt å drive frem det globale målet om å få slutt på aids som en trussel mot folkehelsen innen 2030.

Sivilsamfunnsorganisasjonen for mennesker som lever med og er rammet av hiv i Norge, HivNorge, jobbet iherdig med bystyret i Oslo for å bli en del av satsingen i mer enn tre år.

— Stigma og selvstigma er et stort problem for de blant oss som lever med hiv i Oslo. Det reduserer livskvaliteten og gjør folk mindre i stand til å beskytte seg selv og andre. Vi trenger nye instrumenter for å eliminere stigma for mennesker som lever med hiv, sa generalsekretæren i HivNorge Anne-Karin Kolstad.

Siden 2006 har H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit vært en UNAIDS-ambassadør. Hun fokuserer sitt arbeid og støtte spesielt på styrking av ungdom i aids-bekjempelsen.

UNAIDS og FNs bærekraftsmål

Et kjerneprinsipp i de 17 bærekraftsmålene, og i aids-responsen, er at ingen skal etterlates. Aids-epidemien kan ikke stoppes med mindre behovene til mennesker som lever med og er berørt av hiv, og årsakene for helse og sårbarhet, blir tatt tak i.

Mennesker som lever med hiv lever ofte i samfunn som sliter og blir ofte diskriminert, marginalisert og påvirket av ulikhet og ustabilitet – deres bekymringer må derfor være i forkanten av innsatsen for bærekraftig utvikling.

De siste årene har man sett stor fremgang i oppnåelsen av bærekraftsmål 3 om god helse og særlig i delmål 3.3 der land har lovet å stanse nye hiv-tilfeller innen 2030, selv om bare 12 prosent av bærekraftsmålene er i rute.

I tillegg til bærekraftsmål 3 jobber UNAIDS med ni andre bærekraftsmål.

  • Mål 1 om å utrydde fattigdom: Fattigdom kan øke sårbarheten for hiv-infeksjon. Kvinners ulike sosioøkonomiske status påvirker deres evne til å forebygge eller dempe virkningene av hiv. Husholdninger som er berørt av hiv er mer sårbare for å falle inn i og forbli i fattigdom. Økonomisk myndiggjøring og sosial beskyttelse kan redusere fattigdom og hiv-sårbarhet og bidra til å holde mennesker som lever med hiv sunne.
  • Mål 2 om å utrydde sult: Sult kan øke sårbarheten for å bli smittet av hiv, fordi det kan øke risikoatferden og negativt påvirke behandling. Avansert hiv-relatert sykdom svekker ernæringsstatus og minsker husholdningers matsikkerhet, siden personer som lever med eller er berørte av hiv ikke kan jobbe i den samme graden. Ernæringsstøtte til husholdninger og integrerte systemer for å levere ernæringsstøtte og hiv-tjenester kan forhindre overføring av hiv og forbedre helseresultatene.
  • Mål 4 om å sikre god utdanning: De fleste unge rundt om i verden har ikke nok kunnskap om hiv. Hivrelaterte sykdommer hindrer elevers oppmøte og utdanningsresultater, det samme gjør stigma og diskriminering i skolemiljøer. Lærere og utdanningspersonale er også berørt. Nasjonale utdanningssektorer kan gjøre skoler tryggere, sunnere og mer inkluderende steder for elever og lærere som lever med og er berørt av hiv. De kan også ha en enorm innvirkning på unge menneskers liv ved å gi sikre omfattende seksualundervisning av høy kvalitet, som gir unge kunnskapen og ferdighetene de trenger for å ta ansvarlige og informerte helsebeslutninger, forbedre selvtilliten og endre skadelige holdninger og kjønnsdiskriminerende sosiale normer.
  • Mål 5 om å sikre likestilling mellom kjønnene: Kjønnsforskjeller, diskriminering, vold og skadelig praksis påvirker kvinner, jenter, menn og gutter negativt og øker risikoen for hiv-infeksjon og innvirkningen. Hiv er den ledende dødsårsaken blant kvinner i reproduktiv alder (15–44 år). Kvinner som lever med hiv møter ofte mye vold. Stigma og diskriminering av kvinner som injiserer narkotika, samt kjønnsbasert vold og overgrep, øker deres risiko for å få hiv, tuberkulose, viral hepatitt og seksuelt overførbare infeksjoner. Kjønnstransformative hiv-programmer som engasjerer menn kan redusere vold og styrke kvinner, mens integrering av rettighetsbaserte tjenester for hiv og seksuell og reproduktiv helse øker behandlings – og tjenesteopptaket og effekten av disse livsviktige tiltakene.
  • Mål 8 om anstendig arbeid: Trygge og sikre arbeidsmiljøer letter tilgangen til hiv-tjenester, spesielt for arbeidstakere i uformelt arbeid, slik som papirløse migranter og sexarbeidere. Gjennom arbeidsmiljøet når hiv-forebygging, behandling, omsorg og støttetjenester mobile arbeidere, migrantarbeidere, lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interseksuelle arbeidere, gruvearbeidere og andre sårbare arbeidere. Personer som lever med hiv kan oppleve arbeidsledighetsrater tre ganger høyere enn nasjonale arbeidsledighetstall. Å ta tak hiv i arbeidslivet og beskytte arbeidstakerrettigheter kan bidra til å sikre at mennesker som lever med og er berørt av hiv får mulighet til full og produktiv sysselsetting.
  • Mål 10 om mindre ulikhet: Inntektsulikheter er knyttet til høyere hiv-prevalens. Hiv påvirker sårbare og maktløse samfunn hardest. Stigma og diskriminering av nøkkelpopulasjoner er en viktig bidragsyter til høy hiv-prevalens og er knyttet til lavere tilgang til helsetjenester og boliger. Beskyttelse mot diskriminering, sammen med juridiske tjenester, rettighetskunnskap, tilgang til rettferdighet og internasjonal beskyttelse, kan gi folk mulighet til å kreve at rettighetene respekteres og forbedre tilgangen til hiv-tjenester. Den globale kommisjonen for hiv og lovverk er et uavhengig organ, sammenkalt av FNs utviklingsprogram (UNDP) på vegne av UNAIDS. Denne kommisjonen gjennomførte 18 måneder med omfattende forskning, konsultasjoner, analyser og overveielser. Kildene inkluderte vitnesbyrd fra mer enn 700 mennesker som er mest berørt av hiv-relaterte juridiske miljøer fra 140 land, i tillegg til ekspertinnleveringer og en stor mengde stipend om hiv, helse og lovverk.
  • Mål 11 om bærekraftige byer og lokalsamfunn: Hiv påvirker spesielt byer og urbane områder. 200 byer står for mer enn en fjerdedel av verdens mennesker som lever med hiv i dag, også i Norge er det Oslo og Bergen som er byene der de fleste med hivsmitte lever. Med en rask urbanisering sliter mange byer med økende hiv-epidemier. Kvinner, menn og barn som bor i slumområder får ofte hiv i høyere grad enn resten av byen. By-ledede lokale aids-tiltak støtter positiv sosial endring ved å styrke helse- og sosialsystemer for å nå de mest marginaliserte menneskene.
  • Mål 16 om fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner: Ekskludering, stigma, diskriminering og vold gir næring til hiv-epidemien blant voksne og barn. Aids-responsen, ledet av mennesker som lever med og er berørt av hiv, har krevd tilgang til rettferdighet og banebrytende menneskesentrerte ansvarlighetsmekanismer, som gir lærdom å bygge videre på. Deltakende styring, som inkluderer en samfunnsledet respons, kan drive mer relevante rettighetsbaserte programmer og sterkere ansvarlighet for helse og utvikling.
  • Mål 17 om samarbeid for å nå målene: Kollektiv handling rundt om i verden for å forbedre tilgangen til rimelige hiv-behandlinger er avgjørende for å få slutt på aids-epidemien. Hiv-bevegelsen har drevet påvirkningsarbeidet for reform av patentlover og regulatoriske systemer, full bruk av avtalen om handelsrelaterte aspekter av immaterielle rettigheter (TRIPS) fleksibilitet, overvåking av frihandelsavtaleforhandlinger og rettslige skritt. Innsatsen for å sikre rimelige hiv-produkter, inkludert medisiner, kan være til fordel for bredere helse- og likestillingsagendaer, inkludert for tuberkulose, hepatitt C og ikke-smittsomme sykdommer. Partnerskap er avgjørende for 2030-agendaen, og aids-responsen har vært i forkant av utviklingen av innovasjoner på dette området, spesielt med sivilsamfunn og lokalsamfunn.

Her kan du lese mer om organisasjonens arbeid opp mot hvert enkelt bærekraftsmål (på engelsk).

Lær mer

Nettsidene til UNAIDS (på engelsk)

Hiv-smitte statistikk

Verdens aids-dag

FN og skeives rettigheter